Å være venn med asylsøker

[vanskapning]

Jeg har blitt god venn med en asylsøker, en fantastisk person på 17 år som har fått avslag på asylsøknaden. Advokaten har sendt inn klage på vedtaket, men virker ikke optimistisk. Gutten selv er ganske flink til å ta en dag om gangen, heldigvis. I juni neste år blir han 18 år. Han sier at han ikke kan dra til hjemlandet, for da vil både han og familien hans bli drept. Han er ikke redd for å dø selv, men vil beskytte familien sin. Han bodde på mottak i hjembyen min før, men på grunn av nedleggelse har han flyttet 3 timer vekk fra her. Han har tidligere hatt tanker om selvmord, men på grunn av at han er muslim sier han at han ikke kan ta sitt eget liv. Jeg er redd for at han likevel skal gjøre det, jeg er redd for at han stikker av, jeg er redd for at han blir tvangsreturnert før han blir 18, og lista fortsetter... 

Har dere noen tips til hvordan jeg kan fortsette å være en god venn, uten å bekymre meg så mye? Jeg prøver å ta en dag om gangen, men jeg merker at jeg stresser om det tar lang tid før han svarer. Vennskapet gir meg så mye, men det er slitsomt å være så bekymret, og jeg vet nesten med sikkerhet at den dagen han blir 18 blir kontakten brutt og hjertet mitt kommer til å knuses. Har spurt meg selv flere ganger om det er verdt det, men innser at jeg kan ikke bryte kontakten nå bare fordi det blir verre senere.

[AnonymBruker]

Dere kan jo avtale å holde kontakt over mail, eller andre medier. Det behøver ikke å bli slutt på kontakt for det om.

Anonymkode: 41ef4...66a

[The Kitten]

Jeg har en god venn fra Syria som er her på studentvisum. Visumet hans går ut når han ferdig å studere, og han vet ikke hva som kommer til å skje etter det. Foreldrene og lillesøsteren bor i Tyrkia, men siden han forlot Tyrkia så er det ikke sikkert at de godkjener en ny asylsøknad fra ham. Jeg har tenkt veldig mye på dette og bekymret meg over det. Jeg er veldig for at asylsøkere skal dra tilbake til hjemlandet sitt når perioden de har trengt asyl er over, men ikke før den tid. 

 

Snakket med ham, og han sa "men dette er jo ikke ditt problem. Jeg setter stor pris på at du bryr deg, men det er dessverre ikke noe du kan gjøre med situasjonen min" 

 

Jeg tror det beste du kan gjøre TS er å akseptere at dette er en prosess du ikke kan styre. Og som AB over meg skriver så kan dere holde ontakt via sosiale medier.