Har vært ulykkelig siden jeg var 14..

[AnonymBruker]

Har mistet alle, har ikke meg selv. Har ingen og nå jeg er itillegg tykk. Jeg vil ikke dette mer vil ikke ødelegge ungdomstiden min, men vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av ensomheten , isolasjonen og angsten.. fyller 18 til våren og hele ungdomstiden min til nå er ødelagt.. bor i fosterhjem og kommer til å bli forlatt ved fylt 18 år.. da har jeg absolutt ingen.. har noen tips ?? Eller erfaringer ? 

Anonymkode: 804d9...bde

[AnonymBruker]

Får du hjelp til bolig og lsikt når du blir 18?

Anonymkode: 3bc4a...96c

[Rumle]

Jeg har ikke erfaring eller særlig med råd å komme med her, ts - vil bare gi deg en stor  Selv om ting ser vanskelig ut for deg nå, så må du prøve å huske at ting kommer ikke til å være slik som dette for alltid. Får du noe hjelp for angsten osv? Hvis ikke vil det være veldig lurt å starte der. Det kan hjelpe mye å få sortert tankene når alt virker vanskelig. 

[AnonymBruker]

Går til psykolog men det hjelper absolutt ikke.. har ikke noe motivasjon mer og om en bil hadde kjørt over meg så hadde det ikke gjort noe særlig liksom.. kommer ingen vei med noe, og jeg har mistet alle. Mamma,pappa, hele familien min og alle vennene. Alt jeg har er en psykolog som får betalt for å høre på meg..

Anonymkode: 804d9...bde

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får du hjelp til bolig og lsikt når du blir 18?

Anonymkode: 3bc4a...96c

Vet ikke..

Anonymkode: 804d9...bde

[AnonymBruker]

Å være ulykkelig er verst før man blir vant til det, etter det er det ikke så ille

Anonymkode: f8949...542

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Rumle skrev:

Jeg har ikke erfaring eller særlig med råd å komme med her, ts - vil bare gi deg en stor  Selv om ting ser vanskelig ut for deg nå, så må du prøve å huske at ting kommer ikke til å være slik som dette for alltid. Får du noe hjelp for angsten osv? Hvis ikke vil det være veldig lurt å starte der. Det kan hjelpe mye å få sortert tankene når alt virker vanskelig. 

Får hjelp for det ja... men hjelper ikke og nå vil jeg bare sulte meg.. gjør det ikke men.. har ikke lyst på mat..

Anonymkode: 804d9...bde

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Å være ulykkelig er verst før man blir vant til det, etter det er det ikke så ille

Anonymkode: f8949...542

Er vane med det men er øyeblikk som nå hvor jeg ikke vil ha d sånn, men så faller det tilbake igjen og føles som det er fortjent..

Anonymkode: 804d9...bde

[Rumle]

Forstår at hele situasjonen føles veldig vanskelig for deg. Men, du må ikke gi opp, du må prøve å spille på lag med deg selv, om du forstår hva jeg mener? Prøv å finne ut hva du vil med livet ditt, og jobb mot disse målene steg for steg, selv om det helt sikkert blir veldig tøft innimellom, så er det verdt det. 

 

[Mari Y]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har mistet alle, har ikke meg selv. Har ingen og nå jeg er itillegg tykk. Jeg vil ikke dette mer vil ikke ødelegge ungdomstiden min, men vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av ensomheten , isolasjonen og angsten.. fyller 18 til våren og hele ungdomstiden min til nå er ødelagt.. bor i fosterhjem og kommer til å bli forlatt ved fylt 18 år.. da har jeg absolutt ingen.. har noen tips ?? Eller erfaringer ? 

Anonymkode: 804d9...bde

Du kan skrive inn til ung.no i delen 'spørsmål og svar'. Eller så har du Klara Klok.no. Du har også 'Kors på halsen', som drives av Røde Kors, og mentalhelse.no(samt mentalhelses hjelpetelefon). Jeg tror barnevernet også har det som kalles ettervern, det tror jeg òg du kan spørre om på ung.no:)

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har mistet alle, har ikke meg selv. Har ingen og nå jeg er itillegg tykk. Jeg vil ikke dette mer vil ikke ødelegge ungdomstiden min, men vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av ensomheten , isolasjonen og angsten.. fyller 18 til våren og hele ungdomstiden min til nå er ødelagt.. bor i fosterhjem og kommer til å bli forlatt ved fylt 18 år.. da har jeg absolutt ingen.. har noen tips ?? Eller erfaringer ? 

Anonymkode: 804d9...bde

Kjære TS

Du er på vei inn i voksenlivet med mer bagasje enn de fleste av dine jevnaldrende. Du har opplevd tap, sorg, ensomhet og kaos som vil ta lang tid å bearbeide.

Bruk psykologen din til å snakke om dette som du synes er vondt og vanskelig. Psykologen får betalt ja, men h*n er der for å hjelpe deg. Det er sikkert vanskelig for deg å stole på andre mennesker når du har opplevd å bli sviktet. Prøv om du likevel kan klare å ha tillit til psykologen din og dele dine bekymringer. Det vil hjelpe deg til å skape relasjoner til nye mennesker i livet ditt. 

Har du en saksbehandler i barnevernet du kan snakke med? Fortell om dine bekymringer for hva som vil skje når du blir 18, si at du trenger støtte når du skal flytte ut av fosterhjemmet og ønsker å lage en plan for denne tiden. (Tror du kan få støtte frem til du er 21 år..? Har du en advokat som evt. kan hjelpe deg med å sørge for at rettighetene dine ivaretas?)

Hvordan er det med skolegang? Går du på skole? Vil du gå på skole eller ønsker du å begynne å jobbe? 

Har du noen fritidsinteresser? Det er en fin måte å bli kjent med nye mennesker på. Kan du melde deg inn i forening, drive med lagidrett eller noe lignende?

Ønsker deg alt godt!

 

 

Anonymkode: b8741...13a

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får hjelp for det ja... men hjelper ikke og nå vil jeg bare sulte meg.. gjør det ikke men.. har ikke lyst på mat..

Anonymkode: 804d9...bde

Kjære deg. Enn så urettferdig livet har vært mot deg, så må du ta vare på deg selv. Du må ikke finne på å sulte deg! Det vil bare skape mer stress for kroppen din i en allerede krevende situasjon. Prøv å spise variert og næringsrik mat for å få krefter til å tåle den krevende situasjonen du er i.

Anonymkode: b8741...13a

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er vane med det men er øyeblikk som nå hvor jeg ikke vil ha d sånn, men så faller det tilbake igjen og føles som det er fortjent..

Anonymkode: 804d9...bde

Kjære deg! Selvsagt fortjener du å ha deg godt! Det synes jeg er et flott mål å jobbe mot. Har du noen drømmer for fremtiden? Kan du skrive ned disse? Kan du skrive ned hva du trenger for å oppnå disse? Kan du begynne så smått å gjøre grep for å klare å realisere drømmene dine? Det vil ta tid, men når det er fint å et mål i sikte når alt er kaotisk. 

Anonymkode: b8741...13a

[ViljaH]

Det høres ut som at livet har vært vel vanskelig for deg så langt. Anerkjenn det, og gi deg selv klapp på skuldra for det du har klart deg fjennom så langt.

Jeg er ikke psykolog, men vil likevel gjette at det er en stor ukjent skummel fremtid som er opphav til angsten. Så da må du begynne å pusle på plass biter så du har rammer og en plan.

Finn ut detaljer rundt ettervern. Finn ut f.eks fritidsinteresser hvor du kan bygge et sosialt neytverk. Vet du hvordan fosterfamilien ønsker å ha relasjonen etter du blir myndig? Snakk med dem om det. Kan du prøve å "adoptere" besteforeldre? Legg en plan for utdannelse og jobb.

Til sist kan du vurdere å engasjere deg i andre. Røde kors har flere programmer, å være besøksvenn o.l. Det kan være god medisin å gjøre godt for andre som settes pris på. Lykke til!

[AnonymBruker]

Bor du i by? Går du på videregående? Har du en plan for hva du skal gjøre fremover etter du blir 18?

Hva med å begynne å lete etter et hyggelig kollektiv nå alt om du bor på et sted du skal bli videre? De yngste som begynner å studere er bare et år eller så eldre enn deg og det er folk som bor i kollektiver helt fra videregående skole også siden noen må til andre steder for å kunne ta f.eks spesifikke yrkesfag

..Mange av dem er i veldig lik situasjon bare med mindre baggasje en deg..Men de er også alene og de vil nok bli kjent med nye mennesker og trenger mye av det samme som deg: fellesskap..kunne det vært noe å tenke på?

Anonymkode: 87a5f...9c9

[Anglofil]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og personangrep, samt svar til dette.

Yvonne (mod)

Endret 30. desember 2016 av Yvonne

[AnonymBruker]

Kontakt familien din. De savner deg nok. 

Anonymkode: 75b28...b41

[AnonymBruker]

Når du sier du kommer til å bli forlatt av fosterfamilien ved fylte 18 år: Hvorfor tenker du det? Er det slik at du har bodd der i veldig kort tid og har dårlig kjemi med dem? Er dette en avtale du har fått beskjed om?

Om det er slik at du faktisk har veldig dårlig kjemi med fosterfamilien og du ikke føler deg ivaretatt av dem - så må du ta en rolle som voksen selv og ta avgjørelser som gjør at du kan skape ditt eget liv. Og det bør du planlegge for uansett.

Når det gjelder angst og isolasjon så må du oppsøke arenaer som gjør at du må involvere deg, og du må følge opp skolearbeid sånn at du kan få utdanning. 

Om du får greie karakterer så gir deg langt flere sjanser for fremtiden din, og du kan velge mellom hvilke studier du ønsker å ta. 

Du bør også melde deg inn i frivillige aktiviteter som du har en interesse av(enten på skolen eller utenfor).

Så må du bare tenke at din motivasjon kan være at du som voksen kan skape et eget liv for deg selv( og dine eventuelle fremtidige barn eller kanskje samboer/kjæreste etc)som ikke dine foreldre klarte gi deg.

Det nytter iallfall ikke å gi opp, og du skjønner selv at det å bli tynn iallfall ikke løser problemene dine. 

Det siste du trenger er en spiseforstyrrelse i tillegg som skal ødelegge for deg, så dropp å sette igang usunne vaner der på matnekt/overtrening osv.

Hvordan klarer du deg på skolen foreløpig? Består du eksamener, eller ligger du et stykke bakpå?

Anonymkode: c1974...920

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når du sier du kommer til å bli forlatt av fosterfamilien ved fylte 18 år: Hvorfor tenker du det? Er det slik at du har bodd der i veldig kort tid og har dårlig kjemi med dem? Er dette en avtale du har fått beskjed om?

Om det er slik at du faktisk har veldig dårlig kjemi med fosterfamilien og du ikke føler deg ivaretatt av dem - så må du ta en rolle som voksen selv og ta avgjørelser som gjør at du kan skape ditt eget liv. Og det bør du planlegge for uansett.

Når det gjelder angst og isolasjon så må du oppsøke arenaer som gjør at du må involvere deg, og du må følge opp skolearbeid sånn at du kan få utdanning. 

Om du får greie karakterer så gir deg langt flere sjanser for fremtiden din, og du kan velge mellom hvilke studier du ønsker å ta. 

Du bør også melde deg inn i frivillige aktiviteter som du har en interesse av(enten på skolen eller utenfor).

Så må du bare tenke at din motivasjon kan være at du som voksen kan skape et eget liv for deg selv( og dine eventuelle fremtidige barn eller kanskje samboer/kjæreste etc)som ikke dine foreldre klarte gi deg.

Det nytter iallfall ikke å gi opp, og du skjønner selv at det å bli tynn iallfall ikke løser problemene dine. 

Det siste du trenger er en spiseforstyrrelse i tillegg som skal ødelegge for deg, så dropp å sette igang usunne vaner der på matnekt/overtrening osv.

Hvordan klarer du deg på skolen foreløpig? Består du eksamener, eller ligger du et stykke bakpå?

Anonymkode: c1974...920

Mat styrer allerede alt.. og angst styrer alt.. har egentlig klart meg greit til nå. Hadde i fjor et gjennomsnitt på 5,3! I år har d bare gått nedover, og det bare fortsetter. Nedover. Vil så gjerne men vet ikke hvorfor jeg ikke får til lenger. Har ikke motivasjon til å hjelpe meg selv engang

Anonymkode: 804d9...bde

[Gjest NorahLudoAllis]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mat styrer allerede alt.. og angst styrer alt.. har egentlig klart meg greit til nå. Hadde i fjor et gjennomsnitt på 5,3! I år har d bare gått nedover, og det bare fortsetter. Nedover. Vil så gjerne men vet ikke hvorfor jeg ikke får til lenger. Har ikke motivasjon til å hjelpe meg selv engang

Anonymkode: 804d9...bde

Det var meg som svarte under AB som du siterte her - trykket bare feil

Slik jeg ser det er du i utgangspunktet en ekstremt oppegående person som har en midlertidig nedtur. Den fortsetter om du ikke tar et tak, men du må bare stole på at tiltak du gjennomfører vil virke på sikt.

Terapi virker aldri med en gang. Og det er veldig normalt å få etterreaksjoner i senere tenår - det er jo nå du virkelig begynner å bli voksen. 

Det at du hadde 5,3 i snitt er jo ganske suverent spør du meg, og om du klarer komme tilbake på sporet etterhvert har du jo alle verdens muligheter foran deg. Du vet at du er smart, men at du nå har utfordringer som gjør at du ikke klarer følge opp slik du vil. 

Jeg kan gjerne gi deg litt mer konkrete råd om du vil på PM om du vil, er litt tilbakeholden med informasjon her på åpent forum. Det ser du helt an selv.

Men uansett: grunnen til at det går nedover er at du nok har en depresjon/angst, og at du sliter med maten. Det er jeg rimelig sikker på at bunner mye i bakgrunnen til hvorfor du nå er i fosterhjem(altså at du har hatt mye utfordringer i livet allerede), og at du får det ekstra tøft nå i tenårene som en naturlig reaksjon.

Typiske symptomer vil jo være spesielt dårlig konsentrasjon(blant mye annet), og det blir umulig å ta til seg informasjon når en sliter med maten i tillegg(som ødelegger konsentrasjonen enda mer i tillegg til at angst/depresjon også gjør det). 

Men, det er hjelp å få - du må nok bare belage deg på at det kan bli en seig vei dit. 

Igjen: er du sikker på at fosterfamilien ikke skal ha videre kontakt med deg og ønsker å ha deg boende etter fylte 18? Er dette en konkret avtale dere har, har de sagt det(eventuelt har barnevernet sagt det)?