Tar dere det for gitt at barnet deres kommer til å føle en eller annen form for positiv tilknytning til dere når det blir stor/større?

[AnonymBruker]

Hvorfor (ikke)?

Anonymkode: 0a18e...f00

[GammelKaktus]

Tar det ikke for gitt men håper jo at han vokser opp og ser tilbake på barndommen og meg med glede. At han vokser opp til en trygg voksen som er istand til å leve ut sine drømmer, hva nå enn de måtte være. 🤗 

[AnonymBruker]

Nei det er slett ingen selvfølge.  Er ikke sokkert de har samme oppfatning og opplevelse av barndommen som vi har.

Anonymkode: e1927...8a0

[Arkana]

Det spørs hva du mener med "tar for gitt". Det er et forhold som må pleies som alle andre, den kjærligheten og tilknytningen kommer ikke automatisk uavhengig av hvordan foreldre behandler barna sine. Men gir man dem kjærlighet og en god barndom og oppdragelse kan man nok ta for gitt at følelsene er, og fortsatt vil være, gjengjeldt. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Arkana skrev:

Det spørs hva du mener med "tar for gitt". Det er et forhold som må pleies som alle andre, den kjærligheten og tilknytningen kommer ikke automatisk uavhengig av hvordan foreldre behandler barna sine. Men gir man dem kjærlighet og en god barndom og oppdragelse kan man nok ta for gitt at følelsene er, og fortsatt vil være, gjengjeldt. 

Jeg var nok litt uklar, ja. Det var i de tilfellene du skriver om her (uthevet) jeg mente. Tar dere det for gitt at dersom det tilsynelatende går bra i barndommen, dere gjør det beste dere kan med oppdragelse, gir kjærlighet osv. Tar dere det da for gitt at den gode tilknytningen også oppleves av barnet når det blir større og etter hvert voksen?

Litt annet måte å spørre på: Er dere sikre på at barnet opplever det på samme måte som dere har opplevd det, mtp barndommen med en kjærlig og trygg oppvekst. Hvorfor (ikke)?

Anonymkode: 0a18e...f00

[Arkana]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt annet måte å spørre på: Er dere sikre på at barnet opplever det på samme måte som dere har opplevd det, mtp barndommen med en kjærlig og trygg oppvekst. Hvorfor (ikke)?

Anonymkode: 0a18e...f00

Ja, det er jeg, fordi jeg vet at vi gir dem det de trenger på alle plan og fordi jeg ser at de er trygge og fine barn som er glade i oss. 

[AnonymBruker]

tja, vi har såpass mye psykiske problemer i familien pg et barn som er dramaqueen uten like, så jeg tar det absolutt ikke for gitt. men jeg håper, og gjør mitt beste.

Anonymkode: 99c56...a7b

[AnonymBruker]

Ja, det tar jeg for gitt. Fordi det er ingen grunner til at barna ikke skal føle "en eller annen form for positiv tilknytning" senere. De føler en sterk positiv tilknytning nå, og jeg og min mann til dem, og jeg (og min mann) er veldig glade i våre foreldre den dag i dag. Jeg kjenner ingen som ikke har noen positive følelser for foreldrene sine, selv om jeg selvfølgelig vet det forekommer. Men da er det åpenbare grunner til det, og barndommen har ikke vært positiv. Mine barn er glade og familiekjære mennesker som har det godt. Ting kan skje, situasjoner og livet kan forandre seg, men "en eller annen form for positiv tilknytning" regner jeg med at de vil ha, og jeg vil fortsatt gjøre det jeg kan for at det skal bli slik. Det er derimot ikke noe jeg tror at kommer helt av seg selv, det er jo min viktigste oppgave at barna har det bra og får trygge og varige gode følelsesmessige relasjoner til oss og andre.

Anonymkode: 8a88a...e62

[AnonymBruker]

Tja, jeg tror vi gjør en ganske god jobb, og barna våre (nå mellom 4 og 15) gir uttrykk for at de er glad i oss. Så sånn sett bør jeg kanskje ta for gitt at de beholder en eller annen positiv relasjon til oss når de blir voksne. Om det består i ukentlige besøk eller en telefonsamtale tredje måned vet jeg ikke, men slik det ser ut nå ville det overrasket meg om det skar seg mellom oss.

På den annen side synes jeg "alle" har negative ting å si om sine foreldre, så jeg tør ikke helt tro at jeg skal slippe unna, jeg heller.

Anonymkode: c0763...325

[Elefantenirommet]

Nei, jeg tar det ikke for gitt. Men gjør så godt jeg kan og håper virkelig de velger å ha et forhold til meg i framtiden. Det er veldig nært og fint nå. 

Selv har jeg veldig dårlig forhold til mine foreldre, har lite med dem å gjøre. Hadde selv blitt knust hvis mine barn holdt seg borte fra meg på den måten jeg gjør mot mine foreldre.