Jeg tror mannen min har et usunt forhold til alkohol. (langt, kun for spesielt interesserte)

[AnonymBruker]

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive at mannen min er en mean drunk, men det stemmer ikke fordi alle andre opplever han som morsom. Det er bare jeg som ser den andre siden. La meg først si at han er en fantastisk mann! Han er en kjempegod far, han støtter meg og tar vare på meg. Han er til og med ganske huslig. Han er en person folk liker, veldig utadvendt og morsom. Vi er kanskje ikke kjærester lenger, men vi er bestevenner, og <familien as> går godt. Jeg vil bli gammel med han. Vi er 40. I alle år har vi hatt mange venner på besøk. Men det har alltid vært med måte, hvis dere forstår? Vi har barn, og vi har alltid hatt barnevakt hvis vi skal feste. Men et glass vin til middagen har vi tatt. Vi har særlig vært sammen med ett vennepar, og har nesten en form for storfamilie. Henter hverandres barn, spiser middag sammen, reiser sammen osv. Nå er ungene midt i tenårene, og vi har fremdeles dette tette forholdet.

I fjor sommer følte jeg at samværet ble mer enn bare sosialt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, bare magefølelse? Vi var mye i hagen, og flere naboer kom til. Det var ofte folk her, og jeg begynte å bekymre meg. Både jeg og damen i venneparet begynte å bli VELDIG forsiktige med alkohol. Når ungene var hjemme drakk vi ingen ting, ellers drakk vi kanskje en cider eller et lite glass vin. Vi følte vel at vi måtte passe på, det ble liksom litt mye. Mennene våre ble aldri overstadig beruset, men noen måtte liksom være den voksne. Men så kom vinteren, og alt ble rolig igjen.

Det var tidlig vår i år, og da begynte festlighetene. Mannen i venneparet har vært arbeidsledig i to år, og innen våren hadde han helt snudd døgnet. Strålende fornøyd med å la NAV betale for og la han ligge på sofaen. Og det virket som om han ventet hele uken på at min mann skulle ta helgen slik at de kunne drikke. Han fikk på det tidspunktet ikke lov til å drikke hjemme. Sannsynligvis fordi han ble mer full enn før, og han drakk gjerne noen øl midt i uka. Alene. Så det passet utmerket å komme hit. Mannen min klaget til å begynne med, for han jobber veldig mye. Og jeg vet ikke når jeg begynte å bekymre meg, men det skjedde i løpet av sommeren. Jeg begynte å si at vi måtte roe ned. Med vi mente jeg han, for jeg hadde helt sluttet med alkohol. Vi ble enige på mandag om at vi skulle ta noen hvite helger, men på fredag sto kameraten her, og så var det igang igjen. Gang på gang. Jeg skylder ikke på kameraten, men de to festet mye sammen. Og hver gang sa han at det var jo sånn i fjor også, og det blir roligere til vinteren. Jeg ble irritert og lei lei. Det var mye å rydde opp, og mye bekymring ang høy musikk osv. Men så dukket vennen opp på fredag igjen. Det toppet seg tidlig i høst. Vi skulle spise middag sammen, og jeg håpet det skulle bli som før. Jeg presiserte at dette ble kun en middag, men dumme meg tillot at det ble en øl til maten til gutta. Dere kan jo tenke dere hvordan det gikk.

Det endte med at de drakk cognac, og da fikk jeg veldig vondt i magen. Mannen min blir ufin når han får i seg brennvin, og vi er enige om at han ikke skal røre dette. Jeg skal innrømme at jeg var sur, fordi vi var enige om å ikke drikke. Så jeg gikk og la meg. Plutselig hører jeg at de spør sønnen min på 16 om han vil ha øl. Det raseriet jeg kjente da har jeg aldri følt maken til. Jeg stupte ut av soverommet og forlangte at kameraten skulle hjem, og at "festen" var slutt. Hvorpå mannen min ble minst like rasende. Han skjelte meg ut, jeg skal ikke ta detaljene, men det var ikke vakkert. Og han ble aldri ferdig. Han kom inn på soverommet og skrek gang på gang. Og vår gode venn satt der og trakk han opp. Jeg gikk tur resten av den natten, og morgenen etter dro jeg til svigerforeldrene mine. Jeg har aldri hatt behov for å dele våre problemer før, men akkurat da klarte jeg ikke mer. Alle løfter ble brutt, og jeg hadde ingen kontroll. Svigerfaren min er tørrlagt alkoholiker, og begge to jobber frivillig med rusrehabilitering. De lovte meg å prate med han, og foreslo null alkohol i minst 6 måneder. Senere på dagen skulle vi gå tur, og jeg var fremdeles sint. Jeg prøvde å ta opp drikkemønsteret deres, og at det var uakseptabelt å tilby sønnen vår øl, men da ble kameraten vår dritsur og gikk hjem. Han er ikke den som er mest mottakelig for kritikk. Etter dette har vi ikke hatt besøk av venneparet vårt.

Mannen min og kameraten hadde lagt noen planer i høst. De skulle en langhelg på hyttetur og fiske. Det er tradisjon. Men denne gangen var de ikke engang ute av hytta. De bare drakk. Og de skulle til Danmark med fotballklubben. Også tradisjon. Mannen min spiller ikke fotball engang ,men han er alltid med som <ballgutt>. Jeg hadde IKKE lyst til at han skulle dra, og jeg minnet han på avtalen vår. Han svarte at jeg ødela hele turen hans, og at han ikke gadd og høre på det. Det gjelder visst ikke hvis turen er avtalt på forhånd. De tok båten ned, overnattet en natt, og så båten opp igjen. Denne turen kostet over 10 000 kr. Jeg sa klart ifra hva jeg synes om dette. Hvorpå jeg fikk beskjed om at jeg ikke var noe bedre fordi jeg dro til London i høstferien med den eldste sønnen vår, så jeg hadde brukt penger jeg også. Vi to brukte forøvrig mindre lommepenger på 4 dager i London enn han brukte alene på Dansketur. Men her er han skikkelig hårsår. 

Han har drukket et par ganger etter dette, og jeg har begge gangene prøvd å være positiv og le. ikke lage dårlig stemning. I dag skulle vi lage medisterkaker til jul. Også tradisjon. Vi skulle ta et glass vin til jobben. Han synes det er kjedelig hvis bare han skal ta. Så jeg prøver. Problemet ligger jo i mitt hode. Jeg var urolig, og drakk kanskje et halvt glass. Jeg telte ikke hvor mange glass mannen min tok. Han var blid og fornøyd, men jeg har aldri syntes fulle folk er gøyale når jeg selv er edru. Det fortalte jeg han, hvorpå han svarte at jeg også var full fordi jeg snøvlet (?)! Så klaget han litt over vennen vår, fordi han snakket dritt om meg og mente jeg var kjip og lagde tøffel av mannen min. I neste sekund ringen han denne mannen og forteller at jeg er kjip.... Jeg ble så utrolig lei meg. Mannen min ble irritert. Når ble jeg den store stygge ulven i alt dette? Til og med ungene synes jeg er for streng. Pappa er gøyal når han er full, og jeg ødelegger alt. Og alle menn må få dra på guttetur uten at kona er sur! De tar hans parti. Når jeg tar det opp med mannen min, er jo ikke han interessert i å snu meningene deres. Og når jeg tar opp drikkingen svarer han alltid at jeg også var full, Jeg er jo med, ingenting galt skjedde, jeg lager problemer ut av ingenting. Det nytter ikke å nekte, for da er jeg dramatisk! Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Jeg sitter oppe og griner, han har besvimt i senga. Det er jul. Vi skal ha familien her. Jeg tror ikke han tar den helt ut da, men jeg vet aldri. Jeg har lyst til å forlange totalt alkoholforbud for alltid, men jeg vet at jeg ikke kommer noen veg. Det er ikke noe problem, jeg blåser ting ut av proposjoner, jeg er ikke noe bedre.... Jeg blir usikker. Overdriver jeg? Jeg har sikkert blitt kjip! 

Anonymkode: b767d...530

[AnonymBruker]

Du overdriver absolutt ikke, dere kan ikke ha det sånn. Men desverrre kan du ikke tvinge han til å slutte, han må ville det selv for at det skal skje. Jeg foreslår at du slutter å mase på han, men at han ikke får drikke hjemme når du og barna er der. Hvis det skjer, tar fu med deg barna og drar. Får han ett stort alkoholproblem, og ikke er villig til å begrense seg for familien sin, forteller du at dette ikke går og at du tar med deg barna og flytter. Dette må du selvfølgelig mene, ville selv og gjøre hvis det skjer. Ikke bruk tomme trusler. Barna deres er ikke voksne enda, og forstår ikke fullt og holdent at faren deres har ett problem. Kanskje dere som familie burde dratt og prata med noen om alkoholloven misbruk og hva som kan skje med for mye? Det er ikke sikkert barna deres forstår konsekvensene av drikkingen hans, og trenger litt informasjon for å forstå mer. 

Anonymkode: 97dfb...bf4

[AnonymBruker]

Hei kjære hi 

jeg vet akkurat hvordan du har det! Min mann var sånn også bare veldig mye verre en din til slutt drakk han daglig. Han drakk når jeg jobbet natt (hele natten satt han på sofaen og drakk alene). Den ene gangen gikk han for langt. Det var festival i byen og jeg tillot han ikke noe brenn vin. Men alle kompisene presset på så når jeg gikk på do så styrt drakk han det kompisene ga han. Til slutt ble han kastet ut og vi måtte ta taxi hjem var tre stykker som holdt han oppe i taxi køen. Jeg hadde vert flink og tatt fra han bilnøkkelen (heldighvis). Vel enden på visa var at hjemme slo han meg ned og skreik at han skulle drepe  meg. Dette var ute i Hagen, så satt han seg i bilen og låste døra. Han både spøy og tisset i bilen etter det. Vel dagen etter husket han ingen ting men jeg viste han det han kunne ikke tro meg. Men så jo bevisene.. vi hadde en lang samtale etter det hvor jeg sa at nå er det slutt dette kan jeg ikke leve med. Sa han måtte til psykolog ellers så var det slutt. Jeg tror jeg har fått et slags PStd ut av dette da jeg for angstanfall om jeg tenker på det, selv om det er helt plutselig ut av det blå. Det tok meg over ett år å kunne dra ut med han igjen. Fullstendig hysterisk på hva som kom til å skje. Han fikk ikke lov til å dra noe sted alene, han fikk ikke drikke noe sterkere en øl, og han fikk kun drikke avtalt mengde. Hjemme oppbevarer vi aldri alkohol mere. Han har vert 100% alkohol fri i 6 måneder nå men vi drøyer den nok til ett helt år på at jeg skall kunne stole på han. Han er dessverre også født med alkoholiker genet både faren og broren drikker enorme mengder.

så om magefølelsen din sier at noe er gærnt så er det ofte det. Er han barn til Alkoholiker ligger det i genene hans som gjør han ekstra utsatt. Jeg synes du burde sette deg ned en gang med han og rolig fortelle at du er redd. At du er redd for drikkingen. I tillegg må han minimalisere kontakten med vennen i hvert fall hjemme hos dere. Min mann for kun ha kompiser på besøk om jeg kontrollerer alkoholen. Jeg blir veldig sliten av dette men jeg elsker mannen min og ønsker ikke å forlate han. Snakk med han er mitt råd og eventuelt snakk med venninnen din om dette. Si det som det er at han ikke r velkommen så lenge han har alkohol. 

Anonymkode: fa3ae...3b8

[AnonymBruker]

Nei, du overdriver ikke. Jeg forlot min mann fordi han var en slem fyllik. Han hadde alt, god utdannelse, status-jobb med god lønn, et flott hjem, familie og var en kjekk mann å se på.

MEN, han valgte alkoholen. Alt han hadde forsvant, NAV har hver måned overført penger slik at han får betalt husleie og litt til mat. Men det er det. Spør din mann om det er slik han ønsker fremtiden skal være, for det er konsekvensen hvis han bare ignorerer problemene sine. 

Selv orket jeg ikke kaste bort livet på å engste meg for hva neste fyllekule skulle medføre av skader på både levende og døde.

Anonymkode: cc009...f7b

[lokmeister2016]

Jeg forlot xn min pga alkohol og rus. Mannen min nå han har kontroll heller han som er mer streng med meg igjen nå hehe han vet selv han ikkenkan drikke formye whiskey da blir han en "indianer" som han sier hehe

[AnonymBruker]

Jeg tenker han har et problem med alkohol som i øyeblikket går mest utover deg. For seg selv og andre så gjemmer han det bak at du overreagerer. Fokuset blir på deg i stedet for drikkingen hans. Noe som gjør at du blir usikker på om du overreagerer.

Så jeg har et forslag til en "slem/utspekulert" måte å forrholde deg til det en stund - om du orker og synes det er verdt et forsøk. Det er basert på egen erfaring med noe lignende - en mann som drakk seg full, skjelte meg ut, mente jeg startet kranglene, og han truet meg fysisk også. Han mente oppriktig (tror jeg) at det meste var min skyld, jeg startet det og jeg var "minst like full" og husket ikke hva jeg sa og gjorde. Det var flere episoder innenfor husets vegger som ingen ville trodd om jeg skulle gjenfortalt. Jeg begynte å lure på egen virkelighetsoppfatning også.

Jeg lastet ned en app på telefonen- tror den het "smart recorder". En stemmestyrt opptaksapp som du kan ha i lomma, på bordet, på soverommet,...

For meg så ble det en hjelp på vei ut av et forhold med psykisk og fysisk mishandling. Jeg tok flere opptak over en periode.  Det fjernet tvilen min om kanskje det var jeg som overdrev og hvor mye av feilen som egentlig var min når han gikk til angrep. Det var faktisk verre å høre på når jeg ikke kunne forminske hva som skjedde etterpå.

Han har hørt litt selv om han naturlig nok ble forbanna da han forstod hva jeg hadde gjort, men han har søkt hjelp og kuttet ut sprit. Han ante ikke hvordan han oppførte seg og ble sjokkert.

Jeg beklager lang forklaring om mine opplevelser, det er fordi mange naturlig nok synes det er uetisk med opptak når bare en vet om det. Jeg føler et behov for å forsvare meg mot det.

Så jeg tenker det er greit å ikke prøve å begrense ham en stund, for da blir fokuset at du er vanskelig. La han styre seg selv og dokumenter hva som skjer. Da kan du finne ut av om du kan leve med det uten å gjøre noe, om du vil konfrontere han på oppførselen hans etterpå og la han finne ut om han synes det er ok å oppføre seg slik eller om du vil kreve at han endrer ting for å kunne fortsette samlivet. Selv tror jeg flere opptak for å vise mønsteret er lurt om du prøver - og ikke synes det er for ekstremt. Det er godt mulig jeg er blitt så skadet at jeg roper ulv når det er en liten bikkje

Det er ikke rett at du skal gå rundt og være redd eller utrygg på den måten du beskriver.

 

Anonymkode: 8d3f4...45d

[Antoinette]

Min mann hadde også en slik kompis som hele tiden skulle ha han med på fylla. Det toppet seg en julaften midt i middagen med huset vårt fullt av gjester. Han kom inn i spisestuen ganske så full og skulle ha mannen med på fest.

Hvor er det fest i kveld spurte jeg? Da fikk jeg et "hold kjeft din jævla hore" tilbake. Da tok to mannlige familiemedlemmer og kastet han ut. 

Det ble slutten på det vennskapet    for godt. 

Din mann har et problem, du er ikke kjip. Han må innse at han har et problem og søke hjelp, hvis ikke går du. 

[AnonymBruker]

Du er med på leken ved å passe på hele tiden. (Dessuten er det ikke noe poeng å kjefte når han er full). Min mann drakk for mye i en periode (og da mener jeg ikke en øl eller to om dagen, noe jeg mener er helt innafor). Jeg sa rolig til ham, (mens han var edru,selvsagt) at jeg bare vil si en ting, om jeg opplever at du holder på å utvikle et alkoholproblem, så går jeg. Han forstod at jeg mente det, og etter det har det ikke vært noe problem å begrense seg.

Anonymkode: 6c6bf...147

[Gjest Sisti]

Du overdriver ikke. Det er dessverre ikke så uvanlig heller. En venn hadde lignende problem, men har kommet seg ut av det nå, uten at han ble alkoholiker. Men i en periode drakk vi aldri alkohol med han tilstede. Kompisen hans, som høres litt ut som kompisen til mannen din, kom aldri ut av det. Han er nå skilt, og alkoholiker som ofte raver gatelangs i hjembyen, full, midt på dagen. Han har fem barn! Det er så trist. 

Tror dere bør ta en skikkelig alvorsprat, ikke bare om alkohol, men om respekt for hverandre, tydelige avtaler, hva er han villig til å ofre for din trygghet? Jeg hadde glatt kuttet ut alkohol om mannen min trengte at jeg gjorde det, og jeg forventer det samme av han. 

[AnonymBruker]

At han skjeller deg uten når han er full er selvsagt ikke ok. Jeg mener det er et større problem enn alkoholkonsum generelt her (som jeg ikke egentlig synes er så forferdelig).

Spørsmålet er: Er han slik overfor andre og? 

Grunnen til at jeg spør er rett og slett fordi alkohol fjerner grensene våre. Det er en sannhet i at man hører sannheten fra "barn og fulle mennesker". Når han skjeller deg ut som drita, så kommer raseriet et sted fra. Dersom det kun er overfor deg; hva handler dette egentlig om? Har han et innebygget sinne mot deg, som kommer ut etter han har drukket?

Anonymkode: f25ad...cc6

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive at mannen min er en mean drunk, men det stemmer ikke fordi alle andre opplever han som morsom. Det er bare jeg som ser den andre siden. La meg først si at han er en fantastisk mann! Han er en kjempegod far, han støtter meg og tar vare på meg. Han er til og med ganske huslig. Han er en person folk liker, veldig utadvendt og morsom. Vi er kanskje ikke kjærester lenger, men vi er bestevenner, og <familien as> går godt. Jeg vil bli gammel med han. Vi er 40. I alle år har vi hatt mange venner på besøk. Men det har alltid vært med måte, hvis dere forstår? Vi har barn, og vi har alltid hatt barnevakt hvis vi skal feste. Men et glass vin til middagen har vi tatt. Vi har særlig vært sammen med ett vennepar, og har nesten en form for storfamilie. Henter hverandres barn, spiser middag sammen, reiser sammen osv. Nå er ungene midt i tenårene, og vi har fremdeles dette tette forholdet.

I fjor sommer følte jeg at samværet ble mer enn bare sosialt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, bare magefølelse? Vi var mye i hagen, og flere naboer kom til. Det var ofte folk her, og jeg begynte å bekymre meg. Både jeg og damen i venneparet begynte å bli VELDIG forsiktige med alkohol. Når ungene var hjemme drakk vi ingen ting, ellers drakk vi kanskje en cider eller et lite glass vin. Vi følte vel at vi måtte passe på, det ble liksom litt mye. Mennene våre ble aldri overstadig beruset, men noen måtte liksom være den voksne. Men så kom vinteren, og alt ble rolig igjen.

Det var tidlig vår i år, og da begynte festlighetene. Mannen i venneparet har vært arbeidsledig i to år, og innen våren hadde han helt snudd døgnet. Strålende fornøyd med å la NAV betale for og la han ligge på sofaen. Og det virket som om han ventet hele uken på at min mann skulle ta helgen slik at de kunne drikke. Han fikk på det tidspunktet ikke lov til å drikke hjemme. Sannsynligvis fordi han ble mer full enn før, og han drakk gjerne noen øl midt i uka. Alene. Så det passet utmerket å komme hit. Mannen min klaget til å begynne med, for han jobber veldig mye. Og jeg vet ikke når jeg begynte å bekymre meg, men det skjedde i løpet av sommeren. Jeg begynte å si at vi måtte roe ned. Med vi mente jeg han, for jeg hadde helt sluttet med alkohol. Vi ble enige på mandag om at vi skulle ta noen hvite helger, men på fredag sto kameraten her, og så var det igang igjen. Gang på gang. Jeg skylder ikke på kameraten, men de to festet mye sammen. Og hver gang sa han at det var jo sånn i fjor også, og det blir roligere til vinteren. Jeg ble irritert og lei lei. Det var mye å rydde opp, og mye bekymring ang høy musikk osv. Men så dukket vennen opp på fredag igjen. Det toppet seg tidlig i høst. Vi skulle spise middag sammen, og jeg håpet det skulle bli som før. Jeg presiserte at dette ble kun en middag, men dumme meg tillot at det ble en øl til maten til gutta. Dere kan jo tenke dere hvordan det gikk.

Det endte med at de drakk cognac, og da fikk jeg veldig vondt i magen. Mannen min blir ufin når han får i seg brennvin, og vi er enige om at han ikke skal røre dette. Jeg skal innrømme at jeg var sur, fordi vi var enige om å ikke drikke. Så jeg gikk og la meg. Plutselig hører jeg at de spør sønnen min på 16 om han vil ha øl. Det raseriet jeg kjente da har jeg aldri følt maken til. Jeg stupte ut av soverommet og forlangte at kameraten skulle hjem, og at "festen" var slutt. Hvorpå mannen min ble minst like rasende. Han skjelte meg ut, jeg skal ikke ta detaljene, men det var ikke vakkert. Og han ble aldri ferdig. Han kom inn på soverommet og skrek gang på gang. Og vår gode venn satt der og trakk han opp. Jeg gikk tur resten av den natten, og morgenen etter dro jeg til svigerforeldrene mine. Jeg har aldri hatt behov for å dele våre problemer før, men akkurat da klarte jeg ikke mer. Alle løfter ble brutt, og jeg hadde ingen kontroll. Svigerfaren min er tørrlagt alkoholiker, og begge to jobber frivillig med rusrehabilitering. De lovte meg å prate med han, og foreslo null alkohol i minst 6 måneder. Senere på dagen skulle vi gå tur, og jeg var fremdeles sint. Jeg prøvde å ta opp drikkemønsteret deres, og at det var uakseptabelt å tilby sønnen vår øl, men da ble kameraten vår dritsur og gikk hjem. Han er ikke den som er mest mottakelig for kritikk. Etter dette har vi ikke hatt besøk av venneparet vårt.

Mannen min og kameraten hadde lagt noen planer i høst. De skulle en langhelg på hyttetur og fiske. Det er tradisjon. Men denne gangen var de ikke engang ute av hytta. De bare drakk. Og de skulle til Danmark med fotballklubben. Også tradisjon. Mannen min spiller ikke fotball engang ,men han er alltid med som <ballgutt>. Jeg hadde IKKE lyst til at han skulle dra, og jeg minnet han på avtalen vår. Han svarte at jeg ødela hele turen hans, og at han ikke gadd og høre på det. Det gjelder visst ikke hvis turen er avtalt på forhånd. De tok båten ned, overnattet en natt, og så båten opp igjen. Denne turen kostet over 10 000 kr. Jeg sa klart ifra hva jeg synes om dette. Hvorpå jeg fikk beskjed om at jeg ikke var noe bedre fordi jeg dro til London i høstferien med den eldste sønnen vår, så jeg hadde brukt penger jeg også. Vi to brukte forøvrig mindre lommepenger på 4 dager i London enn han brukte alene på Dansketur. Men her er han skikkelig hårsår. 

Han har drukket et par ganger etter dette, og jeg har begge gangene prøvd å være positiv og le. ikke lage dårlig stemning. I dag skulle vi lage medisterkaker til jul. Også tradisjon. Vi skulle ta et glass vin til jobben. Han synes det er kjedelig hvis bare han skal ta. Så jeg prøver. Problemet ligger jo i mitt hode. Jeg var urolig, og drakk kanskje et halvt glass. Jeg telte ikke hvor mange glass mannen min tok. Han var blid og fornøyd, men jeg har aldri syntes fulle folk er gøyale når jeg selv er edru. Det fortalte jeg han, hvorpå han svarte at jeg også var full fordi jeg snøvlet (?)! Så klaget han litt over vennen vår, fordi han snakket dritt om meg og mente jeg var kjip og lagde tøffel av mannen min. I neste sekund ringen han denne mannen og forteller at jeg er kjip.... Jeg ble så utrolig lei meg. Mannen min ble irritert. Når ble jeg den store stygge ulven i alt dette? Til og med ungene synes jeg er for streng. Pappa er gøyal når han er full, og jeg ødelegger alt. Og alle menn må få dra på guttetur uten at kona er sur! De tar hans parti. Når jeg tar det opp med mannen min, er jo ikke han interessert i å snu meningene deres. Og når jeg tar opp drikkingen svarer han alltid at jeg også var full, Jeg er jo med, ingenting galt skjedde, jeg lager problemer ut av ingenting. Det nytter ikke å nekte, for da er jeg dramatisk! Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Jeg sitter oppe og griner, han har besvimt i senga. Det er jul. Vi skal ha familien her. Jeg tror ikke han tar den helt ut da, men jeg vet aldri. Jeg har lyst til å forlange totalt alkoholforbud for alltid, men jeg vet at jeg ikke kommer noen veg. Det er ikke noe problem, jeg blåser ting ut av proposjoner, jeg er ikke noe bedre.... Jeg blir usikker. Overdriver jeg? Jeg har sikkert blitt kjip! 

Anonymkode: b767d...530

Du overdriver absolutt IKKE.

Jeg synes til og med du er litt for "snill" og synes du skal være helt konsekvent og ikke drikke alkohol med ham noe mer. NAV-venner med god tid og økt drikkemønster er ikke bra...hold disse unna deres hjem!

Så ekkelt dette høres ut...æsj,for noen "menn". Deres sønn på 16 behøver ikke slike "rollemodeller"...

Vurder skilsmisse og 50/50? 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: d5759...c0f

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

At han skjeller deg uten når han er full er selvsagt ikke ok. Jeg mener det er et større problem enn alkoholkonsum generelt her (som jeg ikke egentlig synes er så forferdelig).

Spørsmålet er: Er han slik overfor andre og? 

Grunnen til at jeg spør er rett og slett fordi alkohol fjerner grensene våre. Det er en sannhet i at man hører sannheten fra "barn og fulle mennesker". Når han skjeller deg ut som drita, så kommer raseriet et sted fra. Dersom det kun er overfor deg; hva handler dette egentlig om? Har han et innebygget sinne mot deg, som kommer ut etter han har drukket?

Anonymkode: f25ad...cc6

Jeg tror du har rett i at raseriet kommer fra et sted. Som oftest i alle fall. Men ikke alle fulle folk raser mot den/det de er sinna på. Han jeg var sammen med raste mot meg, mest fordi han syntes livet var urettferdig. Spesielt mot ham. På et plan var nok jeg den han var trygg på ikke kom til å "ta igjen", på et annet plan så skulle han nok teste ut om "jeg var til å stole på". For han betydde det at jeg ikke dro min vei. Han fremprovoserte altså det han var redd for og fikk samtidig bekreftet sitt verdensbilde. Alle forlater ham.

Jeg vet også andre som overhode ikke kjenner seg igjen i ting de har sagt/ment som fulle. Enten det er alkoholrelaterte psykoser eller hallusinasjoner.

Her tenker jeg at mannen kanskje raser mot ts fordi hun er den som prøver å sette grenser, og det liker han ikke? Spesielt ikke når han mister egne grenser pga alkoholen. Siden hun også gjorde det da han og kameraten var fulle, så følte han seg nok både ydmyket og tråkket på.

Dett ble kanskje en digresjon, men jeg tror "barn og fulle mennesker" kan gjøre at vi trekker veldig feil konklusjoner.

Anonymkode: 8d3f4...45d

[AnonymBruker]

Du overdriver overhodet ikke.

Jeg hadde bestilt time på familievernkontoret, og gitt et ultimatum: enten stopper denne avhengigheten, eller så blir det faktisk skilsmisse. På ordentlig. 

Han skal forplikte seg til et lavterskel behandlingsopplegg gjennom fastlegen for de som drikker for mye men enda ikke er havnet i full alkoholisme. Han er nemlig på veldig god vei. 

Anonymkode: fa1bd...329

[Gjest Blondie65]

Jeg tenker at det må være lov å sette grenser for hva en skal oppleve i eget hjem. Denne kameraten som tror det er greit å skjelle deg ut og skjenke din sønn får ikke komme over dørstokken. I det hele tatt synes jeg at de to som eier et hjem sammen må ha like mye å si for hva og hvem som skal komme og være der - og at den som har problemer med en person faktisk har veto rett.

En person - som din mann - som ikke greier å gjennomføre en hvit uke har et alkoholproblem. Kameraten og alkoholen er viktigere enn deg og familien og det han har lovet. Det kan være han ikke mente det han lovet eller bare sa det for å få fred i øyeblikket, men det er uansett ikke slik man bygger opp gode forhold.

Du går rundt på nåler i ditt eget hjem. Din egen angst og redsel gjør at du er i angrep hele tiden, og det blir neppe konstruktive diskusjoner om løsninger på den måten. Dere trenger hjelp og familievernkontoret - som allerede foreslått - er et godt sted å begynne.

[AnonymBruker]

TS her... Tusen takk til alle dere som har svart! Det er så godt å lese hva noen utenfra synes. Dere har jo bare hørt min side av historien, hans versjon er en litt annen, men jeg føler vel rett og slett at jeg mister kontrollen. Jeg er så redd for å miste det vi har. Jeg blir så skremt når jeg hører hva enkelte av dere skriver. 

Når det gjelder krangling, så vet jeg jo at i det øyeblikket jeg sier ifra at det er nok, er det en del øyeblikk siden det hadde hjulpet å si noe. Men det dreier seg mye om skadebegrensning. Mannen min og kameraten kjøpte se like (!) høyttalere på nett. I fylla, selvfølgelig. Han spurte først, foresten. Når de drikker skal disse høyttalerene testes. De spiller skikkelig høyt! Det er et under at vi ikke har fått naboklager. Jeg blir så flau, for jeg bryr meg nok litt mye om hva andre synes. Jeg har ikke lyst til å være den naboen som alltid har fest. Og så har vi jo to barn som skal sove i tillegg til meg. 

I går tok vi en prat på morgenen før ungene sto opp. Han sa han var lei av å våkne med vondt i magen (fylleangst på godt norsk), og han ville forandre seg. Han skjønner ikke hvorfor han blir full så fort, han syntes ikke han drakk så mye. Men det er tydelig at han ikke tåler noe særlig, så heretter skulle han stoppe etter to glass. Her er jeg litt ambivalent. På en måte synes jeg det er fint at vi kan kose oss med vin til maten som før. Men jeg er veldig i tvil om viljen til å stoppe er til stede etter to glass. Jeg regner med at det gjør det når det bare er oss to.... Vi pratet også om hva slags inntrykk han lar andre ha av meg. En ting er at han bekrefter overfor kameraten at jeg er en skikkelig bitch. En annen ting er at jeg er den kjedelige, sure forelderen i følge barna. Han ba om unnskyldning, og så ville han ikke prate mer om det. Jeg er nok ikke like fort ferdig med ting som han. Og når 16åringen vår på kvelden spurte om hva som skjedde i går. Hvorfor ble du plutselig så sur, mamma...? Da begynte jeg å gråte. Jeg måtte bare gå. Mannen min kom etter, og jeg var skikkelig sint fordi jeg er den dumme hele tiden. Vi ble enige om å fortelle han hvordan det hang sammen. Men det var bare jeg som tok den praten. Mannen min sitt bidrag var i grunnen å ikke protestere.

Jeg er så redd for at alt skal rakne. På en måte har det begynt å gå i stykker. Dette venneparet har vært veldig gode venner, jeg har vært så inderlig glad i dem. Men nå er samværene bare anstrengende. Jeg kjenner at kameraten ikke liker meg, og det har jeg innsett at er gjensidig. Både mannen min og jeg jobber hardt, og det er litt kvalmt med et menneske som er så fornøyd med å ikke bidra til samfunnet. Og den rare, morsomme personligheten hans har på en måte vridd seg til å bli ubehagelig. Han prater ikke pent til venninnen min, han kommer med slengbemerkninger til meg. Dette gjorde han også før, men med en morsom snert. Han har også ved et par anledninger sendt meg slibrige meldinger i fylla, og det er langt forbi hva som er akseptabelt. Når jeg tar opp dette med mannen min, sier han at alt dette ikke betyr noe, kameraten mener jo ikke noe vondt. Han synes det er jeg som plutselig har bestemt meg for å være hårsår. Jeg mener at kameraten har endret seg. Jeg mener det har med alkohol å gjøre. Mannen min synes kameraten har et normalt forhold til alkohol. At han ikke synes han selv har noe problem er en ting, men hvorfor tar han kameraten i forsvar? Skal han ikke være på min side?  Jeg legger ikke all skylden på kameraten vår, for mannen min er jo absolutt med. Men jeg føler at han har dårlig innvirkning på mannen min. Klisje, jeg vet.

Jeg har veldig lyst til å stole på mannen min. Snart har vi nyttårsselskap, og da kommer disse vennene våre. Jeg regner med at det kommer en del bemerkninger, og jeg klarer bare å se to utfall. Mannen min lar være å drikke, og så blir han kalt tøffel resten av kvelden, med stikk til meg. Eller så er jeg skikkelig kul og lar han drikke... Den kvelden får nok mye å si for tiden fremover. Hvis mannen min drikker, må vi få hjelp utenfra! Da hjelper ikke avtalene våre noen ting. Og hvis kameraten skal være spydig, har jeg lyst til å kutte han ut! Vi har vært venner i over 10 år, men jeg mistenker at den mannen ikke eksisterer mer. Her kommer mannen min til å kjempe med nebb og klør, for han sier at han ikke har andre venner. Men hvis han skal trosse meg for å være venn med en som er ufin mot meg, da må vi prate med noen...

Nyttårsforsettet i år blir altså å prate med noen... Det ser jeg nå som jeg har fått skrevet ned ting. Dere har helt rett, vi trenger hjelp! Tusen takk!

Det blir forøvrig spennende å se om kameraten vår får med seg rakettene i år. I fjor sovnet han før 12, med hodet i bordplata

 

Anonymkode: b767d...530

[AnonymBruker]

Jeg synes du burde avlyse nyttårsfeiringen !! Rett og slett kameraten har forandret seg det er nok ikke bare alkoholen men kan virke som han sliter psykisk kanskje av å ha mistet jobben. Dette innrømmer han selvsagt ikke og later som om alt er kult... han er den morsomme som ikke gidder å jobbe.. så fornøyd. 

Jeg ber deg igjen avlys! Jeg tror det kommer til å ende skikkelig dårlig for deg. Mannen din kommer ikke til å greie å motstå å drikke så lenge han er der. Uansett hvor mye han "vill" kommer det til å gå i vasken. Han må greie å være edru en lang stund før han kan slippes løs og drikke litt alkohol uten å gå for langt. Du kommer til å sitte der med angst som bygger seg mer og mer opp. 

Jeg forstår dere var god venn med venneparet men her MÅ du faktisk verne om deg selv og din familie først. Du kan si det rett ut til de om du greier, men føler di deg ikke sterk nok til det er omgangssyke en fin unskyldning. Når mannen din er sammen med deg og er edru er han på din side. Men når de to kommer sammen så "tillater" de hverandre denne oppførselen. 

Jeg er anonym med mannen som holdt på å ville drepe meg i fylla. Jeg er her ennå to år senere med en flott man  som nå ikke drikker lenger. Men please hør på meg og hør på magefølelsen din!!!!

Anonymkode: fa3ae...3b8

[Gjest Sisti]

Uff, det er jo trasig hele greia. Det høres jo ut som den kameraten sliter veldig, og det han egentlig trenger er ærlige venner som forteller ham at han er på vei ut stupet. Men det har han ikke, han har i stedet din dumme mann som venn, som tror han er en god venn ved å følge han ut stupet. 

Jeg tror ikke nyttår blir noen suksess for dere, så jeg håper du mener alvor i at dere skal oppsøke hjelp når det går skeis. Skal barna være vitne til en slik feiring? Det er godt mulig sønnen din skjønner at det egentlig ikke er du som er dum, men det er så utrolig mye lettere for han å mene at du er dum enn å innrømme at pappa har et alkoholproblem. Det er forsvarsmekanismen til alle, både mannen din, kameraten og sønnen din! Mye bedre å tenke at du er teit, enn å se hvor alvorlige problemer som foreligger. Men du må bare fortsette å være teit. Vær ærlig med denne kameraten og si at hvis han har problemer med deg er han hjertelig velkommen til å forlate huset og aldri komme tilbake. Personlig hadde jeg nok nektet han å komme på besøk allerede fra nå av. 

Du er den eneste kona til mannen din også, så han får finne ut hva som er viktigst. Han trenger jo ikke dumpe kompisen sin for godt, men ta en pause til han har kontroll på eget alkoholinntak, og deretter vurdere om han har behov for en kamerat som gjør mer vondt enn godt. Kan de ikke være edru sammen er det ikke noe solid vennskap. 

[AnonymBruker]

Kanskje hovedproblemet er at kameraten går uten jobb og ikke egentlig har det så bra som han skal ha det til. Arbeidssledighet sliter på selvbildet, er ensomt og det er lett å bli deprimert. Man er ikke nyttig mer, så blir det en kanskje en  "mannegreie". "Ingen kvinner sier hva vi kan gjøre og ikke!"-greie. Som bare ikke passer bra med å være familiefar. Alt hadde gjerne løst seg av at kameraten fikk jobb og nytteverdien tilbake. 

Kanskje du kan alliere deg med venninna di og prate om hvordan dere kan lure mannen hennes inn i noe mer oppbyggende mens han går arbeidsledig? Hvis de to mennene er så redd for å bli tøfler: kanskje utfordre dem til å bygge ting, frem med snekkerbelter, hogge trær eller annet kroppsarbeid så de får tatt seg ut litt?

Anonymkode: ac877...17a

[Jus sanguinis]

På ‎22‎.‎12‎.‎2016 den 23.57, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive at mannen min er en mean drunk, men det stemmer ikke fordi alle andre opplever han som morsom.

Anonymkode: b767d...530

Akkurat den setningen fikk meg til å respektere deg så jævlig mye mer enn du aner. Du vet det kanskje ikke selv, men jeg vil si du er et bedre menneske enn de aller fleste.

[AnonymBruker]

La nå gubben drikke til han stuper og du pakker tingene dine og flytter ut. Verre er det ikke.

Anonymkode: deb7c...8b2