Snakker hull i hodet mitt snart!

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg har en sønn på 6 år, som nylig har begynt å bli testet av PPT, for å finne ut om han har ADHD. Han har alltid vært urolig, sitter aldri i ro med hendene og føttene. Han sover til og med urolig!

 

Jeg kan takle uro, det er ikke noe problem, men guuuuuud a meg, han SNAKKER 24/7! Han er ALDRI stille. Han har aldri sittet å sett Barne-TV helt stille og rolig før. Han skal snakke om absolutt alt mellom himmel og jord. Og han forventer svar på alt. Jeg er høysensitiv, har generell angst og moderat depresjon. Dette gjør at jeg er veldig sårbar, utålmodig, og trenger masse ro. Og pga dette så har jeg så utrolig mye i hodet, som gjør at jeg trenger mye ro og stillhet. 

Jeg gruer meg til helgene og ferier, da de blir utrooolig lange når det er så mye uro og snakk 😞 

Det bare fører til at jeg ikke orker å leve meg inn i det han snakker om, og gi han 100% oppmerksomhet. For da vet jeg at han kan sitte å prate i 5 timer i strekk om det hadde vært for han 🙈😅 

Jeg prøver så godt jeg kan, men nå begynner det å bli veldig tøft for meg. 

 

Har dere noen tips? Som er gunstig for både han og meg? Jeg blir gal! 

 

 

Og jeg trenger ingen kommentarer på at jeg er for utålmodig eller har "valgt å få barn" så jeg må tåle det osvosv.

 

Jeg vil ha tips for meg og min sønn, som gjør oss begge bra! ❤

Anonymkode: 31d9e...090

[AnonymBruker]

Hva skjer hvis du ber barnet være stille, helt rett frem og direkte? Har du prøvd det, i så fall på hvilke måter? Barn med ADHD må ofte ha direkte beskjeder for at de skal forstå (henger sammen med konsentrasjonsevnen), og hvis du ikke har sagt fra temmelig rett ut er det ikke sikkert barnet forstår overhodet, eller klarer å tolke ikke-verbale signaler du sender ut. Hvis du f.eks. sier "nå er mamma sliten i hodet", men ikke får frem at grunnen er at han skravler for mye, så er det ikke sikkert han kobler at du har vondt i hodet med at han må endre atferd.

Man skal ikke være tålmodig til verdens ende med barn - det er det nemlig ingen andre som er; verken klassekamerater, folk du møter på butikker eller andre ellers i livet. En som er såpass gammel tåler å få direkte beskjeder og korreks på uønsket atferd, og det er viktig for at han skal kunne fungere i sosiale fellesskap som f.eks. i klassen sin. Tenk deg bare hvordan det blir mellom ham og klassekameratene dersom han aldri får korreks hjemme (jeg sier ikke at han ikke får det - dette er å sette ting på spissen) og dermed ikke greier å fatte signaler som går på at andre blir slitne? Da får du fort en gutt som vantrives i skolen og som er så slitsom å være sammen med at de andre i klassen skyr ham. 

Hvis han er til utredning kan det hende dere blir anbefalt medikamenter. Hva tenker du om det?

Det er helt klart ikke gunstig for noen av dere slik situasjonen er nå. Han må lære seg å være stille, og dette kan gjøres på mange måter. Enten ved avledning ("nå må du leke på rommet ditt i 30 minutter alene, og så kan vi legge puslespill sammen/begynne på middagen sammen etterpå"), en form for belønningssystemer med konkrete oppgaver som han skal gjøre, eller på andre måter ved å gjøre konkrete avtaler - gjør han x gjør dere y sammen etterpå. Da får han aktivisert seg og du får en liten timeout, samtidig som barnet ikke føler seg avvist. Så får han en uthvilt mamma som orker å høre mer på ham og leke med ham etterpå, mamma får en velfortjent pause, han får mestring, og han lærer å leke selvstendig og å være med å gjøre huslige sysler 

Anonymkode: 32991...4ad

[Jus sanguinis]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er høysensitiv, har generell angst og moderat depresjon. Dette gjør at jeg er veldig sårbar, utålmodig, og trenger masse ro. Og pga dette så har jeg så utrolig mye i hodet, som gjør at jeg trenger mye ro og stillhet. 

Anonymkode: 31d9e...090

Men barn valgte du likevel å få?

[kvinne20]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva skjer hvis du ber barnet være stille, helt rett frem og direkte? Har du prøvd det, i så fall på hvilke måter? Barn med ADHD må ofte ha direkte beskjeder for at de skal forstå (henger sammen med konsentrasjonsevnen), og hvis du ikke har sagt fra temmelig rett ut er det ikke sikkert barnet forstår overhodet, eller klarer å tolke ikke-verbale signaler du sender ut. Hvis du f.eks. sier "nå er mamma sliten i hodet", men ikke får frem at grunnen er at han skravler for mye, så er det ikke sikkert han kobler at du har vondt i hodet med at han må endre atferd.

Man skal ikke være tålmodig til verdens ende med barn - det er det nemlig ingen andre som er; verken klassekamerater, folk du møter på butikker eller andre ellers i livet. En som er såpass gammel tåler å få direkte beskjeder og korreks på uønsket atferd, og det er viktig for at han skal kunne fungere i sosiale fellesskap som f.eks. i klassen sin. Tenk deg bare hvordan det blir mellom ham og klassekameratene dersom han aldri får korreks hjemme (jeg sier ikke at han ikke får det - dette er å sette ting på spissen) og dermed ikke greier å fatte signaler som går på at andre blir slitne? Da får du fort en gutt som vantrives i skolen og som er så slitsom å være sammen med at de andre i klassen skyr ham. 

Hvis han er til utredning kan det hende dere blir anbefalt medikamenter. Hva tenker du om det?

Det er helt klart ikke gunstig for noen av dere slik situasjonen er nå. Han må lære seg å være stille, og dette kan gjøres på mange måter. Enten ved avledning ("nå må du leke på rommet ditt i 30 minutter alene, og så kan vi legge puslespill sammen/begynne på middagen sammen etterpå"), en form for belønningssystemer med konkrete oppgaver som han skal gjøre, eller på andre måter ved å gjøre konkrete avtaler - gjør han x gjør dere y sammen etterpå. Da får han aktivisert seg og du får en liten timeout, samtidig som barnet ikke føler seg avvist. Så får han en uthvilt mamma som orker å høre mer på ham og leke med ham etterpå, mamma får en velfortjent pause, han får mestring, og han lærer å leke selvstendig og å være med å gjøre huslige sysler 

Anonymkode: 32991...4ad

TS her.

 

Jeg har prøvd å si det rett ut, at han må være stille. Men det varer i 15 sekunder, så er det glemt.

 

Jeg er egentlig veldig enig i det du sier, men nå når vi har funnet ut at han kanskje har ADHD, så får jeg vondt av å irettesette noe han ikke kan noe for. Han blir tydelig lei seg (ikke furtende eller fordi at han synes det er urettferdig) om vi sier ifra om at han må sitte rolig eller være stille en stund. Jeg vet liksom ikke hvor mye eller hva jeg kan irettesette, i forhold til adhd. 

Medisiner prøver vi, om det er nødvendig og best for min sønn. Tar vell litt tid å komme dit og.

 

Men tusen takk for mange gode, fine tips!

[AnonymBruker]

Kan ikke du og faren hans bytte på å sitte i stua med ham?

Anonymkode: 9543d...54d

[kvinne20]

4 minutter siden, Jus sanguinis skrev:

Men barn valgte du likevel å få?

Ja, jeg valgte å få barn da jeg var i et stabilt forhold og hadde ganske bra psyke da jeg var 19 år. Dette er noe som har kommet i ettertid. 

 

[kvinne20]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kan ikke du og faren hans bytte på å sitte i stua med ham?

Anonymkode: 9543d...54d

Vi er desverre ikke sammen lengre. Så jeg er aleneforsørger.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, kvinne20 skrev:

TS her.

 

Jeg har prøvd å si det rett ut, at han må være stille. Men det varer i 15 sekunder, så er det glemt.

 

Jeg er egentlig veldig enig i det du sier, men nå når vi har funnet ut at han kanskje har ADHD, så får jeg vondt av å irettesette noe han ikke kan noe for. Han blir tydelig lei seg (ikke furtende eller fordi at han synes det er urettferdig) om vi sier ifra om at han må sitte rolig eller være stille en stund. Jeg vet liksom ikke hvor mye eller hva jeg kan irettesette, i forhold til adhd. 

Medisiner prøver vi, om det er nødvendig og best for min sønn. Tar vell litt tid å komme dit og.

 

Men tusen takk for mange gode, fine tips!

Hvem som tester medisiner?

Tester du TS medisiner, eller det 'bare' ungen som skal medisineres??

Anonymkode: 03009...705

[Forundret..]

14 minutter siden, Jus sanguinis skrev:

Men barn valgte du likevel å få?

Jeg er blitt fortalt at flere lidelser faktisk kan bli utløst av svangerskap.. 

 

[kvinne20]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvem som tester medisiner?

Tester du TS medisiner, eller det 'bare' ungen som skal medisineres??

Anonymkode: 03009...705

Jeg går på medisiner og i terapi, så nei.

[AnonymBruker]

Sønnen min på 7 år utredes for fult for ADHD i disse dager. Han har konstant munndiare og jeg blir helt tussete av pratingen hans. Han klarer ikke å være stille med mindre han har noe å holde på med som han kan konsentrere seg om, men til og med da skravles det MYE! Jeg har lært å ignorere mye, men av og til må jeg nesten brøle TI STILL for å få 5 minutter i fred. Det er helt ekstremt og familie og venner sitter og hører på han i ren fascinasjon. 

Anonymkode: fb493...bdd

[AnonymBruker]

12 minutter siden, kvinne20 skrev:

TS her.

 

Jeg har prøvd å si det rett ut, at han må være stille. Men det varer i 15 sekunder, så er det glemt.

 

Jeg er egentlig veldig enig i det du sier, men nå når vi har funnet ut at han kanskje har ADHD, så får jeg vondt av å irettesette noe han ikke kan noe for. Han blir tydelig lei seg (ikke furtende eller fordi at han synes det er urettferdig) om vi sier ifra om at han må sitte rolig eller være stille en stund. Jeg vet liksom ikke hvor mye eller hva jeg kan irettesette, i forhold til adhd. 

Medisiner prøver vi, om det er nødvendig og best for min sønn. Tar vell litt tid å komme dit og.

 

Men tusen takk for mange gode, fine tips!

Jeg forstår. Skjønner at det er slitsomt for alle parter, men det blir bedre når dere får ordentlig utredning og gutten din får tilpasninger i skolen - og du får helt sikkert tilbud om kurs hvis du vil. Flere kurs er ganske gode, og kan gi deg teknikker du kan bruke i hverdagen når du har et barn med ADHD og konsentrasjonsvansker. 

Jeg forstår også den biten med å føle på dårlig samvittighet for å irettesette ham for atferd som han ikke kan noe for, men atferden hans kan få store konsekvenser for ham i andre settinger, og jeg tenker det er bedre at han får hjelp og veiledning hjemme enn at andre barn, som gjerne sier ifra litt mer brutalt - eller ved fullstendig utfrysning - må stå for korreksen. Og det er ikke sånn at ADHD-diagnosen gir deg noe frikort for atferd verken i sosiale sammenhenger, på skolen eller i arbeidslivet. Han må lære teknikker for å gjenvinne fatningen når oppmerksomheten går ut av vinduet, og det kan du hjelpe ham med, blant annet gjennom å gi ham konkrete arbeidsoppgaver og å være direkte med ham. Han må minnes på ting, sannsynligvis mange flere ganger enn du er komfortabel med i begynnelsen, men det vil hjelpe på sikt. At han blir litt lei seg kan dere begge leve helt fint med, og ADHD er ikke på noen måte en grunn til å la ham fare på med skravling og spillopper. Det er motsatt - desto viktigere at dere finner teknikker og avtaler som gjør at barnet lærer å skifte fokus, og å respektere andres grenser. Særlig det siste er det viktigste av alt, og selv om du kanskje føler deg fæl i begynnelsen når du irettesetter, påminner og må være streng, så gjør du barnet ditt en tjeneste ved å forberede ham og å minne ham på hva som forventes.  

Det finnes andre medisiner enn Ritalin dersom dere frykter at denne kan bli for sterk, men det regner jeg med at fastlegen og PPT gir dere mer informasjon om - og det er jo noe som varierer med barnet, utfordringene osv. For en del barn så kan riktig dosering av denne eller tilsvarende medisin dempe innfallene, og gjøre at hyperaktiviteten (herunder skravlingen og "kavingen" med armer og bein) ikke oppleves som like ekstrem for andre, og for mange bidrar også medisinene til at de får tid til å tenke seg om før de handler - noe som er vanskelig for mange med ADHD. 

Men som nevnt, det er kjempeviktig at dere gir ham korreks i hjemmet. Sett klare, helt konkrete forventninger, tidsrammer - lær barnet klokka så han kan følge med på den selv - slik at han opplever mestring, aktivisering og at dere får noen pauser uten at han føler seg avvist. Alle barn må lære å aktivisere seg selv og å være alene og drive selvstendig lek, og jeg tror det ville vært sunt for dere alle dersom barnet lærte seg til å leke mer på egen hånd. Sett gjerne en regel om at når vi ser på TV så snakker vi bare i reklamepausen (og si da gjerne noe ala at "når vi skal se på TV så vil jeg både se og høre TVen, også kan vi prate sammen i pausen/etter programmet er slutt, ellers greier ikke jeg å få med meg hva som skjer, og da får ikke jeg noe lyst til å se på TV mer"), og vær nøye med å minne om regelen i forkant, og å rose etterpå. Han klarer neppe å være stille hele tiden første gangen dere ser barne-tv og innfører denne regelen, men påminn - "husk på regelen", og ikke oppmuntre til videre prat. Ros underveis. Fokus på positive ting, avledning og ikke oppmuntre det som er uønsket. Så tror jeg dette vil bli enklere for dere alle  

Anonymkode: 32991...4ad

[kvinne20]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår. Skjønner at det er slitsomt for alle parter, men det blir bedre når dere får ordentlig utredning og gutten din får tilpasninger i skolen - og du får helt sikkert tilbud om kurs hvis du vil. Flere kurs er ganske gode, og kan gi deg teknikker du kan bruke i hverdagen når du har et barn med ADHD og konsentrasjonsvansker. 

Jeg forstår også den biten med å føle på dårlig samvittighet for å irettesette ham for atferd som han ikke kan noe for, men atferden hans kan få store konsekvenser for ham i andre settinger, og jeg tenker det er bedre at han får hjelp og veiledning hjemme enn at andre barn, som gjerne sier ifra litt mer brutalt - eller ved fullstendig utfrysning - må stå for korreksen. Og det er ikke sånn at ADHD-diagnosen gir deg noe frikort for atferd verken i sosiale sammenhenger, på skolen eller i arbeidslivet. Han må lære teknikker for å gjenvinne fatningen når oppmerksomheten går ut av vinduet, og det kan du hjelpe ham med, blant annet gjennom å gi ham konkrete arbeidsoppgaver og å være direkte med ham. Han må minnes på ting, sannsynligvis mange flere ganger enn du er komfortabel med i begynnelsen, men det vil hjelpe på sikt. At han blir litt lei seg kan dere begge leve helt fint med, og ADHD er ikke på noen måte en grunn til å la ham fare på med skravling og spillopper. Det er motsatt - desto viktigere at dere finner teknikker og avtaler som gjør at barnet lærer å skifte fokus, og å respektere andres grenser. Særlig det siste er det viktigste av alt, og selv om du kanskje føler deg fæl i begynnelsen når du irettesetter, påminner og må være streng, så gjør du barnet ditt en tjeneste ved å forberede ham og å minne ham på hva som forventes.  

Det finnes andre medisiner enn Ritalin dersom dere frykter at denne kan bli for sterk, men det regner jeg med at fastlegen og PPT gir dere mer informasjon om - og det er jo noe som varierer med barnet, utfordringene osv. For en del barn så kan riktig dosering av denne eller tilsvarende medisin dempe innfallene, og gjøre at hyperaktiviteten (herunder skravlingen og "kavingen" med armer og bein) ikke oppleves som like ekstrem for andre, og for mange bidrar også medisinene til at de får tid til å tenke seg om før de handler - noe som er vanskelig for mange med ADHD. 

Men som nevnt, det er kjempeviktig at dere gir ham korreks i hjemmet. Sett klare, helt konkrete forventninger, tidsrammer - lær barnet klokka så han kan følge med på den selv - slik at han opplever mestring, aktivisering og at dere får noen pauser uten at han føler seg avvist. Alle barn må lære å aktivisere seg selv og å være alene og drive selvstendig lek, og jeg tror det ville vært sunt for dere alle dersom barnet lærte seg til å leke mer på egen hånd. Sett gjerne en regel om at når vi ser på TV så snakker vi bare i reklamepausen (og si da gjerne noe ala at "når vi skal se på TV så vil jeg både se og høre TVen, også kan vi prate sammen i pausen/etter programmet er slutt, ellers greier ikke jeg å få med meg hva som skjer, og da får ikke jeg noe lyst til å se på TV mer"), og vær nøye med å minne om regelen i forkant, og å rose etterpå. Han klarer neppe å være stille hele tiden første gangen dere ser barne-tv og innfører denne regelen, men påminn - "husk på regelen", og ikke oppmuntre til videre prat. Ros underveis. Fokus på positive ting, avledning og ikke oppmuntre det som er uønsket. Så tror jeg dette vil bli enklere for dere alle  

Anonymkode: 32991...4ad

Tusen takk for virkelig bra tilbakemelding! Jeg skal absolutt prøve ut tipsene du har gitt meg!

[Mammabamma]

Vi har et ADHD barn som er begynt på conserta. Godt for både barn og voksne for der gikk skravla non stop og fikk ikke barnet respons så kom samme remsa på nytt med litt mer trykk på mamma eller pappa. Nå drømmer jeg ikke om å bli midlertidig døv lørdag formiddag.

[kvinne20]

1 minutt siden, Mammabamma skrev:

Vi har et ADHD barn som er begynt på conserta. Godt for både barn og voksne for der gikk skravla non stop og fikk ikke barnet respons så kom samme remsa på nytt med litt mer trykk på mamma eller pappa. Nå drømmer jeg ikke om å bli midlertidig døv lørdag formiddag.

haha, siste setningen 

Så bra at dere har funnet hjelp som fungerer! 

[AnonymBruker]

35 minutter siden, kvinne20 skrev:

Vi er desverre ikke sammen lengre. Så jeg er aleneforsørger.

Siden du er såpass syk, bør barnet flytte til far og så kan du være samværsforelder. 

Anonymkode: 5d6d7...a54

[kvinne20]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden du er såpass syk, bør barnet flytte til far og så kan du være samværsforelder. 

Anonymkode: 5d6d7...a54

Jeg klarer å ta vare på min sønn, selv om jeg sliter litt psykisk. Så nei, det er ikke aktuelt. 

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår. Skjønner at det er slitsomt for alle parter, men det blir bedre når dere får ordentlig utredning og gutten din får tilpasninger i skolen - og du får helt sikkert tilbud om kurs hvis du vil. Flere kurs er ganske gode, og kan gi deg teknikker du kan bruke i hverdagen når du har et barn med ADHD og konsentrasjonsvansker. 

Jeg forstår også den biten med å føle på dårlig samvittighet for å irettesette ham for atferd som han ikke kan noe for, men atferden hans kan få store konsekvenser for ham i andre settinger, og jeg tenker det er bedre at han får hjelp og veiledning hjemme enn at andre barn, som gjerne sier ifra litt mer brutalt - eller ved fullstendig utfrysning - må stå for korreksen. Og det er ikke sånn at ADHD-diagnosen gir deg noe frikort for atferd verken i sosiale sammenhenger, på skolen eller i arbeidslivet. Han må lære teknikker for å gjenvinne fatningen når oppmerksomheten går ut av vinduet, og det kan du hjelpe ham med, blant annet gjennom å gi ham konkrete arbeidsoppgaver og å være direkte med ham. Han må minnes på ting, sannsynligvis mange flere ganger enn du er komfortabel med i begynnelsen, men det vil hjelpe på sikt. At han blir litt lei seg kan dere begge leve helt fint med, og ADHD er ikke på noen måte en grunn til å la ham fare på med skravling og spillopper. Det er motsatt - desto viktigere at dere finner teknikker og avtaler som gjør at barnet lærer å skifte fokus, og å respektere andres grenser. Særlig det siste er det viktigste av alt, og selv om du kanskje føler deg fæl i begynnelsen når du irettesetter, påminner og må være streng, så gjør du barnet ditt en tjeneste ved å forberede ham og å minne ham på hva som forventes.  

Det finnes andre medisiner enn Ritalin dersom dere frykter at denne kan bli for sterk, men det regner jeg med at fastlegen og PPT gir dere mer informasjon om - og det er jo noe som varierer med barnet, utfordringene osv. For en del barn så kan riktig dosering av denne eller tilsvarende medisin dempe innfallene, og gjøre at hyperaktiviteten (herunder skravlingen og "kavingen" med armer og bein) ikke oppleves som like ekstrem for andre, og for mange bidrar også medisinene til at de får tid til å tenke seg om før de handler - noe som er vanskelig for mange med ADHD. 

Men som nevnt, det er kjempeviktig at dere gir ham korreks i hjemmet. Sett klare, helt konkrete forventninger, tidsrammer - lær barnet klokka så han kan følge med på den selv - slik at han opplever mestring, aktivisering og at dere får noen pauser uten at han føler seg avvist. Alle barn må lære å aktivisere seg selv og å være alene og drive selvstendig lek, og jeg tror det ville vært sunt for dere alle dersom barnet lærte seg til å leke mer på egen hånd. Sett gjerne en regel om at når vi ser på TV så snakker vi bare i reklamepausen (og si da gjerne noe ala at "når vi skal se på TV så vil jeg både se og høre TVen, også kan vi prate sammen i pausen/etter programmet er slutt, ellers greier ikke jeg å få med meg hva som skjer, og da får ikke jeg noe lyst til å se på TV mer"), og vær nøye med å minne om regelen i forkant, og å rose etterpå. Han klarer neppe å være stille hele tiden første gangen dere ser barne-tv og innfører denne regelen, men påminn - "husk på regelen", og ikke oppmuntre til videre prat. Ros underveis. Fokus på positive ting, avledning og ikke oppmuntre det som er uønsket. Så tror jeg dette vil bli enklere for dere alle  

Anonymkode: 32991...4ad

Jeg må signere denne... Har en nabojente som er jevnaldrende med min datter (5 år), og jeg orker nesten ikke å ha henne på besøk fordi hun bare skal stå på kjøkkenet og prate hull i hodet på meg. Når jeg henter i bhg så blir jeg helt matt, for da kommer også denne jenta bort for å skravle, skravle og skravle. Foreldrene griper ikke tak i det og jeg tror dessverre at denne jenta må lære på den harde måten...

Anonymkode: 607cf...ccb

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det klarer du tydeligvis ikke, ettersom du er her og jakter på en diagnose på ungen din, fremfor å faktisk se ham som en normal, men skravlende unge og faktisk høre på det han har å si.

Anonymkode: 36aae...a58

Slik som TS beskriver det så er det IKKE normalt; når et barn står og skravler til deg på inn- og utpust i timevis så trenger det HJELP.

Anonymkode: 607cf...ccb

[lillesky]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.
/lillesky (mod)