Hva mener dere med å miste følelsene?

[AnonymBruker]

Å ha mistet følelsene for mannen sin er en skilsmisse/brudd-årsak som går igjen i en del tråder. Jeg lurer på hvordan dette arter seg? Begynner kvinner noen ganger å mislike partneren sin? Er dette knyttet til bitterhet og utmattelse i mange tilfeller? Ser dere på mannen med avsky og irritasjon?

Jeg høres kanskje naiv ut, men jeg vil gjerne høre mer om dette for å være forberedt på eventuelle konsekvenser av småbarnsliv etc. Jeg har vært med samboeren min i fem år, og selv om jeg ikke er nyforelska, så elsker jeg ham jo, ser ikke hvordan dette kan forandre seg med tiden med mindre noe dramatisk skjer mellom oss?

Jeg har 'mistet følelser' for noen to ganger før, men det var under helt andre omstendigheter; den ene gangen var jeg veldig ung og ville oppleve livet og singeltilværelsen som student og den andre gangen var det fordi jeg møtte veggen etter psykisk misbruk over lengre tid..

Men hva er det som skjer i hodet og følelsene når man ønsker å forlate en man er gift og har barn med, uten at det er en konkret katalysator? 'Miste følelsene' - hva er det?

Anonymkode: 7da62...4e7

[Brimi]

At man ikke føler det samme for personen som man gjorde før. Av grunner som du lister opp f.eks. Man forandrer seg jo i løpet av livet og noen ganger forandrer man seg veldig forskjellig. Man har kanskje ikke lenger de samme synene på verdier, holdninger etc. Eller man opplever at man ikke blir respektert eller møtt på andre måter. Det er få ting som dreper følelser fortere enn dette. Grunnene er uansett mange. Selv om man snakker om ting på forhånd så har ikke det så mye å si egentlig (f.eks ved barneoppdragelse). Teori og praktisk hører ikke alltid sammen.

[Hjertefisk]

Med eksen min begynte jeg å miste følelser ganske gradvis etterhvert som livet mitt endret seg. Jeg var ferdig å studere, skulle finne jobb, vi flytta til hjemlandet hans hvor jeg mistrivdes noe helt grusomt. Jeg endra meg litt som person i den fasen, uten at jeg klarte å sette fingeren på det. Jeg vokste fra å være en nerdete, lubben misfit til å egentlig bli ganske flott. Mens han fortsatt var en nerdete misfit.

Med min nåværende kjæreste begynner jeg å lure på om jeg har mistet masse følelser. Jeg har blitt såret og lei meg så utrolig mange ganger at nå er det som om følelsene har skrudd seg litt av. Som en slags forsvars-mekanisme. Jeg aner ikke hvordan jeg kan slå de på igjen, selv om jeg vil. :\

[a l'orange]

⭐️

Endret 25. november 2020 av a l'orange

[s0la]

For min del var det at han til slutt føltes mer ut som en venn enn en kjæreste. Var ingen gnist igjen, ingen kjemi. Hadde ikke kjæreste-følelser lenger. Kjærlighet kan jeg vel si. Han var ikke tiltrekkende lenger, og å ha sex med han føltes helt feil. Føltes ut som å ha sex med en venn. Og sånn ville jeg ikke ha det mer. 

Edit: Grunnen til at jeg mistet følelsene kan jo være en miks av flere ting. Vi ble sammen som tenåringer og vokste jo opp sammen som par, og jeg har forandret meg. Vi har totalt forskjellige interesser, holdninger, meninger og syn på ting. Vi vil totalt forskjellige ting i livet og det tror jeg gjorde at jeg trakk meg ut. 

Når man ikke finner en eneste ting tilfelles, ikke en ting. Da er det vanskelig å holde sammen. Man trenger ikke like alt det samme, men i det minste ha lik humor eller hva som helst. Vi kunne ikke en gang snakke sammen... Kommunikasjon var på bunn.

Det var nok årsaken. 

Endret 8. januar 2017 av s0la

[AnonymBruker]

TS igjen her. Takk for svar. Noen meningsfulle forklaringer.

Jeg skjønner at det betyr at man ikke føler det samme lenger. Men vil gjerne, om mulig, gå enda mer i dybden. Den subjektive opplevelsen av å ikke lenger føle det samme. En kran som blir skrudd av, ja det er et fint bilde på det. Plutselig er det ikke mer å hente.. 

Noen ganger kommer kanskje følelser som et resultat av det vi tror vi ser? Så forandres vårt eget perspektiv, og dermed blir personen en annen i våre øyne? En person vi ikke dras mot, hverken mentalt eller fysisk? Hvis vi husker tilbake på tiden da vi møttes, så var det jo samme person som vi forgudet, som vi ikke føler noe for nå? Eller kanskje ikke?

Noen relasjoner starter som vennskap, eller til og med som to fremmede. Som begynner å elske hverandre over tid på grunn av et felles mål, felles tanker og verdier. Vi er så dynamiske, vi kan skape noe ut av ingenting. Kan vi ikke da gjenskape det?

Ett av spørsmålene som dukker opp når jeg tenker på dette, er: blir det bedre uten den andre? Har de fleste som går pga manglende følelser et bedre liv etter bruddet? Bedre alene, eller bedre med en annen? Jeg lurer på om vi noen ganger bommer under feilsøkinga - vi tror ting blir rett hvis vi eliminerer en person vi ikke lenger føler oss knyttet til, men så ligger feilen like mye hos oss selv, og vi bærer denne med oss videre inn i nye relasjoner?

Anonymkode: 7da62...4e7

[Nelica]

Hei TS!

du er i et forhold ' kun' 5 år og sier selv at du forstår ikke at mann kan miste følelser vis ikke noe dramatiske skjer..

Hm... det trenger ikke å være noe dramatisk , mer små ting som gjenta seg gang etter gang selv du hat sagt ifra at du liker ikke det, og årene går :-( Du mister gradivis følelser til slutt sitter du i et rom med en bekjent hvor all intimitet og seksualitet er forsvunnet. Du klarer ikke tanke en gang å ligge med den person fordi, vis du må velge en mann igjen idag , du ville jo aldri valgt han ....

[a l'orange]

⭐️

Endret 25. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Skriver under på svarene her. Udefinerbare ting: man har vokst i ulik retning, i mitt tilfelle totalt ulike verdier og når jeg har prøvd å ta opp problemene har jeg ikke blitt hørt han sa f.eks "er det den dagen i dag".. følelse av å være usynlig, jeg er prioritet nr 3/4 bak hobby, jobb, hobby nr 2 og barna. 

Selv sier han nå at han er glad i meg, men jeg har skrudd av mer og mer over lang tid. Nå er hjertet iskaldt desverre. 

Anonymkode: e110c...e68

[a l'orange]

⭐️

Endret 25. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

8 minutter siden, a l'orange skrev:

Og ikke minst; kan hun stille krav til seg selv om å godta at en annen tar avgjørelser nå, med hensyn på at dette er noe de begge kommer til å nyte godt av senere?

Dette synes jeg er et godt poeng som illustrerer noe av det jeg stilte spørsmål rundt over her. Fordi det også er introspektivt. Det virker av og til som en forenkling å si at "han lyttet ikke, nå føler jeg ikke noe mer" - han var ikke god mot meg, nå elsker jeg ham ikke. Men var jeg god mot meg selv? Tok jeg ansvar for å markere egne grenser og kommunisere mine behov? Tydelig? Kanskje jeg verken elsker ham eller meg selv lenger fordi jeg ikke hat vært god mot meg selv og ikke ærlig med ham?

Hvis man har vært igjennom terapi osv så forstår jeg jo at luften til slutt kan gå ut av ballongen og løpet er kjørt for evig tid. Men det er endel av disse diffuse overgangene fra kjærlighet til forakt og alt som skjer der imellom, som synes det er interessant å få innsikt i.

Takker igjen for svar 💜

Anonymkode: 7da62...4e7

[Nelica]

Absolutt ikke noe galt med sporsmål til TS tvert imot veldi reflektert og godt gjennomtenkt synes jeg..

Jeg derfor sa at ' kun ' 5 år er ikke nok til å forstå at ting kan gå fryktelig galt og at følelser kan forsvinne og aldri kommer tilbake igjen. Erfaring og utfordringer kommer til å få henne å se på ting helt annerledes en i dag .. det at hun vil gjerne møte dem litt i forveien er bre bra :-)

[AnonymBruker]

Jeg syntes også dette virket nokså ubegripelig til jeg stod i situasjonen selv.

Vi var stormende forelska i hverandre, jeg vil si jeg var kjempeforelska i ham i fem år, deretter roet det seg ned, men vi var intenst glad i hverandre de neste fem årene også. Og litt etter etter dette. Vi fikk to barn, og det skjedde generelt mye i livet på dette tidspunktet som vi ikke forstod at påvirket forholdet forferdelig mye. Det var ungene, det var hus og oppussing, det var jobber, det var helsemessige utfordringer. Forholdet vårt var ikke førsteprioritet i disse årene, og vi fikk dårligere og dårligere tid til hverandre. Så fikk mannen min seg en ny og svært tidkrevende hobby som tok all tid som var igjen. 

Jeg sa gjentatte ganger at jeg ville vi skulle prioritere oss. Det var ikke så mye jeg ønsket meg, egentlig, jeg ville bare ha den følelsen av at vi ikke bare var et arbeidsfellesskap. Jeg ville vi skulle gå ut og spise en gang i måneden, kanskje, at vi skulle kline i stua i ny og ne, at vi skulle sitte ved siden av hverandre i sofaen og drikke et glass vin og prate. Mannen min ønsket ikke det. Han var sliten, sa han, og ville fortsette som vi gjorde. Noe jeg tok som en avvisning, all den tid det ikke var tidkrevende aktiviteter jeg foreslo. Og jeg ble fornærmet for at det ikke skulle være mulig å skru av netflix en fredag og kveld og snakke med meg. Sexen led, når vi først lå sammen var det greit nok, men jeg er avhengig av at tenning også vedlikeholdes og oppmuntres utenfor soverommet (som et klin i forbifarten på stua) og hadde ikke hjertet med meg. 

Jeg ble mer og mer såret, aktiviteten hans gjorde at jeg måtte dra mer av lasset på hjemmebane, så jeg ble også mye slitnere. Til slutt begynte også jeg å verne om tid for meg selv. Og vips, var vi helt fjerne for hverandre. Vennene mine visste mer om hva jeg tenkte på og hvordan jeg hadde det enn mannen min gjorde. En dag så jeg på ham og kunne ikke lenger se at han var en kjekk mann. Vi hadde sex og jeg tenkte bare på å få det overstått. Motivasjonen til å få det bra igjen var også på bunn, fordi jeg følte jeg hadde sagt tydelig i fra uten at han ville prioritere meg, og da føltes det som om terapi ville være en måte å tvinge ham til å gjøre noe for meg, noe han burde ønske selv. Det gikk på verdigheten løs. 

Og så - klisjéalarm! - møtte jeg en annen mann som jeg forelsket meg hodestups i, og her er vi nå. Jeg er fortsatt med mannen min, skulle ønske jeg var med den andre, fornuft, økonomi og hensyn til ungene er det som gjør at jeg fortsatt er her. Og jeg lurer på om det var dette jeg fikk av kjærlighet, om det er dette jeg skal ta til takke med, og jeg lurer på om det er noe som noengang kan føles rett igjen.

Jeg kunne sikkert gjort masse annerledes og bedre. Men jeg skulle virkelig også ønske at mannen min kunne hørt på det jeg sa.

Anonymkode: bbe0f...9d6

[a l'orange]

⭐️

Endret 25. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes også dette virket nokså ubegripelig til jeg stod i situasjonen selv.

Vi var stormende forelska i hverandre, jeg vil si jeg var kjempeforelska i ham i fem år, deretter roet det seg ned, men vi var intenst glad i hverandre de neste fem årene også. Og litt etter etter dette. Vi fikk to barn, og det skjedde generelt mye i livet på dette tidspunktet som vi ikke forstod at påvirket forholdet forferdelig mye. Det var ungene, det var hus og oppussing, det var jobber, det var helsemessige utfordringer. Forholdet vårt var ikke førsteprioritet i disse årene, og vi fikk dårligere og dårligere tid til hverandre. Så fikk mannen min seg en ny og svært tidkrevende hobby som tok all tid som var igjen. 

Jeg sa gjentatte ganger at jeg ville vi skulle prioritere oss. Det var ikke så mye jeg ønsket meg, egentlig, jeg ville bare ha den følelsen av at vi ikke bare var et arbeidsfellesskap. Jeg ville vi skulle gå ut og spise en gang i måneden, kanskje, at vi skulle kline i stua i ny og ne, at vi skulle sitte ved siden av hverandre i sofaen og drikke et glass vin og prate. Mannen min ønsket ikke det. Han var sliten, sa han, og ville fortsette som vi gjorde. Noe jeg tok som en avvisning, all den tid det ikke var tidkrevende aktiviteter jeg foreslo. Og jeg ble fornærmet for at det ikke skulle være mulig å skru av netflix en fredag og kveld og snakke med meg. Sexen led, når vi først lå sammen var det greit nok, men jeg er avhengig av at tenning også vedlikeholdes og oppmuntres utenfor soverommet (som et klin i forbifarten på stua) og hadde ikke hjertet med meg. 

Jeg ble mer og mer såret, aktiviteten hans gjorde at jeg måtte dra mer av lasset på hjemmebane, så jeg ble også mye slitnere. Til slutt begynte også jeg å verne om tid for meg selv. Og vips, var vi helt fjerne for hverandre. Vennene mine visste mer om hva jeg tenkte på og hvordan jeg hadde det enn mannen min gjorde. En dag så jeg på ham og kunne ikke lenger se at han var en kjekk mann. Vi hadde sex og jeg tenkte bare på å få det overstått. Motivasjonen til å få det bra igjen var også på bunn, fordi jeg følte jeg hadde sagt tydelig i fra uten at han ville prioritere meg, og da føltes det som om terapi ville være en måte å tvinge ham til å gjøre noe for meg, noe han burde ønske selv. Det gikk på verdigheten løs. 

Og så - klisjéalarm! - møtte jeg en annen mann som jeg forelsket meg hodestups i, og her er vi nå. Jeg er fortsatt med mannen min, skulle ønske jeg var med den andre, fornuft, økonomi og hensyn til ungene er det som gjør at jeg fortsatt er her. Og jeg lurer på om det var dette jeg fikk av kjærlighet, om det er dette jeg skal ta til takke med, og jeg lurer på om det er noe som noengang kan føles rett igjen.

Jeg kunne sikkert gjort masse annerledes og bedre. Men jeg skulle virkelig også ønske at mannen min kunne hørt på det jeg sa.

Anonymkode: bbe0f...9d6

Sånn har jeg det også! Er i helt lik situasjon. Vil bare forsvinne fra forholdet, men barn, økonomi og hus er så viktig. Har ikke hatt følelser for han i sikkert 3-4 år. Jobber hardt for å få det til, men nå har jeg gitt opp. Holder på å bli utbrent av hele greia. Fortvilet!

Anonymkode: 10eb5...f0c

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn har jeg det også! Er i helt lik situasjon. Vil bare forsvinne fra forholdet, men barn, økonomi og hus er så viktig. Har ikke hatt følelser for han i sikkert 3-4 år. Jobber hardt for å få det til, men nå har jeg gitt opp. Holder på å bli utbrent av hele greia. Fortvilet!

Anonymkode: 10eb5...f0c

Vil bare sende deg en klem. Håper det ordner seg for deg.

Anonymkode: bbe0f...9d6

[brownbrown]

jeg tror at når man mister følelser så har livet blitt litt for A4 og ting er ikke så spennende lengre. men når man er sammen i mange år så kan man ikke forvente at man er nyforlesket og honeymoon tiden er over for lengst. 

at man kommuniserer bra og tar tid til hverande er vell det viktigste for at forhold skal vare. man kommer jo til en periode der en av partene blir ufornøyd. enten det er mannen som bryr seg mindre om dene andre parten eller lite sex fra den andre siden eller andre ting som irriterer hverandre i hverdagen kan bygge seg opp. 

men når man ble kjærester er det ikke uforpliktet kjærlighet da ? jeg hadde aldrig slått opp med damen om hun hadde blitt kjempetjukk, syk eller mindre attraktiv. da hadde jeg heller sendt henne på gymmet.

miste følelser tror jeg går på at ting ikke føles det samme lengre en det det har vært. men jeg syns ikke at når man har barn eller uansett om man ikke har så at det er en god grunn nok til å avslutte det. man ble sammen av en grunn

[AnonymBruker]

1 time siden, brownbrown skrev:

jeg tror at når man mister følelser så har livet blitt litt for A4 og ting er ikke så spennende lengre. men når man er sammen i mange år så kan man ikke forvente at man er nyforlesket og honeymoon tiden er over for lengst. 

at man kommuniserer bra og tar tid til hverande er vell det viktigste for at forhold skal vare. man kommer jo til en periode der en av partene blir ufornøyd. enten det er mannen som bryr seg mindre om dene andre parten eller lite sex fra den andre siden eller andre ting som irriterer hverandre i hverdagen kan bygge seg opp. 

men når man ble kjærester er det ikke uforpliktet kjærlighet da ? jeg hadde aldrig slått opp med damen om hun hadde blitt kjempetjukk, syk eller mindre attraktiv. da hadde jeg heller sendt henne på gymmet.

miste følelser tror jeg går på at ting ikke føles det samme lengre en det det har vært. men jeg syns ikke at når man har barn eller uansett om man ikke har så at det er en god grunn nok til å avslutte det. man ble sammen av en grunn

Du hørest ut som mannen min som spytter på begrepet "miste følelser". Det er tydelig at du ikke har opplevd akkurat det for da er det alvor. Om du rett og slett hadde avskydde å ha sex med dama di, om du grudde deg for å gjøre ting sammen med henne, om dere sbsolutt ikke hadde noe mer felles verdier og fremtidsdrømmer og hun satte deg som nr 4-5 på sin prioriteringsliste.. da kan vi snakke. 

Anonymkode: e110c...e68

[AnonymBruker]

Vel enten er de der eller ikke vel? I begynnelsen da. Så hvis det går år da med utroskap disrespect etc så er et forhold bare en verdiløs kontrakt på et papir da. Hva vet jeg. Hakke peiling. Lurer på om jeg bare er glad i meg selv! Håper ikke det er feil. Føler ikke det ble plass til meg i mine grusomme såkalte forhold, 2 stk såkalte. Nei aldri mer. En venn har fått det til; med skader fant hun en snill mann. For meg er det bare en drøm. Totalt uppnåelig når man alltid er forelsket og forvirret. Vet at jeg liker best å være alene og prøve å hjemme meg lengst mulig vekk fra livet. Beundrer de som tør å ta sjanser men jeg vil aldri det mer, tok 2 sjanser i ungdommens alder og var med 2 stk gale såkalte individer. Jeg var nok blind ja. Hallo. Så våknet jeg til meg selv da etter noen år med rus og sånt.

Anonymkode: b1f14...24a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.1.2017 den 15.28):

Jeg syntes også dette virket nokså ubegripelig til jeg stod i situasjonen selv.

Vi var stormende forelska i hverandre, jeg vil si jeg var kjempeforelska i ham i fem år, deretter roet det seg ned, men vi var intenst glad i hverandre de neste fem årene også. Og litt etter etter dette. Vi fikk to barn, og det skjedde generelt mye i livet på dette tidspunktet som vi ikke forstod at påvirket forholdet forferdelig mye. Det var ungene, det var hus og oppussing, det var jobber, det var helsemessige utfordringer. Forholdet vårt var ikke førsteprioritet i disse årene, og vi fikk dårligere og dårligere tid til hverandre. Så fikk mannen min seg en ny og svært tidkrevende hobby som tok all tid som var igjen. 

Jeg sa gjentatte ganger at jeg ville vi skulle prioritere oss. Det var ikke så mye jeg ønsket meg, egentlig, jeg ville bare ha den følelsen av at vi ikke bare var et arbeidsfellesskap. Jeg ville vi skulle gå ut og spise en gang i måneden, kanskje, at vi skulle kline i stua i ny og ne, at vi skulle sitte ved siden av hverandre i sofaen og drikke et glass vin og prate. Mannen min ønsket ikke det. Han var sliten, sa han, og ville fortsette som vi gjorde. Noe jeg tok som en avvisning, all den tid det ikke var tidkrevende aktiviteter jeg foreslo. Og jeg ble fornærmet for at det ikke skulle være mulig å skru av netflix en fredag og kveld og snakke med meg. Sexen led, når vi først lå sammen var det greit nok, men jeg er avhengig av at tenning også vedlikeholdes og oppmuntres utenfor soverommet (som et klin i forbifarten på stua) og hadde ikke hjertet med meg. 

Jeg ble mer og mer såret, aktiviteten hans gjorde at jeg måtte dra mer av lasset på hjemmebane, så jeg ble også mye slitnere. Til slutt begynte også jeg å verne om tid for meg selv. Og vips, var vi helt fjerne for hverandre. Vennene mine visste mer om hva jeg tenkte på og hvordan jeg hadde det enn mannen min gjorde. En dag så jeg på ham og kunne ikke lenger se at han var en kjekk mann. Vi hadde sex og jeg tenkte bare på å få det overstått. Motivasjonen til å få det bra igjen var også på bunn, fordi jeg følte jeg hadde sagt tydelig i fra uten at han ville prioritere meg, og da føltes det som om terapi ville være en måte å tvinge ham til å gjøre noe for meg, noe han burde ønske selv. Det gikk på verdigheten løs. 

Og så - klisjéalarm! - møtte jeg en annen mann som jeg forelsket meg hodestups i, og her er vi nå. Jeg er fortsatt med mannen min, skulle ønske jeg var med den andre, fornuft, økonomi og hensyn til ungene er det som gjør at jeg fortsatt er her. Og jeg lurer på om det var dette jeg fikk av kjærlighet, om det er dette jeg skal ta til takke med, og jeg lurer på om det er noe som noengang kan føles rett igjen.

Jeg kunne sikkert gjort masse annerledes og bedre. Men jeg skulle virkelig også ønske at mannen min kunne hørt på det jeg sa.

Anonymkode: bbe0f...9d6

For et godt beskrevet innlegg som sikkert mange også sliter med som deg... Hvordan gikk det, er du fortsatt i forholdet?

Anonymkode: 9da10...74b