Står alltid i skyld til mine foreldre

[AnonymBruker]

Hei,

Helt siden jeg var barn har foreldrene mine brukt de gode tingene de har gjort som foreldre mot meg i senere anledning, for å sette meg i en situasjon hvor jeg virker utakknemlig og vanskelig til det punktet hvor jeg ikke har annet valg enn å "adlyde".

Nå som jeg er voksen og har flyttet ut har det så klart blitt bedre - med forbehold. Dvs det skjer ofte enda, jeg bare har større vanskeligheter for å se det. 

Jeg er nå hjemme på juleferie og skal være her til rundt nyttår pga jobb. Moren min hadde tidligere hintet om at jeg skulle be en venn hjem til oss til jul som ellers ble sittende alene.. Jeg spurte i slutten av november om det var OK at denne vennen kom og feiret jul med oss ettersom de ellers ville blitt sittende alene. Det var ikke måte på, og selvsagt var det i orden at denne vennen skulle feire med oss - ingen skulle da måtte sitte alene i julen. Moren min hadde til og med tenkt på å foreslå dette for meg på eget initiativ sa hun.

Vi kom i en lettere konflikt tidligere i dag, hvor jeg da får passet påskrevet. De som har vært å SÅ rause og la denne vennen få komme til oss til jul uten å sette noen krav til meg, og at jeg da burde passe meg litt og være takknemlig for at jeg får lov å få besøk av denne vennen til jul. Jeg ble lei meg og svarte rett og slett at hvis det føltes ut som en belastning så kunne vi feire jul hos meg isteden. Da var jeg frekk og utakknemlig.

Jeg føler meg alltid redd for å ta i mot noe fra mine foreldre, og blir ukomfortabel hvis de er ekstra snille med noe, ettersom det alltid kommer i retur som en trussel.. Hvis jeg noen gang reagerer på disse tingene får jeg fort slengt i fjeset at jeg bare er slem mot dem ved å bli sint (det er vel heller det at jeg blir lei meg og frustrert, men de velger å ordlegge det som jeg blir sint). Er det noen andre som har det slik? Hva har dere gjort med saken? Jeg syntes det er vanskelig. Føler nesten jeg må slutte å ta i mot noe som helst fra dem, og ikke la de gjøre noe snilt for meg i det hele tatt..

Trodde det skulle bli bedre når jeg ble voksen og fikk litt avstand fra dem, men det har bare vedvart.

Anonymkode: 982b6...2f3

[Ananas.]

Jeg har det sånn, ikke med foreldre men med et sett av besteforeldrene mine. Jeg ber dem aldri om noe ekstra, og tar aldri imot gaver eller tjenester lenger. Treffer dem og har det hyggelig sammen, men det å ta imot noe kommer alltid med betingelser som dukker opp i ettertid, så jeg nekter dem å være "snille" med meg. Det har gitt mange øyeblikk der jeg får tilsnakk for å ikke være takknemlig og for å være aaaalt for opptatt av å klare meg selv, men heller det enn å stå i evig gjeld jeg ikke aner hva er eller når skal "betales" tilbake. 

Endret 18. desember 2016 av Ananas.

[Gjest Mrs. Random Nick]

De har nok ikke skjønt at ens barn trenger ubetinget kjærlighet, også når barna er voksne. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Ananas. skrev:

Jeg har det sånn, ikke med foreldre men med et sett av besteforeldrene mine. Jeg ber dem aldri om noe ekstra, og tar aldri imot gaver eller tjenester lenger. Treffer dem og har det hyggelig sammen, men det å ta imot noe kommer alltid med betingelser som dukker opp i ettertid, så jeg nekter dem å være "snille" med meg. Det har gitt mange øyeblikk der jeg får tilsnakk for å ikke være takknemlig og for å være aaaalt for opptatt av å klare meg selv, men heller det enn å stå i evig gjeld jeg ikke aner hva er eller når skal "betales" tilbake. 

Jeg lurer nesten på om jeg må begynne å gjøre det slik, noe jeg syntes er veldig trist. Føler alt kommer med en baktanke, det er bare at jeg vet aldri når de skal bruke den.

Er så fortvilet, det er jo mine egne foreldre. Syntes det er så trist at det må være sånn.

TS

Anonymkode: 982b6...2f3

[AnonymBruker]

Er foreldrene dine sitt problem om de føler seg snytt av å gjøre snille ting mot deg. Om de ikke egentlig ville hjulpet venninnen din burde de sagt fra. Er ikke ditt problem at de ikke tørr si fra. Du har gjort alt riktig, de kan ikke forvente at du er tankeleser. De kan da selvsagt ikke komme i ettertid å si at ting ikke er greit. Om jeg gir deg siste pizzastykke kan jeg ikke komme dagen etterpå å kjefte på deg fordi du tok maten jeg sa det var greit du kunne ta. Det faller på egen urimelighet.

Anonymkode: d0aeb...067

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det litt slik ja, har både en mor og en søster som er veldig ivrige på å hjelpe til på alle måter - nesten masete noen ganger - men det kommer alltid i retur når stemningen er dårligere.

Mht. min søster så har jeg for så vidt vendt meg til at hun er en person med mye humørsvingninger. Holder meg derfor på den 'gode' siden der jeg hjelper henne når hun trenger hjelp, men ber om lite tilbake. Jeg vet også av erfaring at det skal lite til før hun blir sur og stemningen er dårligere - det er bare slik hun er. 

Når det gjelder moren min så er jeg jo glad i henne og har ikke et ønske om å holde henne på avstand. Hun har noen ganger uttrykt at jeg er for privat og t.o.m. bekymring ang. noen av mine valg, samt livsstil. Det har vært situasjoner der jeg har vært på nippet til å havne i økonomisk uføre samt slite meg ut, og hun har mast om at jeg må be henne om hjelp om det er krise. Jeg har da uttrykt at jeg føler dette vanskelig - jeg vil være selvstendig og jeg føler ting kan veldig lett bli brukt mot meg igjen. Vi snakket ut om dette, og hun forstår at dersom vi skal ha et godt forhold så kan ikke alt hun noensinne ha gjort for meg "henge over meg". 

Anonymkode: 0cfb4...cf7

[AnonymBruker]

Jeg ber de aldri om hjelp - de gjør det uoppfordret (f.eks gir mye penger i bursdagsgave) eller på en slik måte hvor jeg ikke har mulighet til å si nei (jeg har vært på besøk hjemme, de skal kjøre meg til bussstoppet, de kjører forbi bussstoppet og skal "overraskelseskjøre meg hjem".. senere kommer "vi som faktisk brukte hele dagen vår på å kjøre deg hjem, så er du så utakknemlig/kan ikke hjelpe til med x og y.. osv)

Jeg er veldig privat angående privatlivet mitt ettersom jeg føler de ofte også bruker disse tingene mot meg... Dette har de klaget på men dette "får de aldri".

Jeg føler meg rett og slett ofte trykket opp i et hjørne. Vi diskuterte for litt siden dette, hvor jeg sa hvordan jeg følte det, og de insisterte på at de aldri har gjort noe sånt og at det er det jeg innbiler meg... 

Jeg blir så frustrert!!!

TS

Anonymkode: 982b6...2f3

[AnonymBruker]

Du har blitt den voksne, og de er barn TS. Det er slik det er når du vokser opp til å bli et mer reflektert/ smartere menneske enn egne foreldre

Anonymkode: d0aeb...067

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har blitt den voksne, og de er barn TS. Det er slik det er når du vokser opp til å bli et mer reflektert/ smartere menneske enn egne foreldre

Anonymkode: d0aeb...067

Jeg syntes det er ufattelig vanskelig. Jeg er i 20-årene, men føler meg fortsatt som et barn ovenfor dem. Får så ufattelig vondt inni meg og føler meg så utilstrekkelig når de sier/gjør slike ting. Føler meg snytt, deres kjærlighet og godhet er hele tiden betinget. Er jo også i den alderen hvor man fortsatt naturlig får litt hjelp av mamma og pappa hvis man trenger det - men jeg føler ikke jeg kan be om noe som helst i frykt for å få det tredd over hodet på meg senere....

Trist det må være sånn. Slik skal jeg ikke gjøre med mine fremtidige barn.

TS

Anonymkode: 982b6...2f3

[AnonymBruker]

Neste gang de gjør noe for deg , så får du bare si "stopp"!!! Jeg vil ikke at dere gjør dette, for jeg vet at det blir brukt imot meg siden.

Anonymkode: c56ee...e14

[AnonymBruker]

Ja, jeg må nesten gjøre det.

Jeg har trukket meg tilbake etter diskusjonen i dag, men har flere ganger blitt smelt opp døra til og fått beskjed om å skjerpe meg. Føler meg ikke respektert som et voksent menneske i det hele tatt, men som et barn som sitter og furter.

TS

Anonymkode: 982b6...2f3

[Fleur Delacour]

https://no.wikibooks.org/wiki/Aktiv_lytting

Les litt om aktiv lytting, kanskje du får til å svare dem på en annen måte. Har hørt om folk som har prøvd dette og klart å snu fastlåste måter å kommunisere på.

Lykke til Ts.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ber de aldri om hjelp - de gjør det uoppfordret (f.eks gir mye penger i bursdagsgave) eller på en slik måte hvor jeg ikke har mulighet til å si nei (jeg har vært på besøk hjemme, de skal kjøre meg til bussstoppet, de kjører forbi bussstoppet og skal "overraskelseskjøre meg hjem".. senere kommer "vi som faktisk brukte hele dagen vår på å kjøre deg hjem, så er du så utakknemlig/kan ikke hjelpe til med x og y.. osv)

Jeg er veldig privat angående privatlivet mitt ettersom jeg føler de ofte også bruker disse tingene mot meg... Dette har de klaget på men dette "får de aldri".

Jeg føler meg rett og slett ofte trykket opp i et hjørne. Vi diskuterte for litt siden dette, hvor jeg sa hvordan jeg følte det, og de insisterte på at de aldri har gjort noe sånt og at det er det jeg innbiler meg... 

Jeg blir så frustrert!!!

TS

Anonymkode: 982b6...2f3

Har det også sånn med mine. Livet med dem har vært en slit på mange måter, men materielt var det ikke noe problem. Denne var til hjelp for min del.

 

Anonymkode: 76ace...fe5

[AnonymBruker]

Pappa har behandlet meg som ei lita jente lenge, enda jeg snart er 40 år. Jeg har tatt noen oppvaskrunder med han, og sagt i fra. Er kanskje det du også må gjøre? Jeg har kommet seirende ut av det.

Anonymkode: c2c0f...2ee

[AnonymBruker]

Høres ut som dine foreldre ikke evner å sette seg inn i andres følelser. Når de sier at det er bare din innbilning, så si likevel, "jo men den er den følelsen jeg har, hvorfor får jeg den?  "Men hva med noe som det her: " Jeg var ikke klar over at dere ønsket "det og "det" da vi snakket om å invitere vennen min. Jeg oppfattet det som noe dere ville foreslå selv. Jeg er ikke tankeleser, så det hadde vært fint om jeg fikk vite dette da vi først snakket om det."

 

 

Anonymkode: 553b4...cf1