Min ungdomstid. Hva tenker dere om dette?

[AnonymBruker]

Er ikke helt sikker på om dette er riktig tema, men jeg prøver. Bare flytt den om den ligger feil

Jeg er ei jente på 20 år som har blitt grovt mobbet både psykisk og fysisk. jeg slet i 6 år med depresjon. Jeg ble mobbet gjennom ungdomsskolen, og videregående skole. Greia er at jeg driver med å skriver en bok om det. Selvbiografi. Jeg skal snakke med noen venner, familie, kollegaer og lærere som jeg har hatt, jeg vurderer om jeg snakke med de som mobbet meg også for og rense det ut og for at boka skal bli litt bedre. Jeg er i starten av prosjektet med å planlegge hva boka skal inneholde. Det skal også inneholde gode ting selvfølgelig. 

Jeg vet at jeg kommer til å bruke lang tid med dette prosjektet. Jeg synes dette er forferdelig tøft, vondt og godt. Jeg ønsker og gi ut boka til ulike forlager når den er ferdig, men det er nok lenge til. Det blir en utrolig spennende reise. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men det er så mange tanker som surrer i hode mitt akkurat nå. 

Hva synes dere om dette? Synes dere jeg bør snakke med de som mobbet meg? Dette er jo lenge siden, så de har forhåpentligvis vokst opp. Problemet er at jeg vet ikke helt hva jeg skal snakke med de om enda, men det krever også planlegging.  Så det ordner seg nok. 

Anonymkode: 6da20...70f

[Gjest noe tilfeldig]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke helt sikker på om dette er riktig tema, men jeg prøver. Bare flytt den om den ligger feil

Jeg er ei jente på 20 år som har blitt grovt mobbet både psykisk og fysisk. jeg slet i 6 år med depresjon. Jeg ble mobbet gjennom ungdomsskolen, og videregående skole. Greia er at jeg driver med å skriver en bok om det. Selvbiografi. Jeg skal snakke med noen venner, familie, kollegaer og lærere som jeg har hatt, jeg vurderer om jeg snakke med de som mobbet meg også for og rense det ut og for at boka skal bli litt bedre. Jeg er i starten av prosjektet med å planlegge hva boka skal inneholde. Det skal også inneholde gode ting selvfølgelig. 

Jeg vet at jeg kommer til å bruke lang tid med dette prosjektet. Jeg synes dette er forferdelig tøft, vondt og godt. Jeg ønsker og gi ut boka til ulike forlager når den er ferdig, men det er nok lenge til. Det blir en utrolig spennende reise. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men det er så mange tanker som surrer i hode mitt akkurat nå. 

Hva synes dere om dette? Synes dere jeg bør snakke med de som mobbet meg? Dette er jo lenge siden, så de har forhåpentligvis vokst opp. Problemet er at jeg vet ikke helt hva jeg skal snakke med de om enda, men det krever også planlegging.  Så det ordner seg nok. 

Anonymkode: 6da20...70f

Det er ingen selvfølge at boka di blir gitt ut under et forlag, (du kan evnt betale selv for å få den trykket opp da..) men uansett: faktum er at slike historier er det dessverre masser av. Det er derfor ikke gitt at noen vil lese om akkurat din, eller at det er noe "spesielt" med din historie. Den er såklart unik for deg, men for at en vil skal tjene inn penger så skal det ganske mye til. Du bør derfor spørre degselv hva hensikten her er. Å oppsøke de som mobbet deg og forvente at de vil si seg villig til å intervjue og bidra med boken din er heller ingen selvfølge. Og enkelte kan ha en annen oppfattelse av hva som skjedde enn det du hadde. Noen kan bli sint og føle at du henger ut dem. Er du forberedt på å møte og takle alt dette, for så å kanskje få boken din avvist av en rekke forlag når du endelig er kommet så langt i prosessen ? Poenget mitt er at du bør tenke godt igjennom alt dette, før du setter igang.. 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Det er ingen selvfølge at boka di blir gitt ut under et forlag, (du kan evnt betale selv for å få den trykket opp da..) men uansett: faktum er at slike historier er det dessverre masser av. Det er derfor ikke gitt at noen vil lese om akkurat din, eller at det er noe "spesielt" med din historie. Den er såklart unik for deg, men for at en vil skal tjene inn penger så skal det ganske mye til. Du bør derfor spørre degselv hva hensikten her er. Å oppsøke de som mobbet deg og forvente at de vil si seg villig til å intervjue og bidra med boken din er heller ingen selvfølge. Og enkelte kan ha en annen oppfattelse av hva som skjedde enn det du hadde. Noen kan bli sint og føle at du henger ut dem. Er du forberedt på å møte og takle alt dette, for så å kanskje få boken din avvist av en rekke forlag når du endelig er kommet så langt i prosessen ? Poenget mitt er at du bør tenke godt igjennom alt dette, før du setter igang.. 

TS her. Jeg har ingen mål om å gi den ut, men kommer til å prøve. Jeg vet det er vanskelig, men jeg vil allikevel lage en bok til meg selv. Jeg har lenge drømt om å skrive en bok, men det er ikke sånn at jeg absolutt skal gi den ut. Jeg liker å ha store prosjekter igang. 

Anonymkode: 566a4...1b0

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Jeg har ingen mål om å gi den ut, men kommer til å prøve. Jeg vet det er vanskelig, men jeg vil allikevel lage en bok til meg selv. Jeg har lenge drømt om å skrive en bok, men det er ikke sånn at jeg absolutt skal gi den ut. Jeg liker å ha store prosjekter igang. 

Anonymkode: 566a4...1b0

Hvorfor vil du skrive om deg selv? Det er ikke det lureste folk gjør..både fordi det ripper opp i mye og en stiller seg blottlagt for nye hugg med å utlevere seg. Hvorfor skriver du ikke heller bare en god historie der du finner på folk og hendelser og drar langt vekk fra grell virklelighet?

Anonymkode: 351d1...c7b

[AnonymBruker]

Jeg tok ikke en veldig aktiv del av mobbing, men var absolutt en passiv del igjennom barneskole og ungdomskole, og ville heller ikke henge med "de rare". 

Jeg angrer på det i dag, men ut fra hva jeg ser på SoMe fra de som ble mobbet den tiden har dem ett bra liv i dag. Jeg er skeptisk til å ta kontakt tyve år etter, fordi jeg ikke vil rippe opp i trasige minner, men jeg ville blitt glad om dem tok kontakt. Jeg tror at dersom du tar kontakt med "hei, hvordan går det?" så vil du se hvor samtalen går. Ikke start med "Hei, jeg skal skrive bok om hvordan du mobbet meg", men la samtalen gå sin gang. Jeg tror mange som mobbet i barndommen er livredd for å ta kontakt, men gjerne vil si unnskyld... mobbing er i stor grad basert på at noen er for feig til å si stopp, og man er for feig til å ta opp kontakt å si unnskyld. 

Uansett om du kommer i mål med bok, så vil nok en kontakt med mobberene dine være ett oppgjør med fortiden din, som kan hjelpe deg videre. 

Anonymkode: 50bed...fcf

[AnonymBruker]

Helt off topic, men hva betyr SoMe?

Anonymkode: 569c4...745

[Gjest noe tilfeldig]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Helt off topic, men hva betyr SoMe?

Anonymkode: 569c4...745

sosiale media. 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil du skrive om deg selv? Det er ikke det lureste folk gjør..både fordi det ripper opp i mye og en stiller seg blottlagt for nye hugg med å utlevere seg. Hvorfor skriver du ikke heller bare en god historie der du finner på folk og hendelser og drar langt vekk fra grell virklelighet?

Anonymkode: 351d1...c7b

Jeg er veldig enig i dette. Om TS bare er tyve år og har slitt med depresjon i 6 av dem etter mobbing, er det logisk at dette fortsatt er et åpent sår eller i det minste knapt grodd. Jeg ble selv mye mobbet på barne- og ungdomsskolen, og har tatt kontakt med mobbere i ettertid. Det har vel gått bedre med meg enn med dem, og selv om jeg ikke tenker på det noe særlig idag merker jeg at det er lett at tankespinnet kjører om man først begynner å gå ned den veien (for eksempel gjennom å oppsøke de som mobbet en, eller skulle skrive om det) men man er forskjellig; for deg TS kan det fungere. Det virker uansett som at du har bestemt deg, så da ser jeg ikke helt poenget med å spørre her hva andre tenker ..? Uansett; lykke til!  

Endret 31. desember 2016 av noe tilfeldig

[AnonymBruker]

Jeg tror du kan lære mye hvis noen av de er modne og modige nok til å bidra med sin historie. Og hvis de klarer det, så kan boken bli viktig. Den virkeligheten de fleste beskriver er ensidig og subjektiv, dermed er problemene på begge sider sjeldent belyst. Jeg synes du er modig som ønsker å utvikle din stemme. 

Anonymkode: b0375...980

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil du skrive om deg selv? Det er ikke det lureste folk gjør..både fordi det ripper opp i mye og en stiller seg blottlagt for nye hugg med å utlevere seg. Hvorfor skriver du ikke heller bare en god historie der du finner på folk og hendelser og drar langt vekk fra grell virklelighet?

Anonymkode: 351d1...c7b

Når man eier sin historie fullt ut er det ingenting å hugge i. Men det er en tøff prosess å komme dit.

Anonymkode: b0375...980

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du kan lære mye hvis noen av de er modne og modige nok til å bidra med sin historie. Og hvis de klarer det, så kan boken bli viktig. Den virkeligheten de fleste beskriver er ensidig og subjektiv, dermed er problemene på begge sider sjeldent belyst. Jeg synes du er modig som ønsker å utvikle din stemme. 

Anonymkode: b0375...980

Men hvis TS - altså mobbeofferet - skal skrive boken, kan man forvente at den virkelig blir objektiv og begge sider blir belyst på en rettferdig og respektfull måte? Blir virkelig begge sider belyst på en slik måte at boken blir viktig, eller blir det et verktøy for forfatteren for å få fortalt historien på den måten hun mener er viktig og riktig? Det blir i antakelig ikke så enkelt å overbevise et intervjuobjektet - altså mobberen - om det i hvert fall. Forfatter har jo hele makten i sin penn, og kan vri det til å passe seg - bevisst eller ubevisst. Kanskje en tredjeperson burde skrevet boka, hvis den virkelig skulle belyse begge sider? TS kan selvsagt ha alle intensjoner i verden om å være real mot de hun snakker med - noe annet er å overbevise intervjuobjektene om det, og å faktisk klare det når historien er så sår og personlig for henne..

Jeg tror for øvrig det vil være vanskelig å få med mobberne på dette prosjektet. TS sier det er lenge siden, men hvis hun nå er tjue og dette skjedde helt opp i videregående, kan det umulig være årevis siden. De kan huske ting annerledes enn deg, komme med forklaringer du er helt uenig i eller blir støtt av, bli sinte, gå i forsvar, eller til og med gå etter deg igjen hvis de er virkelig fæle. Er du forberedt på det - og tåler du det? Det er for øvrig langt mellom å komme med en ektefølt unnskyldning for det en gjorde og å stille opp i en bok også. Selv om du anonymiserer dem - så vil det kanskje likevel være lett å spore tilbake hvis du gir ut boka under ekte navn. De kan (med rette?) frykte at dette vil henge ved dem for alltid. 

Synes for øvrig også at det er flott at TS vil skrive og jeg håper hun får noe godt ut av det, Først og fremst av prosessen, for som folk allerede har påpekt - slike bøker er generelt vanskelige å få utgitt. Det er mange som vil skrive dem, og relativt få som vil lese dem, særlig hvis du er en ukjent person og det ikke er noe ekstraordinært med akkurat din mobbehistorie (sett opp mot andres mobbehistorier altså). Men hvis man har utbytte av det selv mens man skriver, så er det kanskje greit om det ikke ender med utgivelse

Anonymkode: 40773...6ae

[Gjest Jon Are]

jeg tror ikke det er smart. utlevere seg på den måten når man er så ing er tøft. hva med å oppsøke coach istedet ? fokusere på nåtiden og prøve å bli flink på noe. jeg for eksempel har ødelagt mange år av mitt liv, men kan ikke tillate meg å rippe opp i det. istedet fokuserer jeg på hva som kan gjøres med resten av livet,. bli flink på noe. selv rir jeg jevnlig og har blitt mye flinkere, jeg er god på snekring , altså handy og liker å lese og sette meg inn i ting. var flink på skolen før alt det fæle skjedde. så til sist har jeg begynt å jobbe faktisk og trives som bare det. mitt råd fra også en skadeskutt fugl , er å se frasmover, ikke tilbake. hadde ikke greid det uten coach , så det anbefales.

med hilsen fra

jon are

[Gjest Anthrax]

Jeg får litt følelsen av at dette er mer en slags renselsesprosess for deg selv? Og at det å skrive en bok om det bare er en måte å få det ut på?

Ikke misforstå, jeg syns det er flott at man "tar grep" og tar et oppgjør med fortiden, men du er bare 20 og det er relativt kort tid siden mobbingen sluttet. Jeg tror kanskje det ville vært bedre for deg å prate med en psykolog om dette, få litt hjelp på veien til å sortere ting. 

De som mobbet deg er nok ganske umodne i hodet enda også (uten at jeg vet hva du gikk gjennom og hvem som gjorde det) - slik "oppvåkning" kommer gjerne når de vokser mer til? Anger osv. faller kanskje ikke så naturlig for dem som du vil ha det til, og å ta kontakt og konfrontere de med dette kan slå ganske begge veier.

Legg vekk bok-ideen og fokuser heller på å komme deg opp på beina igjen, uten å utlevere deg selv. Vet familie og venner dette, enhver detalj? Hadde du vært komfortabel til å fortelle historien din til en tilfeldig person i matbutikken uten å skjule noe, liksom? 

God klem til deg TS, jeg håper du får det bedre. Men gjør det for kun deg selv, i første omgang. La bok-ideen ligge noen år til.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok ikke en veldig aktiv del av mobbing, men var absolutt en passiv del igjennom barneskole og ungdomskole, og ville heller ikke henge med "de rare". 

Jeg angrer på det i dag, men ut fra hva jeg ser på SoMe fra de som ble mobbet den tiden har dem ett bra liv i dag. Jeg er skeptisk til å ta kontakt tyve år etter, fordi jeg ikke vil rippe opp i trasige minner, men jeg ville blitt glad om dem tok kontakt. Jeg tror at dersom du tar kontakt med "hei, hvordan går det?" så vil du se hvor samtalen går. Ikke start med "Hei, jeg skal skrive bok om hvordan du mobbet meg", men la samtalen gå sin gang. Jeg tror mange som mobbet i barndommen er livredd for å ta kontakt, men gjerne vil si unnskyld... mobbing er i stor grad basert på at noen er for feig til å si stopp, og man er for feig til å ta opp kontakt å si unnskyld. 

Uansett om du kommer i mål med bok, så vil nok en kontakt med mobberene dine være ett oppgjør med fortiden din, som kan hjelpe deg videre. 

Anonymkode: 50bed...fcf

For feig til å si stopp? Eh unnskyld meg, men når du sier stopp mange ganger og de bare ler så er det ikke fordi du er feig at det fortsetter. Udugelig og patetisk ja, sikkert, men ikke feig.

Ts: Mulig mobberene har vokst opp, men klarer du å takle det om de har glemt alt? Eller om de enda sier slike ting? Hva med de mobberene som har alt det du mangler i livet, fortjener de å ha det så bra, klarer du å sitte å høre på hvor fantastisk de fikk det?

Anonymkode: abed7...0e0

[Mari Y]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke helt sikker på om dette er riktig tema, men jeg prøver. Bare flytt den om den ligger feil

Jeg er ei jente på 20 år som har blitt grovt mobbet både psykisk og fysisk. jeg slet i 6 år med depresjon. Jeg ble mobbet gjennom ungdomsskolen, og videregående skole. Greia er at jeg driver med å skriver en bok om det. Selvbiografi. Jeg skal snakke med noen venner, familie, kollegaer og lærere som jeg har hatt, jeg vurderer om jeg snakke med de som mobbet meg også for og rense det ut og for at boka skal bli litt bedre. Jeg er i starten av prosjektet med å planlegge hva boka skal inneholde. Det skal også inneholde gode ting selvfølgelig. 

Jeg vet at jeg kommer til å bruke lang tid med dette prosjektet. Jeg synes dette er forferdelig tøft, vondt og godt. Jeg ønsker og gi ut boka til ulike forlager når den er ferdig, men det er nok lenge til. Det blir en utrolig spennende reise. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men det er så mange tanker som surrer i hode mitt akkurat nå. 

Hva synes dere om dette? Synes dere jeg bør snakke med de som mobbet meg? Dette er jo lenge siden, så de har forhåpentligvis vokst opp. Problemet er at jeg vet ikke helt hva jeg skal snakke med de om enda, men det krever også planlegging.  Så det ordner seg nok. 

Anonymkode: 6da20...70f

I en alder av 20, tror jeg det er mange som fortsatt ikke har modnet nok. Om du vil konfrontere dem, synes jeg du bør vente noen år til. Jeg synes likevel det høres interessant ut at du vil skrive en bok om det:) Lykke til:)