Blå

[Gjest Vil være annonym]

Æsj, jeg er så blå for øyeblikket.. Jeg er gutt og har ikke vært her før, men en god venninde sa jeg burde prøve å snakke litt om det. At det kunne hjelpe, og anbefalte meg denne nettsiden.

For vel 2 år siden fikk vi kontakt igjen. Jeg hadde ikke sett, eller hatt noen som helst kontakt med henne på ca 5 år. En dag kom jeg over telefonnr. hennes og bestemte meg for å ringe henne opp. Bodde utenlands på det tidspunktet, så vi utvekslet mobilnummer, og begynnte som smått å sende hverandre små meldinger. Bare hyggelige små ting som; ønsker deg en kjempe dag! - Hei, hva gjør du etc..

Men det utviklet seg litt. Det er vanskelig å forklare, men jeg blir så fascinert av tankene hennes, måten hun reflekterer over ting på, og at hun brenner for ting. Det er som sagt veldig vanskelig å forklare synes jeg, men jeg har aldri møtt en slik som henne før. Hun er det skjønneste jeg vet om - utenpå så vel som innenfor. Ord blir fattige og ville dø ut dersom jeg skulle prøve å beskrive henne. Du må forestille deg det beste du vet - det aller beste som finnes og gange det med uendeligheten, så kansje?

Når vi hadde kontakt følte jeg det var noe som ikke stemte til tider. Jeg ble lei meg og spurte henne om det var noe galt. Hun svarte alltid nei, men det føltes som om hun mente ja. Ville ikke fortelle.

Så ble hun pluttselig borte. Som midt i en

Noen mnder senere ble jeg fortalt at hun mest sannsynlig var til avrusning, men sikkert kom hjem til sommeren. Det gjorde forferdelig vondt å få høre det. Siden hun ble borte hadde jeg lurt og lurt på hvor hun kunne være. Om noe hadde skjedd henne.. Kjenner ingen hun kjenner så det tok noen måneder før jeg traff noen som sa hvor hun var.

Jeg hadde jo blitt forelsket i henne før hun forsvant. Tror hun var litt forelsket i meg også.

Det er vel dette jeg sliter med nå. For jeg føler behov for å forklare for henne, men jeg kan ikke. Jeg hadde blitt forelsket i henne, og når man er forelsket på virkelig, så vil man være der for de når de har det vondt, vil man ikke? Det er vanskelig å holde seg vekk, for man vil hjelpe - gjøre ting bedre, hva som helst..

Jeg er slik iallefall. Det gjorde sinnsykt vondt å vite at hun jeg likte så godt hadde det vanskelig. Så en dag smsèn min kom igjennom til henne var det igang. Jeg begynnte å skrive til henne. Bare posetive ting, flotte ting jeg tenkte kansje kunne hjelpe henne. Noen små lysglimmt i en mørk hverdag. Det var iallefall hva jeg tenkte.

Jeg vet ingen ting om avrusning. Jeg har hørt om et sted som heter tyrili, og jeg har lest på internet at man kan måtte være der i 2-3 år for å rehabiliteres.

Det var i mars jeg begynnte å skrive til henne, og nå er det første dec. Tanken var vel ikke å skrive små posetive ting til henne de neste 2 til 3 årene for å gjøre hverdagen litt lysere, men hvem teller vel tid når man er blitt glad i noen og de har det vanskelig?

For 2 dager siden pep det i telefonen min. Jeg har ønsket så fælt å prate med henne igjen at hun kunne skrevet nærmest hva som helst og jeg ville smilt fra øre til øre. Bare å se navnet hennes i neon lysende mot meg var en rus jeg sikkert kunne trengt rehabilitering for selv. Jeg ble kort og greit Kjempeglad! :)

"Ikke mer nå..."

Det var det hun skrev. Hun mente selvsagt at jeg hadde skrevet nok, og at hun ikke ønsket fler meldinger fra meg.

Men jeg var jo -kjempeglad!- for å høre fra henne igjen. Jeg vet jo med meg selv at jeg bare, kun og inget annet - ønsker henne det beste som finnes, så jeg skrev litt til. (dum) Da skrev hun at det var sent, og at det måtte vente. Så neste dag når jeg sente henne en sms mottok jeg dette vidunderlige navnet i neon igjen (kjempeglad!) men nå skrev hun at jeg var en herlig person, at jeg rørte henne men at hun hadde fått en kjæeste hun elsket og at det ikke passet at jeg skrev til henne.

'Farvel'xxx

Hun skrev Farvel til meg, og jeg var ikke så kjempeglad lenger. Ikke så forferdelig trist heller, for når du har vært så kjempeglad for å høre fra noen igjen, så tar det litt tid før du innser hva 'farvel' betyr. Det kom snikende. Jeg ble kjempetrist

Ikke fordi hun hadde skrevet at hun hadde fått seg en gutt hun elsket, som man kansje gjerne ville tro - men fordi jeg følte hun ikke forstod hvorfor jeg hadde skrevet til henne mens hun var borte. Jeg ble redd det kansje hadde gjort det værre for henne, og ville så gjerne forklare hvorfor jeg hadde gjort det. At jeg ikke greide å slutte å bry meg om henne da hun ble borte, og spørre henne om hun kunne forstå det.

Skulle jeg bare droppet henne når jeg fikk vite at hun var på avrusning? Hvorfor skulle jeg det? Hun er jo det beste jeg vet om. Alle kan feile, gjøre en dum ting eller 2. Det er ikke det som betyr noe. Jeg greier ikke stoppe å føle for henne av den grunn.

I går kveld pep det i telefonen min igjen. Jeg ventet litt med å trykke på den, for jeg ville prøve å beholde navnet hennes i neon der en stund. Nå skrev hun en, STOPP! melding til meg. Spurte om jeg ikke kunne lese, at hun ikke ønsket meg i livet sitt - at det var fullbooket. Det er ikke plass til deg, skrev hun.

Det er derfor jeg er blå nå. Jeg er lei meg. Jeg kunne ikke vite at hun satt med en ny kjæreste. Inntill for 2 dager siden trodde jeg hun fremdeles var på et sted som tyrili for å få hjelp, at hun hadde det vanskelig og at jeg kansje - kansje kunne gjøre noe godt for henne ved å si henne noen fine ord.

Jeg har aldri møtt en som henne. Du må forestille deg det beste du vet, det aller beste du vet - gange det med uendeligheten, så kansje..

Det er veldig godt å vite at hun har det bra nå, men jeg har det pluttselig så dårlig. Jeg har aldri åpnet meg slik for noen, som jeg gjorde for henne. Ikke kan jeg huske å ha vært forelsket før henne heller.. Kansje en gang for herrens år siden, i 7vende klasse. Jeg er ikke den som forelsker meg i hytt og pine. Jeg hadde ikke planlagt å gjøre det denne gangen heller, men jeg gjorde det. Hvordan kan noe som føles så riktig gå så feil? Jeg har ikke jobbet på et par dager nå. Orker ikke. Ikke skammer jeg meg over det heller. Livet kan være skikkelig tøfft noen ganger. De som vil kan le av det, men det er lov å bli trist når en du setter så høyt ikke vil ha deg er det ikke? Jeg ville så gjerne forklart for henne at jeg ikke tenker på henne for egen lykkes skyld. Jeg vet ikke om hun forstår det.

-dette ble mye. Men det var godt å skrive litt om det.

[Gjest Bertine]

Var sikkert godt å skrive dette ned, jeg leste hele og ville bare gi deg en god

Håper det ordner seg.

klem B

[Gjest baby-E]

:trøste:

[Gjest Vil være anonym]

Takk dere..

Men jeg har litt vansker med å ta det imot. Hvem vet - kansje det er selvforskyllt? Jeg kunne bare ønske jeg visste hva hun tenkte og følte. Hun har sagt til meg at hun til tider har tenkt, 'i en annen tid, et annet sted'.. Hvordan vinner man hjertet til noen? Og taper man det, kan man da vinne det tilbake igjen? Hun er det beste som finnes. Jeg skulle gitt hva som helst bare for å få gå en tur med henne, bare høre stemmen hennes. De sier man ikke vet hva man har før man mister det. Jeg synes det er tull. Jeg har visst så alt for godt fra første stund. Hun er det fineste som finnes.

[Linselus]

:trøste:

Det er lov å bli trist og lei seg, også når man er av hankjønn!!

Håper at livet blir lysere ettersom dagene går, og at du kommer deg på jobb igjen, og har noe å henge fingrene i

[Gjest annen gjest]

det er nok lettere for en person i en slik situasjon som hennes å være sammen med en som har det på samme måte, at det kanskje føltes galt å holde kontakten med deg (at hun skammet seg eller noe). Tror ikke du har gjort situasjonen verre for henne, du har jo bare villet støtte henne. Du er et godt menneske, og det sa hun jo også til deg.

[Gjest Vil være anonym]

Tror du? Slik har jeg ikke tenkt på det..

Men, hvorfor skulle hun skamme seg da? Og tror du hun er sammen med en som er i samme situasjon som seg selv?

Det er ikke noe spesielt ved meg. Hadde du møtt henne ville du forstått. Jeg har blitt litt redd, de gangene hun har sagt fine ting til meg. Redd for at hun skulle gjennomskue meg - se at jeg ikke er noen prins på en hvit hest. Jeg tror ikke jeg kunne reddet henne. Jeg vet jeg ikke er noen prins. Jeg har kalt henne prinsesse noen ganger. Måneprinsessen min.

Jeg elsker å se på stjernene. Det er detaljer som betyr noe - de små tingene. De forteller oss at vi er her. Jeg elsker å lytte til henne.

En gang skrev jeg til henne og sa: "Jeg synes det er fint at du vektlegger detaljene dine. Det blir litt som når jeg titter på månen, for den er en detalj selv, ikke sant? Det er når jeg ser på den jeg blir oppmerksom på hvor vakkert alt rundt den er. Akkurat som med deg, og detaljene dine".

Det er defor jeg kalte henne det. Måneprinsessen min. Fordi hun viste meg hvor himmelsk vakker hun er - Innenfor og utenpå.

Kansje hun har det litt slik som meg? Kansje hun er redd jeg ville møte virkeligheten? Kansje hun ikke forstår at jeg ville kastet alle eventyr og drømmer over bord, for bare et øyblikks virkelighet med henne.

[Gjest en annen]

Vet hun hva du føler for henne?

[Gjest Vil være anonym]

Jeg orker ikke skrive inn allt jeg har tenkt her nå, men jeg ville avslutte dette for meg selv.

Jeg forstår nå.

Det blir feil av meg å komme inn her og skrive om dette. Jeg takker for snille ord, men jeg er redd dere tar feil, og jeg vet hvorfor.

En historie har alltid 2 eller fler sider. Det blir feil å karakterisere meg som et godt menneske, kun basert på min egen historie. Den er sann, men den forteller en historie for 2, med en stemme for 1.

Dette har vært vondt for meg, men det har vært en nødvendig prosess for å forstå.

Første gang hun spurte meg om jeg kunne gi henne tid alene, så burde jeg gjort det. Ikke for å vinne hjertet hennes, men fordi hun ba om det. Hun skulle ikke trenge å be om det igjen.

[Blomsterenka]

Takk dere..

Men jeg har litt vansker med å ta det imot. Hvem vet - kansje det er selvforskyllt? Jeg kunne bare ønske jeg visste hva hun tenkte og følte. Hun har sagt til meg at hun til tider har tenkt, 'i en annen tid, et annet sted'.. Hvordan vinner man hjertet til noen? Og taper man det, kan man da vinne det tilbake igjen? Hun er det beste som finnes. Jeg skulle gitt hva som helst bare for å få gå en tur med henne, bare høre stemmen hennes. De sier man ikke vet hva man har før man mister det. Jeg synes det er tull. Jeg har visst så alt for godt fra første stund. Hun er det fineste som finnes.

Er hun på et behandlingsted anbefaler de henne å ikke innlede forhold... men slikt kan jo oppstå uansett, så hun kan jo ha funnet seg en på samme sted...

Men mulig hun har fått det rådet av klinikken, og også mulig hun er redd for å sprekke når hun er ute igjen (er hun ute igjen, eller vet du ikke..?)

Hun vil sannsynligvis selv også være skeptisk til forhold, og å involvere andre i livet sitt, fordi redselen for en sprekk "alltid henger over henne"... og når hun kommer ut fra klinikken, må hun bygge opp livet sitt igjen, er sikkert kjempevanskelig for henne, ikke minst nervene og tanken på om hun klarer det...

Vet ikke hvilket forhold til rus du har, om du tar deg to øl, eller om du flyr på byen 5 dager i uka...

Mest sannsynlig vil de anbefale henne å leve livet sammen med en som selv er rusfri, av hensyn til å unngå sprekk. En øl for mye for henne kan føre rett over til f.eks heroin igjen... så hun går på en måte på en line nå...

Hvorfor skriver du ikke en liten mail, hvor du bare forteller at hun kan ta kontakt hvis det passer en dag, en kaffe f.eks, men unngå å skrive om de dype følelsene dine, bare at du bryr deg om henne som en venn...

olga

[Gjest Vil være anonym]

Takk for tanker.

Jeg forstår bedre og bedre nå føler jeg.. Det er dette som er så bra med å kunne skrive inn litt her. Man får innspill, motargumenter - andre tanker som kan peke en i retninger man selv ikke hadde tenkt på, eller som kansje har besøkt en, men som ble glemt på veien til fordel for noe som føltes enklere. Men jeg skriver ikke bare til 'deg'. Jeg skriver mye av dette til meg. For å få det ned på papiret, i et forsøk på å forstå.

Jeg har ikke villet prate med noen om dette tidligere av hensyn til henne. Hun må ha lov til å få fortelle om dette selv.

Det høres kansje rart ut, for her sitter jeg jo og forteller.. Men det føles ikke slik her. Her kan man være en skybert. En ansiktsløs. Navnet hennes, hvem hun er.. Jeg trenger ikke fortelle det..

Når jeg skriver her, så er det fordi jeg er egoist. Jeg trenger det for meg selv. Jeg forstår bedre og bedre nå. Er sint på meg selv for at det skulle ta slik tid - men tror jeg kan forstå hvorfor det gjorde det også.

Jeg manglet innspill. Andre tanker. Noen å prate med.

Det er ingen god unskyldning - jeg vet det. Men jeg tror mye av grunnen er nettopp derfor.

Dette kunne hun forutse tror jeg. Hun er, som alltid den kloke - og jeg burde lyttet til henne. For meg er kansje akkurat det, det vanskligste- at jeg skulle lyttet til henne.. Jeg har gått rundt og trodd at det var mye det jeg elsket ved henne. Å lytte. Nå forstår jeg at jeg ikke har gjort det, og at jeg sviktet henne på det aller viktigste vi mennesker har mellom hverandre. Tillit.

<Er hun på et behandlingsted anbefaler de henne å ikke innlede forhold... >

Denne tanken har jeg vært innom. Men det blir alikevel litt feil, for jeg vinklet den litt annerledes.

Det høres vel merkelig ut nå, men det er - og har faktisk aldri vært slik at det handlet om 'forhold' i form av 'han og henne', og 'kjærester'. Tanken har selvfølgelig vært der.. Men det handler først og fremst om at jeg hadde truffet en veldig spesiell person. En jeg aldri kunne forutse fantes. Jeg må gi opp å forklare det, for det er nytteløst for meg.. Beste forklaringen jeg har, er det Bjørn Eidsvåg som kom med i sangen 'Ansiktet Ditt'

Jeg er ikke som Eidsvåg. Hvor enn mye jeg skulle ønske det, så er jeg ikke flink med ord. Jeg må vise til sanger for å beskrive følelser de når det stikker så dypt som dette. Eller kansje malerier som munchs 'melancholy' og 'seperation' De beskriver hvordan jeg føler det for meg.

Fanken! Nå kommer det igjen. Det er MEG MEG MEG..

Jeg hører meg selv. Det er her jeg feilet. Alt handlet om 'meg', når det skulle handlet om henne.

Hva jeg mener er, at jeg forstår nå. Jeg forstår henne. Jeg har gått rundt og trodd at hva jeg har gjort - har jeg gjort for henne, men det er løgn, fiksjon og oppspinn. Jeg har gjort det for meg selv, og det var hun som måtte vise meg det. Hun ba meg la henne være, om å gi henne tid alene - og jeg gjorde det ikke. Jeg er en jævla egoist, og alle verdens hav kunne ikke drukknet sannheten i det.

Rus.

Jeg har tenkt tanken om det også.

Jeg har prøvd å røyke hasj. Hun vet det. Jeg vet at jeg ikke gjør det lenger. Jeg vet at jeg heller aldri har gjort det, men at jeg har prøvd det. Jeg vet at jeg ikke liker det, og at jeg aldri vil gjøre det igjen. Hun vet ikke det.

Jeg har villet fortelle henne det. Jeg har skrevet det til henne en million ganger, meg jeg har slettet det. Luften rundt meg, er full av usynlige, elektroniske signaler med ord som aldri kom frem. Jeg ville ikke prate om negative ting, ingenting som kunne tolkes som negativt. På dårlige dager, søkte jeg tanker om bedre for å ha noe fint å skrive om. Ingen dårlige dager hos meg kan ha vært i nærheten av vonde dager hos henne - så jeg ville prøve å prate om positive ting. Jeg ville fortelle henne at hun ikke trengte å være redd for ord som rus. At ingen av vennene mine ruser seg. At dersom hun ville, så kunne hun være med en kveld. Vennene mine er rolige mennesker. Vi har blitt eldre, og det å gå ut for å spise sammen og det å le er en rus så mye-mye bedre.

<Å leve livet med en som er rusfri>

Skulle jeg kunne si at jeg ville kastet glasset i peisen, og helt rødvinen i vasken - til fordel for en tilværelse sammen med henne? Ville det høres uvirkelig og uoppnålig ut? Ville jeg blitt trodd da? Ville du tro meg om jeg sa det?

Om å balansere på line..

Jeg ville ikke kunne holde linen hennes oppe av egen kraft. Jeg ville ikke kunne bære henne alene. Men dersom hun lot meg, ville jeg stått under når hun vanglet, og prøvd å fange henne om hun falt.

<men unngå å skrive om de dype følelsene dine, bare at du bryr deg om henne som en venn...>

Vet du - det du sier der, er en sannhet, med en sannhet inne i.

Jeg var flinkere før. Når vi først fikk kontakt igjen. Jeg kunne gå i dagesvis å holde meg, fortelle meg selv - gi det tid, gi det tid.. Man kan bli skremt av kjærlighet tror jeg. Jeg var flink til å holde meg. Jeg visste hva som skulle til for å ikke miste henne. Jeg gav det tid, og det fungerte. Men når hun ble borte.. Når jeg ikke kunne prate med henne igjen. Når jeg ble fortalt at hun hadde det vondt, så sprakk jeg. Alle følelser ble forsterket, vokste seg større og jeg greide ikke holde de.

Følelsene mine blir til sanger igjen. 'Bullet proof soul' med Sade. Tid.

Nei, jeg vet faktisk ikke om hun er hjemme igjen? Men jeg trodde vel det. Det var bare en følelse jeg fikk.

Det kunne være en god ide å skrive henne noe slikt (kansje) Men jeg ville ikke visst hvor jeg skulle sende det. Alt jeg har er telfonnr. hennes, og noen minner jeg ikke har villet slette fra mobiltelefonen min. Ikke kunne jeg heller. Ser du øverset her så har hun fortalt meg at hun ikke vil ha meg i livet sitt.

Tenk at det kunne gå slik.

[Gjest Anonymous]

Trådstarter:

Som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er utrolig slitsomt å ha så sterke følelser for en annen.

Jeg har vært forelsket i en kamerat i over to år, og jeg vet vi aldri kan bli sammen. Samtidig er det ikke det romantiske jeg har i tankene, det er samtaler nærheten med denne personen. For jeg trodde aldri jeg skulle møte noe som ham. Kan ikke si jeg har vært så betatt av et menneske før. Følelser er vanskelig for meg, og jeg er ikke åpen. Holder som regel ting for meg selv.

Men nå vil jeg bare fortelle det, og jeg føler meg egoistisk selv, for jeg vil så gjerne få det ut, orker ikke bære på dette inne lenger. Føles som det er alt jeg tenker på, fra jeg står opp til jeg legger meg. Hender det noe, er det ham jeg vil fortelle det til. Jeg vil dele alt.

Burde fokusere på skole og familie, håpløst å HELE tiden tenke på et menneske som har sitt eget liv, og som sikkert aldri tenker på deg.

Føler meg nesten syk, at det har gått psykisk på meg. Og nå måler jeg alle andre etter dette mennesket.

Nei, det er ikke lett, hører på melankolsk musikk og kjenner meg igjen i tekstene...

[Gjest Vil være anonym]

Hei Gjest =)

Jeg hadde lyst til å skrive, 'så fint at du kjenner deg igjen!' - men så slår det meg at det sikkert ville høres rart ut.

Jeg er ikke så flink med ord. Jeg vet hva jeg vil si, men de stokker seg, mister kontekst og faller om, ruller rundt -reiser seg igjen, prøver å strekke seg, faller... I det uendelige. Men jeg prøver =)

Vet du.. Jeg tror jeg velger å si det alikevel.

"Så flott at du kjenner deg igjen!!"

-for det er jo det, er det ikke?

*

Jeg forstår hvorfor ord som 'slitsomt' kan komme, men jeg vet ikke helt om det er det riktige utrykket..

Er det, det?

Eller... Det er vel det. Kansje uendelig mye verre til tider også.. Men, jeg liker ikke å tenke på det slik - forstår du? Det ville føles ødeleggende, og hvem vil ødelegge noe som i utganspuktet føltes så godt?

Jeg har tenkt mye i det siste. Jeg forstår nå at jeg har ødelagt dette selv. Ikke det at jeg noensinne trodde hun hadde gjort noe galt, for det har hun selvsagt ikke. På ingen måte! Men jeg har hatt vanskelig med å forstå.

Det igjen, har jeg vanskelig med å forstå, nå

(..faller om, ruller rundt -prøver å reise seg...faller om..)

Jeg pleide å ønske at hun forstod - men det gjør jeg ikke lenger. Det er liksom ikke så viktig. Det var jeg som trengte å forstå.

Jeg ville henne bare SÅ vel.. Men når hun ba om å få være i fred så gjorde jeg ikke det.

Det går ikke ann å føre en samtale ment for 2 alene.

Det går bare ikke.

Jeg skulle ønske jeg kunne unskylde meg med at det var for henne, men var det virkelig det? Hun ba meg om å ikke gjøre det - men så gjorde jeg det alikevel.. ?

Jeg tror jeg løy for meg selv.

Jeg gjorde det for meg selv. Fordi det gjorde så forferdelig vondt å ikke vite hvordan hun hadde det, å ikke kunne gjøre noe - at jeg tror jeg glemte henne, og begynnte å fokusere på meg selv og egen smerte.

Akkurat det har jeg brukt mye tid på å forstå.. For hvordan kan man glemme noen man setter så høyt, for så å bli egoist og pleie seg selv?

Jeg tror jeg vet hvorfor.

Jeg tror det er fordi man fører en samtale med seg selv. Du kaster ut følelser - tanker og ord. Ment godt, men de vokser i en hule, og blir skinnende i sitt enet gjennklang. Ekko. Ingen respons. Halo blir ikke til hei - men kommer tilbake til sitt samme 'jeg'.

(..Halo)

Jeg skulle latt henne være.

Jeg er definitivt ikke den man burde lytte til, og hente råd hos. Det tror jeg enhver ville forstå nå (løp og gjem deg! Ikke lytt til et ord mer av hva jeg har å si!)

Men når jeg leser historien din her, der hvor du skriver du føler deg syk - så tror jeg (tror) det kan komme av noe av det samme..?

At du fører en samtale med deg selv, men da du aldri har fortalt noe til ham - så får du heller ikke noe svar

(var det 'slitsomt' du sa?)

Er det ikke merkelig? Vi pleide å komunisere så bra. Det gikk så lett. Vi hadde ikke snakket sammen på flere år, og etter 2 minutter så var det som om vi ikke hadde gjort annet enn å samtale - hver eneste dag i alle disse årene..

Er det ikke da merkelig - at det var her det skulle feile?

Nei. Det er jo ikke det. Jeg tror det er så åpenbart, at det var nærmest umulig for meg å se det. Det er som med de som bruker briller. De løper rundt - stresset - "Hvor er brillene mine - Har noen sett brillene mine!?"

-"men.. Du har de jo der =)"

"Hvor?!!"

"På hodet ditt"

Jeg tror det er viktig at vi ler litt også =)

For meg har det kommet en god ting ut av det å tenke så mye. Jeg begynner å forstå. Først og fremst henne - men jeg forstår meg selv også. Og akkurat det tror jeg er veldig viktig. For jeg tror man må kunne tilgi seg selv. Jeg prøver å gjøre det nå. Jeg vet med meg selv at jeg egentlig er en nokså ok gutt. Jeg vet at jeg aldri mente noe vondt. Og jeg tror jeg vet hvorfor det ble som det ble.

Musikk ja =)

I dag har jeg satt meg ned og lært meg 'ansiktet ditt' med bjørn eidsvåg =) Hele. Hver minste tone. Solo. Det hele =) Samt svært mange andre av hans sanger =)

Jeg har vært glad og danset rundt for meg selv etter 'min kveld', og ledd av de ting jeg kjenner meg igjen.

Men du.. Jeg er lei for at jeg ikke kommer med noen gode råd og slikt.. Du forstår vel at jeg ikke føler meg komfortabel med det =) Jeg roter jo bare ting til som du vet..

Og du.. Hvordan kan du si at det aldri kan bli dere? Ikke fortell deg selv det. Ikke at det kommer til å bli det heller - men om det er en ting vi må ha lært av alt dette, så må det da være at man aldri vet hva morgendagen bringer - eller hva=)

Og du.. (ikke råd dette altså, for jeg kan ikke gi råd - remeber | bare ord) Ikke mål ham andre mennesker med ham. Mål mennesket med mennesket. Tror du ikke det er bedre? Alle har gode ting, og alle har dårlige.

-men det er teit av meg å si, ikke sant? Klart du vet det =) Klart du gjør =)