Hva er det egentlig jeg har angst for?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er nybakt mamma (3 mnd siden) og sliter veldig med angst. Det ligger nok en fødselsdepresjon bak, jeg klarer ikke sette ord på det selv engang. Helsesøster har henvist meg til psykolog, venter på time. Men det jeg kjenner mest på er denne angsten. Jeg er på tur til å bli sprø. Bor sammen med en mann som har to barn fra før av. Denne angsten kommer alltid når barna skal komme på besøk, og ofte når det snakkes om dem. Også når jeg må omgås med familien hans. Syns de er veldig ofte på besøk, og blander seg oppi alt. Alle skal hit og dit, de skal vite alt som skjer. I det siste har jeg panikk for at barna skal være syke når de kommer til oss, de er alltid syke med hoste og snørr og ofte er de dårlige i magen. Men det har ikke vært noe spy frem til nå. Og det er det jeg er mest redd for. Jeg er livredd for at de skal smitte lillebabyen min. Redd for at jeg skal bli syk og ikke klare ta hånd om barnet mitt. Jeg nekter barna å ta på babyen om de er syke. Men om de kommer hit i jula med omgangssyke, kan jeg jo ikke ta babyen med meg å bo i bilen liksom.. dette er tredje natta jeg ligger våken å tenker på dette. Helt siden pappan viste meg en meldig barnehagen til ungen hans hadde lagt ut på fb, at det gikk omgangssyke i bhg så de måtte være snille å holde barna hjemme 48 timer. Jeg har fullstendig panikk. Er kjempekvalm og uggen, sjelver og er småsvimmel. Aldri før har jeg grua meg sånn til jul. Skal sies at jeg i alle år har hatt småpanikk for dette, og jeg forbinder adventstida fra grunnskolen med spyende medelever og juleforestillinger som blir avlyst pga hovedpersonen ligger med spysjuka. Mamma som pynta juletreet lillejulaften, med maraton inn og ut av badet. Jeg har alltid hatt panikk for omgangssyken og spy. Men.. ikke for at jeg skal få det selv, jeg er ikke redd for at jeg skal spy. Jeg spydde 7 uker i strekk i starten av svangerskapet uten problem. Jeg er redd folk rundt meg skal spy i nærheten av meg, eller worst case senario, PÅ MEG. Jeg unngår bilturer med barna så godt det går, vi har til dd ikke vært på ferie med ungene, jeg takler det ikke. Være innestengt i en bil, med noen som KAN bli syke. Jeg tar ikke fly, etter jeg begynte å hyperventilere av en jente ved siden av meg som ble flysyk. Jeg klarer ikke ha det sånn, hva kan jeg gjøre for å bli kvitt dette? Det hemmer hverdagen min mer og mer. Er så redd jeg skal få de samme tankene når min egen lille baby kommer hjem fra barnehagen med marerittet :-( 

Det ligger mer til angsten, men nå er det dette som virkelig tar knekken på meg.. får jo verken sove eller spist :-( føler det ødelegger så mye av babytiden... hjeeelp 

og beklager evig langt innlegg om noe så teit,..

Anonymkode: cb8e5...b5e

[AnonymBruker]

Høres ut som en tvangstanke, mer enn angst.

Har du noen gang lurt på hvorfor du er så redd for omgangssyke egentlig? Egentlig er det jo ikke så ille i forhold til andre sykdommer. Stort sett spyr man en dag, så er det over. Svangerskapkvalme er jo som du påpeker selv mye mer langvarig

Hva er det du er redd for skal skje om dere faktisk fikk omgangssyke alle sammen i jula? 

Anonymkode: d6223...b32

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som en tvangstanke, mer enn angst.

Har du noen gang lurt på hvorfor du er så redd for omgangssyke egentlig? Egentlig er det jo ikke så ille i forhold til andre sykdommer. Stort sett spyr man en dag, så er det over. Svangerskapkvalme er jo som du påpeker selv mye mer langvarig

Hva er det du er redd for skal skje om dere faktisk fikk omgangssyke alle sammen i jula? 

Anonymkode: d6223...b32

Jeg har prøvd å spørre meg selv dette, men jeg vet ikke. Prøver å tenke at det er ikke så ille, det blir som det blir. Men det funker i nøyaktig ett sekund. Veit ikke om jeg er litt redd samboer ikke skal ta ansvar, men tror ikke det er det heller. Er i grunnen ikke redd for å få det selv, jeg er redd andre skal få det. Barna er jo selvfølgelig større sannsynlighet for at de får det enn oss voksne. Mulig det er at jeg mister kontrollen, jeg kan ikke styre dem eller hva samboer gjør, hvor de er, hvor de sitter, hva de spiser, hvor de spyr.. jeg veit bare at jeg syns lukta er helt forferdelig, jeg har ganske heftig klaustofobi også. Så veit jeg hvor panisk jeg faktisk kommer til å bli. Om det skjer, kommer jeg til å låse meg inne på rommet og skjelve og grine. Jeg bare fungerer ikke. 

HI 

Anonymkode: cb8e5...b5e

[AnonymBruker]

Hva om du får det først? Og det er du som smitter barna? Det er ganske vanlig med sånn sjuke. Se frem i tid. Du har fått baby nr 2. Den du har nå går da i bhg. Der går sjuk. ...

Minner meg heller om tvangstanker som en skrev her. Vi har alle vårt. Jeg blir eks deppa før jul. Syns ikke om julen.  Forbinder den med bråk og svik. Selv om det har bare vært vakre og fine juler etter det. Så jeg ordner jul under "tvang". Det gleder meg ikke.

Anonymkode: 38320...f07

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd å spørre meg selv dette, men jeg vet ikke. Prøver å tenke at det er ikke så ille, det blir som det blir. Men det funker i nøyaktig ett sekund. Veit ikke om jeg er litt redd samboer ikke skal ta ansvar, men tror ikke det er det heller. Er i grunnen ikke redd for å få det selv, jeg er redd andre skal få det. Barna er jo selvfølgelig større sannsynlighet for at de får det enn oss voksne. Mulig det er at jeg mister kontrollen, jeg kan ikke styre dem eller hva samboer gjør, hvor de er, hvor de sitter, hva de spiser, hvor de spyr.. jeg veit bare at jeg syns lukta er helt forferdelig, jeg har ganske heftig klaustofobi også. Så veit jeg hvor panisk jeg faktisk kommer til å bli. Om det skjer, kommer jeg til å låse meg inne på rommet og skjelve og grine. Jeg bare fungerer ikke. 

HI 

Anonymkode: cb8e5...b5e

Tror det handler om dette? At det kanskje skremmer deg at du ikke kan kontrollere sykdom og at du kanskje ser på det som en trussel mot familien din? Hva om du forsøker å tenker mer rasjonelt rundt det, så kan du klare å se at hvis det skjer, blir det mye mindre dramatisk i virkeligheten enn du forestiller deg når du krisemaksimerer situasjoner som kanskje aldri oppstår

Si at et av de små barna er syke når de kommer på besøk. Det er jo ikke sånn at folk faller som fluer på stuegulvet når det kommer virus i hus. Mest sannsynlig blir ikke alle smittet, bare noen, og det er smittetid, så alle er jo ikke syke samtidig heller?Du måtte kun overlat kontrollen (mistet kontroll) når du var dårlig selv. Én dag. Kanskje? 

Dessuten er det noe du KAN stole på i deg selv. Dersom det noen gang skulle skje noe faktisk alvorlig, der du må holde deg på beina for familien din. Hadde du ikke sperret deg inne på rommet i det hele tatt. Du hadde bare handlet og gjort alt i din makt. Fordi vi ikke handler etter rasjonalitet og kontroll når vi er i reell i fare. Men instinkt og det kan du stole 100% på at vil slå inn..

 

Anonymkode: d6223...b32

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror det handler om dette? At det kanskje skremmer deg at du ikke kan kontrollere sykdom og at du kanskje ser på det som en trussel mot familien din? Hva om du forsøker å tenker mer rasjonelt rundt det, så kan du klare å se at hvis det skjer, blir det mye mindre dramatisk i virkeligheten enn du forestiller deg når du krisemaksimerer situasjoner som kanskje aldri oppstår

Si at et av de små barna er syke når de kommer på besøk. Det er jo ikke sånn at folk faller som fluer på stuegulvet når det kommer virus i hus. Mest sannsynlig blir ikke alle smittet, bare noen, og det er smittetid, så alle er jo ikke syke samtidig heller?Du måtte kun overlat kontrollen (mistet kontroll) når du var dårlig selv. Én dag. Kanskje? 

Dessuten er det noe du KAN stole på i deg selv. Dersom det noen gang skulle skje noe faktisk alvorlig, der du må holde deg på beina for familien din. Hadde du ikke sperret deg inne på rommet i det hele tatt. Du hadde bare handlet og gjort alt i din makt. Fordi vi ikke handler etter rasjonalitet og kontroll når vi er i reell i fare. Men instinkt og det kan du stole 100% på at vil slå inn..

 

Anonymkode: d6223...b32

Er nok tvangstanker jeg har, som noen over her sier.. kjenner bare jeg blir så sykt sliten av å ha det sånn. Vil bare være glad og glede meg til å feire jul med familien min. Uten sånner teite bekymringer.. det er litt bedre idag, men tankene kommer sikkert tilbake ila kvelden og uka blir det verre. Har lest at man skal omgås ting man har angst og tvangstanker rundt, men jeg kan jo ikke gjøre det med dette. Jeg kjenner magen sentrifugerer med tanken. 

Så er det alt det andre også, jeg får jo sånner tanker om det meste. Når folk skal komme på besøk er jeg livredd. Jeg vet ikke for hva, men det er samme følelsene. Blir stressa, kvalm og uvel rett og slett. Og om jeg må dra på butikken. 

Vil jeg kunne helbredes når jeg kommer til psykolog? Trenger jeg medisiner? Kjenner jeg har veldig lyst å be om medisiner, for jeg klarer snart ikke mer. Hva skal til for å få medisin? Kan jeg bruke det mens jeg ammer? Mest lyst å ta med meg barne mitt å flytte, så vi får være aleine. Men vet jo innerst inne at det er ikke dette jeg ønsker, hverken for meg eller barnet mitt. 

Anonymkode: cb8e5...b5e

[AnonymBruker]

BEGGE to har spysyken!! Jeg sitter hjemme å sjelver og kaldsvetter! Klarer ikke dette mer!! 

Anonymkode: cb8e5...b5e

[Gjest Hunky]

Er de syke så må de holde seg borte! Drar ikke syke barn med seg så smitter andre!!

Influensa er verre da. Den går også så vær glad de ikke har den!