Stresset av min mor

[AnonymBruker]

Er veldig glad i moren min, hun har gjort alt for meg og gitt meg en god oppvekst. Men som voksen kjenner jeg at jeg sliter med å ha et godt forhold til henne. Det blir veldig overfladisk og for det meste prøver jeg bare å ikke krangle med henne og bli irritert på henne. Vi er bare så forskjellige. Hun har f.eks valgt å bli med min far som jeg vet har vært utro mot henne. Dette har jeg vanskelig for å respektere. Hun bærer tydelig på mye bitterhet overfor han og klager/prøver å fordumme han når hun har mulighet. Jeg ender da ofte opp med å ta min fars side. Jeg føler jeg har vokst opp med et dårlig eksempel på hvordan et godt forhold skal være. Sier man noe hun ikke liker farer hun opp og begynner å grine med en gang, hun tåler ikke kritikk. Slik lærte jeg selv å håndtere konflikter når jeg vokste opp. Begynne å grine når ting var vanskelig og så bli venner igjen uten å egentlig løse problemet eller snakke om ting. Dette har gitt meg store problemer i forhold når jeg selv har blitt voksen, men jeg har klart å vokse på det og bli mer moden. Har komt veldig langt med å legge av meg denne uvanen og heller snakke om ting, reflektere over følelser og tenke rasjonelt. Merker derfor at jeg sliter med å forholde meg til henne som ennå oppførere seg på en måte som jeg nå anser som umoden og irrasjonel. Så hvis hun får et slikt anfall bare trekker jeg meg unna og orker ikke å forholde meg til det. Hun et også utrolig masete og stressete. Hun snakker og snakker og det er liksom uten hensyn til andre. Det er som om hun bare må si det hun har tenkt å si og dette fungerer ikke alltid i en samtale. Hvis min far f. eks begynner å fortelle noe hopper hun inn og tar over og skal fortelle. Alle historiene hun forteller forteller hun i detalj fullt av masse totalt unødvendige opplysninger. Det er utrolig utmattende å ta del i en samtale med henne fordi er hun i gang så tar det liksom ikke slutt. Av og til føler jeg ikke at hun hører etter på det jeg forteller heller. Hennes ide av en samtale er å snakke mest mulig. Jeg har selv klart å jobbe meg gjennom masse personlige problemer og har funnet ut at jeg er veldig sensitiv og blir fort stresset. Prøver derfor å unngå å stresse meg selv så langt det går. Jeg merker at hun stresser meg så mye, er nesten så jeg får hjertebank når hun eg i gang av og til. Har snakket med mine søsken om dette og de føler det på samme måte. Altså at hun overfører sitt stress på dem med en gang. Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre. Hun tåler jo ikke kritikk. Er det bare å bite tennene sammen? Hun kan lett bli fornærmet fordi jeg ikke ringer henne nok og snakker med henne. Men jeg orker ikke å snakke med henne for mye, og kan liksom heller ikke snakke med henne om ting som er viktig for meg da jeg nr.1 ikke føler hun lytter ordentlig og nr.2 ikke har noen råd å komme med når det kommer til forhold osv da hennes eget ekteskap er mitt eksempel på hvordan jeg ikke vil ha det. Så det blir da veldig overfladisk.

Anonymkode: 72e7f...782

[AnonymBruker]

Jeg synes du kan si det rett ut til henne. Så får hun bli så fornærmet hun bare vil. Da får du vel endelig fred  

Anonymkode: 7405f...01b

[Musemor]

Dette høres ut som min svigermor. Veldig slitsom å forholde seg til...

[AnonymBruker]

Jeg har ikke truffet min mor på snart 10 år, og det er av gode grunner. Hun er riktignok ikke fullt så ille som du beskriver din mor (hun har aldri knust noe f.eks.), men hun har en hel drøss med dårlige sider som jeg ikke orker, da det ikke tilfører livet mitt noe som helst positivt. Hun driver også og snakker masse negativt om folk, og elsker å kritisere folk vi passerer på gata for eksempel. Særlig tjukke folk, det elsker hun å snakke stygt om. Jeg orker bare ikke leve med en person rundt meg som aldri ser det gode i folk, bare drar frem masse negativt og stygt hele tiden. Som f.eks. at hun kaller faren min (som jeg har et veldig godt forhold til og treffer et par ganger i uka) for en hypokonder fordi han har helseplager osv. Nei, jeg orker ikke sånt. Jeg holder meg heller unna folk som ikke tilfører livet mitt noe positivt!

Det verste er at jeg ikke har savnet henne en eneste dag på alle disse årene! Helt ærlig. Ikke noe savn overhodet.

Anonymkode: 3ece5...d19