Når skal man la dyra få slippe å leve mer?

[AnonymBruker]

Jeg er i en evig diskusjon angående forsikring til pus. Vedkommende mener at om det skulle skje noe som gjør at pus (og andre dyr) ikke får leve et normalt liv mer så skal de få slippe. Jeg er enig, men det kan jo også dukke opp småting som fort blir dyrt uten forsikring men som dyra kan bli kvitt fort og få tilbake sitt normale liv. Kanskje man må igjennom masse tester for sikkerhetsskyld og som sagt, uten forsikring blir det fort dyrt. Man dreper vel ikke et dyr pga småting. 

Hvor går grensen hos dere? Når lar dere dyra få vandre videre opp i himmelen?

Anonymkode: cf8df...46a

[AnonymBruker]

Hvis dyret vil leve med store problemer (motorisk) å være totalt avhengig av alle mulige behandlinger og medisiner så syns jeg faktisk man skal få avlive. Derimot er det mye som kan fikses, et dyr lever i nuet og dermed vil den ikke tenke over at den for en uke siden hadde gips på foten. Men som sagt, må dyret gå resten av livet med store plager så for guds skyld avliv. Død hund lider ikke, å vi kan ikke kjøre dyrene gjennom aly mulig rart bare fordi VI er ego. Har man dyr må man tenke på at man vil leve lenger en dyret. Men forsikring er noe alle burde ha uansett, med mindre du har råd til å betale ut 20-40000 på en gang. 

Anonymkode: e24a0...3de

[QueenOfTheSidewalk]

Høres ut som en ypperlig selger for dyreforsikring

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis dyret vil leve med store problemer (motorisk) å være totalt avhengig av alle mulige behandlinger og medisiner så syns jeg faktisk man skal få avlive. Derimot er det mye som kan fikses, et dyr lever i nuet og dermed vil den ikke tenke over at den for en uke siden hadde gips på foten. Men som sagt, må dyret gå resten av livet med store plager så for guds skyld avliv. Død hund lider ikke, å vi kan ikke kjøre dyrene gjennom aly mulig rart bare fordi VI er ego. Har man dyr må man tenke på at man vil leve lenger en dyret. Men forsikring er noe alle burde ha uansett, med mindre du har råd til å betale ut 20-40000 på en gang. 

Anonymkode: e24a0...3de

Jeg er helt enig. 

 

3 minutter siden, Evilposelos skrev:

Høres ut som en ypperlig selger for dyreforsikring

Haha, takk skal du ha. Kanskje jeg skal få meg jobb som selger 

ts

Anonymkode: cf8df...46a

[Tvist]

Jeg har ikke forsikret kattene, men har en egen sparekonto for dem +  mulighet for å låne alt jeg trenger, nå mens kontoen er under oppbygging. En katt kan leve fint med 3 ben eller ett øye. Penger vil ikke være det som bestemmer om de får leve videre, mine beste venner er verd mer enn det.

 Småting kan alltid skje, ved store ting må man ta en vurdering, evt sammen med dyrlege.

[AnonymBruker]

1 time siden, Tvist skrev:

Jeg har ikke forsikret kattene, men har en egen sparekonto for dem +  mulighet for å låne alt jeg trenger, nå mens kontoen er under oppbygging. En katt kan leve fint med 3 ben eller ett øye. Penger vil ikke være det som bestemmer om de får leve videre, mine beste venner er verd mer enn det.

 Småting kan alltid skje, ved store ting må man ta en vurdering, evt sammen med dyrlege.

En sparekonto var lurt  

ts

Anonymkode: cf8df...46a

[AnonymBruker]

I tvilstilfeller kommer det an på personligheten til dyret. Noen dyr har mer livslyst enn andre, og man ser det på dem at de er glade selv når de er syke. Andre endrer personlighet og virker ikke så glade lenger

Anonymkode: 20cea...a94

[Tanuki]

Det avhenger jo veldig av situasjonen. Vår pus ble avlivet i sommer, da var han 17år, hadde vært i god form inntill sommeren, da begynte organer å svikte og dyrlegen misttenkte kreft, ikke ville han spise eller drikke heller. Å begynne å operere ville vært galskap og dyreplageri, så i det tilfellet var jo avlivning en lett besluttning. 

[AnonymBruker]

Kreft, hos dyra mine, behandles ikke. Punktum. Der har jeg en klar grense. Skulle hunden eller katten (eller hva det måtte være) få kreft, så starter vi ikke på cellegift, det er seigpining av dyr. Stygge greier.

Ellers så er jeg åpen for å fikse brudd etc, så lenge det absolutt ikke er komplisert og sjansen for at dyret blir fullstendig normalt etterpå, uten noen som helst form for plager. Er det komplisert (operasjon, skruer, utrolig mye oppfølging - vært der..) så avlives dyret. 

Jeg tenker at dyr er dyr, jeg besjeler dem ikke. De kan ikke reflektere over jeg-et, de forstår ikke at de kan bli friske en gang om 9 måneder (f.eks), det eneste de skjønner er: "Hjelp, jeg lider, jeg har vondt, la meg slippe å ha det vondt". 

Det ansvaret påtar jeg meg som dyreeier, det vanskelige valget. Jeg mener mange har ALT FOR HØY terskel for å avlive dyrene sine. Jeg har avlivet et dyr pga komplisert brudd+brokk/løsning i magen. Kunne operert, og sett om dyret overlevde. Hatt utrolig mange oppfølgingstimer hos veterinær, og hatt et dyr som bare hadde vondt, vondt, vondt. Truet i dyret piller hver dag. Nei... det er ikke noe liv... Jeg har også avlivet et dyr pga epilepsi som ble verre og verre. Der forsøkte jeg faktisk ganske mye, dro på CT til og med.. Men da han begynte å glefse etter (det som den gang var) samboeren min, skjønte jeg at NÅ.. nå er det på tide å la dyret få slippe.. Dyret var ikke seg selv lenger. Aggressiv, redd, nervøs, hadde vondt, fikk anfall hyppigere og hyppigere. 

Det høres kanskje ut som en lett avgjørelse, men det er 1 år siden og jeg sliter fortsatt med savn. Gjør så vondt. Har grått mye. Men det er det ansvaret jeg påtar meg når jeg skaffer meg dyr. Og jeg står for det. 

Anonymkode: 60a22...fc3

[Gjest Gaea]

Når dyret er betydelig plaget eller må begrenses så mye i hverdagen at livskvaliteten er dårlig, eller hvis den må leve med smerter under lang behandlingstid. Penger skal definitivt ikke være det avgjørende, forsikrer alle dyr og er forberedt på å betale i dyre dommer dersom det er noe forsikringen ikke dekker.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kreft, hos dyra mine, behandles ikke. Punktum. Der har jeg en klar grense. Skulle hunden eller katten (eller hva det måtte være) få kreft, så starter vi ikke på cellegift, det er seigpining av dyr. Stygge greier.

Ellers så er jeg åpen for å fikse brudd etc, så lenge det absolutt ikke er komplisert og sjansen for at dyret blir fullstendig normalt etterpå, uten noen som helst form for plager. Er det komplisert (operasjon, skruer, utrolig mye oppfølging - vært der..) så avlives dyret. 

Jeg tenker at dyr er dyr, jeg besjeler dem ikke. De kan ikke reflektere over jeg-et, de forstår ikke at de kan bli friske en gang om 9 måneder (f.eks), det eneste de skjønner er: "Hjelp, jeg lider, jeg har vondt, la meg slippe å ha det vondt". 

Det ansvaret påtar jeg meg som dyreeier, det vanskelige valget. Jeg mener mange har ALT FOR HØY terskel for å avlive dyrene sine. Jeg har avlivet et dyr pga komplisert brudd+brokk/løsning i magen. Kunne operert, og sett om dyret overlevde. Hatt utrolig mange oppfølgingstimer hos veterinær, og hatt et dyr som bare hadde vondt, vondt, vondt. Truet i dyret piller hver dag. Nei... det er ikke noe liv... Jeg har også avlivet et dyr pga epilepsi som ble verre og verre. Der forsøkte jeg faktisk ganske mye, dro på CT til og med.. Men da han begynte å glefse etter (det som den gang var) samboeren min, skjønte jeg at NÅ.. nå er det på tide å la dyret få slippe.. Dyret var ikke seg selv lenger. Aggressiv, redd, nervøs, hadde vondt, fikk anfall hyppigere og hyppigere. 

Det høres kanskje ut som en lett avgjørelse, men det er 1 år siden og jeg sliter fortsatt med savn. Gjør så vondt. Har grått mye. Men det er det ansvaret jeg påtar meg når jeg skaffer meg dyr. Og jeg står for det. 

Anonymkode: 60a22...fc3

Dette!

Anonymkode: 06a7d...d57

[Tvist]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kreft, hos dyra mine, behandles ikke. Punktum. Der har jeg en klar grense. Skulle hunden eller katten (eller hva det måtte være) få kreft, så starter vi ikke på cellegift, det er seigpining av dyr. Stygge greier.

Ellers så er jeg åpen for å fikse brudd etc, så lenge det absolutt ikke er komplisert og sjansen for at dyret blir fullstendig normalt etterpå, uten noen som helst form for plager. Er det komplisert (operasjon, skruer, utrolig mye oppfølging - vært der..) så avlives dyret. 

Jeg tenker at dyr er dyr, jeg besjeler dem ikke. De kan ikke reflektere over jeg-et, de forstår ikke at de kan bli friske en gang om 9 måneder (f.eks), det eneste de skjønner er: "Hjelp, jeg lider, jeg har vondt, la meg slippe å ha det vondt". 

Det ansvaret påtar jeg meg som dyreeier, det vanskelige valget. Jeg mener mange har ALT FOR HØY terskel for å avlive dyrene sine. Jeg har avlivet et dyr pga komplisert brudd+brokk/løsning i magen. Kunne operert, og sett om dyret overlevde. Hatt utrolig mange oppfølgingstimer hos veterinær, og hatt et dyr som bare hadde vondt, vondt, vondt. Truet i dyret piller hver dag. Nei... det er ikke noe liv... Jeg har også avlivet et dyr pga epilepsi som ble verre og verre. Der forsøkte jeg faktisk ganske mye, dro på CT til og med.. Men da han begynte å glefse etter (det som den gang var) samboeren min, skjønte jeg at NÅ.. nå er det på tide å la dyret få slippe.. Dyret var ikke seg selv lenger. Aggressiv, redd, nervøs, hadde vondt, fikk anfall hyppigere og hyppigere. 

Det høres kanskje ut som en lett avgjørelse, men det er 1 år siden og jeg sliter fortsatt med savn. Gjør så vondt. Har grått mye. Men det er det ansvaret jeg påtar meg når jeg skaffer meg dyr. Og jeg står for det. 

Anonymkode: 60a22...fc3

Det går vel begge veier,det er mange som har for lav terskel for å avlive dyr også. Sommerferie, katten liker ikke barna, katten biter osv.

[tussi84]

For meg er grensene høye men fornuftige.

1. Katten må lide unødig med sykdommen eller funksjonhemmingene som den har fått.

2. Sjansene for at pus kan bli bra av sykdom er veldig veldig liten. 

3. Når dyret er sykt og viser på en måte at nå har jeg fått nok. Glede blir borte, det oppfører seg anderledes..

4. Når vetrinær anbefaler det. 

Jeg måtte la en av pusene mine få slippe hos dyrlegen for noen år siden. Den ble påkjørt og røntgen viste mange indre bløsninger. Katten var fullstending paralysert og reagerte ikke på noe så de lurte på om han hadde fått et slag. De kunne operere katten men i hans tilstand ville han neppe overleve narkosen engang som de sa. Så de anbefalte avliving. Så jeg valgte å avlive da oddsene for at han både ville bli seg selv igjen, og overleve operasjon var minimal.

 

 

[AnonymBruker]

Grensen går ved tannbehandling og brudd som ikke må opereres. Kreft behandler vi naturligvis ikke. Og blir dyret plaget av artose bruker vi ikke ressurser på at det skal plages gjennom fysioterapi, akupunktur etc., men lar det slippe.

Vi har nok lavere grense for å avlive husdyr enn det som er blitt kosher de siste årene, av den enkle grunn at vi er gårdbrukere og dermed jobber med dyrevelferd og etikk rundt det daglig. Så 

Anonymkode: 92411...a24