Tråd slettet - takk for svar!

[Anonym1122]

Tråd slettet - takk for svar!

Endret 20. desember 2016 av Anonym1122
Tråd slettet

[AnonymBruker]

La dem seile sin egen sjø; du trenger dem ikke i livet ditt. Hvorfor gidder du krype for dem? Du har livet foran deg. Bygg din egen familie og feire med dem. 

Anonymkode: 9a99f...272

[sweety pie]

De foreldrene her trenger en kurs om å være foreldre..

[Anonym1122]

Tråd slettet

Endret 20. desember 2016 av Anonym1122

[AnonymBruker]

Hva slags krangler er det egentlig dere har hatt? Om hva?

Anonymkode: 8e150...f49

[Anonym1122]

Tråd slettet

Endret 20. desember 2016 av Anonym1122

[AnonymBruker]

Ekle foreldre, kast de ut av livet ditt sier nå jeg.

Anonymkode: 629da...a40

[AnonymBruker]

Vel, min familie er mild sagt dysfunksjonell og jeg har forlengst lært at det er ikke noe å hente der. Jeg inviterer dem ikke til jul i år, det gjorde jeg heller ikke i fjor, og det lever jeg godt med. Som jeg skrev tidligere - la dem seile sin egen sjø. Tro meg, de kommer ikke til å forandre seg, så du er nødt til å rett og slett rive deg løs, ellers ender du opp som deres dørmatte. Jeg for min del feirer heller med mannen og hans familie.

Tristheten vil alltid være der, men din familie er som den er, og det kan du ikke endre på dessverre.

Anonymkode: 9a99f...272

[Anonym1122]

Tråd slettet

Endret 20. desember 2016 av Anonym1122

[Nerdemamma]

Man kan velge sine venner, men ikke sin familie.

Jeg har kuttet ut halve min familie helt. Å lese din historie er som å lese om meg selv på alle punkter. Det var så emosjonelt tungt å måtte ha noe med de å gjøre. De ga ingenting tilbake for alt jeg ga. Nå tenker jeg altså ikke i saker og ting, men følelser og kommunikasjon.

Jeg har et mye lykkeligere liv nå. Jeg tenker ikke på disse folka engang. Har ikke snakket med flere av de på godt over ett år, og da bare høfflighetsfraser. Noen mennesker er bare ikke verd det. Slipp taket på skyldfølelsen din, for den blir ikke lettere av å bære rundt på den. Og familien din har tydeligvis ingen planer om å hjelpe deg med å bære den. Du har ingenting å føle deg skyldig for.

[Anonym1122]

Tråd slettet.

Endret 20. desember 2016 av Anonym1122

[AnonymBruker]

1 time siden, Anonym1122 skrev:

Jeg har en søster som selvfølgelig er helt på deres side, så nå er det "tre mot en".

Jeg har sikkert mye å jobbe med jeg også, men jeg er lei av å bli set på som den "stygge ulven" hele tiden og hun som alltid gjør feil. Når jeg for en gangs skyld tenker å meg selv og min psyke så bryter helvete løst. De tapper meg fullstendig for energi. Hjelp..?

The Narcissistic Family Tree - It can be pretty and decaying at the same time.

"Siblings Not Encouraged to Be Close. In healthy families, we encourage our children to be loving and close to each other. In narcissistic families, children are pitted against each other and taught competition. There is a constant comparison of who is doing better and who is not. Some are favored or seen as "the golden child," and others become the scapegoat for a parent's projected negative feelings. Siblings in narcissistic families rarely grow up feeling emotionally connected to each other"

Anonymkode: f34fe...bb3

[LittleBabyBlue]

Så du er følelsesmessig skada fordi foreldrene dine ikke kom på kampene dine? Var de opptatt med å jobbe for føden? Må si meg litt enig med familien din når de sier at du er overfølsom. Hva har egentlig moren din å be om unnskyldning for? At hun mista besinnelsen og skrek tilbake når du lagde drama, tok deg nær av ingenting og mente hele verden sirkulerte rundt deg?

Når man har en unge som hele tiden er furten for innbilt urettferdighet og skaper drama, er det enkelt å tro at snakk om mobbing er et nytt drama stunt (uansett hvor sant det er). Hørt om å rope ulv?

Og nå har det kommet de for øret at du har slengt dritt om de, og med tanke på fortiden har de valgt å tro på det. Skjønner at du ikke er innvitert til jul. 

Du er ikke som dine foreldre og søsken, og deres største problem er kommunikasjon. Alt dine foreldre gjør og sier blir ikke gjort for å såre deg. All skrikingen og "dramaet" ditt er et forsøk på å bli sett og hørt. Blir som å hyle på urdu til noen som snakker gresk. 

Vil du ha de i livet ditt? Hvis ikke er det bare å drite i de. Vil du så må det endringer til. 

1. Du må få de i tale.

2. Ikke drass frem ting ifra barndommen og start en krangel

3. Omprogrammer hjernen til å ikke ta alt de sier i verste mening

4. Lære de å kommunisere med deg, og si ifra på en hyggelig måte hvis de gjør ting som sårer deg. Angrep er ikke ditt beste våpen her. 

5. Bli mere tykkhudet. 

Du kan ikke endre dine foreldre helt, men du kan gjøre noe med dynamikken i forholdet.

[bølla]

Som flere har skrevet her. Du må rett og slett bare avgjøre at du har gjort ditt og gå videre. En kan ikke presse frem et familieforhold. Og de virker rett og slett ikke intr. 

Rett deg opp, ta en avgjørelse og ikke se deg tilbake. Se kun fremover med din samboer og bygg på der. Utvidet familie kan gi like god trygghet og følelsen av tilhørighet.

Det siste svaret som kom inn her syns jeg ble litt vel krasst. Pek på en unge som ikke syns det er sårt når foreldrene aldri kommer for å se på de spille.....det gjør en jammen ikke overfølsom.

[Anonym1122]

Tråd slettet.

Endret 20. desember 2016 av Anonym1122

[LittleBabyBlue]

4 minutter siden, Anonym1122 skrev:

LittleBabyBlue - jeg er enig med deg i mange punktene du beskriver og det har jeg visst lenge. Jeg var nok ikke så enkel å ha med å gjøre i tenårene, men hvis de bare hadde satt seg ned med meg og spurt hvorfor jeg var slik. Det var alt jeg ønsket.

Jeg handlet nok på en barnslig måte, det vet jeg, men samtidig så har det i de siste år vært stor forskjell på hvordan de behandler meg og min søster, og det er sårt for meg. Og ja, jeg blir sjalu. Ja, jeg har vært for åpen med kjeften men jeg har sagt unnskyld. Det er mer enn de noensinne har gjort..

Og det er her problemet startet. De fikk et overfølsomt barn som de ikke klarte å kommunisere med, så barnet begynte å skrike etter oppmerksomhet. Foreldrene som ikke klarte å lese barnet så på det som tullete drama. Du visste ingen annen måte å kommunisere på og skrek mer. Ser du sirkelen her? 

Dere har havnet i et mønster og vet ikke hvordan dere skal komme ut av det og møtes på felles grunn. En av dere må ta grep, ellers vil du alltid være "den overdramatiske" og de vil alltid være "de nedlatende".

Barn tror foreldre er feilfrie og vet alt, men de aller fleste gjør feil. Tørr jeg gjette på at din søster er eldre enn deg? Ser ut til å være mer gjeldene i familier med flere barn hvor man bare gjør det samme som man gjorde med første, og ikke skjønner hvorfor det ikke funker for nr.2, som da ofte har andre behov enn nr. 1.

[Bohemia]

Kjære deg!

Du er 24 år og er i ferd med å bli voksen. Når du var yngre og enda mer sårbar enn du er i dag, som i ungdomsårene dine hvor du forteller at du ble mobbet – selv da hadde ikke foreldrene dine kapasitet til å være der for deg. Det er dermed svært lite sannsynlig at de har kapasitet til å være der for deg nå, når du er en ung voksen. Når de ikke klarte se dine behov da du var yngre, hvordan skal de klare det i dag, når du er voksen. Du trengte de mest da du var yngre, men selv da var de ikke tilgjengelige for deg. Dette er ikke din feil eller ditt ansvar. Det reflekterer svakheter ved dine foreldres omsorgsevne. De er utilstrekkelige som foreldre.

 

Det du beskriver er dysfunksjonelle familieforhold, med opphav i foreldre som av ulike årsaker ikke evner se sin datters behov eller ta sin datters følelser på alvor. Sannsynligvis fordi foreldrene dine selv i utilstrekkelig grad ble møtt med aksept for sine følelser og behov under egen oppvekst. Slike dysfunksjonelle barn-foreldre relasjoner går ofte i arv, fra generasjon til generasjon. Du er den i familien som derimot har forutsetninger for å bryte dette mønsteret, for din egen del, slik at du ikke overfører mønsteret til egen familie hvis du selv velger å stifte familie en dag.

 

Du forteller at foreldrene dine alltid har vært der for deg i forbindelse med ting man burde forvente å få hjelp til av sine foreldre, for eksempel flytting. Du har sikkert fått alt du behøver av materielle goder opp igjennom årene. Men ubetinget aksept og kjærlighet, å bli møtt med nysgjerrighet og interesse, tålmodighet og respekt for dine følelser og behov har det nok vært mindre av. Du har nok ikke vært krevende, men dine foreldre har ikke hatt kapasitet til å forholde seg til dine følelser og behov. For din mor har det sannsynligvis vært skremmende og angstfremkallende å forholde seg til din tristhet og ditt sinne. Men at barn og ungdommer er triste og sinte er helt normalt. Og tristheten og sinnet kan komme desto mer til uttrykk når barnet eller ungdommen ikke får hjelp til å forstå og forholde seg til disse følelsene, nettopp fordi foreldrene selv reagerer med angst og sinne ovenfor barnets uttrykk. Det blir en ond sirkel, og dette er foreldrenes ansvar å bryte.

 

Jeg tenker at dine foreldre, kanskje spesielt din mor, har vansker med eget følelsesliv og har lav toleranse for negative følelsesuttrykk hos andre, særlig hos sine nærmeste. Hun kan oppleve usikkerhet og attpåtil angst når du uttrykker frustrasjon og misnøye med familieforholdene. Hun tviholder kanskje på sin egen ufeilbarlighet og har ikke evne til å vurdere seg selv utenifra og se seg selv som et menneske med feil og mangler, som alle andre har feil og mangler. Alt som er feil blir tilskrevet deg, alt som ikke fungerer i familien er din skyld? Dette en en tung bør å bære, og kan knekke et menneske. Når en forelder ikke klarer ta ansvar for sine egne følelser og sin egen tilkortkommenhet så legges ofte ansvaret for vanskeligheter innad i familien på enten den andre forelderen eller et av barna. Ofte det mest sensitive barnet som tar lett til tårene, eller barnet som er i opposisjon og konfronterer foreldrene med at "her i familien er det noe som ikke stemmer", eller barnet som av andre grunner ikke fremstår i tråd med foreldrenes ønsker og behov. Hadde du bare holdt munn, ikke utfordret moren din, ikke sagt imot, vært mer lik din søster, fremstått som vellykket (dvs ikke blitt mobbet, ikke blitt sykemeldt) så ville de tatt deg imot. Vel, ikke tatt deg imot slik du faktisk er, men slik foreldrene dine har behov for at du skal fremstå. Da hadde du vært velkommen hjem til jul.

 

Være bare takknemlig for at du til tross for mindre kloke foreldre er iferd med å bli en klok voksen kvinne som ser igjennom familiens narrespill og velger stå opp for deg selv og være sann mot deg selv. Det er vanskelig, knalltøft til tider, siden vi alle lengter etter omsorg og aksept fra våre foreldre. Også som voksne. Dessverre må mange av oss innse at foreldrene våre på mange måter er forvokste barn som aldri fikk den omsorgen de selv trengte i egen barndom, og siden de tviholder på egen ufeilbarlighet og selv er så sårbare at de ikke evner utfordre seg selv og vokse som mennesker ved å f.eks gå i terapi og spørre seg selv "hvorfor klarer jeg ikke tolerere mine barns følelser og behov? Hvorfor har jeg et behov for å fremstille mitt barn som en fiende?" så vil våre foreldre ALDI kunne bli de foreldrene vi så inderlig trenger at de skal være.

 

Den eneste oppskriften er å ivareta seg selv, være sin egen beste venn og forelder, akseptere og imøtekomme egne følelser, søke støtte hos venner og eventuell partner, gå i terapi og eventuelt kutte kontakt med foreldre og søsken eller nedjustere forventningene til disse KRAFTIG.

 

Ønsker deg en god jul, ta vare på deg selv!

Endret 20. desember 2016 av Bohemia
skrivefeil

[Kvalitet]

27 minutter siden, LittleBabyBlue skrev:

Så du er følelsesmessig skada fordi foreldrene dine ikke kom på kampene dine? Var de opptatt med å jobbe for føden? Må si meg litt enig med familien din når de sier at du er overfølsom. Hva har egentlig moren din å be om unnskyldning for? At hun mista besinnelsen og skrek tilbake når du lagde drama, tok deg nær av ingenting og mente hele verden sirkulerte rundt deg?

Når man har en unge som hele tiden er furten for innbilt urettferdighet og skaper drama, er det enkelt å tro at snakk om mobbing er et nytt drama stunt (uansett hvor sant det er). Hørt om å rope ulv?

Og nå har det kommet de for øret at du har slengt dritt om de, og med tanke på fortiden har de valgt å tro på det. Skjønner at du ikke er innvitert til jul. 

Du er ikke som dine foreldre og søsken, og deres største problem er kommunikasjon. Alt dine foreldre gjør og sier blir ikke gjort for å såre deg. All skrikingen og "dramaet" ditt er et forsøk på å bli sett og hørt. Blir som å hyle på urdu til noen som snakker gresk. 

Vil du ha de i livet ditt? Hvis ikke er det bare å drite i de. Vil du så må det endringer til. 

1. Du må få de i tale.

2. Ikke drass frem ting ifra barndommen og start en krangel

3. Omprogrammer hjernen til å ikke ta alt de sier i verste mening

4. Lære de å kommunisere med deg, og si ifra på en hyggelig måte hvis de gjør ting som sårer deg. Angrep er ikke ditt beste våpen her. 

5. Bli mere tykkhudet. 

Du kan ikke endre dine foreldre helt, men du kan gjøre noe med dynamikken i forholdet.

Dette er noe av det verste jeg har lest. Nesten rart du ikke skriver som anonym  bruker.  I dette innlegget tillegger du, både direkte og indirekte ts både ansvar og skyld.Det er de voksne foreldrene som har ansvaret for oppveksten til ts, for å skape tilknytning og for å bygge relasjoner. Ja jeg forstår og vet at tenåringer kan være både trassige og uspiselige, men da er det foreldrenes plikt og oppgave å holde barnet og vise vei. 

[Anonym1122]

Tråd slettet.

Endret 20. desember 2016 av Anonym1122

[LittleBabyBlue]

18 minutter siden, Kvalitet skrev:

Dette er noe av det verste jeg har lest. Nesten rart du ikke skriver som anonym  bruker.  I dette innlegget tillegger du, både direkte og indirekte ts både ansvar og skyld.Det er de voksne foreldrene som har ansvaret for oppveksten til ts, for å skape tilknytning og for å bygge relasjoner. Ja jeg forstår og vet at tenåringer kan være både trassige og uspiselige, men da er det foreldrenes plikt og oppgave å holde barnet og vise vei. 

Ja, foreldre har ansvar for å gi barna en trygg oppvekst, og det har de delvis gjort. De har også stilt opp når ts har trengt det Deres eneste feil er å ikke ha oppfattet mobbingen som reell. Det er ikke å komme unna at barn er forskjellige og at noen er mer krevende enn andre. I dette tilfelle var det krevende fordi foreldrene styres av hodet, mens ts styres av hjertet. Ja, det er foreldrenes oppgave å lese sitt barn, men nå er det ikke alle foreldre som er feilfrie eksperter i barneoppdragelse. 

Når man nå har kommet i voksen alder mener jeg at alle involverte har et ansvar hvis de ønsker et bedre forhold.

Jeg så ingen grunn til å gjemme meg bak AB bare fordi min mening kom til å være upopulær. "Stakkars deg"-svar er greit det hvis TS har valgt å kutte de ut, men det er ikke mye produktivt hvis TS vil endre situasjonen. Tilværelsen er så mye enklere hvis man ser andres sårende handlinger utifra deres feil, svakheter og usikkerheter istedet for å tro at alt andre gjør er et utrykk for hvem man selv er.