Jeg klarer ikke bruke tid sammen med venninner som har fått eller venter barn

[AnonymBruker]

Det er bare så tungt å smile, komme på besøk, høre om alle graviditetsplager de har, se magen-krybben-babytøyet.. Så når barnet kommer er det første bilde ute på facebook og kunne gi hyggelige kommentarer, deretter bli invitert på besøk i løpet av første måneden. Det er bare så utrolig tøft!! Jeg gråter faktisk, får vondt i magen av å tenke på å skrive kommentar, derfor gir jeg bare en "like." Jeg får vondt i magen av snappene og trykker fort forbi. 

Og jeg har kun prøvd et år. 

Sikkert foere enn meg som har det slik.

Anonymkode: 1041a...686

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er misunnelig, men det er ikke dine venninners feil at de har blitt gravide og ikke du. 

Mitt tips er at du må jobbe med deg selv, hvis ikke vil barneønsket ditt ta over hele livet ditt, du vil bli litt mer bitter for hver måned du ikke blir gravid og for hver venninne som blir gravid og får barn. Du kommer til å skyve fra deg venninnene dine, og du må passe deg for å ikke bli venneløs og ensom. 

Anonymkode: d345c...14e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at du er misunnelig, men det er ikke dine venninners feil at de har blitt gravide og ikke du. 

Mitt tips er at du må jobbe med deg selv, hvis ikke vil barneønsket ditt ta over hele livet ditt, du vil bli litt mer bitter for hver måned du ikke blir gravid og for hver venninne som blir gravid og får barn. Du kommer til å skyve fra deg venninnene dine, og du må passe deg for å ikke bli venneløs og ensom. 

Anonymkode: d345c...14e

Tror du jeg er misunnelig og gir de skylden?? 

Aldri! 

Anonymkode: 1041a...686

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du jeg er misunnelig og gir de skylden?? 

Aldri! 

Anonymkode: 1041a...686

Nei vel. Bitter er du i hvert fall.

Anonymkode: d345c...14e

[AnonymBruker]

Jeg klarer heller ikke bruke tid med de. Ikke fordi jeg selv har et inderlig barneønske, men fordi jeg føler jeg mister venninnene mine så fort de blir gravide/får barn. Det blir ikke lenger den samme kontakten som det engang var. Samtaleemnene blir endret og det blir slutt på spontanbesøk osv. Jeg foretrekker derfor barnløse venner, selv om det er få av dem. Jo flere som får barn desto mer ensom føler jeg meg. Men det blir feil å få barn kun for å passe inn.

Anonymkode: 64113...ab1

[QueenOfTheSidewalk]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei vel. Bitter er du i hvert fall.

Anonymkode: d345c...14e

Jeg tror hun heller bare er lei seg, fordi hun har et stort ønske om å få det selv, at det gjør vondt å se andre få til noe man ikke har fått til selv som man ønsker seg inderlig. 

Kanskje du burde oppsøke psykolog TS? 

[Athene]

Det er helt vanlig og normalt å kjenne det slik.

Jeg følte mye på dette tidlig i prøvingen, men begynte etterhvert å jobbe med meg selv. Det å slite med å få barn koster deg så mye i seg selv - ikke ødelegg det som er godt i livet ditt, som vennskap med andre. Hvis du drar på besøk, sender gratulasjoner, kjøper gaver og ber om få holde vil dette plutselig snu av seg selv. Jeg sier ikke at man innimellom vil kjenne et stikk likevel, men situasjonen blir samtidig normal. Nå, seks år etter at vi begynte å prøve, hadde jeg ikke hatt venninner igjen om jeg støtet bort alle som ble gravide og foreldre. 

Og ja, innimellom er de uendelig opptatt av alt som har med barn å gjøre. Jeg merker at vennskap derfor har blitt mer flytende. Noen forsvinner inn i foreldrebobla for alltid, noen kommer tilbake før eller senere, og da er jeg fortsatt åpen for vennskap selv om de har vært "borte" en stund. 

[strawberry]

Har ei venninne/bekjent som har det på samme måte. Jeg skjønner henne absolutt, og vet at når jeg selv forhåpentligvis blir gravid en gang (er ikke prøver ennå), så vil jeg være forsiktig med hvordan jeg sier det til henne. Vil også da forstå om hun velger å trekke seg tilbake litt, for jeg skjønner at det må være kjempetøft. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer heller ikke bruke tid med de. Ikke fordi jeg selv har et inderlig barneønske, men fordi jeg føler jeg mister venninnene mine så fort de blir gravide/får barn. Det blir ikke lenger den samme kontakten som det engang var. Samtaleemnene blir endret og det blir slutt på spontanbesøk osv. Jeg foretrekker derfor barnløse venner, selv om det er få av dem. Jo flere som får barn desto mer ensom føler jeg meg. Men det blir feil å få barn kun for å passe inn.

Anonymkode: 64113...ab1

Du velger jo selv å bli ensom.

Hilsen ufrivillig barnløs, som valgte strategien "supertante", og som helt ærlig ikke syns at vennene endret seg særlig mye fra før fødsel etter at de hadde kommet seg gjennom ammetåka.

Anonymkode: d345c...14e

[AnonymBruker]

Jeg synes at de som ikke vet hvordan dette føles kan klappe igjen og gå et annet sted (nei, det hjelper ikke at du er ufrivillig barnløs selv). Et slikt følsomt tema bør man holde seg for god til å være arrogant om. Barneønsket er stort og helt grunnleggende for veldig mange. Det føles urettferdig at så mange bare blir gravide både uten å prøve og uten å ønske seg barn en gang mens en selv strever så veldig med å oppfylle et høyt ønske. Det er ikke misunnelse, det er en følelse av urettferdighet, et ønske om å beskytte seg selv fra triste tanker og en redsel for tanken på om man noen gang får oppfylt ønsket sitt. Jeg vet hvordan du har det TS. Jeg håper inderlig du får ønsket ditt oppfylt, og heldigvis gjør de fleste det. Det går opp og ned i den ventetiden. Håper du klarer å finne glede hos vennene dine igjen.

Anonymkode: 8b4f7...642

[Gjest Runforit]

Jeg skjønner det er tøft, men Ts har bare prøvd 1 år. Kjipt å sitte igjen uten en enste venn når en selv blir gravid fordi du ikke taklet andres lykke.

[Gjest Vilunich]

Én venninne begynte å gråte da jeg fortalte at jeg var gravid igjen - da sa hun "Tro meg, jeg er så utrolig glad på dine vegne, men det gjør vondt for meg da jeg har prøvd så lenge uten å lykkes." Det var lett for meg å forstå - og vi snakket fint etterpå. En annen kom på besøk på sykehuset for å se baby - hun gråt også , og fortalte at hun nettopp hadde mistet etter et år med forsøk. Jeg sa at om det var for tøft kunne hun dra hjem, men om hun ville kunne hun holde baby og gråte til hun var tom for tårer. Jeg forsto - så det gjorde hun. 

I dag har begge barn - en av de har faktisk to! Og vi har tettere bånd og sterkere vennskap enn noensinne pga åpenheten

 

mitt forslag er dermed - snakk om det. Vær ærlig

[AnonymBruker]

Anbefaler også å snakke om det med venninnene det gjelder. Det hjalp for meg når jeg hadde mistet og fikk vite at en venninne var gravid. 

Anonymkode: e7e11...a7b

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å være åpen med de venninnene du føler er nærmest deg. Det vil gjøre det lettere. Å holde avstand vil ikke gjøre deg godt i det hele tatt. Selv har jeg heller valgt å være supertanten fremfor å holde avstand og lært mye av venninnenes plager og barneoppdragelse. Og har vært støttende overfor de samtidig som de har trøstet meg. 

Vi har vært prøvere i 10år. I begynnelsen gjorde det vondt, men etterhvert ble det lettere å takle. 

Anonymkode: d445a...396

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du velger jo selv å bli ensom.

Hilsen ufrivillig barnløs, som valgte strategien "supertante", og som helt ærlig ikke syns at vennene endret seg særlig mye fra før fødsel etter at de hadde kommet seg gjennom ammetåka.

Anonymkode: d345c...14e

Jeg er supertante, jeg er den som alltid sier ja til å aitte barnevakt, jeg er den som alltid tar hensyn yil at venninnen har barn. Jeg er den som alltid har barnesete i bilen tilfelle jeg må hjelpe en av mine venninners barn med noe.

Men jeg kan innrømme at det er trist fordet. 

Ts.

Anonymkode: 1041a...686

[AnonymBruker]

Jeg var heldig og hadde ikke babyboom i omgangskretsen da jeg var ufrivillig barnløs, kun noen få graviditeter. 3 uker etter at både operasjon og første ivf feilet, ble jeg tante igjen. Jeg satt der med en 3 dager gammel nyfødt og lurte på om det noen gang kom til å skje i mitt liv. Det ble mye gråt etter besøket. Jeg var litt lengre nedi løypa, hadde fått flere diagnoser og flere ting utenom det medisinske som kunne hindre at vi lykkes, selv med ivf. Men vi klarte det på 3. forsøk, og har en herlig liten en som akkurat har begynt å gå sine første skritt. Prøv å holde fast ved at om dere har en litt lengre vei for å få barn, så er det de aller fleste som får skjønne unger, om det så tar lengre tid. Noen få lykkes ikke, men det er overbeiende sannsynlig at din tur er rundt hjørnet, med eller uten hjelp. En god del blir gravide av seg selv etter ett år også, og det er god hjelp å få mot det aller meste.

Jeg hadde lett pco (ingen symptomer, bare ultralydfunn), nedsatt eggkvalitet (viste seg ved ivf) antagelig pga det, og en liten godartet svulst på livmoren som lå slik til at den påvirket det viktigste området i livmoren. Mannen var normal. 

Anonymkode: 36207...2ed

[Maleficenta]

På Monday, January 02, 2017 den 15.25, AnonymBruker skrev:

Det er bare så tungt å smile, komme på besøk, høre om alle graviditetsplager de har, se magen-krybben-babytøyet.. Så når barnet kommer er det første bilde ute på facebook og kunne gi hyggelige kommentarer, deretter bli invitert på besøk i løpet av første måneden. Det er bare så utrolig tøft!! Jeg gråter faktisk, får vondt i magen av å tenke på å skrive kommentar, derfor gir jeg bare en "like." Jeg får vondt i magen av snappene og trykker fort forbi. 

Og jeg har kun prøvd et år. 

Sikkert foere enn meg som har det slik.

Anonymkode: 1041a...686

Klem til deg. Forstår hvordan du har det. Det føles sykt urettferdig. Man er jo glad på andres vegne men det føles sårt når det liksom skjer alle andre.

[Maleficenta]

På Tuesday, January 03, 2017 den 11.23, Runforit skrev:

Jeg skjønner det er tøft, men Ts har bare prøvd 1 år. Kjipt å sitte igjen uten en enste venn når en selv blir gravid fordi du ikke taklet andres lykke.

Nå støter hun de jo ikke fra seg

[AnonymBruker]

Jeg hjelper de alltid med henting/kjøring og barnevakt. Mange av mine venninner har følt at venner faller fra når de har fått barn men at jeg alltid har vært der. Så jeg vil ikke si at jeg støter noen fra meg, men når jeg skrev denne tråden var jeg på en tankegang med at nå gidder jeg ikke mer. Selv om jeg vet innerst inne at jeg gråter litt, tørker tårene og går på igjen.

i dag fikk jeg spm av bekjen/venninne om ikke vi skulle ha, så sa det som det var faktisk. Og da jeg gratulerte henne så mente jeg det.

Nå har jeg tenkt veldig lenge på temaet barn og har et stort ønske om å oppleve å gå gravid etc. Ha et barn som ligner meg eller faren sin, halvparten av oss begge. Samtidig vet jeg at om jeg blir fostermor/adopterer eller noe sånt så har jeg stort nok hjerte til å bli like glad i det barnet.

Jeg har jobbet med barn, jeg var den som alltid satt barnevakt som ungdom, jeg er eldst av en søskenflokk på 6. Jeg har nære i familien min som driver fosterhjem. Så akkurat nå for min del så vil jeg ha svar jeg kan leve etter.

Jeg har venninne som fikk vite at hun ikke kunne få barn da hun var 20 år gammel. I en alder av 33 blir hun gravid ut av det blå. Det kan jo alltids skje! Om det ikke skjer så finner jeg en annen måte å ha barn i livet på. 

Anonymkode: 1041a...686

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat likt Og jeg prøvde 'bare' i 6 mnd. Jeg ble gravid i pp1 og mistet i uke 6, da ble jeg 'besatt' av å bli gravid igjen! Hver dag føltes som et år og jeg greide ikke glede meg over andre gravide venninner. Når spire nr. 2 satt, så skiftet drt helt og jeg ønsket at alle andre rundt meg skulle bli gravide også  

Anonymkode: 75592...d35