Dere som ufrivillig fikk bare ett barn

[AnonymBruker]

Hvordan har dere taklet det? Jeg har ønsket en liten flokk fra jeg var liten, og nummer en er i ettårsalderen. Min mann ønsker ikke flere. Hans barn fra tidligere er snart voksen, og i hans øyne er ett småbarn et privilegium og to småbarn et mareritt.

Jeg klarer ikke engang å ta innover meg at han er veldig bestemt på nei til flere barn, og er ikke realitetsorientert følelsesmessig. Jeg har masse planer for graviditet, fødsel og spedbarnstid med mitt "neste" barn og klarer ikke å slippe håpet. 

Nylig fikk jeg vite at noen i min manns familie venter sitt første barn, og sjalusien har vart i flere dager. Jeg føler meg trist og nedfor, selv om det er skjønne mennesker som vil bli flotte foreldre, og vårt barn vil ha glede av det etterhvert i familiesammenkomster osv. Jeg er redd for å bli bitter mot min mann og at det vil komme mellom oss. Jeg kan ikke se for meg at jeg skal legge det bak meg og være så god partner jeg kan, hvis han sier nei til det jeg så sterkt ønsker.

Håper noen som er eller har vært i min situasjon har noen tanker å dele om hvordan akseptere og å slutte å ønske seg månen... 

(Og til dere som er ufrivillig helt barnløse, så vet jeg at jeg har et luksusproblem til sammenligning. Barnet mitt kom først etter flere års prøving, utredninger, behandlinger og flere prøverørsforsøk.)

Anonymkode: 0b43e...ec2

[AnonymBruker]

Jeg startet denne nesten identiske tråden for et års tid siden. Svarene her ga meg trøst!

Anonymkode: e7803...2cb

[AnonymBruker]

Jeg har en på straks 3 (felles) og to bonus på 8 og 11. Hadde aldri trodd jeg skulle bli så opphengt i tanken om et barn til. Det påvirker helt klart vårt forhold som kjærester. 

Anonymkode: 324dd...9db

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som var i tilnærmet samme situasjon. Nesten voksne stebarn, et felles barn på fire år og en mann som ikke ønsket flere barn. Hennes ønske om barn var veldig sterkt. Hun brukte 2-3 år på å klage, gråte og overbevise. Han sa til slutt ja, jeg mistenker det var fordi han trudde sannsynligheten for graviditet var veldig lav på grunn av alder, men det klaffet på første forsøk.

Hun er ikke lykkelig. De er fortsatt sammen, men forholdet er ikke godt. Hun konstant sliten, det er jobb, barn og hjem... Det virker på meg som om han stiller opp på alle måter, og på ikke er bitter over situasjonen. Jeg trur prosessen har vært ødeleggende for alle følelser dem imellom, og har tappet dem for energi over mange år. Så underveis har de tapt det de hadde sammen. 

Ikke at dette er slik det alltid blir. Jeg trur ikke det finnes noen fasit i din/deres situasjon. Men dessverre trur jeg følelsene på begge sider er så sterke at det er veldig vanskelig å finne et utfall som er godt for begge parter. 

Anonymkode: 564a3...3c1

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør vurdere å handle utfra deg selv og kanskje faktisk forlate partner og få et barn til alene når ønsket er så sterkt hos deg. Når dere ikke kan finne et kompromiss er det fort at en av dere blir for bitter på sikt til at forholdet fungerer enten utfallet blir ingen flere barn eller ett til..

Anonymkode: 2bb55...f2c

[Gjest Sorbus]

Hadde dere ikke pratet om dette på forhånd?

[sara salamander]

39 minutter siden, Sorbus skrev:

Hadde dere ikke pratet om dette på forhånd?

 

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du bør vurdere å handle utfra deg selv og kanskje faktisk forlate partner og få et barn til alene når ønsket er så sterkt hos deg. Når dere ikke kan finne et kompromiss er det fort at en av dere blir for bitter på sikt til at forholdet fungerer enten utfallet blir ingen flere barn eller ett til..

Anonymkode: 2bb55...f2c

Dette! Menn kommer og går, barn er for bestandig!

Anonymkode: eb923...c0b

[AnonymBruker]

For min egen del må jeg tenke litt sånn: vil jeg virkelig ha to barn med forskjellige fedre? (Ikke at det er noe galt med det). Finner man noen i det hele tatt og som i tillegg vil ha meg og et barn fra før? Vil jeg ha barnet vårt deltid? (Mtp samværsordning) hvordan ville det bli for barnet? Vil man virkelig gi opp forholdet? Jeg kunne ikke tenkt meg en annen mann hvertfall☺

Anonymkode: 324dd...9db

[AnonymBruker]

7 timer siden, Sorbus skrev:

Hadde dere ikke pratet om dette på forhånd?

Jo. Han har ikke personlig ønsket mer enn ett felles, men tatt meg i hånden på at vi kan få to. Dette er er valg hvor en alltid har rett til å ombestemme seg.

Anonymkode: 0b43e...ec2

[AnonymBruker]

7 timer siden, Sorbus skrev:

 

Anonymkode: 0b43e...ec2

[makkapakka]

Jeg hadde det veldig vanskelig når jeg så naboene rundt meg begynte på nr. 2 men hos oss skjedde det ikke fordi vi som foreldre ikke var på nett lenger. Er faktisk veldig irriterende i dag og bare ha 1 barn, han er så alene med meg, skulle ønske han fikk seg et søsken også. Siden vi som foreldre gikk fra hverandre ønsker jeg ikke 1 barn med en annen mann. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du bør vurdere å handle utfra deg selv og kanskje faktisk forlate partner og få et barn til alene når ønsket er så sterkt hos deg. Når dere ikke kan finne et kompromiss er det fort at en av dere blir for bitter på sikt til at forholdet fungerer enten utfallet blir ingen flere barn eller ett til..

Anonymkode: 2bb55...f2c

Det kunne jeg gjort for barn nr 1 da mannen ville avslutte prosessen med assistert befruktning og jeg umulig kunne gi det opp. Men jeg elsker han jo, og det ville vært et svik mot alle i vår lille familie om jeg skulle rive alle fra hverandre for å få et barn til. Det nye barnet ville også hatt donorfar, jeg har ikke nok fruktbare år igjen til å gå gjennom kjærlighetssorg og begynne en dateprosess, bli trygg på at forholdet var riktig og sterkt nok, bo sammen osv. I tillegg er det jeg som trengte prøverør, så alt ville kanskje vært helt forgjeves. Det er mulig at å få et barn til er like verdifullt for meg som å leve med mannen jeg elsker, men det er jo ikke bare jeg som teller her.

Anonymkode: 0b43e...ec2

[AnonymBruker]

Dette er noe man snakker om før man blir så involvert med en mann. Jeg sa bare at jeg skulle ha mange barn, og dersom han ikke ønsket det så var ikke han mannen jeg ville dele livet med. 

Anonymkode: bbc73...70f

[macy_s]

Vi har et barn på 6 år og prøvde i et par år etter å få et barn til. Jeg sliter med å bli gravid så ble mye rutine sex og må ha sex den og den dagen. Mannen fikk nok. Og bare sa en dag i senga at vi SKAL ikke ha flere barn. Han har et barn fra et tidligere forhold og mente at hsn hadde to og det var nok for han. Vi hadde vært enige tidligere om å få to barn sammen da det var viktig for meg som bare har halvsøsken.

i tiden etter prøvde jeg alt for å få han til å ombestemme seg. Og jeg sa dumme ting og prøvde å sutre meg til et barn til. Jeg hadde en sorgprosess og sørget over tapet av barnet jeg ikke fikk. Alt i alt har det nå gått ca 2-3 år. Forholdet vårt henger i en tynn tråd, da mannen nok føler at jeg har skjøvet han bort. Jeg sa blant annet i sinne at jrg kunne finne meg en ny mann og det såret dypt. Vi elsker hverandre, men jeg ser nå at jeg mest av alt ønsker å være med mannen min. Barnet vil alltid føles som et savn men uten mannen min vil det ikke være det samme.

 

all forståelse for at man ikke lnsker å oppdra et enebarn, men tenk hardt over om det er viktigere med enn å miste mannen i ditt liv!

[Leavemealone]

Jeg kunne også tenkt meg flere barn, men da må situasjonen ligge til rette for det. Nå er ikke mor og far sammen lenger, så da blir det umulig å diskutere noe slikt uansett. Men kjenner jo helt klart på at jeg elsker barn og mitt enebarn skulle fått seg en lillesøster eller lillebror engang. Men jeg er ikke låst heller. Vi har verdens nydeligste jente på 5 år og det er nok i massevis.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er noe man snakker om før man blir så involvert med en mann. Jeg sa bare at jeg skulle ha mange barn, og dersom han ikke ønsket det så var ikke han mannen jeg ville dele livet med. 

Anonymkode: bbc73...70f

Som sagt, så avtalte vi to. Det har han gått tilbake på. 

Anonymkode: 0b43e...ec2

[Amarone]

Vi sa på forhånd før barn nummer én at vi skulle se det an. Nå vil jeg gjerne ha nr to, mens han føler at han er for gammel. Jeg forstår at han tenker det (han er en del eldre enn meg), men jeg har vanskelig for å gi opp ønsket om to barn. Nå skal det sies at også jeg var usikker på antall barn før vi fikk barn, så jeg kan ikke si at vi hadde en avtale slik som deg, TS. 

Men jeg tenker på at vi har begge to en liten familie (han er enebarn, jeg har ett søsken med ett barn, og de bor seks timers kjøring unna oss). Når vårt barn er voksen og vi er gamle vil det med andre ord være svært få slektninger, og da tror jeg det kan være godt å ha et søsken. Han er enig i at det er et godt argument, men tror ikke at han orker flere barn likevel. Jeg håper fortsatt på at han skal snu, men håpet svinner. Jeg har tenkt tanken på å bryte ut og "kjøpe meg et barn" i Danmark, men det er jo slik at jeg er veldig glad i denne mannen og vil være sammen med ham. Foreløpig har ikke han lagt ned veto mot barn, og jeg er ikke der at jeg stiller et ultimatum. Men jeg er lei meg for dette. Om det ikke blir flere barn vil det nok være sårt i mange år. 

[AnonymBruker]

Dere kvinner kan jo dra "Kvinnekortet" og si at enten så får du flere barn med meg ellers så er det ut. 

 

Anonymkode: 6cfe9...155

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere kvinner kan jo dra "Kvinnekortet" og si at enten så får du flere barn med meg ellers så er det ut. 

 

Anonymkode: 6cfe9...155

Mannen min dumper meg hvis jeg ikke er mer lojal mot forholdet enn det. 

Anonymkode: 0b43e...ec2