Svigerforeldre, hvordan er dine?

[nessi]

Jeg er heldig og har svigerforeldre som er helt toppers. Svigermor og jeg fikk kjempe kontakt fra første kaffekopp

[Holly Hobbie]

Stort sett er det egentlig ingenting å klage på hos svigersene mine. Men likevel klarer de å irritere meg gankse mye til tider! Svigermor er en veldig bestemt dame som er litt bedrevitende til tider. Jeg synes ikke hun alltid hører etter når jeg snakker til henne....hun og svigerfar snakker mest med mannen min når vi er der, så det hender jeg føler meg litt utenfor. Har vært på campingferie i Frankrike med dem en hel uke i samme campingvog, og da hendte det at vi kranglet - ikke direkte, men indirekte - om hva vi skulle ha til middag (hun insisterte på å stå og lage mat inne på det knøttlille kjøkkenet i 35 graders varme isteden for å lage en frisk salat) - vi krangler aldiri om store ting, bare bagateller. Synes også hun kan være litt sutrete og dypsindig til tider. Hun og svigerfar er verdens tregeste til å fatte beslutninger. Dessuten snakker de i timesvis i telefonen med mannen min....tror jeg avslutter her, jeg!

Men alt i alt er de veldig snille og velmenende. Har kanskje noe med kjemi å gjøre at jeg ikke alltid er svigermors største fan.

[koldbruna]

Jeg har ikke mye å klage over svigermor..ikke nå lenger,men det har vært tider da jeg ønsket henne dit pepperen gror.

Svigermor klarer å irritere meg grenseløst enkelte ganger,men bestandig blir vi venner igjen etterpå.

Svigerfar(min manns stefar) døde for 3 år siden og jeg savner han enda.

Koldbruna

[Gjest Lilleulv]

Kjempesnille! Men...

moren maser litt mye og sliter litt psykisk. I tillegg har hun en samboer som ikke er helt optimal og som i hvert fall jeg blir sliten av. Synes for øverig ikke moren er den skarpeste kniven i skuffen heller, men hun er knallsnill og koselig.

Faren reiste fra familien da sambo var 15 år. Han bor og jobber i afrika og er veldig opptatt av jobben sin. Dvs jeg har inntrykk av at familien kommer i andre rekke. Ser ikke så mye til han da.

[Ulrikke]

Mine er fantastiske, og jeg er kjempeglad i dem! Eneste som er trist er at de bor 50 mil unna...

Skulle gjerne hatt dem MYE nærmere

[Gjest gjest1]

Svigermor er verdens søteste og kosligste dame. Kjempe trist at un er så mye syk som hun er og at hun begynner å bli dement. (men hun er den kosligste personone jeg har blitt kjennt med, uten om gubben da )

Svigerfar (dem er skilt) er en hyggelig fyr, har ikke mye kontakt med han pga det rundt 100 mil mellom oss. Men det inntrykket og de erfaringene jeg ahr gjordt meg er at han er en rolig og hyggelig fyr, selvom han og gubben er svært uenig om en del ting, blir det ikke masse krangel å ståk. Han er veldig opptatt av at man skal ta vare på den familien man har.

Så jeg er nok veldig veldig heldig. Har vært gift tidligere og var absolutt ikke heldig da... Men det er en annen historie og trå!!!

[Gjest Gjest for anledningen]

Mine svigerforeldre er... vel :-? litt slitsomme.

Min kjæreste er yngstebarnet og har alltid vært lille gutten til far og mor.

De forventer at han stiller opp og gjør ting og tang for dem, når de ringer.

Og de ringer kun når de skal ha noe gjort. Aldri for å høre hvordan vi har det eller liknende.

Og lille gutten dems slipper omtrent alt han har i hendene for å kjøre til dem og hjelpe dem.

Til og med søsknene hans behandler han som en vaktmester.

Da det ble noe lekkasjegreier på jobben til broren hans, ringte de kjæreten min, og han dro, midt i arbeidstiden, 2 mil for å hjelpe dem med problemet. Fikk han noe annet enn takk? Nope. Og da møbler skulle komme til samme bror på dagtid og de ikke kunne være hjemme. Hvem dro 2 mil og hjalp til å løfte av lastebilen og inn i huset? Sukk.

Moren hans har prestert å kritisere meg fordi jeg har kastet gammel utgått mat pluss noe greier hu hadde laget til gutten sin for mange år siden, for å få plass til vår egen mat.

Jeg kaster da hva jeg vil i min egen fryser??

Jeg har aldri liksom blitt helt godtatt av hans familie, desverre. De ønsket nok en mye bedre dame for sønnen sin. Jeg er nok litt for dominant etter dems smak.

Jeg merker det stadig vekk, at jeg er bare et vedlegg til sønnen deres.

Feks når svigermor sendte melding til han: "R" har bursdag i dag. Skal du være med å spleise på en stekepanne? 200 kr.

Da skrev mannen min tilbake at det vil VI gjerne. Vi er to, ikke glem det, skrev han. Da ble hun fornærmet. Og jeg vet at hun tenkte at jeg sto bak den meldingen.

Som jeg sier på fleip til venner: Hadde jeg flyttet fra han, og det ble slutt, tror jeg hans familie kun ville sagt "Hadde ikke du en hund? Hvor ble det av den?

Vi har bikkje, skjønner dere.

Desverre bor svigermor og svigerfar ikke langt unna i et stort hus. De greier ikke hagen lenger, så den som må klippe gress, vanne, luke, måke sne osv jo det er kjæresten min. Søskene hans gjør minimalt selvom de bor rett i nærheten.

"De har jo så mye å gjøre kan skjønne."

Og her om dagen fikk han spørsmålet når vi var hos moren hans. "Hva skal du på julaften?"

Ikke hva skal dere, men hva skal du..

Samme spørsmål kom fra broren hans. "Skal du til mamma og pappa på julaften?"

Jeg orket ikke å svare, men inni meg kokte det.

Så summa summarum. Jeg er ikke spesiellt begeistret for min svigerforeldre.

Jeg ønsker avstand til dem, og at de ikke skal bruke oss som vaktmester-sentral.

Som jeg sier det til kjæresten min: Kan du ikke bare svare i tlf "Det er vaktmestern, hva trenger du hjelp til?" når du ser at de ringer? Kanskje de ville våkne opp litt da?

[Gjest MrsL]

:o Er det mulig, Gjest!! Voksne folk som oppfører seg slik?

[Gjest Mrs. Potter]

Svigerforeldrene mine er helt topp. Vi har et kjempebra forhold,og de stiller opp og hjelper oss hvis det er noe vi trenger hjelp til.

[Gjest Også gjest i dag..]

Mine er vel omtrent som gjesten over sine.

I sommer sendte de sambo et kort fra ferien sin:

"Sender deg en hilsen fra.."

Vi har vært sammen i tre år

[Gjest Anonymous]

Mine svigerforeldre er toppers. Vi har vært sammen siden vi var nitten år (er nå 25), så jeg har blitt en del av familien. Som en datter.

Jeg ser på min forlovedes søster som min søster, og hans besteforeldre som mine. I år skal vi feire hele julaften hos svigers (har pleid å dra dit på kvelden).

Svigermor er en dame med ben i nesa. Er det noe vil trenger å ordne opp i, ringer vi henne - så fikser hun det. Svigerfar er litt roligere av, men verdens snilleste.

Jeg er heldig, jeg...

[Gjest Trulselinemor]

Jeg har aldri møtt svigerfar. Han døde for snart 14 år siden. Svigermor har jeg møtt mange ganger og jeg har stilt opp for henne ganske mye på disse 4 årene.

Vi har ingen barn, men jeg vet hun kommer til å blande seg inn i stell av barn og barneoppdragelse. Har hørt og sett det med mine egne ører og øyne. Broren til samboeren har to barn, så der har vi fått sett hvordan hun kan være.

Hun har 3 barn, derfor mener hun at hun vet best.

[Tusseline]

Jeg har et helt OK forhold til mine svigerforeldre. De er skilt, men setter stor pris på at de er gode venner. Fikk et litt ubekvemt førsteinntrykk første gang, noe som kanskje har satt sine spor. Etterhvert har jeg lært familien å kjenne, og vi prøver å støtte opp moren på alle mulige måter med de psykiske problemene hun sliter med. Men hun er veldig snille, og steller alltid i god stand når vi kommer på besøk (vi bor et stykke unna). Svigermoren min og meg er veldig ulike på mange områder, men hun er en avslappet og herlig person. Jeg setter forøvrig stor pris på at de er åpne, og veldig seg selv.

[Gjest Anonymous]

Mine svigerforeldre er fortsatt så tett knyttet til min samboers ex at jeg er ikke et tema i det hele tatt omtrent. Ex-kona drar dit på besøk med barna, og det er henne de ringer til når de skal høre hvordan barna har det.

Broren til samboeren min hadde til og med invitert ex-kona dit i julen!! :o Men ikke oss, neida... Så du kan si at mitt forhold til svigers ( etter snart 3 år ) er at jeg er så å si å regne som luft, og ingenting å regne med i grunnen. Men de er helt ok og hyggelige når vi snakkes, noe som ikke skjer særlig ofte som dere nok forstår... :-?

Hvis jeg skulle blitt noen å regne med måtte jeg nok født de noen barnebarn først, noe jeg ikke har planer om å gjøre. Men sånn sett er det fordeler med å ikke ha et forhold til de - de legger seg i hvert fall fint lite oppi hva vi finner på!

[maiia]

Jeg trives veldig godt sammen med mine svigerforeldre.

Svigermor er en bestemt dame med litt gammeldagse holdninger enn det jeg er vant med hjemmefra. Selv om vi er uenige, kommer vi godt overens og kan snakke om det meste. Hun er en veldig blid og omgjengelig person.

Svigerfar er en snill og godmodig fyr som jeg liker veldig godt. Han har en del til felles med sambo, så jeg innbiller meg at han blir som sin far når han blir gammel!

[Gjest uri]

Jeg har en snill svigerfar, men en grusom svigermor og svigerinne.. De bryr seg om alt jeg foretar meg, og alt det jeg gjør er feil!

Svigermor var snillere før vi fikk barn, men da jeg ble gravid med første datter, ble hun sur og spydig..

Har sikkert med at jeg er så ung, og har egne meninger. Hun er vandt med at andre føyer seg etter hennes meninger..

Nå lar jeg mannen min ta med seg barna når han vil se sin mor, og han godtar at jeg ikke blir med.. Slipper mye sinne og frustrasjoner med å gjøre det på den måten.. Men kunne godt tenkt meg et godt forhold, men da må det gå begge veier, ikke bare jeg som skal like henne, men hun må like meg som den jeg er...

[Gjest gjest1]

Jeg kan ikke fordra dem, og ser minst mulig til dem. Det er en lang historie...

[Gjest Gjest nå]

Jeg har bare en svigerfar. Svigermor døde da mannen min var liten.

Svigerfaren min har jeg ikke noe særlig til overs for. Han er den mest usosiale, egoistiske og empatiløse personen jeg vet om. Bryr seg bare om seg selv.

Jeg har ikke snakket med han siden bryllupet vårt i mai, og mannen min har ikke snakket med han siden juni. Han er sur av en eller annen grunn og tar ikke kontakt med oss på noen måte.

Dagen før bryllupet sa han til mannen min at han ikke hadde tenkt å komme til vielsen, bare til middagen etterpå. Vi skulle på tinghuset. Hadde ikke det vært for at mannen min insisterte på at han skulle komme i vielsen, så hadde det blitt sånn. Ble egentlig ikke særlig overrasket. Det var ingen selvfølge at han skulle være til stede i barnedåpen til sønnen vår heller. Dukket opp i siste liten, for da hadde han bestemt seg for å være med likevel.

På tross av at vi bor i samme by, så har det for det meste vært telefonkontakt mellom oss og han. Og det har alltid vært mannen min som har ringt han. Han ringer aldri oss eller stikker innom. Og når mannen min ringer, så prater han bare om seg selv. Spør ikke om hvordan det går med noen av oss. Er ikke interessert i høre om hvordan det går med barnebarnet sitt engang.

Men det er hele tiden opp til oss å ta kontakt med han. Han tar aldri initiativet til noe selv. Han har i løpet av de siste ti årene mistet kontakten med både venner og familie. Broren sin har han ikke snakket med på disse ti årene. Og nå sitter han i leiligheten sin og synest synd på seg selv fordi ingen ringer han mer. Han ser ikke at det er han som er problemet. Han skyver alle bort.

Nå sitter han der i den lille leiligheten sin og synest synd på seg selv fordi ingen ringer han. Det har vi fått høre fra svigerinnen min som fremdeles har kontakt med han. Det går bare ikke an! Jeg gidder ikke mer. Man gir opp til slutt.