Hva feiler meg, er jeg bare kronisk depresjon?

[AnonymBruker]

Skriver egentlig mest for å få ut tankene mine til noen. Helt siden jeg har vært liten (6-7 år) har jeg vært utrolig usikker, innadvent og slitt med dårlig selvtillit. Jeg har slitt med depresjon som har kommet og gått siden jeg var 14 år gammel, så ca halve livet mitt. Første depresjonen jeg fikk var utløst av en svært traumatisk opplevelse i barndommen min. Jeg har 2 selvmordsforsøk bak meg, slitt med selvskading og spiseforstyrrelser og angst. De siste 7 årene har jeg slitt med smerter i leddene, jeg ble også sykemeldt ett år fordi jeg ble vurdert som "utbrent" av nevrolog.. Dette er litt av bakgrunnshistorien min.

Innimellom dette har jeg hatt mer fungerende perioder, har jobbet mer eller mindre hele tiden (etter fylte 19 år) ved siden av eller mellom skolegang. Etter siste graviditet har det bare gått rett nedover for meg. Fikk en kraftig fødselsdepresjon og hadde det grusomt i 6 måneder, etter det klarte jeg å jobbe meg litt oppover igjen, men det går i bølger hele tiden. Jeg begynte i ny jobb for 1 1/2 år siden og den fungerte jeg ikke lenge i før alt begynte å rase sammen, begynte å slite veldig med angst og hadde store nedturer. Gikk til legen og fikk påvist halsinfeksjon som varte i flere uker, da jeg sa at jeg følte meg deprimert og hadde hatt dette vanskelig i 2 år slo han dette fra seg med en gang, og sa at siden jeg hadde god blikkontakt og farge i ansiktet tydet det ikke på depresjon, og sa at dette bare var en infeksjon. Etter dette har det gått mer ned enn opp, angsten har tatt seg opp til et nivå den ikke har vært i på mange år, gråter nesten hver eneste dag.

Jeg har nå vært sykemeldt i flere måneder med hva legen mener er fibromyalgi fordi jeg har mye leddsmerter og er utslitt hele tiden. Jeg tror (at selv om leddsmertene er reelle og antageligvis separate) at dette mest skyldes problemer med min mentale helse, og ikke den fysiske, men synes det er så vanskelig å ta det opp igjen med legen etter å ha blitt avfeid sist gang. Det sitter veldig langt inne hos meg å snakke åpent om dette, da jeg synes det er tabubelagt og føler meg så svak og mislykket. Jeg synes det var så dårlig gjort av han å avfeie meg på den måten når han vet at jeg har slitt tidligere og han er legen som henviste meg til psykolog sist da jeg slet med selvskading og depresjon. Det sitter langt inne for meg å innrømme at dette er et psykisk problem, og ikke fysisk, men jeg har kommet til et punkt da det rett og slett ikke går an å snu seg bort fra det lenger. Jeg er deprimert, jævlig deprimert, og sliter med å komme meg gjennom hver eneste dag. Julen er ekstremt vanskelig da jeg må være hjemme og rundt familien hele tiden og ikke får tid alene til å samle krefter som jeg vanligvis gjør når barne er i barnehage/skole og samboer på jobb. Jeg har lyst til å fortelle det til alle venner og familie, jeg har lyst til å si det høyt til alle. Det er for faen ikke mindre seriøst eller reelt enn om jeg hadde hatt leddgikt, kreft eller hva som helst annet. Jeg er syk, og det er ikke min feil. Om jeg sier det med nok overbevisning overbeviser jeg forhåpentligvis meg selv også. Skammen over å "gjøre meg selv syk" (som er den følelsen jeg sliter med, at jeg gjør dette mot meg selv og derfor er skyldig i det) jeg lever med hver dag gjør det så vanskelig å se fremover. Jeg er også så utrolig sint på meg selv for å være så hard mot meg selv, fordi jeg absolutt IKKE skylder på andre som sliter. Det er bare en følelse jeg har om meg selv.

Måtte bare få det ut.. Har det så vondt, vet ikke hvorfor jeg har det sånn eller hvordan jeg skal komme meg ut av det, og jeg kan ikke huske å ikke ha hatt det sånn lenger. Føler at jeg kun er et "drain" på samfunnet, at det hadde vært bedre om jeg bare døde.. Må komme meg opp av dette hullet, men kanskje godta at jeg aldri kommer til å bli helt frisk.. Har noen vært deprimert mesteparten av livet og så blitt frisk igjen? Har noen tips til hvordan jeg skal ta dette opp med legen, og hvordan jeg skal forklare dette til familie og venner? 

 

Anonymkode: 2f0ae...031

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å bytte lege? Jeg hadde lignende erfaringer, men etter jeg byttet lege, var krystallklar på at jeg hadde brukt antidepressiva tidligere (johannesurt), men ønsket å prøve noe annet denne runden pga interaksjoner, så fikk jeg en resept. Vil fortsatt ikke se meg selv som "frisk", men jeg har kommet meg betraktelig.

Anonymkode: 973e6...1a5

[AnonymBruker]

Hvis du kan bli henvist til en psykiater av legen din så er det kanskje bedre fordi de har god kompetanse på det psykiske og om du kunne trengt medikamenter for å komme deg videre. Se om du kan finne en i ditt område og så går du til legen din og spør om henvisning dit fordi du har hørt mye bra om denne behandleren og du ønsker å prøve alle muligheter til å bli bedre. 

Anonymkode: 65857...74e

[AnonymBruker]

Det er ikke din feil at du er syk, og man får ikke leddgikt av å være deprimert. Det er muligens Epstein Barr-viruset du har. Det forårsaker leddgikt, fibromyalgi, utmattelse, angst og depresjon. Det er bare mulig å oppdage så lenge det er i blodet, men senere går det i dvale i f.ex. leveren. hvor legene ikke kan finne det, og det kan slå til etter traumatiske hendelser, infeksjoner og under graviditet/etter fødsel: http://goop.com/the-medical-medium-and-whats-potentially-at-the-root-of-medical-mysteries/

Her er en audio om det samme: http://www.medicalmedium.com/blog/epstein-barr-virus-revealed

Eventuelt kjøp boka Medisinsk Klarsynt av Anthony William, der står det på norsk.

Anonymkode: 74902...234

[AnonymBruker]

Hei! Kjenner meg veldig igjen. Sliter etter barndom selv. Har vært mye deprimert. Aldri vært på topp. Er deprimert nå også. Kjenner meg veldig igjen i de leddsmertene! Har vært på utredning flere ganger over flere år, men de finner ikke noe. Nå får jeg hjelp for depresjonen , og leddsmertene er borte.  Har tenkt mye om det rett oh slett kan ha vært kroppen som har sagt ifra eller noe, for det har vært jævlig. Skjønner veldig godt at det et kjipt at de ikke finner noe, men er iallfall bedre enn å ha noe som  man ikke kan bli frisk av. 

Anonymkode: cebec...796

[Ellevill]

Du burde skifte lege til en du tør åpne deg for og få nødvendig hjelp. Det må være forferdelig å ha det slik.

Jeg tenker at også barna dine og mannen din trenger hjelp, for jeg regner med at alle er påvirket av din situasjon.