Når livet er som et kraftig slag med ham mer mot trynet ditt

[AnonymBruker]

Jeg har i hele juleferien følt en slags indre uro som har nektet meg å slappe av 100%. Denne uroen har hatt alt å gjøre med fremtiden. Fremtiden min.

Jeg har alltid følt meg mislykket i livet. Jeg har aldri hatt noe talent slik som mine søsken, jeg har ikke vært like sosial som mine søsken, og jeg har aldri vært særlig flink på skolen... Da jeg var yngre tenkte jeg ikke mye på hvor mislykket jeg faktisk er, men det gjør jeg nå, og jeg tenker på det hele tiden.

Idag ble jeg nærmest slått i trynet med en hammer. Og dere kan gjette hvem slaget kom fra - Livet. I lang tid har jeg prøvd å unngå å falle sammen, unngå å bekymre meg, og prøvd å unngå problemene jeg vet vil møte meg i fremtiden, men idag ble det rett og slett for mye. Jeg har grått og sovet i hele dag, og jeg har nå begynt å overtenke alt mulig.

Jeg tror problemet mitt er at jeg er redd. Redd for å feile og redd for å skuffe min familie og meg selv. Denne redselen fører alltid til at jeg utsetter alt, for hvis jeg utsetter så kan jeg ikke feile, og hvis jeg ikke kan feile så kan jeg ikke skuffe. Dette har nå blitt en vane, og kombinert med vanvittig dårlig selvtilitt ødelegger det livskvaliteten min i stor grad.

Jeg vil forandre meg i nyåret. Jeg vil bli en annen person som lykkes og som har bra selvtilitt. Men jeg vet ikke hvordan. Klart jeg kan forandre utsende og stil, det er jo en start. Idag var sammenbruddet mitt såpass ille at jeg faktisk tok en saks og klippet håret mitt skulderkort. Jeg hadde langt hår ned til midten av ryggen og i sinne/skuffelse/redsel (????) klippet jeg det rett av. Nå er håret mitt ikke lengre enn skulderlengde. Jeg var også så sint at jeg gikk på nett og handlet en haug med klær og sminke - Klær som ikke er min stil i det hele tatt, og sminke jeg vet jeg ikke kommer til å klare å bruke klokka 05.00 på morgenen før skolen. Jeg har aldri handlet noe spontant før, for jeg pleier alltid å tenke over kjøpene mine med omhu. Greit nok at jeg prøver å forandre utsende og stil, det at jeg gjør det vil muligens gi meg en følelse av forandring, men jeg må jo også forandre meg innvendig.

Hvordan kan jeg forandre meg innvendig? Jeg vil bli bedre i å lykkes, men hvordan? Jeg vil bli bedre til å rpøve nye ting utwn å være redd for å feile, men hvordan? I løpet av de 3 neste månedene må jeg bestemme meg for hva jeg vil studere etter vg3, men jeg har såpass dårlige karakterer at jeg ikke kommer inn på det jeg vil studere, så hva gjør jeg? Fhs og friår er ikke aktuelt...

Måtte bare få ut alt dette. Takk til dere som leste alt, det er sikkert ikke mange av dere. Håper egentlig på å få litt oppmuntring og svar. Det er ingen fasit på livet og det skremmer meg. Jeg vil ha et godt liv, men vet ikke hvordan jeg skal oppnå det. Jeg er redd og kunne sårt trengt litt tips, råd og oppmuntring fra voksne mennesker...

Anonymkode: cab96...8a0

[globalagogo]

Lykke til

Endret 28. desember 2016 av globalagogo

[Sheherasade]

Skjønner dette er tøft, kjære deg. Jeg skjønner det er tungt å ha din rolle i familien og føle at du ikke når opp, men det er viktig å ikke ta valg for fremtiden for dem som ikke føles riktige for deg selv. Hva har DU lyst til? Hva synes du er spennende? Hva er du god til? Ofte blir veien til mens man går, og det er ikke alltid mulig å ha et klart karrieremål eller en formening om hvilken jobb man vil ende opp med. For å kunne lykkes i noe, må man ha en genuin interesse og brenne for det man gjør. Start med å finne ut hva du brenner for, så kan du gå inn for det. Ikke fordi suksess er et mål i seg selv, men fordi du synes det er gøy, og fordi du liker det du gjør.

Du har helt rett i at du først og fremst må finne selvtilliten innvendig, at det ikke går å kle eller sminke seg til det. Et første skritt er å akseptere deg selv som du er, vite at du er verdt å elske, at du er bra uansett, selv om du ikke når opp til standarder som er skapt av andre, for andre som ikke er som deg. Det viktige er å finne ut hvem du er selv, uten å måle deg mot andre. Du kan ikke oppnå noe ved å ta de valgene andre har tatt, om det ikke stemmer for deg. Du må skape din egen vei, ditt eget liv, ut fra dine egenskaper og preferanser. 

Men selvsagt kan man selvsagt finne ut hvilke stiler, klær og sminker som passer best for en selv, og føle at man ser flott ut og utstråle selvtillit slik også. 

Nå vet jeg ikke hva du ønsker å studere, men om du ikke har gode nok karakterer kan du jo vurdere å være privatist et semester eller to for å forbedre karakterene. Ved å ta opp noen få fag og konsentrere seg om det, med lærere som har som mål å forbedre karakteren din, er det enklere å gjøre det bra enn når man må ta alle slags fag på videregående. 

Hvis du ikke kommer inn på studiene du ønsker kan det hende du i stedet oppdager nye muligheter og valg som interesserer deg, som du ellers ikke ville blitt klar over. Kanskje det er en mulighet for deg å utforske andre sider av livet og deg selv enn det du har vært eksponert for før? Det kan absolutt bli bra likevel, det.

Og viktigst av alt: Det går nok bra! Du er ung, og det er lov å feile på veien og skifte retning hvis man finner ut at man har tatt feil valg. Prosessen å lære og modnes er viktig i seg selv, det er ikke bare for å komme frem til målet. Det høres ut som om du er dedikert og viljesterk, og det er det viktigste. Det er ikke de største talentene som får suksess, men de som jobber hardt og målrettet over tid, tross motgang. 

(Vet ikke om min historie hjelper, men jeg var aldri blant de populære da jeg var yngre, og fikk aldri topp-karakterer. Ungdomstiden var fylt en del ensomhet, mye usikkerhet, både om meg selv og fremtiden. Ante ikke hva jeg skulle bli helt konkret, bare sånn cirka retning om å jobbe internasjonalt med menneskerettigheter eller i FN. Men det var da jeg begynte å studere og kom inn i nye miljøer, og studerte noe jeg syntes var interessant, at livet begynte å få en oppsving. Fant venner som var mer like meg selv, fant ut nye fag og retninger i løpet av studiene, begynte å reise, tok verv i studietiden i organisasjoner som skulle vise seg å bli viktige for senere karriere. Etter studiene bygget jeg sakte men sikkert opp CV-en med mer og mer relevante jobber, ved å være åpne for ulike alternativer og muligheter, og plutselig hadde jeg drømmejobben. Livet fra da jeg var ferdig på vgs har blitt bedre og bedre i hver fase, til jeg nå i dag nærmer meg 40 og har oppnådd det jeg ville både privat, sosialt og i karrieren. Så ikke gi opp håpet!)

Og til sist: Det er lov å gi litt faen i hva andre mener!

Lykke til, kjære deg! 

Endret 29. desember 2016 av Sheherasade

[font]

Først vil jeg bare gi deg en .

Jeg er ca. 10 år eldre enn deg, og jeg kjenner igjen mange av de samme følelsene fra da jeg var 18-19. Jeg har (og særlig i tenårene) vært usikker, sjenert og redd for å feile. Det er først nå i slutten av 20-årene at disse følelsene har begynt å gi slipp. Jeg har begynt å akseptere meg selv, begynt å se selv at "hey, jeg gjør jo faktisk mye bra!" og le av det jeg er håpløs på. Det er skikkelig klisjé å si dette, og det er kanskje ikke så lett å "se" det nå: men det ordner seg!

Det er normalt å gå på noen blemmer, og sose litt etter vgs (eller, jeg gjorde i alle fall det...). Ting blir ikke alltid som en tror eller planlegger - men det trenger ikke bety at livet blir verre. Det kan faktisk bli ganske fint! 

Jeg tror første bud er at du må slappe av, og gi deg selv lov til å feile. Helt ærlig: hva er det verste som kan skje? At mamma blir skuffet? At onkel blir sur? Ja, og hva så? Da blir de det. Skitt au, livet går videre, og du har kanskje lært mer om deg selv. Du har masse tid, og behøver ikke stresse. Og jeg tror at dersom du tør å satse, hoppe uti det, gønne på  - så kan det komme utrolig mye fint ut av det også! Fine ting du ikke ville vært foruten  

Fokuser på de positive sidene dine, og ikke grav deg så dypt ned i alt som "burde" vært sånn og sånn. Alle har noen "burde"-greier med seg selv, og jeg tror nøkkelen er å akseptere (og kanskje le litt av) sine egne feil og mangler. For du har tusen andre gode egenskaper som veier opp, det er jeg helt sikker på. Vær stolt av deg selv, og den du er! 

Hvis du ikke vil ta friår eller gå på fhs (som jeg likevel må snik-reklamere litt for her, beste jeg har gjort i livet), kan du prøve å ta opp fag fra vgs som privatist, gå et årsstudium - som kanskje kan være en god kombinasjon sammen med drømmestudiet du ønsker - eller melde deg som enkeltemnestudent? Lykke til - dette kommer til å gå helt fint!

Endret 29. desember 2016 av font

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i hele juleferien følt en slags indre uro som har nektet meg å slappe av 100%. Denne uroen har hatt alt å gjøre med fremtiden. Fremtiden min.

Jeg har alltid følt meg mislykket i livet. Jeg har aldri hatt noe talent slik som mine søsken, jeg har ikke vært like sosial som mine søsken, og jeg har aldri vært særlig flink på skolen... Da jeg var yngre tenkte jeg ikke mye på hvor mislykket jeg faktisk er, men det gjør jeg nå, og jeg tenker på det hele tiden.

Idag ble jeg nærmest slått i trynet med en hammer. Og dere kan gjette hvem slaget kom fra - Livet. I lang tid har jeg prøvd å unngå å falle sammen, unngå å bekymre meg, og prøvd å unngå problemene jeg vet vil møte meg i fremtiden, men idag ble det rett og slett for mye. Jeg har grått og sovet i hele dag, og jeg har nå begynt å overtenke alt mulig.

Jeg tror problemet mitt er at jeg er redd. Redd for å feile og redd for å skuffe min familie og meg selv. Denne redselen fører alltid til at jeg utsetter alt, for hvis jeg utsetter så kan jeg ikke feile, og hvis jeg ikke kan feile så kan jeg ikke skuffe. Dette har nå blitt en vane, og kombinert med vanvittig dårlig selvtilitt ødelegger det livskvaliteten min i stor grad.

Jeg vil forandre meg i nyåret. Jeg vil bli en annen person som lykkes og som har bra selvtilitt. Men jeg vet ikke hvordan. Klart jeg kan forandre utsende og stil, det er jo en start. Idag var sammenbruddet mitt såpass ille at jeg faktisk tok en saks og klippet håret mitt skulderkort. Jeg hadde langt hår ned til midten av ryggen og i sinne/skuffelse/redsel (????) klippet jeg det rett av. Nå er håret mitt ikke lengre enn skulderlengde. Jeg var også så sint at jeg gikk på nett og handlet en haug med klær og sminke - Klær som ikke er min stil i det hele tatt, og sminke jeg vet jeg ikke kommer til å klare å bruke klokka 05.00 på morgenen før skolen. Jeg har aldri handlet noe spontant før, for jeg pleier alltid å tenke over kjøpene mine med omhu. Greit nok at jeg prøver å forandre utsende og stil, det at jeg gjør det vil muligens gi meg en følelse av forandring, men jeg må jo også forandre meg innvendig.

Hvordan kan jeg forandre meg innvendig? Jeg vil bli bedre i å lykkes, men hvordan? Jeg vil bli bedre til å rpøve nye ting utwn å være redd for å feile, men hvordan? I løpet av de 3 neste månedene må jeg bestemme meg for hva jeg vil studere etter vg3, men jeg har såpass dårlige karakterer at jeg ikke kommer inn på det jeg vil studere, så hva gjør jeg? Fhs og friår er ikke aktuelt...

Måtte bare få ut alt dette. Takk til dere som leste alt, det er sikkert ikke mange av dere. Håper egentlig på å få litt oppmuntring og svar. Det er ingen fasit på livet og det skremmer meg. Jeg vil ha et godt liv, men vet ikke hvordan jeg skal oppnå det. Jeg er redd og kunne sårt trengt litt tips, råd og oppmuntring fra voksne mennesker...

Anonymkode: cab96...8a0

Jeg er bare 17 men jeg vet hvordan du har det.  
Hvorfor er ikke et friår aktuelt? Det ville jeg tatt. Mange gjør jo det.

Anonymkode: 796a4...df5

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er bare 17 men jeg vet hvordan du har det.  
Hvorfor er ikke et friår aktuelt? Det ville jeg tatt. Mange gjør jo det.

Anonymkode: 796a4...df5

Jeg har ikke særlig mange venner, så jeg vet at hvis jeg tar friår så ender jeg bare opp med å være hjemme, og det vil bare gjøre meg deppa så jeg vil helst unngå det. 

Tusen takk for alle svar jeg har fått, det betyr mye for meg. Jeg klarer virkelig ikke slappe av, jeg er så redd for hvordan livet mitt vil bli...

Anonymkode: cab96...8a0

[Sheherasade]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke særlig mange venner, så jeg vet at hvis jeg tar friår så ender jeg bare opp med å være hjemme, og det vil bare gjøre meg deppa så jeg vil helst unngå det. 

Tusen takk for alle svar jeg har fått, det betyr mye for meg. Jeg klarer virkelig ikke slappe av, jeg er så redd for hvordan livet mitt vil bli...

Anonymkode: cab96...8a0

Det er helt normalt å være engstelig for fremtiden. Man kan bare gjøre så godt man kan. 

Nysgjerrig på hvilke valg du ender opp med å ta, så oppdater oss gjerne etter hvert. 

[Mari Y]

På 28.12.2016 den 23.55, AnonymBruker skrev:

Jeg har i hele juleferien følt en slags indre uro som har nektet meg å slappe av 100%. Denne uroen har hatt alt å gjøre med fremtiden. Fremtiden min.

Jeg har alltid følt meg mislykket i livet. Jeg har aldri hatt noe talent slik som mine søsken, jeg har ikke vært like sosial som mine søsken, og jeg har aldri vært særlig flink på skolen... Da jeg var yngre tenkte jeg ikke mye på hvor mislykket jeg faktisk er, men det gjør jeg nå, og jeg tenker på det hele tiden.

Idag ble jeg nærmest slått i trynet med en hammer. Og dere kan gjette hvem slaget kom fra - Livet. I lang tid har jeg prøvd å unngå å falle sammen, unngå å bekymre meg, og prøvd å unngå problemene jeg vet vil møte meg i fremtiden, men idag ble det rett og slett for mye. Jeg har grått og sovet i hele dag, og jeg har nå begynt å overtenke alt mulig.

Jeg tror problemet mitt er at jeg er redd. Redd for å feile og redd for å skuffe min familie og meg selv. Denne redselen fører alltid til at jeg utsetter alt, for hvis jeg utsetter så kan jeg ikke feile, og hvis jeg ikke kan feile så kan jeg ikke skuffe. Dette har nå blitt en vane, og kombinert med vanvittig dårlig selvtilitt ødelegger det livskvaliteten min i stor grad.

Jeg vil forandre meg i nyåret. Jeg vil bli en annen person som lykkes og som har bra selvtilitt. Men jeg vet ikke hvordan. Klart jeg kan forandre utsende og stil, det er jo en start. Idag var sammenbruddet mitt såpass ille at jeg faktisk tok en saks og klippet håret mitt skulderkort. Jeg hadde langt hår ned til midten av ryggen og i sinne/skuffelse/redsel (????) klippet jeg det rett av. Nå er håret mitt ikke lengre enn skulderlengde. Jeg var også så sint at jeg gikk på nett og handlet en haug med klær og sminke - Klær som ikke er min stil i det hele tatt, og sminke jeg vet jeg ikke kommer til å klare å bruke klokka 05.00 på morgenen før skolen. Jeg har aldri handlet noe spontant før, for jeg pleier alltid å tenke over kjøpene mine med omhu. Greit nok at jeg prøver å forandre utsende og stil, det at jeg gjør det vil muligens gi meg en følelse av forandring, men jeg må jo også forandre meg innvendig.

Hvordan kan jeg forandre meg innvendig? Jeg vil bli bedre i å lykkes, men hvordan? Jeg vil bli bedre til å rpøve nye ting utwn å være redd for å feile, men hvordan? I løpet av de 3 neste månedene må jeg bestemme meg for hva jeg vil studere etter vg3, men jeg har såpass dårlige karakterer at jeg ikke kommer inn på det jeg vil studere, så hva gjør jeg? Fhs og friår er ikke aktuelt...

Måtte bare få ut alt dette. Takk til dere som leste alt, det er sikkert ikke mange av dere. Håper egentlig på å få litt oppmuntring og svar. Det er ingen fasit på livet og det skremmer meg. Jeg vil ha et godt liv, men vet ikke hvordan jeg skal oppnå det. Jeg er redd og kunne sårt trengt litt tips, råd og oppmuntring fra voksne mennesker...

Anonymkode: cab96...8a0

Du kan kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS. 

[Gjest noe tilfeldig]

På 29.12.2016 den 23.24, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke særlig mange venner, så jeg vet at hvis jeg tar friår så ender jeg bare opp med å være hjemme, og det vil bare gjøre meg deppa så jeg vil helst unngå det. 

Tusen takk for alle svar jeg har fått, det betyr mye for meg. Jeg klarer virkelig ikke slappe av, jeg er så redd for hvordan livet mitt vil bli...

Anonymkode: cab96...8a0

Dette er ganske normale tanker som du har. Jeg husker jeg var overbevist om at jeg ville bli uteligger når jeg ble større, fordi jeg hadde ingen spesielle ferdigheter og karakterene mine var elendig. Men det ble altså folk av meg også. Så kjære deg, mitt råd er at du for det første slutter å sammenligne deg med andre.

og for det andre; hva er det værste som kan skje? At du ikke tar en høyere utdanning? Hva med å akseptere at vi ikke alle trenger å være best i alt. Middelmådighet er faktisk helt Ok. Du blir ikke lykkeligere av å ha høyere utdanning eller et bestemt utseendet. Du ville endre deg innenifra sa du? Da kan du starte med å akseptere segselv. Aksepter at du er god nok som du er, det er faktisk mye av nøkkelen til lykke. Om du ikke vet hva du vil studerer så ta en jobb. Kanskje gir det deg litt mestringsfølelse også. lykke til