Er så frustrert av en mann

[AnonymBruker]

Vi har kjent hverandre i 7 mnd og tilbringer mye tid sammen. Vi snakker om alt og liner hverandre veldig godt.

Han har sagt flere ganger at hadde han ikke vært redd for å bli såret igjeb, så er jeg drømmejenta han ville satset på. Samtidig sier han at jeg må ikke være redd for å finne meg en kjæreste/gå på date, han vil forstå det godt. Samtidig så sier han at hvis jeg finner meg en kjæreste så vil hav virkelig savne meg og føle en enorm stor sorg ved å miste med.

Nå lurer jeg på om jeg bare skal kutte han ut for det der ikke ut til at han vil gå videre med meg noen gang, enda han selv sier han er avhengig av meg. Jeg er den han stoler mest på av alle han kjenner, jeg er visstnok en skikkelig snill og god jente.

Hvorfor kan han ikke satse da hvis det han sier er sant? Jeg blir så frustrert. Jeg vil ha han og det vet han. Han vil også ha meg, men tørr ikke satse på ett forhold.

Jeg har møtt barna hans og hele slekta hans og de liker meg også og de sier vi passer sammen og sier vi er kjærester, men nei i følge han er vi bare venner.

Pokker så vanskelig ting ska være.

Anonymkode: 4986f...740

[annebanane]

Dette kan slå feil, men han trenger et spark bak ved å se at han faktisk KAN miste deg. Still et ultimatum om at dere nå må bli kjærester ellers går du.

[Gjest RealWildOne]

3 minutter siden, Moonwalker skrev:

Dette kan slå feil, men han trenger et spark bak ved å se at han faktisk KAN miste deg. Still et ultimatum om at dere nå må bli kjærester ellers går du.

ingen god ide...

Da er det bedre at hun distanserer han litt uten å konfrontere han noe, endrer adferden sin litt og ignorerer han såpass at han selv føler han må ta grep.

[AnonymBruker]

Hvorfor kjøpe kua når man får melka gratis? 

Anonymkode: ca2e7...a63

[Inwe]

Høres ut som situasjonen jeg var i i sommer. Han likte meg virkelig, jeg kunne se det på hele han, vi oppførte oss som kjærester til og med bodde omtrent sammen, men nei, forhold skulle han ikke ha. Hadde møtt familie og venner som trodde vi var kjærester, han nektet aldri når noen andre enn meg sa det. Det var ikke på grunn av meg, men på grunn av tidligere erfaringer. Han gikk faktisk så langt at han flyttet langt fra meg. Jeg dro på besøk. Første besøket ga jeg han et ultimatum (hadde nok egentlig ikke klart å følge opp), sa jeg ikke orker å være i et forhold uten å være i et forhold. Ga han tid til å tenke over det. Jeg forandret ikke kontakten min etter jeg dro hjem, jeg hadde jo gitt han tid til å tenke. Andre besøket spurte han om å få bli med meg hjem igjen. Han ble med og etter det har vi vært samboere (skiftet bolig også).

Han ville til å begynne med fortsatt ikke definere noe. Han sa han elsket meg før vi var kjærester. Han turte faktisk ikke innrømme det (antagelig mest for seg selv) før vi var midt i en heftig diskusjon om noe helt annet; "dette er grunnen til at jeg ikke skulle ha noen kjæreste, det blir alltid sånn." "Jammen nå har du jo det da, så da får du vel bare innfinne deg med det eller dra." "Ja, jeg klarte ikke holde meg unna. Så da har jeg vel det da!"

Her hjalp det med avstand og litt press fra min side. Han trengte å vite at jeg ikke alltid ville være der om han ikke ville ha meg ordentlig. Savn hjalp nok på det også. 

Har et fantastisk forhold nå, til tross for en litt rar start.

[AnonymBruker]

12 timer siden, Inwe skrev:

Høres ut som situasjonen jeg var i i sommer. Han likte meg virkelig, jeg kunne se det på hele han, vi oppførte oss som kjærester til og med bodde omtrent sammen, men nei, forhold skulle han ikke ha. Hadde møtt familie og venner som trodde vi var kjærester, han nektet aldri når noen andre enn meg sa det. Det var ikke på grunn av meg, men på grunn av tidligere erfaringer. Han gikk faktisk så langt at han flyttet langt fra meg. Jeg dro på besøk. Første besøket ga jeg han et ultimatum (hadde nok egentlig ikke klart å følge opp), sa jeg ikke orker å være i et forhold uten å være i et forhold. Ga han tid til å tenke over det. Jeg forandret ikke kontakten min etter jeg dro hjem, jeg hadde jo gitt han tid til å tenke. Andre besøket spurte han om å få bli med meg hjem igjen. Han ble med og etter det har vi vært samboere (skiftet bolig også).

Han ville til å begynne med fortsatt ikke definere noe. Han sa han elsket meg før vi var kjærester. Han turte faktisk ikke innrømme det (antagelig mest for seg selv) før vi var midt i en heftig diskusjon om noe helt annet; "dette er grunnen til at jeg ikke skulle ha noen kjæreste, det blir alltid sånn." "Jammen nå har du jo det da, så da får du vel bare innfinne deg med det eller dra." "Ja, jeg klarte ikke holde meg unna. Så da har jeg vel det da!"

Her hjalp det med avstand og litt press fra min side. Han trengte å vite at jeg ikke alltid ville være der om han ikke ville ha meg ordentlig. Savn hjalp nok på det også. 

Har et fantastisk forhold nå, til tross for en litt rar start.

Kjenner meg igjen i mannen din  

Anonymkode: 50cde...fae

[AnonymBruker]

Menn er i sin beste alder hva gjelder damer når de er i 30-40 årene. De fleste jentene har sin "beste periode" tidligere og er dermed klare for samboerforhold og ekteskap. Om mannen hadde kjæreste i tjueårene og kanskje også om han ikke hadde det så vil han vel bruke tidne han har for alt den er verdt

Anonymkode: dc567...269

[Inwe]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i mannen din  

Anonymkode: 50cde...fae

Hmm.. det er ikke positivt at du kjenner deg igjen i den delen av han. Der skapte mye frustrasjon for meg. Nå vet jeg at du ikke er han da han skriver på et annet språk.