Misforstått ensomhet og vage problemer

[AnonymBruker]

Mange står etter hvert frem med både det ene og det andre problemet som er relatert til psykisk helse og mellommenneskelige relasjoner. Noe som i og for seg er positivt, det er viktig at slike ting ikke hysjes vekk og blir sett på som rart. Åpenhet er en fin ting. Problemet oppstår derimot når mennesker som egentlig ikke har så store vansker, for enhver pris skal stå frem.

Små hverdagslige problemer er ikke depresjon. At man ikke har blitt invitert på noe den siste uken, kan ikke kategoriseres som ensomhet. Det er slike saker jeg føler blir feil. Noen kan ha gjort det i beste mening, andre kan ha gjort det bare for oppmerksomhet. Uansett er dette helt feil. Det blir nesten et hån mot de som faktisk sliter med diverse problemer av en slik sort i hverdagen.

Det finnes mange triste skjebner der ute, som så gjerne skulle hatt en venn eller en kjæreste de kunne tilbragt en del tid med. Som uheldigvis er et offer for ufrivillig ensomhet. Selv om man er omgitt av folk, kan man også være ensom, hvis man ikke føler at man er en del av fellesskapet. Andre sliter med tunge depresjoner eller et høyt angstnivå som er svært hemmende i hverdagen.

Ofte går slike problemer hånd i hånd. Noen gjør mye for å få det bedre eller holde hjulene i gang. Andre kunne gjort litt mer. Fellesnevneren er uansett at det ikke er snakk om noen morsom situasjon. Slike problemer er vanskelige å takle, og folk har ulik bagasje som gjør at ting kanskje blir hakket mer utfordrende eller litt lettere å takle midt oppi all smerten.

En krangel med samboeren, en generelt tung dag, eller en kveld uten kompisgjengen overlever de fleste. Utfordringen oppstår når dette blir standarden for hvordan din hverdag ser ut. Enkeltstående episoder av en slik art og karakter, er helt innenfor normalen. Kommunikasjon kan absolutt være forebyggende, selv på et ganske lavt nivå, men det er viktig å ikke blåse slike saker totalt ut av proporsjoner. Det kan være andre som gjerne skulle hatt den spalteplassen i avisen eller en hyggelig invitasjon til en sosial happening, som kanskje kan bygge vei for videre god helse.

Vær glad for at nettopp DU i utgangspunktet har det ganske bra. Kanskje du har en samboer og til og med et par barn du er glad i, sett pris på at du har dem. Det er ikke alle forunt å ha det. Noen venner kommer gjerne også på kjøpet, sett pris på at du har dem. Hvis i tillegg du har en god jobb du trives med, så smått har begynt å etablere deg på boligmarkedet og ellers får livet ditt til å gå opp, vil jeg si at du har et ganske bra utgangspunkt.

Anonymkode: 80452...0be

[AnonymBruker]

Kan du vise til noen konkrete eksempler her på hva du mener?

Hvem er denne "du" du sikter til i siste avsnitt?

Anonymkode: 1f1c2...457

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du vise til noen konkrete eksempler her på hva du mener?

Hvem er denne "du" du sikter til i siste avsnitt?

Anonymkode: 1f1c2...457

Ingen spesielle. Et generelt budskap.

Anonymkode: 80452...0be

[AnonymBruker]

Helt enig, men jeg vil faktisk gå ennå lengre i å definere hva som faktisk er ganske normalt. Det å ikke kunne bruke tid på kompis/vennegjeng er hverdagslig (dvs. ikke bare snakk om en kveld) når man når en viss alder, ganske enkelt pga. jobb og andre forpliktelser. Du finner selvfølgelig en del av de som har reelle problemer med ensomhet, men veldig mange - selv de uten partner og familie - klarer seg i det store og hele ganske bra. Så lenge det ikke er snakk om de som har et reelt ensomhetsproblem, så er utfordringen i dag at mange har utrolig høye forventninger til livet og hva det skal innebære i disse dager. Fokus på at det faktisk er ganske normalt å bruke bortimot all tiden sin på forpliktelser fremfor sosialisering og moro burde stå i høysetet i dagens samfunn. Jeg har hatt flere jobbperioder der jeg nesten ikke har sett et menneske på noen måneder i strekk. Ingen vits i å sutre over det, bare å brette opp armene og gjøre det dine besteforeldre og deres foreldre igjen har gjort i generasjoner før deg. De syntes nok heller det ikke var så gøy, men det måtte til!

Anonymkode: 976c8...c41

[Lammelåret]

Jeg er ikke sikker på hva du tenker på når du skriver dette, men forstår hva du mener likevel. Jeg tenker at det kan være lurt at mennesker som fremstår som vellykket i andres øyne "står frem" med små og store plager - fordi det viser at sånt gjelder alle mer eller mindre i løpet av livet. Det som er viktig å påpeke er forskjellen på hverdagstrøbbel og de mer langvarige og tyngre vanskene. Det er likevel en glidende overgang fra det normale til det diagnostiserbare. Og derfra igjen til det kroniske, som fins i alle alvorlighetsgraden med dertilhørende funksjonsnivå. Denne utdyping er journalisters ansvar. 

[AnonymBruker]

Det er få av de i denne reportasjen som er ensomme: https://www.vg.no/spesial/2016/ensomhet/

Men klart - når man forventer at livet skal være som in"Friends" blir det fort vanskelig...

Anonymkode: 68299...3de

[AnonymBruker]

Kanskje folk må senke forventningene litt. Man må lære å være alene, og å oppsøke nye arenaer hvis man kjenner behovet for å sosialisere seg. Ikke bare vente på en telefon. 

Klart, det er mange som faktisk er ensomme og som sliter, men mange er, slik TS beskriver, litt sytete... 

Anonymkode: 8e27a...b38