Dypt ulykkelig..

[Butternut]

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men har på følelsen det kommer til å bli et langt og vondt innlegg. Mannen min, mitt livs kjærlighet var utro i nesten hele fjor og jeg klarer ikke komme over sorgen og sviket. Jeg har perioder som er ok, og mange perioder som nesten er uutholdelig vonde der jeg bare ligger og gråter. Jeg fikk vite det i slutten av september. Vi er veldig passive og lukkede mennesker begge to. Konfliktsky og har vanskelig for å kommunisere. Men jeg har prøvd og prøvd. Jeg forteller at jeg er redd, skamfull, ydmyket,osv. Han sitter der stort sett passiv, hører på og ser ned i bakken. Jeg klarer bare ikke nå inntil han. Jeg har gjort alt for å prøve å redde oss, men jeg tror ikke jeg orker mer. I tillegg til å finne ut av alt dette, mistet jeg jobben i tillegg. Min "nye" hverdag består stort sett av å tenke meg syk, gråte, gå tur med hunden, lete etter jobb og prøve desperat og finne ut hva jeg skal gjøre med dette livet. Jeg klarer av og til å hente styrke fra gudene vet hva, men jeg er i bunn og grunn dypt ulykkelig og veldig, veldig ensom. Familien min vet ingenting om noe, de bor på andre siden av landet. Jeg fant trøst i alkohol et par måneder men det gjorde meg helt vanvittig paranoid så jeg har sluttet å drikke. Jeg ønsker meg ofte tilbake til 2014, da jeg ikke hadde noen bekymringer. Jeg danset gjennom livet og alt gikk på skinner. Det er helt forferdelig å være vitne til at alt sammen bare raser sammen. Jeg er uheldigvis høysensitiv, så alt dette er det verste jeg kunne ha opplevd. Jeg har ikke penger til å bare flytte, og jeg kan ikke stole på mannen min lenger. Å tilgi er helt umulig, han visste veldig godt hva han gjorde. Han nekter parterapi. Jeg vet faktisk ikke hva han tenker lengre. Akkurat denne uken har håpet vært på bunn. Ringene er av, bryllupsbildet har jeg dumpa i boden fordi jeg orker ikke se på det. Jeg føler livet er ødelagt på mange måter. Jeg kommer ikke til å skrive om hvem og hvordan han var utro, det orker jeg ikke. Jeg vil bare forsvinne fra alt sammen...kansje noen har vært gjennom noe lignende, isåfall setter jeg stor pris på svar som kan hjelpe. Helst ikke skriv at jeg burde bare kaste han ut osv...mange av oss fungerer bare ikke sånn,  og kan ikke stenge av følelser av en man har vært sammen med i 11 år (og de var attpåtil veldig fine)Jeg forakter handlingene hans, men har alltid elsket han som person. Men nå skulle jeg bare ønske jeg ikke gjorde det.  Vi har ingen barn. Er i 30 årene og eier leilighet sammen hvis noen lurte.  Hilsen dypt ulykkelig jente.

[Nikolineee]

Så vondt å lese, håper virkelig alt ordner seg på best mulig måte for deg. Klem 

[Knocks]

Har ikke noe råd men vet av egen erfaring at svarene pleier å komme av seg selv etterhvert.

har du noen venner du stoler på og kan prate med? Venninner eller noen trygge "tanter"?

 

husk ar du er på ditt sterkeste når du er på ditt svakeste<3

[AnonymBruker]

Huff, så trist... ingen du kunne bodd hos en periode? Tatt en liten pause? dratt til familien? Du trenger ikke å fortelle hva som har skjedd men bare at dere har en tøff periode og trenger litt pause fra hverandre. Høysensitiv og mistet jobb er hardt nok, og de fleste vil forstå om du må vekk litt. Ikke tenkt at det er slutt eller pause, men heller tenke på at det er sunt for dere begge å kjenne på savnet litt ... få det litt på avstand?  lykke til, klem 

Anonymkode: e6155...cd2

[Cronosgjesten]

Jeg synes du skal reise til familien din. Noen ganger kan de overraske. Ring og hør om du kan komme og være en stund. Dobbelt nytte i det. Du får mulighet til å være sammen med dine egne, og føle litt på deres omsorg, og han får kjent litt på sine følelser alene, og vil kanskje komme på noe å si når du faktisk er borte. Han får kjent litt på det da. Kan hende familien din kommer med noen forslag som kan gjøre f.eks flytting lettere. Jeg unner ingen den situasjonen du er i, men vil bare si at det meste blir bedre. Jeg synes det høres ut som en vanskelig oppgave å skulle bli lykkelig sammen med han her, spesielt siden han ikke  klarer å løse noe med ord, eller ønsker parterapi. Hvis han hadde skjønt hvor mye han hadde såret deg, og elsket deg over alt i verden, hadde han sagt ja til alt du foreslo, bare fordi han var redd for å miste deg. Jeg synes ikke det høres ut som han er så redd for å miste deg. Da hadde han grått og tryglet og blitt med på alt for å redde dere to. 

Stor klem, og lykke til. Dra til familien din. Du trenger noen som viser deg omsorg nå. 

Endret 7. januar 2017 av Cronosgjesten

[Trolltunge]

I og med at du ikke har jobb støtter jeg forslagene om at du reiser bort litt. I en veldig tung periode i livet gjorde jeg akkurat det. Flyttet inn til en venninne i en annen by for en liten periode, og dermed ut av situasjonen som var så uoverkommelig. Da jeg fikk alt litt på avstand klarte jeg å tenke klarere. Jeg lo, gråt og koste meg med venner, og tenkte gjennom hva jeg ville med livet mitt, og klarte dermed å finne tilbake til en slags balanse, hvor jeg ikke lenger så svart på alt. Det tok faktisk ikke mer enn et par uker før jeg hadde fått klarhet i hvor jeg ville videre.

En annen fordel med å reise bort er at det ofte kan være enklere å virkelig snakke ut med partneren når begge har litt avstand. Nå går dere begge i situasjonen,  og har låst dere begge to, mens over telefonen kan man ikke snu seg bort eller gå.

Lykke til! Jeg håper det ordner seg for deg! Jeg har livsmottoet at ting helst vil gå bra, og har opplevd nok til å vite at selv om livet er tungt i perioder, så varer det ikke for alltid. Det har hjulpet meg gjennom mye.  

[AnonymBruker]

Når dere snakker så dårlig sammen, syns jeg det er en grunn til å gå videre. Kanskje derfor utroskapen skjedde i utgangspunktet, dere er ikke nær nok. Han har sikkert hatt sine behov for intimitet, ikke bare fysisk. Men hvis du absolutt ikke vil gå fra han, har du bare en mulighet og det er å gjøre det beste ut av situasjonen. Ta deg sammen litt. Ja, han var utro. Folk mister barna sine her i verden. Få litt perspektiv! Verden går videre. Hvis du på død og liv skal beholde en utro mann som du ikke klarer å kommunisere med, så slutt med sutringen.

Jeg vet jeg er hard med deg nå, men det har gått flere mnd. Du må våkne opp litt!

Anonymkode: e14e4...bca

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom noe av det samme og klarte såvidt å komme meg gjennom det på egenhånd. Jeg vil nok anbefale å snakke med noen om det, enten en nær venn hvis du har en slik eller en psykolog. Og så vil jeg anbefale deg å komme deg vekk fra denne giftige personen så fort du kan og aldri mer ha noen kontakt med ham. Vær bare glad dere ikke har barn sammen. Så må du bare ta tiden til hjelp, og det kan ta lang tid. Da samboeren min var utro etter femten år ble jeg helt sønderknust, men etter to år så hadde jeg ikke verken noen følelser eller noen tanke for henne lenger. Hun dukker fremdeles opp i drømmene mine av og til, men det skyldes nok bare at hun er den eneste kjæresten jeg har hatt, så jeg har ikke noen andre å "spille på" når drømmene tar slike vendinger. Fatt mot og lykke til.

Anonymkode: dd84e...e29

[Gjest Blondie65]

Jeg anbefaler deg å kontakte familievernkontoret slik at du får hjelp til å takle dine følelser - får noen å prate med.

Til mannen din har jeg en ting å si: det er toppen av frekkhet å være utro og deretter nekte parterapi og likevel fortsette i forholdet når kommunikasjonen er så dårlig. Hva vil han? Hva venter han på? Hva er hans bidrag til et bedre forhold?

[Pixxie]

Lurer også litt på hvorfor du vil bli, når mannen din åpenbart ikke har noe interesse av å redde forholdet? 

[Gjest Solstråletårer]

Reis bort til familie .. Ta deg en ferie .. Mulig søk jobber andre  steder . Finn på noe andet å gjøre enn å sitte hjemme å tenke  på hvor fært alt er . Begynn å trene  yoga  osv. Gjør noe aktivt . Du kan IKKE forandre mannen din . Og  eller ikke hvordan han tenker . Du kan bare forandre ting fra ditt synspunkt og deg ..

[Teethgrinding]

Noen ganger må man rett og slett bedrive selvpreservering. For ts har det kommet dit. 

[Butternut]

Tusen takk for alle svar, det betyr masse for meg. Jeg snakket litt om det idag tidlig før vi hadde stått opp, at det kansje var best jeg hørte med nav tilfelle jeg måtte flytte (har time der den 10.uansett..) kansje de har noen råd..og hva var egentlig vitsen å bli. Han sa ikke så mye. Han kommer med sånne blikk, hundeøyneblikk av og til men sier ikke noe. Han begynner forsiktig å snakke om noe annet. Han er veldig spesiell. Barnslig, som en barn i en manns kropp,  men så har han denne skjulte utrosiden og forteller meg egentlig lite av "livet sitt". Han skulle kansje til kompisen sin i kveld, men tror han har droppa det nå.Jeg falt for han fordi han var nettopp så spesiell, så ulik alle andre gutter. Det er vanskelig å løsrive seg fra en som han. Det er det virkelig. Og smerten jeg bærer på er like uutholdelig som tanken på å miste han. Jeg vet jeg må ta et valg ellers blir jeg gående i evig limbo. Og ja, jeg prøver også og ta meg sammen. Det går veldig opp og ned. Jeg har fortalt det til 2 bestevenninner og en kompis. Jeg er utrolig sterk psykisk og har vært ute en vinternatt før,  men det begynner å ta på selv om jeg prøver og trene og spise sunt for å ikke bare ligge og forfalle. Jeg vet også at familien min hadde hjulpet meg med alt jeg trengte. Jeg vil bare være sikker på at valget jeg tar, er det beste. 

Endret 7. januar 2017 av Butternut

[Tippemor]

Hei:)

 

nå er ikke jeg i samme situasjon som deg. Men jeg har sittet inne med mine problemer,i noen år,før jeg åpnet meg for mine nærmeste. Å sitte inne med problemene,er ikke bra. Det drar deg bare mer ned i driten. Jeg følte meg mye lettere når jeg først åpnet meg for mine nærmeste.

 

at dere ikke har barn,er jo en fordel når noe slik først oppstår. Da trenger du ikke tenke på de,men du kan tenke 100% på deg selv. Som de andre skriver her,reis bort for en stund. Tror det gjør deg veldig godt,og kanskje din andre halvdel får tenkt litt selv om da.

 

at dere har tatt av ringer,og fjernet bilder av dere,det sier jo veldig mye. 

 

Ønsker deg masse lykke til,og håper du tar den rette avgjørelsen for deg selv. Husk at du har nok mangen rundt deg som støtter deg igjennom en tøff tid:)

klem