Han kommer og vil være far, 6 år for sent

[Gjest Lumene]

Hei alle sammen.

Er i en litt fortvilet situasjon, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Ble gravid som 20 åring, faren var 24 og krevde at jeg skulle ta abort. Noe jeg ikke gjorde, og vi brøt kontakten. Hørte ingen ting fra han under eller etter svangerskapet og etter eget ønske står ha ikke oppført som far.

Møtte en fantastisk mann mens jeg var gravid, som jeg er gift med i dag. Han har vært en far for sønnen min 110 % og gjør ingen forskjell på fårt felles barn og han. Sønnen min vet nok at han ikke er faren, men vi har aldri pratet om det. Men vi har konsekvent brukt fornavn isteden for "pappa".

For 2 uker siden tok barnets far kontakt og ønsket å ta igjen det tapte. Han beklaget sin oppførsel, og skyldte på at han var umoden ol. Han ønsker nå å bli oppført som faren og ha delt omsorg!!! Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker at barnet skal kjenne ha en far, men må det være den biologiske? Hva om han blir borte igjen? Hvordan kan man bare pang! Introdusere en far som har vært borte i 6 år? Skal jeg nekte han det, eller skal jeg la de ha kontakt? Vil gjøre det som er best for min sønn. Men jeg vet ikke hva det er. Kjenner jo ikke barnefaren lenger, mulig han har vokst opp. Generelt sett mener jeg alle har krav på en ny sjanse, men her er det følsene og det trygge livet en liten gutt har hatt som gjelder.

Er det noen som har tips og råd??

[Gjest Gjesta]

Jeg synes hvertfall han fortener en sjanse til å bli kjent med sønnen sin. Vet ikke hva jeg skal råde deg til,...men synes hvertfall ikke du skal "slå hendene av" faren til sønnen din.

I og med at han aldri har hatt noe som helst omsorg før, bør dere vel kanskje gå sakte fremover, slik at sønnen deres lærer å kjenne faren sin før dere får evt. delt omsorg,..?

(En kompis av meg møtte sin biologiske far for første gang da han var 15år, pga at faren ikke ville ha noe med sønnen sin å gjøre tidligere,...Idag har de et ok forhold)

[Gjest Anonymous]

Husk at folk kan endre seg, kanskje han er blitt voksen.

Hvis du avviser faren nå, hvordan skal du da senere forklare barnet ditt at du avviste faren hans da han kom og ville ha kontakt med seksåringen sin? Husk at de kan få kontakt senere, om ikke annet så når barnet blir voksen.

Den biologiske faren kommer ikke istedet for stefaren, men i tillegg til. Barnet er vel snart i skolealder og møter kanskje flere andre som har både far og stefar, slikt pleier å utløse spørsmål fra barnet. Du sier at han vet at stefar ikke er faren hans, men dere snakker ikke om det. Kanskje dere burde snakke litt, kanskje han har mange spørsmål han vil ha svar på.

Jeg syns du skal la far komme inn i livet til barnet sitt. Gradvis, selvsagt, så det vil jo da være et stykke igjen til delt omsorg som jo er at han bor litt hos hver av dere! (Det er ikke delt foreldreansvar han vil ha da?)

[Gjest Coolaid]

Det er mange hensyn å ta her. For det første er det juridiske spørsmål. Far til barnet er ikke ført opp som far, dvs at han pr i dag ikke har rett på noe som helst, og han kan ikke tvinge deg til å gi barnet samvær, før eventuelt farskapet er slått fast. Dersom du skulle på et tidspunkt gi han samværsrett, vil jeg anbefale at det skjer formelt, slik at du kan kreve han for barnebidrag også. Å være pappa kan man ikke bare være når det er gøy....

Det at han ønsker kontakt og samvær med barnet er jo positivt. Det må jo være det som alle barne ønsker, en mor og en far som bryr seg. Og det å vokse opp uten å vite hvem som er ens egentlige pappa, kan by på problemer og såre følelser.

Selv om dette er vanskelig for deg, syns jeg kanskje du kunne ta kontakt med en rådgiver, familivernkontor eller noe, for å sjekke hvordan dette er juridisk, hva far egentlig har rett på. Kan være veldig greit å få lettet hjertet sitt til en som har vært borti slike saker før. Du skriver i innlegget ditt at barnet skjønner nok at ikke din mann er faren hans, men at dere ikke har snakket om dette skikkelig. Med tanke på barnet syns jeg det er rart at du ikke har tatt denne praten. Barnet ditt sitter kanskje med en del følelser og spørsmål omkring dette som han lurer på.

Tror rett og slett at du trenger hjelp til å sotere dette. Jeg forstår at man ikke har lyst til plutselig gi en far som dukker opp etter en del år, samværsrett.... og det bør han ikke få heller akkurat nå. Det bør være en naturlig prosess som leder frem til dette i så fall. Men husk at far kanskje har rettigheter her han og. Er det ikke slik at alle fortjener en ny sjanse når man har gjort så store feil?

Du er nok en flott mor som bare vil det beste for barnet ditt. Ønsker deg lykke til med dette.

Bamseklem fra meg.

[Gjest Coolaid]

Glemte bare en liten ting.

Å ha far og stefar som er glad i en, trenger ikke være negativt. Tenk så heldig for en gutt på seks år, å ha to voksen menn som er glad i han og kan støtte han gjennom livet..... Ikke gale det vel?

[:-) anna]

Enig med de to forrige her.

Barnet har rett til å kjenne sin far, og faren har rett til å kjenne sitt barn. Og det at han faktisk kommer nå kan bety veldig mye for deres forhold senere.

Men delt omsorg høres litt voldsomt ut. Ikke minst fordi det vil være en stor belastning for barnet som ikke har kjent denne mannen før. Det naturlige vil være å ta det hele gradvis. La de to bli kjent med hverandre og la sønnen din venne seg til tanken på at dette er hans pappa/tilleggspappa. Samtidig som han har det trygge og faste hjemme hos deg og han som er hverdagspappaen hans. På den måten vil det heller ikke være en krise for barnet om den "nyankomne" pappaen forsvinner igjen. Jeg synes den nye pappaen må bevise at han mener dette alvorlig over tid, før sønnen din skal måtte kaste om på livet sitt/tilpasse seg en samværsavtale.

Men ettersom han er seks år er det kanskje uansett på tide å ta en prat med ham om hvordan ting er.

[Gjest Xavia]

Jeg tror i hvert fall ikke du tjener noe på å ikke la din sønn få kontakt med sin virkelige far.

Så heldig din sønn egentlig er...din mann, som stiller opp 100%, og nå din sønns biologiske far, som vil det beste for gutten.

Ikke se så negativt på det, det går sikkert kjempebra!

[Gjest Anonymous]

Faren var 24 år da du ble gravid. Han burde vært voksen nok til å skjønne konsekvensene av valget han gjorde for 6-7 år siden. Jeg blir forbannet på dine vegne :-x

Jeg har selv vært i din situasjon, nesten. Jeg tok heller ikke abort, barnefaren forsvant ut av mitt liv, men jeg oppførte han som barnefar på fødselsattesten. Han måtte jo selvsagt betale bidrag. Og da ungen vår ble året gammel begynte han å ha samvær med han. Ikke frivillig i begynnelsen. Jeg måtte mase og nærmest tvinge han. Men idag har de et fint far-sønn forhold, og vanlig samvær. Vi har minst mulig med hverandre og gjøre. Dvs ingen kontakt utenom samvær. For venner kan vi jo aldri bli.

Men tilbake til deg...

Jeg synes ikke du skal nekte han å bli kjent med sønnen din. Han er tross alt den biologiske faren hans. En gang vil uansett sønnen din stille spørsmål om hvem faren hans er. Men jeg synes du kan kreve at han SKAL oppføres som far på papiret. Og få trygdekontoret til å kreve han for bidrag for alle år som er gått og fremover også. Han har jo ikke bidratt med en dritt hittil.

Delt omsorg? Hvordan kan han komme etter så mange år og be om det?? :klø: Aldri i verden om jeg hadde gått med på det. Det er en liten gutt det er snakk om her. Og faren er en totalt fremmed (noe han valgte selv). Vanlig samvær burde være mer aktuelt. Etter at de er blitt kjent selvsagt, og hvis gutten din vil det.

Min mening er at faren skal ligge j***** lavt i dette tilfelle. Han er ikke i posisjon til å kreve noe som helst.

Jeg kan bare forestille meg for et sjokk det må ha vært for deg at han plutselig tok kontakt igjen etter så mange år. Ønsker deg kjempemasse lykke til!!!

[Gjest Molly mus]

Synes absolutt du skulle la sønnen din bli kjent med sin far, en vet aldri hva som skjer. En bekjent av meg ble gravid med en som ikke ville være pappa(ble oppført), hun giftet seg senere med en annen som var 110% pappa for en annens datter og de fikk felles barn, men så blir de skilt og da ville han ikke lenger ha noe med sin stedatter å gjøre(han var til stede i hele hennes liv). Heldigvis at denne jenta hadde kontakt med sin egentlige far.

[Anki1971]

Tja ...jeg er vel ikke helt enig med de andre somhar svart jeg da... Jeg mener ikke at du skal nekte faren å se sønnen deres, men jeg ville snakka mye mer med han før jeg introduserte han for sønnen min - jeg ville visst hvilke hensikter han egentlig hadde. For ikke pokker om jeg ville godtatt at han kanskje ville stukket av igjen og latt sønnen min hatt det vondt ... Lykke til!

[tingeling]

Hei

Hva med å møte ham et par ganger og bli kjent igjen. Gjerne med mannen din til stede. Og siden introdusere far og sønn for hverandre gradvis. Møts ute på lekeplassen, gå tur osv og la de bli kjent med hverandre før dere forteller sønnen om farskapet. I denne prosessen tror jegogså jeg hadde kostet på meg en time hos en fagkyndig som vet hvordan man skal fortelle barn slike nyheter.

Uansett, lykke til! Tror det kan komme mye positivt ut av dette siden far sikkert har tenkt nøye igjennom alt før han gikk til det skrittet å ta kontakt.

Tingeling

[Andrine22]

Jeg syns han bør få sjangs til å møte og bli kjent med sønnen son, men å kreve delt omsorg er å gå veeel langt!

[Gjest gjest1]

Hei

Må si meg veldig enig med Anki 1971 over her. Hva i all verden er det som gjør at han nå plutselig dukker opp og attpåtil vil ha delt omsorg? Jeg mener gutten din har rett til å kjenne faren sin, men du har faktisk også en rett og plikt til å beskytte ham. Skal far ha samvær, bør det gå gradvis.

Åh, jeg blir så forbannet på mannfolk av og til. De kan stikke av når det passer dem, for deretter å komme tilbake flere år etterpå og plutselig vil være far......

[Gjest Anonymous]

Mange kloke innlegg her du. Og som de fleste er jeg helt enig i at du må gi denne faren en sjanse. Og det er i alle fall på tide at du forteller åssn ståa er til din sønn. AT dere bruker fornavn på din mann, betyr jo at han nå skjønner at dette ikke er faren hans.

Det er selvsagt helt latterlig at biologisk far krever delt omsorg. Da måtte han ha hatt aktivt del i oppfølging og oppdragelse i guttens første år.

Men gi han en sjanse - det fortjener faren som nå vil ta en ansvar. Og det fortjener gutten din. Blod er langt tykkere enn vann - eller hva det nå heter...

[Gjest Coolaid]

Faren var 24 år da du ble gravid. Han burde vært voksen nok til å skjønne konsekvensene av valget han gjorde for 6-7 år siden.

Syns det bare er litt trist å lese at voksne kvinner forventer at alle skal være perfekt til en hver tid...... Gi nå folk en sjans da vel? Alle gjør dumme ting, noen mer enn andre. Men man har vel lov å forbedre seg? Verden er ikke perfekt vet du! (Kanskje du, gjest, har gjort en og annen dum ting som du angrer på?)

[Anki1971]

Syns det bare er litt trist å lese at voksne kvinner forventer at alle skal være perfekt til en hver tid...... Gi nå folk en sjans da vel? Alle gjør dumme ting' date=' noen mer enn andre. Men man har vel lov å forbedre seg? Verden er ikke perfekt vet du! (Kanskje du' date=' gjest, har gjort en og annen dum ting som du angrer på?)[/quote'']

Det er vel litt forskjell på å gjøre en tabbe eller feil og på å gi fullstendig faen i barnet sitt i 6 år også, syns du ikke...?

Og jeg syns i alle fall ikke at man kan forvente at andre skal la en stille opp akkurat når det passer en selv bare. Å ha barn forplikter langt mer enn som så ... Og da ville jeg i hvert fall vært sikker på at han var villig til å stille opp før jeg lot han møte ungen ..

[Gjest Madam Felle]

Kan de ikke møtes først, uten å forklare hvem han er? For å se hvordan det går?

Jeg ville gitt han en sjangse, for selv om han har vært borte i 6 år, så er det først nå han ønsker å ta ansvar. Derfor syns jeg han fortjener en sjangse.

Og den som virkelig fortjener en sjangse, til å bli kjent med faren, er barnet. Gir du de denne sjangsen, og barnet finner ut senere at du nektet faren, er det du som vil bli den store stygge ulven. Så gjør ditt for at de skal få kontakt, så har du prøvd i alle fall, om det skulle gå gale.

Men som sagt, ikke fortell barnet at han er faren med en gang. La de få bli litt kjent med hverandre, og bygge opp et forhold før dere forteller det. Kanskje det da ikke kommer som et sjokk på barnet.

[Gjest gjest1]

Syns det bare er litt trist å lese at voksne kvinner forventer at alle skal være perfekt til en hver tid...... Gi nå folk en sjans da vel? Alle gjør dumme ting' date=' noen mer enn andre. Men man har vel lov å forbedre seg? Verden er ikke perfekt vet du! (Kanskje du' date=' gjest, har gjort en og annen dum ting som du angrer på?)[/quote'']

Å stikke av fra ansvaret for barnet sitt er ikke å gjøre en eller annen dum ting. Det er så totalt på trynet idiotisk, ansvarløst og lite voksent at det ikke går ann å forsvare det på noe vis! Men etter seks år er det liksomt greit å komme slengende og plutselig vil leke pappa?

Flott at han endelig er seg sitt ansvar bevist, men han bør ligge rimelig lavt her! Det å kreve delt omsorg er rimelig drøyt med tanke på at gutten ikke kjenner ham i det hele tatt!

[Kittykat]

Jeg hadde gitt han et forslag om at dere ( du og mannen din ) og den biologiske faren kunne møtes et par ganger, bli kjent og snakke om saken.

Så snakke med sønnen din og forklare ting.

Men jeg hadde ikke gått med på delt omsorg. Han stakk fra ansvaret sitt og ble borte i 6 år. Han kan ikke komme tilbake og forvente at de 6 årene bare skal glemmes. Sånn fungerer det ikke.

Jeg hadde bare gått med på vanlig samvær etter at far og sønn har blitt skikkelig kjent med hverandre. Ikke før.

Og så kanskje etter en stund, en lang stund, 1 år eller 2, kanskje mer ( må jo forsikre deg om at barnefaren virkelig mener det han sier da ), så kunne det kanskje blitt delt omsorg.

Uansett så hadde jeg vært veldig skeptisk til han i og med at han ga blaffen i sitt eget kjøtt og blod i 6 år og nå er det plutselig helt ok. 6 år er lenge. Gutten kjenner ikke sin egen far og far kan ikke forvente delt omsorg. På det punktet synes jeg han går for langt.

Nei, mitt forslag er at dere 3 voskne treffes noen ganger , blir kjent, og snakker om saken før dere forteller det til din sønn. Gutten må ikke bli glemt oppi dette.

[Gjest Xavia]

- jeg ville visst hvilke hensikter han egentlig hadde.

Hva slags hensikter er det du tenker på han evt ville ha?