Noen som SERIØST vurderte forlate mannen i småbarnsperioden

[AnonymBruker]

Hei for dere som gidder.

jeg skal ikke gå for dypt inn på fette. Men orker snart ikke mer, vi fikk verdens vakreste Lille gutt for snart 4 måneder  siden. Jeg hadde nok under graviditeten men tenkte ok hormoner, nå har jeg han langt opp i halsen og vell så det. Tenker this is it!  Ting har blitt sagt og nok er nok. Vi vill alltid kunne samarbeide vi er ikke smålighet personer men det som var mellom oss er for lenge borte. Samtidig vil jeg ikke være "overivrig". Er det noen som seriøst Jar hatt tanker om at nå er det nok!!!!!! (Utropsteg, utropstegn) altså ikke en tanke i ny og ne men langvarig, og i etterkanthar vært takknemlige for at de ble? Alle erfaringer tas i mot mef takk, 

Anonymkode: 03452...a73

[AnonymBruker]

Det burde være forbud om å forlate hverandre i den verste småbarnsperioden. Ammer du? I så fall herjer hormonene fremdeles. Vent til du er ferdig med det. 

Anonymkode: 61353...08d

[Brukerano]

En pause kan kanskje være en god ting, om du har familie i nærheten du kan være hos så kan det være smart. Det er viktig å tenke på deg å barnet. Du må bruke energien der du virkelig trenger den, som er ett nydelig lite barn! Og ikke en mann som plager! 

Lykke til! Håper du finner noe som funker! 

[Forundret..]

Ja, jeg hata mannen som pesten i noen måneder med nr 1. Gikk over før barnet var 1 år. 

[AnonymBruker]

Vurderer å forlate han ja. Barnet vårt er 6 måneder.  Hater den jævlige egoisten som bare tenker på seg selv. Han gleder seg til han skal ha barnet i fars permisjon, men synes det er rart at han nekter å røre ungen sin og har alle unnskyldninger i verden for hvorfor han ikke kan holde mer enn ti minutter. 

Jeg har fått NULL tid alene. For all del, koser meg som mamma, men savner å ta en dusj alene i mer enn 3 minutter. 

Hater hater hater mannen. Eneste som gjør at jeg blir er fordi de sier det første året er verst. Vel.... Han får faen meg begynne å bidra noe snart! Ellers går jeg når året er omme. 

Angrer på at jeg ikke bare fikke barn med donor som ikke kunne prøvd på å kreve noe samvær. Kjemperedd for å miste deler av barnetsin oppvekst fordi menn er noe dritt. 

Jeg har kjempet for fars rettigheter helt frem til jeg fikk barn selv. Nå skjønner jeg hvorfor kvinner har det så tøft og ikke ønsker at menn skal ha noe med barna å gjøre etter et brudd. Fedrene gir jo faen i ungene! 

Anonymkode: cb73f...b16

[Hmmmmmm]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vurderer å forlate han ja. Barnet vårt er 6 måneder.  Hater den jævlige egoisten som bare tenker på seg selv. Han gleder seg til han skal ha barnet i fars permisjon, men synes det er rart at han nekter å røre ungen sin og har alle unnskyldninger i verden for hvorfor han ikke kan holde mer enn ti minutter. 

Jeg har fått NULL tid alene. For all del, koser meg som mamma, men savner å ta en dusj alene i mer enn 3 minutter. 

Hater hater hater mannen. Eneste som gjør at jeg blir er fordi de sier det første året er verst. Vel.... Han får faen meg begynne å bidra noe snart! Ellers går jeg når året er omme. 

Angrer på at jeg ikke bare fikke barn med donor som ikke kunne prøvd på å kreve noe samvær. Kjemperedd for å miste deler av barnetsin oppvekst fordi menn er noe dritt. 

Jeg har kjempet for fars rettigheter helt frem til jeg fikk barn selv. Nå skjønner jeg hvorfor kvinner har det så tøft og ikke ønsker at menn skal ha noe med barna å gjøre etter et brudd. Fedrene gir jo faen i ungene! 

Anonymkode: cb73f...b16

Sånn hadde jeg det også. Samboeren stakk ut på sine mange tusen hobbyer så fort barnet ble født. Ble bitter slik som du. Men det er viktig at du finner på noe som gjør at du må være borte fra barnet, slik at han sitter med barnet alene. For meg ble det bosuball trening. Meldte meg på det to dager i uka. Insisterte på at da måtte han ha barnet i allefall da. Gjør du det slutt så må han ha barnet alene uansett så stikk ut på noe du også med god samvittighet. Å få barn er mye arbeid, heldigvis er historien min er bak meg, mitt barn er selvstendig nå. Bitterheta har blitt svakere, men han kan i dag takke seg selv for at han kun fikk et barn. Det er utrolig synd man ikke kan se på forhånd om han blir en god eller dårlig far. Ønsker deg lykke til

[AnonymBruker]

Jeg var også drittlei og vurderte flere ganger å forlate den udugelige mannen. Jeg sa det rett ut: enten så tar du deg kraftig sammen og bidrar ellers så tar jeg med meg ungen og flytter. 

Anonymkode: b87a4...203

[Gjest HarryDotter]

Kanskje du bør puste og telle til 10 TS? Kanskje du er så sliten etter fødsel/ammetåke at du ikke anser noe rundt deg som godt nok?

[AnonymBruker]

En kompis hadde det på samme måte, han forlot den hysteriske kjerringa etter bare er par uker. Bare fortalte henne "vet du hva, dette gidder jeg faktisk ikke", flyttet ut og har aldri angret siden. Kvinnfolk blir ofte gale i den perioden, og den manglende selvinnsikten er noe av det verste, noe folk i denne tråden viser tydelig, de skjønner ikke at det i stor grad er de selv som er problemet.

Anonymkode: 7b989...8b4

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En kompis hadde det på samme måte, han forlot den hysteriske kjerringa etter bare er par uker. Bare fortalte henne "vet du hva, dette gidder jeg faktisk ikke", flyttet ut og har aldri angret siden. Kvinnfolk blir ofte gale i den perioden, og den manglende selvinnsikten er noe av det verste, noe folk i denne tråden viser tydelig, de skjønner ikke at det i stor grad er de selv som er problemet.

Anonymkode: 7b989...8b4

Ta deg en bolle. For alt du vet var kompisen din dritlat og bidro med null og niks. Her var mannen knapt på besøk på barsel og var innom en gang da babyen var innlagt for å gi noen klær til sykepleieren. Han ville ikke engang inn for å se om babyen hadde det bra. Vi fikk kolikkbaby som aldri sov. Maks 20 min soveøkter hvis babyen sov. Måtte bæres hele dagen hvis ikke var alt krise. Kunne ikke bruke vogn heller. Mannen dro på gutteturer, festet, stakk ut med kompiser osv. Gjorde aldri husarbeid og klaget hvis klærne hans ikke var rene. Sov 11-12 timer hver natt og dro på jobb uten så mye som å holde babyen så jeg fikk dusje. Han var en dritt, rett og slett. Holdt på sånn i godt og vel 6 mnd. Jeg tenkte jeg ikke skulle forhaste meg og at han sikkert fikk litt sjokk av livet med baby, men etter 6 mnd hadde jeg fått nok. 

Anonymkode: b87a4...203

[AnonymBruker]

Ts her, takk for innlegg! Godt å høre at andre har samme erfaringer. 

Ja jeg tror som noen sier her at første året er en unntak tilstand. Så man får bare puste godt ut å se om det blir bedre. Får kanskje også være flinkere til å kreve at han tar lillegutt litt. Men man er så sliten at man orker ikke være mamma for to, kjedelig å måtte gå etter han å mase. Det er forøvrig kanskje noe man bare må. Jeg ser ikke bort i fra at ting kan bli bedre når ammetåka etc letter, men jeg er også redd for at ting skal gå så langt at man ender opp med å hate hverandre. Med et Evt brudd vill jeg at man skal kunne samarbeide så godt som overhodet mulig for barnets beste. 

Til sistemann som skrev her. Ja du sier nok noe, vi damer forandrer oss nok mye etter fødselen. Man er primært mamma, samt konstant iutslitt. Men kunne ønske mannen forandra seg litt også og ble pappa! Syns for øvrig å forlate noen etter et par uker var litt drøyt. Ukene etter fødselen er man virkelig fylt av hormoner og store omveltninger i kroppen på kort tid. Er ilke bare bare å takle men man skjønner det ikke før man opplever det selv.  

Uansett takk for alle innlegg. Hjelper å få luftet litt tanker og (dessverre) godt å høre at andres erfaringer om et tøft samliv i småbarnsperioden. 

Anonymkode: 03452...a73

[AnonymBruker]

Jeg vurderte det virkelig. Var sikker på at forholdet ville ryke. En god venn av meg som gikk fra sin ektefelle i småbarnsperioden ba meg bite tenna sammen og vente til første år var gått og vurdere på nytt da. Vennen min mente fordelene med å gå var for små på lang sikt. Nå, 5år etterpå, er jeg glad jeg lyttet til vennen min og ikke dro.

Med mindre det er vold eller rus inne i bildet ville jeg sett an, for babytiden er ikke like rosenrød som mange vil ha det til. Vi hadde det virkelig jævlig. Men det gikk over, og vi har det fint nå.

Anonymkode: 755d2...a7c

[AnonymBruker]

Ta det rolig nå jenter. Menn er menn. 

Jeg hadde veldig lite utbytte av barnet vårt  år det var baby. For meg var det bare en bylt som skrek og lagde mye ulyd. Flere ganger i døgnet bæsjet den på seg som jeg måtte brekke meg og bytte på. Holdt mdg våken om natta osv. Den ga meg egentlig bare ubehag.

Vi blir ikke like knyttet like mye til ungen i starten som dere. Det er noe med at den har kommet ut av kroppen deres og er fortsatt en del av dere?

Vi menn er håpløse i den tiden. Men ta det med ro. Vi tar det igjen senere. Nå som denne skrikingen og alt det andre som er beskrevet over avtar, og det begynner å bli en liten kompis. Så vekkes vårt farsinstingt. Tenk at den lille bråkete bylten ble til en så vakker person som jeg er så glad i i dag.

For deres og barnets beste. Prøv å forstå mannen og hold ut med han i denne perioden.

Anonymkode: 3c06d...33d

[AnonymBruker]

Dersom det "bare" er hormoner bør man i det minste vente til den verste småbarnsperioden har lagt seg, det er idiotisk å ta en så viktig avgjørelse når man er på sitt mest følelsesmessige. Mange som har angret på den, både av menn og kvinner. 

Når det kommer an på hva du mener med at du skulle ønske han ble litt mer pappa så må det jo konkretiseres. Mange menn blir nok ikke pappa på akkurat din måte, men de fleste er likevel interessert i barna sine, også fra de er små. Så det å gå fra noen bare fordi vedkommende ikke er akkurat slik man selv ønsker det i situasjonen man er i bør ikke være akseptabelt. Dersom han bare fester, gir totalt faen og viser null interesse osv. er det selvfølgelig noe annet, da bør man revurdere. 

Anonymkode: 055fc...ed0

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta det rolig nå jenter. Menn er menn. 

Jeg hadde veldig lite utbytte av barnet vårt  år det var baby. For meg var det bare en bylt som skrek og lagde mye ulyd. Flere ganger i døgnet bæsjet den på seg som jeg måtte brekke meg og bytte på. Holdt mdg våken om natta osv. Den ga meg egentlig bare ubehag.

Vi blir ikke like knyttet like mye til ungen i starten som dere. Det er noe med at den har kommet ut av kroppen deres og er fortsatt en del av dere?

Vi menn er håpløse i den tiden. Men ta det med ro. Vi tar det igjen senere. Nå som denne skrikingen og alt det andre som er beskrevet over avtar, og det begynner å bli en liten kompis. Så vekkes vårt farsinstingt. Tenk at den lille bråkete bylten ble til en så vakker person som jeg er så glad i i dag.

For deres og barnets beste. Prøv å forstå mannen og hold ut med han i denne perioden.

Anonymkode: 3c06d...33d

Men hva med meg da som følte på samme måte som deg for babyen men ikke kunne stikke ut med kompiser? Mange mødre føler på samme måte men må stå i de bleieskiftene hele dagen og skrikene hele natten. Man kan forsøke å støtte partneren sin, selv om mn kanskje ikke kjenner tilknytning til barnet. Så hva med at dere menn bærer litt over med oss, for for flere av oss er denne perioden et helvete

Anonymkode: 2bffe...e4f

[happiest]

10 timer siden, Brukerano skrev:

En pause kan kanskje være en god ting, om du har familie i nærheten du kan være hos så kan det være smart. Det er viktig å tenke på deg å barnet. Du må bruke energien der du virkelig trenger den, som er ett nydelig lite barn! Og ikke en mann som plager! 

Lykke til! Håper du finner noe som funker! 

Det er ike viktig å "tenke på deg og barnet". Det er også svært viktig å tenke på faren. Fatter ikke alle de som har tankegangen "mor og barn først". Dersom de skal ta en pause så må de også få til en ordning hvor de er sammen som familie eller hvor faren for ta like mye del i oppdragelsen/oppveksten/dele øyeblikk osv. 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta det rolig nå jenter. Menn er menn. 

Jeg hadde veldig lite utbytte av barnet vårt  år det var baby. For meg var det bare en bylt som skrek og lagde mye ulyd. Flere ganger i døgnet bæsjet den på seg som jeg måtte brekke meg og bytte på. Holdt mdg våken om natta osv. Den ga meg egentlig bare ubehag.

Vi blir ikke like knyttet like mye til ungen i starten som dere. Det er noe med at den har kommet ut av kroppen deres og er fortsatt en del av dere?

Vi menn er håpløse i den tiden. Men ta det med ro. Vi tar det igjen senere. Nå som denne skrikingen og alt det andre som er beskrevet over avtar, og det begynner å bli en liten kompis. Så vekkes vårt farsinstingt. Tenk at den lille bråkete bylten ble til en så vakker person som jeg er så glad i i dag.

For deres og barnets beste. Prøv å forstå mannen og hold ut med han i denne perioden.

Anonymkode: 3c06d...33d

Det er ingenting å forstå. Er man blitt pappa tar man sin del av arbeidet, og det er alt unntatt amming. Bleieskift, vaske gulp, bysse. Syns du det er ikke noe for deg tar du alt av husarbeid. Alt. Og selv da kommer du veldig billig unna, det er maks 3 timer dagen, mens ungen er 24/7.

Kvinner er ikke skapt å tar hele jobben alene, men idag har man ikke bestemødre og tanter som kan bistå nybakte mødre, så den jobben må barnets far tar seg av. Moderne samfunn. Suck it up.

Anonymkode: c464f...b6b

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta det rolig nå jenter. Menn er menn. 

Jeg hadde veldig lite utbytte av barnet vårt  år det var baby. For meg var det bare en bylt som skrek og lagde mye ulyd. Flere ganger i døgnet bæsjet den på seg som jeg måtte brekke meg og bytte på. Holdt mdg våken om natta osv. Den ga meg egentlig bare ubehag.

Vi blir ikke like knyttet like mye til ungen i starten som dere. Det er noe med at den har kommet ut av kroppen deres og er fortsatt en del av dere?

Vi menn er håpløse i den tiden. Men ta det med ro. Vi tar det igjen senere. Nå som denne skrikingen og alt det andre som er beskrevet over avtar, og det begynner å bli en liten kompis. Så vekkes vårt farsinstingt. Tenk at den lille bråkete bylten ble til en så vakker person som jeg er så glad i i dag.

For deres og barnets beste. Prøv å forstå mannen og hold ut med han i denne perioden.

Anonymkode: 3c06d...33d

Utbytte? Så menn skal slippe jobben fordi de ikke får utbytte av skrikende unger, bleieskift og klesvask? Jeg kan fortelle deg at jeg ikke hade mye utbytte av det jeg heller, men det handler altså ikke om det, men om en jobb som må gjøres og man ikke bare kan droppe fordi man synes det er kjedelig!

Og jeg er så lei av alle kommentarene om at vi må tenke på "den stakkars mannen som er blitt pappa og føler seg utenfor og ikke får være med.." FUCK YOU! Så du har ikke pupper og kan amme, hva med alt det andre som babyer innebærer?? Byssing, bæring, trøsting, skifting, lek, klemming, holde, vugge, vekkes tusen ganger om natten og aldri få sove igjenom..... Neida, DET gidder de ikke delta på. De får jo ikke AMME stakkars jævler.....

Anonymkode: c0fd0...c96

[Hjertefisk]

Noen menn blir patetiske når de får baby. De forstår jo INGENTING. Det som gir 110% mening for oss, forstår de ikke bæra av. For noen blir det så mye at de bare stikker av i klassisk manne-stil. Andre går heldigvis inn i en robot-modus. Så kan man i det minste kommandere de til å utføre diverse oppgaver.
En ganske oppsummerende kommentar jeg hørte fra en nybakt far en gang: "Ja, men du ville jo ha en baby, er du ikke glad nå?" Tror de har en slags ide om at alle damer elsker mamma-rollen og at vi er medfødt ekseperter som vet alt og kan alt.

Som en mann nevnte lengre opp, bare hold ut. Min mor fortalte meg mange skrekk-historier om min far da jeg var liten baby. Men etterhvert som jeg ble et "ordentlig menneske" ble han den perfekte pappa.  

Så hold ut! Det blir bedre!

[AnonymBruker]

For en trist tråd.

Jeg vet at man kan skrive og si mye når man er utslitt og sint, men herregud. Mødre og fedre som krangler om hvem som skal slippe å ha barnet, hvem som har det verst, hva som er kjedeligst og vanskeligst. "Menn er menn, vi bryr oss ikke om små bylter", "FUCK YOU" og "stakkars jævler".

Skjønner frustrasjonen, det er ikke det, men jeg synes det er trist å lese hva folk kan vrenge ut av seg om babytiden. Greit at den ikke er rosenrød, men ærlig talt.

Til TS: Jeg får ikke helt tak på om mannen din virkelig er udugelig, eller om du "bare" mener at han må bidra mer på din måte. Hvis han er udugelig, er med kompiser hele tiden, ikke gjør husarbeid, på fylla støtt og stadig og bare sier hei til ungen annenhver dag, så kan det faktisk hende at du får det best alene. Men hvis det i all hovedsak går på at du synes at han bidrar for lite akkurat med barnet, akkurat nå, så ville jeg hatt is i magen, satt frem noen få klare punkter du forventer at han gjennomfører, og ellers utvist tålmodighet. Snart er det pappaperm, og det er godt du har kjempet for fars rettigheter, for mange førstegangsfedre får et helt nytt syn på foreldrerollen etterpå. Jeg hadde det sånn som deg, tok mesteparten av babyjobben og hadde aldri fri. Nå er det far som er mest på banen med det arbeidskrevende rundt barna. Jeg håper han ikke går rundt og "hater hater hater" meg for det.

Anonymkode: ab0bd...204