Selvdestruktiv adferd - depresjon.

[AnonymBruker]

Jeg ser selv at jeg er på vei inn i en skikkelig depresjon igjen. Eller har begynt. Jeg har hatt det flere ganger, og kjenner igjen tegnene. Jeg er ikke i arbeid grunnet fysisk sykdom, og har hatt store forverringer siste året, i tillegg store påkjenninger psykisk (dødsfall i familien). Jeg er husbunden pdd, og vet at jeg vil være det frem til midten av april (grunnet operasjoner). 

Merker at jeg ødelegger for meg selv, og jeg blir så sint av det. Ting som får meg til å hate meg selv enda mer er at jeg sitter oppe om natten, sover om dagen, spiser usunn mat, ikke orker å dusje. Jeg snakker meg selv ned, og kan sitte i flere timer hver eneste kveld og ramse opp for meg selv hvor taper jeg er, og hvor dårlig livet mitt er, og at det aldri kommer til å bli bedre. Jeg raser opp i vekt, sist gang jeg hadde det sånn gikk jeg opp 10 kg på 8 måneder, og jeg er allerede overvektig. 

Jeg skjønner bare ikke helt hvordan jeg skal snu det, jeg klarer ikke få disiplin over meg selv. Og de gangene jeg prøver, så kommer tankene om at "jammen hvorfor gidder du, du får det ikke noe bedre uansett, livet ditt er uansett ødelagt". Jeg hater at jeg tenker disse tankene også, akkurat som at jeg ikke hater nok ved meg selv fra før. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Jeg har en lege som ikke helt tar dette på alvor. Sist jeg tok det opp "virket jeg ikke særlig deprimert", gangen før der synes han jeg var deprimert og jeg fikk antidepressiva. Som jeg sluttet på etter to måneder, da jeg ikke likte følelsen av de, og jeg gikk også opp i vekt (økt apetitt). Jeg kan ikke bytte lege nå, da jeg driver midt oppi sak med Nav, i tillegg er han svært god på det fysiske som gjelder sykdommen min. Jeg trenger det nå når jeg har så mye forverringer. Jeg har bedt om henvisning til psykolog, men får nei, det er visst for lang ventetid. Jeg kontaktet kommunal psykolog ifjor, og hun sendte inn henvisning til DPS, hvor jeg fikk avslag på behandling, fordi jeg ikke er syk nok. Vil så gjerne stoppe dette før det går for langt. Jeg har barn som påvirkes hvis det blir verre (foreløpig ikke påvirket TROR jeg, da jeg leker oppegående når barnet er hjemme fra skolen (tenåring)). 

Jeg VIL IKKE komme så langt ned igjen som jeg har vært før. Jeg ødelegger meg selv, og jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det. Ikke har jeg penger til å få hjelp som koster noe heller, jeg har ikke råd til fysioterapi lenger (trening og behandling), jeg har ikke råd til treningssenter, jeg har ikke råd til privat psykolog. Dessuten er mye av det min egen skyld, jeg ser jo det. Det er jeg selv som kommer med disse tankene. Altså selvdestruktiv til de grader, når jeg heller burde bygget meg opp. 

Finnes det noen gode selvhjelpsbøker dere anbefaler? Som man får tak i på bibliotek? Jeg er så lei meg, jeg er så lei av at alt skal være tungt. Jeg MÅ få skjerpe meg på et vis, men tankene vil bare ikke hjelpe meg. Jeg sitter og tenker nå mens jeg skriver at "herregud, se så latterlig du er, du er så alene i verden at du må skrive på KG for å finne trøst". Alt jeg gjør kritiseres av meg selv. Og det meste jeg gjør er jo absolutt noe som burde kritiseres, jeg gjør ingenting bra for meg selv. 

Beklager rotete innlegg, jeg klarer ikke sortere alt sammen engang... Jeg vet bare at fysiske behov, som søvn, mat, mosjon er viktig. Og de to første ødelegger jeg på egenhånd, den siste får jeg egentlig ikke gjort noe med. Men motivasjonen, den er jo blåst bort. De få gangene jeg ikke sover om dagen er dagen så meningsløs uansett, og jeg er lei meg fordi jeg ikke klarte å sove den bort. 

Anonymkode: ef946...84c

[AnonymBruker]

Se på Ida Fladen "Happy go lucky" på TV2. Er bare å gå til psykolog, starte med antidepressiva og bruke det store nettverket du har. Pleie nære relasjoner, leie inn personlig trener, reise på besøk til gamnel venninne osv. Koster enorme summer som de aller fleste som er alvorlig deprimert ikke har tilgang til.. 

Anonymkode: c9079...173

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for megselv.  Har hatt depresjon og var på det værste selvdestruktiv   har enda depresjon men blitt bedre.
Synes ikke du skal si det er latterlig å fortelle om det    hva du tenker  føler   det handler om DITT liv så det å prøve hva du kan for å bli bedre er IKKE bortkastet.    Jeg er ingen ekspert og har ingen utdannelse innen psykiatri eller lignende  så dette er bare hva som har hjulpet for meg.  Jeg holdt min depresjon for megselv  ville ikke "plage" andre med den    til slutt blir det ikke plass nok i hodet og  selvdestruktiv  som  spise litt ekstra usunt  bruke litt ekstra penger (ikke sette meg i gjeld )men siden jeg er veldig opptatt av å ha ryddig økonomi  var blant annet slike ting med på å gjøre atjeg hatet megselv mer   og ble mer deprimert   viste så hva jeg gjorde men "straffet" megselv   for å ikke tatt andre valg i livet    hva livet selv gjorde mot meg   sykdom var det som startet det  men er jo ikke noe man er skyld i selv men det føltes så urettferdig  alt sammen.
   Til slutt endte jeg opp på en nettplass  anonym   kom litt i snakk så mere med noen    jeg følte jeg kunne stole på en person så sa litt   og ja jeg tenkte at nå vil ikke x snakke mer etter det jeg sa men det hendte ikke   så ble jeg enda bedre kjent med en til og vi tok begge å åpnet opp snakket ut om ting  ting som satt langt inne   dette hjalp meg   å få det ut av hodet   ikke lett i starten men.     Jeg ønsker ikke gå i detalj på alt og hvem jeg har henvendt meg til  etter det siden jeg turte fortelle  men jeg har stort sett dårlig erfaring med å blit tatt på allvor av det offentilige helsetilbud    og de vet hva jeg tenker føler bedre en megselv  jeg hadde råd til å prøve privat psykolog men ble verre en før jeg gikk  så sluttet    men jeg var så heldig komme i kontakt  med noen privat på forskjellige plasser som  jeg kunne SNAKKE med   bare det å vite at noen er til å stole på nok til å fortelle om disse onde tankene   hjalp meg opp   jeg ble også konfrontert med mine egne tanker   til å se på de i annet lys.  Jeg har lest en god del selvhjelps bøker men   joda de har da noe fornuftig i seg men mangler en viktig ting  de er ikke en person  som kan svare spørre diskutere  så for meg hjalp de ikke.

Jeg vil ikke risikere gjøre deg verre  men mitt beste råd er(og jeg vet hvor hardt det er å faktisk gjennomføre det for alt føles så   "ingen vits")  men du har tatt et riktig steg med å fortelle det si det   unasett om jeg startet privat  er det tøft gjort å si det til flere som du har gjort her   det viser styrke    det er ting som ikke kan gjøres noe med   ting som kan men som virker "umulig"nå  ting som du vet du kan klare   og det ER ting du gjør som du kanskje ikke er klar over som viser styrke du ikke tror du har.     Jeg vet ikke om du har det slik men for meg ble det slik at det jeg var stolt for med megselv  positive ting  som jeg hadde vært stolt over ble mikset inn med det negative og alt ble bare værre   så det å prøve skille de  hjalp  det gikk litt sakt men jeg merket forbedringen så fortsatte.   

Jeg er ikke deg og du ikke meg og alle opplever ting forskjellig uansett hvor likt   men alle har vi styrke vi glemmer   vi har alle noe å gi    jeg brukte til slutt coach for å hjelpe meg videre   siden psykiatrien ikke var det rette for meg    jeg trengte bare noen å snakke med  og det finnes coacher mentorer som ikke er for dyre   det hjalp meg til å få det ekstra til å håndtere hverdagen   og en seriøs coach mentor kan du fortelle om din økonomiske situasjon  det er ihvertfall min erfaring    det å bli hørt var det som startet min bedring  og det som hr gjort hverdagen lettere  

Jeg ønsker deg lykke til  vet det ikke er lett  men du har tatt et steg og det er ikke bakover.

Anonymkode: c2311...395

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Se på Ida Fladen "Happy go lucky" på TV2. Er bare å gå til psykolog, starte med antidepressiva og bruke det store nettverket du har. Pleie nære relasjoner, leie inn personlig trener, reise på besøk til gamnel venninne osv. Koster enorme summer som de aller fleste som er alvorlig deprimert ikke har tilgang til.. 

Anonymkode: c9079...173

Nå vil jeg si at det er ikke barebare å gjøre som Ida Fladen. Hun lider av en mer mildere depresjon enn det mange gjør. Hun har ikke vært igjennom noe traumatisk, har gode relasjoner og mange mennesker rundt seg. Det er slett ikke så enkelt å bare "pleie nære relasjoner, leie inn personlig trener, reise på besøk til gammel venninne osv" for de som er traumatiserte og har vært det i flere år. Har du en pf er relasjoner en vanskelig ting. Er man ufør er man heller ikke skikkelig fattig, så det å reise er en mulighet, men kan bli en utfordring hvis man har angst.

Jeg så ikke mere enn 4 episoder på tv2 sumo fordi følte hele serien var oppskrytt.. 

Anonymkode: b0d30...87c

[Fantastica]

Jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg har vært der du er, men jeg har klart å komme meg opp igjen. Nå fikk jeg hjelp, ikke den rette hjelpen, men jeg tok den hjelpen, dro den i halen og klarte å få ting utav den hjelpen jeg aldri trodde jeg skulle klare. Send meg gjerne en PM hvis du vil prate.

[AnonymBruker]

På 9.1.2017 den 3.26, AnonymBruker skrev:

Se på Ida Fladen "Happy go lucky" på TV2. Er bare å gå til psykolog, starte med antidepressiva og bruke det store nettverket du har. Pleie nære relasjoner, leie inn personlig trener, reise på besøk til gamnel venninne osv. Koster enorme summer som de aller fleste som er alvorlig deprimert ikke har tilgang til.. 

Anonymkode: c9079...173

Sliter med depresjon selv...og vet at en av grunnene til at det har blitt forverret er at jeg sliter med å få jobb, og går for tiden på sosialstønad til livsopphold. Har aldri hatt noe særlig nettverk.Har for det meste måttet vært alene og klart ting alene..uten fått noe særlig støtte fra hverken familie eller annet nettverk ( det mangler jo..) Når det gjelder Nav så har de aldri noe bedre enn jobbsøkerkurs å komme med..-akkurat som det hjelper i min situasjon..Har også vært på det..pluss litt praksis- men allerede fra dag en så fikk jeg høre at det var ikke plass for å ansette meg fast. Nå går jeg til legesamtaler..- Er grei nok legen, men er tydelig det ikke blir fullt forstått det jeg sier og det blir laget en annen versjon enn om alt jeg har sagt.. Er heldigvis "flink" til å finne littegrann "lyspunkt" selv men hovedproblemet ligger der latent og verker hele tiden.. Av og til orker jeg ingenting pga jeg er så "nede"! Jeg liker veldig godt å reise..liker godt å kunne spise ute eller ta en kveld ute med noe annet iblandt.. Kunne sikkert begynt på et eller annet hobbykurs  (som legen mente en gang jeg skulle prøve..)..Er bare det at med den økonomien jeg har nå, så er det omtrent ikke mulig etter at regninger og annet helt nødvendig er betalt! Føler meg så "stucked" som det går å få blitt! ...Og nei, da syns jeg ikke akkurat Fladens program/serie hjelper så mye.....!!! 

Anonymkode: de849...179