Hvordan sørger man over et dyr? Jeg vil ikke at hun skal dø!

[Gjest supernova_87]

Ja, det høres kanskje ut som et dumt spørsmål. Og jeg også vet jo at det ikke er en riktig og en gal vei å savne og sørge. Men jeg føler meg så maktesløs og dum, i grunn. Jeg er utrolig heldig for jeg har aldri riktig mistet noen som har betydd noe for meg, bortsett fra noen kaniner, som gjorde meg ganske utslått. Men nå skal kjære, gode, hunden vår dø. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, eller takle det, eller hva jeg skal tenke og føle. Jeg kjenner bare at jeg ikke vil kjenne en verden der ikke hun også er der! Og ja, jeg forstår jo at dette er irrasjonelt, for hun er et dyr, og forstår ikke at hun skal dø, osv. Men det er nå en gang det jeg kjenner. 

Jeg kjenner meg som et irrasjonelt barn, som bare vil rope ut at "Men jeg vil ikke!" for herregud, jeg vil ikke! Jeg forstår jo at hun er syk og at hun har det vondt, og at det riktige kanskje er å avlive henne. Jeg forstår at hun ikke vet at når vi tar henne til dyrlegen så er det for at vi aldri skal få snakkes igjen. Hun sørger ikke over at livet hennes er over, slik vi gjør. Og det burde være det viktigste, men det er så vondt at hun ikke skal være her mer. Jeg vil bare at hun skal fortsatt være her! Og være den fine hunden, med SÅ mye personlighet, som jeg er så glad i. Og som er en del av familien. Og som har vært SÅ viktig for meg. 

Jeg leste et sitat som noen hadde lagt igjen i en annen tråd om døde kjæledyr. "What we have once enjoyed we can never lose. All that we love deeply becomes a part of us." Og jeg vet at det er sant. At alt det denne hunden har betydd for meg, og hjulpet meg med, og vært det er hun for alltid for meg så lenge jeg lever. Hun kan ikke forstå hva hun har betydd, men jeg vet det, og det har gjort noe med meg og den jeg er. Kanskje en annen hund hadde fått meg til å føle det samme, hva vet jeg, men det var henne! Og på en eller annen måte så skulle jeg virkelig ønske at hun kunne forstå hvor glad jeg er i henne.
Jeg vet at det er egoistisk å ikke ønske at hun skal få dø. At det vil være verre at hun blir verre, men det kjennes lettere å vite at det var naturens gang, enn at det er vi som gjør det. For hva om hun fremdeles kunne blitt bedre!? Og alt det der. (Jeg håper fremdeles litt på det, men det er jo uansett ikke lenge igjen.)
Men jeg bare vil ikke at hun skal dø! Jeg vil at hun skal bli frisk, og at vi ikke må avlive henne! Og jeg bare gråter og gråter for jeg synes det er så fælt. Og det igjen får meg til å føle meg patetisk fordi det er "bare et dyr" (hva hadde jeg gjort om jeg mistet et menneske?). Hun er en gammel hund og hun må jo dø, men jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Som et trassig barn. 

I dag la jeg meg ned på gulvet med henne på baderommet. Jeg ble der lenge, for jeg måtte klare å slutte å gråte igjen før jeg gikk ut til resten av familien. Jeg klarer ikke å la de se meg gråte for jeg var redd jeg bare skulle sippe som en liten unge. Men der inne med henne kunne jeg gråte, og hviske til henne at ingen kunne få ha en så fin og god hund som henne noen gang, og at selv om vi får en ny valp så vil hun alltid være favoritten. Selvsagt vet jeg at hun ikke skjønner. Men hun ser bedrøvet på meg, som hun pleier, som for å spørre "Nemmen, hvorfor er du så lei deg da? Slutt da! Kom her så koser vi litt i stedet!", og selvsagt vet jeg at jeg projiserer. Hunder tenker ikke sånn. Men likevel vet jeg hvordan hun trøstet meg når jeg gråt som ungdom (og voksen). Jeg slet med å kjenne meg god nok, og jeg kunne gråte så mye, og så var hun der, pep litt for å få komme opp på fanget og så slikket hun meg i ansiktet, tørket tårene mine. Presset ansiktet sitt mot mitt. Jeg vil bare få ha muligheten til å klemme henne inntil meg og si "Åsåflink! Åsågodduer!" inn i pelsen hennes en stund til. Men dyr lever ikke like lenge som mennesker. 

Jeg husker jeg tenkte som ungdom da jeg sleit sånn med å føle meg god nok at men denne hunden, der kunne jeg være trygg. For hun krevde aldri noe av meg, synes alltid jeg var god nok. Var ikke opptatt av at jeg skulle trene mer, få bedre karakterer eller hjelpe til mer hjemme eller være kulere, bedre, flinkere. Hver dag når jeg kom hjem fra skolen var hun bare sjeleglad. Og det var fint. Det var fint å ha noen som var i mitt hjørne, som jeg kunne hviske hemmeligheter til, fordi jeg bare måtte si det til noen! uten at hun dømte eller fortalte videre, eller lo av meg. Og det var så godt at hun ikke likte meg bedre hvis jeg sleit meg ut, fikk de sekserne eller ble tatt ut til sonelaget. Det var nok uansett. Bare jeg koste med henne og lekte litt, og var sammen med henne. 

Jeg gikk lange turer med henne, i skogen, og der sammen med henne kjente jeg meg så fri og akseptert. Jeg lærte henne spesialtriks, som hun bare ville gjøre med meg. Vi drev med litt lydighet, og vi var ikke så verst flinke heller. Hun er så snodig, så egenrådig, sta og bestemt. Noen ganger tror jeg hun har vært usikker på hvorvidt hun er en hund. Du vet hvordan du misliker når hun stjeler noe og stikker av med det, men egentlig må du bare le for hun er så søt når hun gjør det. Tror ingen merker det, men det er jo klart du gjør, for du hører det på skrittene!  Å kjenne på hvor godt det kjennes å se henne virkelig trives, være glad og ha en slags glød i øynene etter en lang og slitsom tur, og en grisehale å gnage på. Jeg kommer til å savne det. Jeg vil at hun skal få leve og være glad og ha det bra. Og bare ta rennfart og hoppe opp i fanget mitt og slenge seg over på ryggen uten at hun vet at jeg er klar til å ta henne i mot, fordi hun stoler sånn på at jeg gjør det, og fordi hun bare elsker å snorke litt i armkroken min. Herlighet, jeg vil ikke at hun skal dø. Jeg vil ikke at hun skal være gammel. 

Da jeg som barn var innlagt på sykehus i en lang periode sa min mor at hunden savnet meg. Og etter hvert fant vi ut at hun kunne komme å besøke meg på uteområdet på sykehuset. Hunden var ikke så gira alltid på å gå tur, men jeg er blitt fortalt at da de pleide å si "gå å besøke Rainstorm" så ble hun alltid villig og klar til å gå med det samme, og etter hvert lærte hun seg veien til sykehuset, og ville streike hvis de prøvde å gå en annen vei, etter å ha sagt at de skulle til meg. Hun var virkelig menneskets beste venn. Kanskje var hun min beste venn. Og nå de siste åra, ei gammel kone som elsker mat, og å daffe i solstrålene på stua, eller på den varmeste flekken foran peisen. Eller å markere reviret sitt på hytta med å boffe søtt og kvasst på samme tid når hun hørte det blåse akkurat litt for mye i tretoppene, må tross alt ikke komme her og komme her. 

Hvordan aksepterer jeg dette? Jeg vet jo jeg må. Pakke henne godt inn der inne i hjertet mitt, og akseptere at hun skal dø. Selv om hun kunne smilt til meg noen ganger til, hvis vi ikke avlivet henne. Jeg vil bare ha den gode, fine hunden vår. 

 

[Brødsmula]

Det kommer til å bli litt vondt, ja; ingen kan si at det ikke er vondt å miste noe man er glad i. :/ Men refererer til sitatet ditt; What we have once enjoyed we can never lose. All that we love deeply becomes a part of us -Dette stemmer for min del (mistet dyret mitt). Sett pris på de gode stundene og minnene. Don't cry because it's over, smile because it happened

Endret 28. desember 2016 av Brødsmula

[Morgendis]

Dette må være den fineste teksten jeg noen gang har lest! 

Akkurat slik føler jeg det med min hund også, han har vært mye syk, men skal ikke dø enda. Så dette har jeg tenkt på mange ganger. 

Det blir vondt, ubeskrivelig vondt. Men desverre ingen vei utenom. Og det er lov å gråte, gråte masse! 

Jeg har vært med på avlivning av to familiehunder, og det var så trist. Men med min, jeg tror jeg kommer til å gå rett i kjelleren når han forsvinner. Han er min eneste venn. 

Desverre ingen råd, men bare masse medfølelse for tiden du har foran deg. 

[Gjest supernova_87]

17 timer siden, Brødsmula skrev:

Det kommer til å bli litt vondt, ja; ingen kan si at det ikke er vondt å miste noe man er glad i. :/ Men refererer til sitatet ditt; What we have once enjoyed we can never lose. All that we love deeply becomes a part of us -Dette stemmer for min del (mistet dyret mitt). Sett pris på de gode stundene og minnene. Don't cry because it's over, smile because it happened

Takk for svar! Likte ditt sitat også! Jeg tror det hjalp å bare gråte litt og å skrive ned dette, og å lese det sitatet som jeg fant i en annen tråd. Det er bare vondt at dyr som man blir så glad i ikke lever så veldig lenge.  
Det er jo naturens gang, så hvis man klarer å "smile because it happened" så er jo det det beste! 

17 timer siden, Morgendis skrev:

Dette må være den fineste teksten jeg noen gang har lest! 

Akkurat slik føler jeg det med min hund også, han har vært mye syk, men skal ikke dø enda. Så dette har jeg tenkt på mange ganger. 

Det blir vondt, ubeskrivelig vondt. Men desverre ingen vei utenom. Og det er lov å gråte, gråte masse! 

Jeg har vært med på avlivning av to familiehunder, og det var så trist. Men med min, jeg tror jeg kommer til å gå rett i kjelleren når han forsvinner. Han er min eneste venn. 

Desverre ingen råd, men bare masse medfølelse for tiden du har foran deg. 

Jeg gråt mye natten for noen dager siden, og jeg tror det hjalp litt. Å tillate meg rett og slett. Og bare tenke at kanskje det er teit å føle så mye for en hund, men det er jo det jeg gjør, og det får søren være greit! 

Takk for svar og medfølelse og at du sier at det er lov å gråte. Jeg burde jo ikke tenke sånn, men føler meg svak når jeg kan bli så satt ut av et dyr som dør, jeg har vært privilegert. 

Heldigvis er ikke hun min eneste venn, eller beste venn nå lenger, men hun er likevel den fineste hunden, og har vært så viktig, og det føles så feil at hun bare skal være borte da. Men som personen over skrev jeg skal "smile because it happened". 

Godt å høre at hunden din ikke er der helt enda! Håper han blir frisk og lever fint og godt sammen med deg lenge enda!  

[Dr. A. Kula]

[A-nonym]

Hei du,

Har selv avlivet hund og det gjør fryktelig vondt. Det er lov å gråte av det savnet. Min siste firbente bestevenn for fire år siden. Jeg drømmer fortsatt om familiehunden vi avlivet for 18 år siden. Livet har vært rikere med disse  

 

Du vil aldri glemme hvor heldig du har vært som har hatt en så fin hund i livet ditt og at akkurat hun ble en del av din familie. Sikker på at hun har hatt og fortsatt har et veldig godt hundeliv. 

❤️

[Gjest supernova_87]

17 timer siden, Dr. A. Kula skrev:

ALLE klemmeemoticonene jo! Takk!  

2 timer siden, A-nonym skrev:

Hei du,

Har selv avlivet hund og det gjør fryktelig vondt. Det er lov å gråte av det savnet. Min siste firbente bestevenn for fire år siden. Jeg drømmer fortsatt om familiehunden vi avlivet for 18 år siden. Livet har vært rikere med disse  

 

Du vil aldri glemme hvor heldig du har vært som har hatt en så fin hund i livet ditt og at akkurat hun ble en del av din familie. Sikker på at hun har hatt og fortsatt har et veldig godt hundeliv. 

❤️

Takk for gode ord! Jeg er tror du og de andre har rett i det dere sier om at opplevelsene blir jo igjen, og det er det man må huske på. Livet har helt klart blitt rikere med gode firbente kompiser, så da får man bare heller gråte og huske på det! Leit å høre at du har måttet gå gjennom det også. Men no pain - no gain, eller noe sånt. Det er jo så verdt det alle de fine stundene. Er bare vondt når man alltid vil føle at det tar slutt for fort. 

 

[minister-mio]

[Minya]

May I Go?
Do you think the time is right?
May I say goodbye to pain-filled days and endless lonely nights?
I've lived my life and done my best, an example tried to be.
So can I take that step beyond, and set my spirit free?
I didn't want to go at first, I fought with all my might.
But something seems to draw me now to a warm and living light.
I want to go, I really do; it's difficult to stay.
But I will try as best I can to live just one more day.
To give you time to care for me and share your love and fears.
I know you're sad and afraid, because I see your tears.
I'll not be far, I promise that, and hope you'll always know,
That my spirit will be close to you wherever you may go.
Thank you so for loving me. You know I love you too,
And that's why it's hard to say goodbye and end this life with you.
So hold me now just one more time and let me hear you say,
Because you care so much for me, you'll let me go today.

 

[Mis(s)Understood]

Ja, det gjør urimelig vondt.

Sorg er kjærlighetens grimme pris.

Så hold meg varmt en siste gang og la meg høre stemmen din i øret mitt fortelle

Du elsker meg så høyt at du lar meg reise fra deg.

 

[Gjest O.G.]

Sender en klem over skjermen.

[Gjest supernova_87]

22 timer siden, minister-mio skrev:

Takk!  

22 timer siden, Minya skrev:

May I Go?
Do you think the time is right?
May I say goodbye to pain-filled days and endless lonely nights?
I've lived my life and done my best, an example tried to be.
So can I take that step beyond, and set my spirit free?
I didn't want to go at first, I fought with all my might.
But something seems to draw me now to a warm and living light.
I want to go, I really do; it's difficult to stay.
But I will try as best I can to live just one more day.
To give you time to care for me and share your love and fears.
I know you're sad and afraid, because I see your tears.
I'll not be far, I promise that, and hope you'll always know,
That my spirit will be close to you wherever you may go.
Thank you so for loving me. You know I love you too,
And that's why it's hard to say goodbye and end this life with you.
So hold me now just one more time and let me hear you say,
Because you care so much for me, you'll let me go today.

Herlighet! Dette fikk meg til å gråte. Men ja, det var et fint dikt om hvorfor det kan være riktig å si farvel til kjæledyrene sine når de blir gamle og syke. Takk for at du delte det med meg. 

20 timer siden, Mis(s)Understood skrev:

Ja, det gjør urimelig vondt.

Sorg er kjærlighetens grimme pris.

Så hold meg varmt en siste gang og la meg høre stemmen din i øret mitt fortelle

Du elsker meg så høyt at du lar meg reise fra deg.

 

Herlighet, dette også! Ble tidenes sippekjerring av å se det dere skriver. Kanskje nettopp fordi det er så sant! Men det er en fin måte å tenke på det på at sorg er kjærlighetens grimme pris. Og man vil jo ikke være kjærligheten foruten. Jeg skal bare være glad at dette gjelder en hund som har hatt et langt og godt hundeliv, hvis det hadde vært annerledes hadde jeg gått i stykker tror jeg. Det føles bare som at det ikke er nok at noen finnes i hjertet mitt! 

19 timer siden, O.G. skrev:

Sender en klem over skjermen.

Takk for det!  

[Gjest supernova_87]

Jeg måtte inn igjen her å lese oppmuntringene og ordene som hjelper på det å akseptere at et dyr skal dø. Dere skrev så mange fine ting. Og jeg bare messer for meg selv "When tomorrow starts without me, don't think we're far apart, for every time you think of me, I'm right here inside your heart." og "Ikke gråt fordi det er over, men smil fordi det skjedde.".

Det føles litt dust å sørge over å måtte ta farvel med en hund når mennesker mister andre mennesker hver eneste dag, men jeg gjør det likevel. Hun er jo så fin, og favoritten min , og det er vanskelig å fortelle seg selv at selv om hun smiler til meg så har hun det så vondt at det riktige er å avlive henne. Å vite at man tar et VALG om å avlive. Men dyrlegen sier at det er riktig å gjøre det, at siden dyr ikke forstår livet sånn vi gjør så er det bedre å gjøre det før de lever i mer smerter, eller at de må lide. For de kommer jo til å dø snart uansett, og hun kommer bare til å bli verre. Og det blir liksom som at man velger for sin egen skyld at hun skal bli. Men likevel, hvordan vet man at man gjør det rette? Hun blir jo fremdeles så glad når jeg kommer hjem. Og selv om det ikke er DEN delen vi søker å ta fra henne, men det vonde, så tar vi jo også det gode fra henne. Vi tar alt. Og det føles feil, selv om det kanskje er rett. 

Jeg velger å tro at hun vet og kjenner at hun er elsket og verdsatt, og at vi liker henne så mye! At hun har vært en super hund og familiemedlem. Men jeg skulle likevel ønske hun kunne høre stemmen min igjen bare litt, for da vet jeg at hun må kjenne kosen i den, eller at hun kunne høre de superteite sangene jeg laget om henne. Gaasj, ikke gråt fordi det er over, men smil fordi det skjedde. Det er bare så vanskelig å ikke la tårene overta, for det gjør dem jo nå. Jeg vet jeg klemte henne SÅ mange ganger. Lekte med henne mye, og gikk tur og gjorde ting godt for henne, men nå føler jeg bare at jeg ikke har gjort det nok. Det blir liksom aldri nok? Jeg vet jeg føler dette fordi det gjør vondt nå, men å ha det sånn når man mister et dyr gjør jo at jeg tenker, i alle fall her og nå at det er bedre å aldri få et dyr, når det skal bli så trist å miste dem. 

Æsj. Jeg klarer ikke å uttrykke hva som er så feil! Men det er så feil! Det er liksom... Hun lever nå. Og så i morgen lever hun ikke lenger. Og hun er så viktig for meg, selv om hun er en hund. Og hvordan kan hun da ikke eksistere mer? Hvordan kan noen ikke eksistere mer når man er så glad i dem (enten dyr eller mennesker)? Hvorfor blir vi glad i folk og dyr, når de skal forsvinne? Og enda mer blir jeg redd for å noen gang miste et menneske, for det er enda mer av akkurat dette. Å gråte på denne måten over et dyr får meg i grunn til å føle meg svak og patetisk til og med. For denne type smerte har jeg vært skjermet. Det er som om jeg ikke klarer å fatte døden. Jeg vil ikke at hun skal dø. 

Jeg vil ikke at hun skal dø. 

Gi meg styrke til å komme igjennom morgendagen.  

[Dr. A. Kula]

Utifra hva du skriver,vil jeg anta at hunden din måtte bøte med livet i går. Da har du det sikkert ikke bra nå, så vil bare gi deg en liten kondolerende tanke fra meg.

  

Dr. A. Kula

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, Dr. A. Kula skrev:

Utifra hva du skriver,vil jeg anta at hunden din måtte bøte med livet i går. Da har du det sikkert ikke bra nå, så vil bare gi deg en liten kondolerende tanke fra meg.

  

Dr. A. Kula

Du har rett, vi avlivet henne i går.
Takk for det, kjære deg! Jeg trengte noen virtuelle klemmer nå ja!