Å føle seg fremmed i egen familie

[AnonymBruker]

Flere som føler det slik?

Jeg er helt ulik resten av minfamilie. Da snakker vi stikk motsatt. 

Brødre som er opptatt av bil, båt og tekniske saker, som får oppmerksomhet og har felles interesse med far. En bor hjemme, nr 2 med kjæreste.

Far og mor som er interessert i sladder, hva naboen bedriver, ellers ingen felles interesser som de bedriver tiden med. Er mer opptatt av andres liv enn eget. Etter hva jeg ser virker det spm de har et utrolig kjedelig samliv hvor de ikke finner på ting foran å sitte foran TVen. Besvarer ALT jeg spør om, har interesse av å snakke om eller ønsker å diskutere med "mhm, jaha, okei". Er ikke interessert i annet enn det de kan bruke i sin daglige sladrespalte. Likevel blir de snurt når jeg ikke ønsker å dele private ting med de.

Så er det meg. Har høyskoleutdannelse og har gjennom dette fått et bredere perspektiv på mennesker og omverdenen. Kan ikke fordra sladder, holder meg til mitt eget liv og å fremsnakke andre så mye som mulig. Har ikke noe til felles med min familie da jeg er interessert i å kunne diskutere og snakke om f.eks syria, flyktningstrøm, naturfenomener og lignende, da dette blir besvart med "jaha". 

Føler foreldrene mine ikke kjenner meg idet hele tatt, og har ingen interesse av det heller. Flere som har det slik?

Anonymkode: 6151e...fac

[AnonymBruker]

Ingen?  

Anonymkode: 6151e...fac

[Gjest Morene]

Heisann! Kjenner meg ikke personlig igjen i din problemstilling, men kan relatere det til et familiemedlem som jeg tror er i samme situasjon som deg. Du sier ikke eksplisitt at du ønsker noen råd mtp hvordan å endre situasjonen din, men da dette er noe jeg selv har snakket om med dette familiemedlemmet, så tenker jeg at det ikke kan skade å komme med noen kommentarer angående dette her. 

Først og fremst syntes jeg dette er en litt lei situasjon, da det på ingen måte er hyggelig å føle seg utenfor sin egen familie. Det gjør gjerne at høytider og familiesammenkomster blir noe man ikke ser frem til, noe som er dumt. Men det jeg i utgangspunktet reagerer på er måten du presenterer problemet ditt: det blir en meget "jeg vs. dem" fremstilling, der du selv kommer ut som den bedre del. Du har et "bredere perspektiv på mennesker", du har "høyskoleutdanning", du vil snakke om politikk og relevante samfunnsproblemer, de derimot har et "kjedelig samliv". For meg som leser sitter jeg igjen med inntrykket av at du dømmer "dem" og stiller deg meget kritisk til deres interesser. Dette er kanskje det værste utgangspunktet man kan ha når man ønsker å passe mer inn. Kunne du kanskje brukt dette bredere perspektivet ditt på å forstå foreldrene dine bedre? Dette sier jeg med de beste intensjoner - prøver ikke å fremstå som nedlatende her.

Det er gjerne en spesiell gruppedynamikk blant familie, og det er kanskje heller ikke den beste arenaen for mange å ta opp temaer av den karakter du ønsker, men om man først skal det, tror jeg at fremstillingen er viktig. Du sier at de svarer veldig uinteressert, kanskje det var feil tidspunkt å ville snakke om feks Syria? I den forstand at når man snakker om hvilken farge naboen skal male huset i, så er det ikke helt passelig å endre samtalen til nyeste angrep i Aleppo. Eller kanskje det handler om den faktiske fremstillingen din av temaet - det kan hende jeg tar HELT feil her, men nevner det kun fordi dette er situsasjonen med det familiemedlemmet mitt som er i samme stilling som deg. Han har gjerne en tendens til å bli noe overlegen når han ønsker å snakke om slike temaer som du nevner, ikke i en direkte "jeg er best, dere er dumme"-tone, men heller at det blir en veldig forelesnings/monolog følelse over det hele. Dette fører til at vi som publikum får litt avsmak, og ønsker ikke helt å delta i en slik samtale.

Ellers tror jeg kanskje det kan hjelpe om du gjør en ekstra innsats for å passe inn? (jeg vet jo ingenting om din spesifikke situasjon, så dette er meget generell kommentar).  Fordi for å være helt ærlig, så tror jeg at det skal en god del til for å få noen interessert i dine preferanser dersom det virkelig ikke foreligger noen interesse for det i utgangspunktet. Da kan det være greit å heller møte dem halvveis, for å deretter prøver å få dem til å møte deg halvveis, om det gir mening. Kanskje du kunne prøvd å dele litt mer av ditt privatliv med dem. Du sier du ikke ønsker, men i mine øyne virker dette som en veldig god mulighet for at dere kan møtes på felles grunn. Kanskje du da merker at det blir lettere å holde samtaler/føle seg inkludert, og da kan du videre prøve å introdusere dem for de teamene du liker, hvor de til gjengjeld kanskje vil vise mer interesse. 

 

 

[1980_anonymkvinne]

Feilpost

Endret 28. desember 2016 av 1980_anonymkvinne

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i dette. Det er ofte litt sjokk å gå fra høgskole/ universitets- samtaler til hverdagssamtaler. Studenter har stor interesse for "tunge" temaer fordi de har lært seg hvordan å se det interessante ved slike temaer. Husk at uten dette fagperspektivet så kan slike tunge temaer være måte uinteressante og utfordrende fordi det krever mye kunnskap. Kanskje familien din føler seg dumme når de ikke vet helt hva som skjer i Syria? Min erfaring er at samtaler i familien fungerer best slik som småprat fungerer, at man unngår alvorlige tema, unngår kunnskapstunge temaer, og heller snakker løst om lettfattelige ting. Jeg er en av de som hater slik "tom" småprat som sladder, men jeg lærer stadig hvor viktig det er for en trivelig sosial situasjon at småpraten er tilstede. Når folk har tendenser til å sladre er det ofte i mangelen av bedre ideer til hva man kan snakke om. Hva med å spørre foreldrene dine om ting som "Ungdom i dag er sånn og sånn, var de sånn da dere var ungdom"? Da spør de dem om noe de har kunnskap om (egne erfaringer) og noe som du kan vinkle over til samfunnstemaer som interesserer deg. Når du bidrar med ditt faglige perspektiv så er det også til hjelp om du unngår å referere til forskning eller lignende, da dette kan gå over hodet på folk utenfor ditt fagfelt og kan fremstå som nedlatende hvis du antyder at "dette er noe alle vet". 

Anonymkode: e83cc...892

[AnonymBruker]

ser ut som du har arvet dine foreldres evne til å snakke nedlatende om mennesker som er annerledes enn deg selv, da har der i det minste det til felles

Anonymkode: 08f7c...7ed

[AnonymBruker]

I min familie er jeg den eneste uten høyere utdanning. Faktisk klarte jeg bare så vidt å bestå VGS. Når jeg har prøvd å få i gang samtaler om tyngre temaer enn hvorvidt naboen muligens er utro blir jeg ledd av for jeg er jo den dumme, den uten utdannelse. Spør jeg dem om hva de tenker om en aktuell hendelse har de ofte ikke hørt om den da de kun leser VG. Så det er ikke nødvendigvis slik at de med høyere utdannelse bestandig er opptatt av, og oppdatert på nyheter. Spør heller slektningene dine om hvordan de har det, om de har opplevd noe hyggelig i det siste eller hvilke planer de har for sommerferien. Da skal du nok se at praten flyter bedre. 

Anonymkode: e2c22...536