Misunnelig på venninner

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig for meg å skrive, men jeg må bare få det ut. 

Nå er jeg 28 år, og langt i fra der jeg hadde håpet å se meg selv. Fullførte utdanningen min for 3 år siden, men det har vært dårlig marked i den bransjen, og jeg har hatt mange korte og urelevante jobber på den tiden. Jeg har alltid lagt mye i studier/jobb og følt mye mestringsfølelse der, men de siste 3 årene føler jeg at jeg ikke har fått brukt potensialet mitt i det hele tatt. Det har gjort meg frustrert og umotivert. Økonomisk har jeg såvidt klart meg, men har selvfølgelig ikke kunnet dra på noen ferier eller kjøpe dyrere ting.

Videre har jeg jo også ønsket å finne en kjæreste. Jeg har aldri hatt et forhold, og har nok gått i mange år og følt meg litt ensom. De fleste av mine venninner fikk sin første kjæreste på vgs eller tidlig i studiene, og nå er flesteparten av dem i samboerforhold, og noen har blitt forlovet. Jeg har prøvd både nettdating og utvide omgangskretsen, men så langt har det ikke skjedd noe annet disse 3 årene enn et par jeg traff i noen uker. Jeg tar initativ, men har brent meg på noen fyrer, og jeg blir veldig lei meg når det ikke fungerer.

I dag fikk jeg to nyheter. En av mine nærmeste venninner er gravid, også fikk jeg bryllupsinvitajson til et bryllup i sommer. Og jeg vet virkelig hvor glad det er meningen at jeg skal være på deres vegne. Men alt jeg føler er tristhet over min egen situasjon. Og tro meg, jeg ønsker virkelig ikke den følelsen. Den er jo ikke noe god for meg selv, og jeg er veldig glad i mine venninner. Jeg har selvfølgelig faket en gratulasjonsmelding til begge, men jeg sitter og føler meg så falsk som bare føler på min egen situasjon. Nå vet jeg at de sklir enda litt lenger unna, og begynner en ny fase i sitt liv. Og jeg har allerede blitt trist over at jeg er den eneste i venninnegjengen uten kjæreste, så da må jeg gå alene i det bryllupet. Og sånn ser jeg for meg det vil bli fremover, flere blir gravide, gifter seg, får spennende forfremmelser, etc. Mens jeg er stuck.

Jeg har tenkt å kanskje gå til en psykolog, men føler meg litt flau over hele "problemet", for jeg vet mange har det verre. Jeg er ikke syk, og jeg har jo en fin omgangskrets, men akkurat nå kjenner jeg meg bare så fortvilet. For nå føles det som at alle går over i noe nytt og fint, utenom meg. Jeg gjør det jeg føler jeg kan med jobbsøkerkurs og aktiv jobbsøking, samt fortsette å være åpen for dates, men når man får avslag både her og der begynner det å gå en del utover selvfølelsen. 

Vet egentlig ikke hvor lett er å gi meg noen råd, men jeg merker jeg skammer meg over å ikke klare å være glad på mine venninners vegne. 

Anonymkode: b3031...817

[AnonymBruker]

 Hvordan ser du på deg selv og hvorfor føler du deg mindre verdt enn andre? 
Hva får deg til å føle det sånn, og hva må du tro på for at dette skal være sant? Kan du la være å tro på det? 

Anonymkode: 0bea7...266

[AnonymBruker]

Forstår hvordan du har det, og du er langt fra alene.

Er et par år yngre enn deg og kjenner litt på det samme. Egentlig synes jeg jo ikke at jeg har det ille, og jeg har heller ikke noe intenst behov for en kjæreste, men nå når det begynner å poppe opp forlovelser på Facebook så føler jeg litt at flere og flere rykker fra. En del av meg lurer også på hvorfor alle har slikt "hastverk". Jeg vet jo selvsagt at mange av disse parene som nå er "superlykkelige" kanskje en dag vil skilles, men det endrer ikke det faktum at de likevel rykker over i en annen kategori. 

I tillegg har så og si alle jeg kjenner tatt mastergrad. Jeg somlet så lenge med bachelor at det ikke enda er blitt aktuelt, og nå er jeg t.o.m. i tvil om hva jeg skulle tatt master i. Interesserer meg for mye, men må tenke på jobbmarkedet også. Er bare halvfornøyd med nåværende stilling, og den er i tillegg dårlig betalt.

Kan ikke si annet enn at det du tenker ofte er normen for mange i tyveårene, ikke unntaket.

Anonymkode: c3f95...5cb

[AnonymBruker]

Åh, jeg kjenner meg SÅ igjen. Jeg hadde det som deg. Plutselig, etter flere år, fant jeg endelig en mann (nettdating!). Flyttet sammen etter kort tid, og jeg fikk meg ny jobb. Livet endret seg radikalt på bare et par måneder! Jeg var skikkelig pessimist, men det løste seg. Det gjør det for deg også! 

Anonymkode: 76f14...633

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Hvordan ser du på deg selv og hvorfor føler du deg mindre verdt enn andre? 
Hva får deg til å føle det sånn, og hva må du tro på for at dette skal være sant? Kan du la være å tro på det? 

Anonymkode: 0bea7...266

Jeg har lav selvfølgelse som beskrevet i HI, og da er det ikke bare å slå det av. Jeg har jo f. eks ikke fått en relevant jobb på 3 år nå, og aldri fått en mann til å bli ordentlig interessert i meg. Jeg er ikke der at jeg har kjempelave tanker om meg selv, men det er mer og mer utfordrende å gjøre vanskelige og sårbare ting, for jeg føler at jeg er en av de som virkelig har prøvd. Jeg var den første i vennegjengen som turte å prøve Tinder, og Sukker etter det. Jeg kunne før gå opp til en fyr og begynne å prate med han, noe ingen av mine venninner har turt. Men nå har det blitt såpass mange avslag og skuffelser at jeg vegrer meg veldig for å gjøre de tingene.

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår hvordan du har det, og du er langt fra alene.

Er et par år yngre enn deg og kjenner litt på det samme. Egentlig synes jeg jo ikke at jeg har det ille, og jeg har heller ikke noe intenst behov for en kjæreste, men nå når det begynner å poppe opp forlovelser på Facebook så føler jeg litt at flere og flere rykker fra. En del av meg lurer også på hvorfor alle har slikt "hastverk". Jeg vet jo selvsagt at mange av disse parene som nå er "superlykkelige" kanskje en dag vil skilles, men det endrer ikke det faktum at de likevel rykker over i en annen kategori. 

I tillegg har så og si alle jeg kjenner tatt mastergrad. Jeg somlet så lenge med bachelor at det ikke enda er blitt aktuelt, og nå er jeg t.o.m. i tvil om hva jeg skulle tatt master i. Interesserer meg for mye, men må tenke på jobbmarkedet også. Er bare halvfornøyd med nåværende stilling, og den er i tillegg dårlig betalt.

Kan ikke si annet enn at det du tenker ofte er normen for mange i tyveårene, ikke unntaket.

Anonymkode: c3f95...5cb

Takk. "Rykker i fra" beskriver det godt, samtidig som jeg også har tenkt på at en del av disse parene kanskje ikke er sammen om 10-15 år. Ikke at jeg går og håper mine venninner blir skilt altså, men jeg har prøvd å tenke at ting kan være annerledes for både meg og dem i fremtiden. Uansett er det fint å høre at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Jeg har hatt lyst til å være mer åpen med venninner, men samtidig hater jeg medlidenhet, og jeg holder på å spy av setningen "Når du minst venter det."

Anonymkode: b3031...817

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lav selvfølgelse som beskrevet i HI, og da er det ikke bare å slå det av. Jeg har jo f. eks ikke fått en relevant jobb på 3 år nå, og aldri fått en mann til å bli ordentlig interessert i meg. Jeg er ikke der at jeg har kjempelave tanker om meg selv, men det er mer og mer utfordrende å gjøre vanskelige og sårbare ting, for jeg føler at jeg er en av de som virkelig har prøvd. Jeg var den første i vennegjengen som turte å prøve Tinder, og Sukker etter det. Jeg kunne før gå opp til en fyr og begynne å prate med han, noe ingen av mine venninner har turt. Men nå har det blitt såpass mange avslag og skuffelser at jeg vegrer meg veldig for å gjøre de tingene.

Takk. "Rykker i fra" beskriver det godt, samtidig som jeg også har tenkt på at en del av disse parene kanskje ikke er sammen om 10-15 år. Ikke at jeg går og håper mine venninner blir skilt altså, men jeg har prøvd å tenke at ting kan være annerledes for både meg og dem i fremtiden. Uansett er det fint å høre at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Jeg har hatt lyst til å være mer åpen med venninner, men samtidig hater jeg medlidenhet, og jeg holder på å spy av setningen "Når du minst venter det."

Anonymkode: b3031...817

Hva slags bransje er du i? Har du vurdert mer utdannelse?

Anonymkode: c3f95...5cb

[AnonymBruker]

Angående bryllupet så trenger du absolutt ikke å gå! Jeg var i bryllup i sommer som eneste single. Det var jævlig kjipt og eksen min var også der med den nye dama. Du kan tro jeg følte meg liten. Skulle øsnke jeg aldri hadde gått.

Anonymkode: 1ab2a...d10

[Gjest Lykke_]

Hei! 

Jeg kjenner meg veldig igjen, så vit at du ikke er alene! Jeg har alltid vært en mester i å sammenligne meg med andre og føle at andre er bedre enn meg. Har selv ikke tatt noen utdanning i det hele tatt og går på aap pga psykiske problemer, så det er ofte jeg tar meg i å misunne venner som har klart å fullføre utdanning og har en god jobb. Men jeg har prøvd å snu tankegangen litt: Hva om det var mine venner som hadde hatt min oppvekst og mine problemer, da hadde de mest sannssynlig hatt det på samme måte. 

Du er bare 28 år gammel og det er ingen hastverk med å verken få kjæreste eller barn. For alt du vet så kan alt se bra ut på utsiden for dine venner, men du kan aldri vite hva som skjer innenfor husets fire vegger. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags bransje er du i? Har du vurdert mer utdannelse?

Anonymkode: c3f95...5cb

Økonom. Har allerede studert 7 år, så det er ikke så aktuelt å studere mer, har virkelig ikke motivasjon til det.  Kjenner en del fra studiet i samme situasjon, er få jobber til de med mindre enn 5 års utdanning. 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Angående bryllupet så trenger du absolutt ikke å gå! Jeg var i bryllup i sommer som eneste single. Det var jævlig kjipt og eksen min var også der med den nye dama. Du kan tro jeg følte meg liten. Skulle øsnke jeg aldri hadde gått.

Anonymkode: 1ab2a...d10

Men det er jo nettopp der jeg ikke vil havne, jeg vil ikke droppe å feire mine venninner fordi jeg selv er på et annet sted i livet. Dette er dessuten en god venninne og det er uaktuelt å ikke gå. Forstår veldig godt det må være kjipt å være i et bryllup med eksen, det er jeg glad jeg slipper altså. Men er ikke et alternativ å ikke gå. Tror egentlig jeg bare vil føle meg enda verre og kjipere om jeg sitter hjemme.

3 minutter siden, Lykke_ skrev:

Hei! 

Jeg kjenner meg veldig igjen, så vit at du ikke er alene! Jeg har alltid vært en mester i å sammenligne meg med andre og føle at andre er bedre enn meg. Har selv ikke tatt noen utdanning i det hele tatt og går på aap pga psykiske problemer, så det er ofte jeg tar meg i å misunne venner som har klart å fullføre utdanning og har en god jobb. Men jeg har prøvd å snu tankegangen litt: Hva om det var mine venner som hadde hatt min oppvekst og mine problemer, da hadde de mest sannssynlig hatt det på samme måte. 

Du er bare 28 år gammel og det er ingen hastverk med å verken få kjæreste eller barn. For alt du vet så kan alt se bra ut på utsiden for dine venner, men du kan aldri vite hva som skjer innenfor husets fire vegger. 

Takk for fint svar. Jeg tenker også at 28 år er ungt, men så får man plutselig i fleisen at andre skal gifte seg og få barn, mens jeg selv enda ikke har hatt en kjæreste en gang. Fra jeg opprettet denne tråden har jeg også nå sett på Facebook at enda en venninne (ikke så nær som hun andre) har forlovet seg! Tror nesten jeg må holde meg unna Facebook en stund nå.
Høres beundringsverdig ut at du klarer å snu tankegangen, forresten. Skal prøve på det samme selv! 

Anonymkode: b3031...817

[Gjest Lykke_]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Økonom. Har allerede studert 7 år, så det er ikke så aktuelt å studere mer, har virkelig ikke motivasjon til det.  Kjenner en del fra studiet i samme situasjon, er få jobber til de med mindre enn 5 års utdanning. 

Men det er jo nettopp der jeg ikke vil havne, jeg vil ikke droppe å feire mine venninner fordi jeg selv er på et annet sted i livet. Dette er dessuten en god venninne og det er uaktuelt å ikke gå. Forstår veldig godt det må være kjipt å være i et bryllup med eksen, det er jeg glad jeg slipper altså. Men er ikke et alternativ å ikke gå. Tror egentlig jeg bare vil føle meg enda verre og kjipere om jeg sitter hjemme.

Takk for fint svar. Jeg tenker også at 28 år er ungt, men så får man plutselig i fleisen at andre skal gifte seg og få barn, mens jeg selv enda ikke har hatt en kjæreste en gang. Fra jeg opprettet denne tråden har jeg også nå sett på Facebook at enda en venninne (ikke så nær som hun andre) har forlovet seg! Tror nesten jeg må holde meg unna Facebook en stund nå.
Høres beundringsverdig ut at du klarer å snu tankegangen, forresten. Skal prøve på det samme selv! 

Anonymkode: b3031...817

Jeg er selv 29 år og har kun mislykkede forhold bak meg. Alle venninnene mine er enten forlovet eller i et samboerskap, unntatt ei venninne som er 5 år yngre enn meg. Denne venninna snakker stadig om at hun kommer til å være evig singel og bli "gammel jomfru", så sitter altså jeg her 5 år eldre og singel!  Da føler jeg meg ikke mye høy i hatten. 

Blås i alle andre, du har hele livet foran deg! 

[AnonymBruker]

Uansett hva du fremover velger å gjøre, ikke hopp på den første mannen som viser interesse. Sørg for at han er verdt det, og at han faktisk er god nok til å få penetrere deg. 

Frustrerende å se puddinger av noen menn få sex fordi de hadde griseflaks og var på rett sted til rett tid og traff ei dame som ikke ville gå alene i et bryllup.

Anonymkode: 7d010...5e3

[AnonymBruker]

2 timer siden, Lykke_ skrev:

Jeg er selv 29 år og har kun mislykkede forhold bak meg. Alle venninnene mine er enten forlovet eller i et samboerskap, unntatt ei venninne som er 5 år yngre enn meg. Denne venninna snakker stadig om at hun kommer til å være evig singel og bli "gammel jomfru", så sitter altså jeg her 5 år eldre og singel!  Da føler jeg meg ikke mye høy i hatten. 

Blås i alle andre, du har hele livet foran deg! 

Haha, uff. Har også tenkt på å få litt yngre venninner, men kom plutselig på at et par av venninnene mine som enten er forlova eller på god vei dit faktisk er 3 år yngre enn meg.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Uansett hva du fremover velger å gjøre, ikke hopp på den første mannen som viser interesse. Sørg for at han er verdt det, og at han faktisk er god nok til å få penetrere deg. 

Frustrerende å se puddinger av noen menn få sex fordi de hadde griseflaks og var på rett sted til rett tid og traff ei dame som ikke ville gå alene i et bryllup.

Anonymkode: 7d010...5e3

Ingen fare. Holdt på med en idiot av en fyr som virkelig beviste frasen "bedre å være singel enn i et dårlig forhold". Og jeg er jo tross alt veldig vant til å være alene og selvstendig, tror det er lettere for de som plutselig er nysingle etter et langt forhold å havne der.

Anonymkode: b3031...817

[AnonymBruker]

Hei! Så leit å høre at du har det sånn, men da kan jeg kanskje trøste deg med at vi er mange flere. Fikk multippel sklerose rett før jeg skulle begynne å studere, så nå sitter jeg her noen år senere uten å ha fått utretta noe som helst. Vennene mine har utdannet seg, fått jobber og har blitt voksen på den måten jeg også vil bli voksen på. Kjenner meg også sjalu når jeg hører om alt det gøye de gjør, om jobbene deres, studiene, men prøver å unne dem alt godt. 

Kan dessverre ikke hjelpe deg så må mye, men kanskje det å bytte by kunnet hjelpe? Antar du har bachelor i økonomi?  Kan være andre plasser har stillinger ledig. 

Kjærlighet og sånt har vært det vanskeligste,  men nå har jeg en. Han prøver å lappe meg sammen del for del, men jeg føler meg så sart..  Det Verste er at jeg vet jeg er for dårlig for han. Gjenstår bare å se hvor lang tid det tar før han finner ut det samme. Jeg har det helt klart best når vi ligger i senga med nesen mot hverandre. Da føles livet rett. 

Jeg er 29. 

Klem fra meg til deg TS

Anonymkode: 759a8...02c