Tidligere steforeldre - hva føler dere nå?

[AnonymBruker]

Hei,

etter å ha vært med på å oppdra et barn i et tidligere forhold, noe som snart er over 10 år siden, finner jeg meg fortsatt i å tenke på barnet som var en stor del av livet den gangen. Av naturlige årsaker har vi ikke lenger kontakt i dag men jeg finner meg selv i å få plutselige øyeblikk av minner som kommer over meg og det føltes fint og vondt på samme tid. 

Hvordan har dere andre tidligere steforeldre det i forhold til stebarn dere kanskje ikke lenger har kontakt med i dag? Et lite tilleggsspørsmål; dere som selv gikk ut av forholdet, syntes du det var vanskeligere å gå pga barnet eller gjorde det valget lettere?

 

Anonymkode: 0e098...32f

[AnonymBruker]

Jeg var "barnevakt" for sønnen til en venn i sommer. Vi koste oss masse, og han sov hos meg og datteren min, og vi var på turer. Han og datteren min fikk et godt vennskap. 

Nå bor han helt på andre siden av landet, og jeg vet ikke om jeg får se han igjen. Det gjør så vondt. Var jo bare barnevakt og det var egentlig ikke noe i mellom meg og faren hans. Men man kjenner jo på savnet. Tror det kommer an på båndet man skaper og kontakten man får 

Anonymkode: 8d349...408

[Elefantenirommet]

Jeg er steforelder nå, og etter mange år med dem er det klart jeg elsker dem. Jeg hadde uten tvil savnet dem fælt hvis vår familie gikk i oppløsning. Forstår deg godt. 

[Angelheart2]

Jeg var stemor for to barn i 6 år. De var 4 og 6 år da jeg ble samboer med pappan deres, så vi fikk et veldig nært forhold. Barna var en veldig stor medvirkende årsak til at jeg ble værende i forholdet lengre enn jeg egentlig burde og jeg savnet dem veldig de første årene. Da fikk jeg heller ikke lov til å ha kontakt (av eksen min), men da de ble større tok de kontakt selv.

I dag bor de begge mange timer herifra og de har ikke lenger noen tilknytning til plassen jeg bor, så kontakten har blitt nesten borte. Men jeg er venn med begge på Facebook og vi chatter litt fra tid til annen.
Den eldste ble mor for noen måneder siden og da sendte jeg en liten oppmerksomhet i posten. Har fått julekort i flere år og fikk bilde av babyen nå etter dåpen.
 

[AnonymBruker]

Dette er noe jeg har tenkt mye på. Jeg er selv enslig mor, vært det i mange år. Og har vært veldig skeptisk til menn med små barn. Redd for at jeg skulle være en stor del av livet deres i mange år, så blir det slutt, og man har ingen rettigheter. Nå blir jeg så utrolig lett glad i andre og, spesielt barn. 

Anonymkode: 5bdac...866

[AnonymBruker]

Jeg var stemor i noen få år til en søt og snill jente som er verdens greieste storesøster for lillebroren  (hennes fars og mitt barn). Forholdet mellom oss voksne fungerte overhodet ikke og jeg synes det var utrolig vanskelig å se på hvor dårlig faren evnet å legge sitt tilside for å være en best mulig forelder for barna.

Det er godt å slippe å bo oppi alt dette, samtidig som jeg synes det er vondt for barna at de vokser opp med en slik pappa. Når skjønner de at ting ikke er normalt og hvordan vil det påvirke dem. Og spesielt henne, det er ikke lett.

Veldig leit for barna at de ser hverandre relativt sjelden, og jeg håper at når hun er eldre at hun ønsker mer kontakt. Nå er hun innprentet at det er jeg som er verdens verste, og forholdet mellom faren og meg er så krevende at jeg ikke klarer å være meg selv fullt ut når jeg treffer henne ift henting/levering ifm samvær og sønnen vår/lillebroren hennes. 

Skulle gjerne vært en ressurs i livet hennes, men jeg kan ikke lenger kjempe hennes sak. Nå kjemper jeg min sønns sak !

Anonymkode: 111e2...db1

[Ungdame97]

Min mor var sammen med min eks-stefar i ti år, fra jeg var 2 til jeg ble 12. Jeg var mest hos mamma, så det var stefar som lærte meg å sykle, svømme osv. Det er sju år siden det ble slutt mellom dem, men jeg og eks-stefar spiser fortsatt pizza og prater av og til, kan ringe han om alt mulig og drar på fisketurer. Jeg er veldig takknemlig over å ha han i livet mitt. 

Nå svarte ikke jeg på spørsmålet ditt, men barna blir jo knytta til dere også, så de blir sikkert bare kjempeglade om dere tar kontakt.

[AnonymBruker]

Min stedatter hadde flyttet hjemmefra da jeg gikk fra moren hennes, så der og da var det ikke henne, men våre to felles sønner som fortsatt bodde hjemme som var i fokus i tiden rett før og etter bruddet. 

Men nå, noen år senere så savner jeg henne mye. Først og fremst fordi vi aldri fikk etablert noe særlig kontakt med henne etter bruddet. Vi har det jo hyggelig når vi først møtes (f.eks. i forbindelse med at jeg og brødrene hennes kommer innom på et kort besøk hvis vi er i området hvor hun bor) og vi har en god tone, men forholdet vårt er ikke slik det var. 

Hun var 4 år da jeg kom inn i livet deres, og var 20 da jeg brøt ut fra forholdet med moren, så jeg har jo vært med på å forme livet hennes og hun mitt. For eksempel så har vi mye mer lik smak i filmer, musikk og humor enn det hun og moren har. 

Det hører med til historien at moren her har et veldig spesielt temperament og at hun var og fortsatt er veldig bitter etter bruddet. Hun har også en tendens til å legge skyld og skyldfølelse over på andre, så det er ikke lett for verken stedatter eller sønnene mine å skulle forholde seg til meg ettersom mor er god til å gi dem dårlig samvittighet. For å gjøre det lettere for stedatteren har jeg derfor latt det være mest opp til henne hvor mye kontakt hun ønsker å ha. 

Anonymkode: fbf16...ebf

[AnonymBruker]

Ikke akkurat det du spør om, men sett fra et stebarns perspektiv:
Min mor bodde sammen med en mann fra jeg var 7 til jeg var nesten 14. Han ble veldig viktig i livet mitt, og da det ble slutt mellom han og moren min syns jeg det var tyngre enn da mor og far ble skilt.
Jeg var nok heldigere enn mange stebarn. Han og mamma hadde et fint forhold og vi (jeg og søster) hadde fast samvær med han 1 helg i mnd. lenge. Etterhvert ble jeg så gammel at det dabbet litt av, men vi fortsatte å ha kontakt.
Han er gudfar til barnet mitt, og jeg regner han som en del av min familie. 

Skjønner godt at steforeldre savner sine stebarn etter brudd! Og barna savner jo ofte også.
Hvis det er mulig - oppretthold kontakt så langt det lar seg gjøre.
Vis i hvertfall at dere savner, selv om samvær ikke er mulig er det viktig for barnet å ikke føle at forholdet dere hadde var verdiløst.
Det har jeg opplevd etter forhold faren min hadde, og der var veldig vondt.
Jeg savnet henne masse etter bruddet, men hørte aldri noe fra henne, så henne aldri mer. 
Følte vi ikke betydde noe for henne.

Anonymkode: 79097...698

[AnonymBruker]

Jeg har fortsatt kontakt med stebarnet etter forholdet tok slutt for noen år siden. Jeg er glad i henne, men ikke på langt nær så nær henne som mitt eget barn. Under bruddet var det ikke noe jeg tenkte på om vi skulle fortsette å ha kontakt eller ikke. 

Anonymkode: 4a532...b03

[AnonymBruker]

Jeg hadde en stefar fra jeg var 2 år til 7 år. På grunn av han og mor fikk ett barn var han der fra tid til annen. Men så flyttet vi til andre siden av landet. I mange år hadde jeg da ikke kontakt med han. Så kom facebook

Han har betydd mye mer for meg enn min biologiske far. Har mye kontakt med han nå

 

Anonymkode: cb538...208

[minister-mio]

Det er veldig vondt. Mye savn, håper det blir bedre med tiden

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig glad for å slippe å late som om jeg liker den ungen. To år tok knekken på meg. 

Anonymkode: 5ab7c...5d1

[AnonymBruker]

På 4. januar 2017 den 5.12, AnonymBruker skrev:

Hei,

etter å ha vært med på å oppdra et barn i et tidligere forhold, noe som snart er over 10 år siden, finner jeg meg fortsatt i å tenke på barnet som var en stor del av livet den gangen. Av naturlige årsaker har vi ikke lenger kontakt i dag men jeg finner meg selv i å få plutselige øyeblikk av minner som kommer over meg og det føltes fint og vondt på samme tid. 

Hvordan har dere andre tidligere steforeldre det i forhold til stebarn dere kanskje ikke lenger har kontakt med i dag? Et lite tilleggsspørsmål; dere som selv gikk ut av forholdet, syntes du det var vanskeligere å gå pga barnet eller gjorde det valget lettere?

 

Anonymkode: 0e098...32f

Jeg hadde nær og kjær kontakt med to barn i et forhold som varte noe over ett år - jeg er ufattelig glad i de barna enda, selvom vi ikke har kontakt! Tenker ofte på dem og føler nok sorg over tapet av å være en del av deres hverdag! 

Anonymkode: d945b...770