Hvordan slutte å bli sliten av å være sosial?

[AnonymBruker]

Jeg er så lei! Jeg har aldri helt klart å knekke den sosiale koden, og derfor har jeg heller aldri hatt så mye venner. Jeg ble fryst ut av jentegjengen på ungdomsskolen. Og på videregående fikk jeg bare masse hatmeldinger og masse jenter på egen alder og eldre som direkte gjorde meg redd for å gå alene på gata om kvelden. Kun fordi jeg hadde en uskyldig samtale med eksen til to av dem. På barneskolen hadde jeg en venninne. Begynte på folkehøgskole etter videregående og var veldig mye sliten. Sov mye på dagtid og slet veldig med å få venner der og, men det var nok fordi jeg ikke var så energisk. Jeg kunne være med og se film, kjøre andre på fester, være med å feste selv osv, men aldri vært ei som blir husket som en god venninne av de som ble close. Flyttet til en by etter folkehøgskole, og ble så vidt kjent med noen der. Fikk ei venninne, men hele tiden vi skulle finne på noe sammen, inviterte hun med ei annen venninne. Jeg tror dessverre ikke selskapet med meg holdt, da det kunne bli mye stillhet. Det bodde også en annen fyr der som jeg kjente fra før, men ila de to årene jeg bodde der var det han som tok kontakt først bare 2 ganger, ellers var det alltid jeg som spurte om vi skulle på kafe, på fest og slik. 

 

Så flyttet jeg til Oslo for litt over to år siden, fikk meg jobb. Selv om humøret har vært bra på jobb ofte, så har jeg ikke blitt godt kjent med noen der, selv etter to år. Jeg var med på julebord med dem, men grunnen til at jeg gruer meg litt på å gå ut slik utenom jobben er fordi jeg vet at de som er close er de som blir sammen. Det er liksom ingen som bryr seg om jeg bare hadde gått, og jeg slipper ikke så lett inn i samtaler dersom jeg tilføyer noe, fordi de pratsomme overskygger totalt, ikke for å være slemme, men fordi de ikke er vant med at jeg snakker. 

Så, fikk jeg annen jobb, kom i annet miljø, og vips, så var det en jeg har begynt å bli forelska i. Saken er den at jeg er flau over at jeg er så stille. Hvordan vil han reagere på at jeg ikke har så mange venner? Om vi skulle være sammen på noe, så vil han se hvor pinlig stillhet det blir. Jeg satt sammen med han i bil en gang, vi var alene fordi han ville kjøre meg hjem fra fest. Og jeg satt og tenkte og tenkte, at jeg måtte finne på noe å si... hvorfor kan jeg ikke være like prstsom som andre? Dessvverre har jeg ikke skjønt meg helt på smalltalk og det med masse sosiale koder  og nå er jeg 25 år!!! 

Jeg opplever stadig at når jeg treffer nye potensielle venninner, og vi kommer i prat, og så kommer det en ny i miljøet så vil den nye og min potensielle venninne finne hverandre fortere, og jeg blir "glemt". Slik var det for ikke lenge siden. Fikk kontakt med ei på jobben, men etter hvert, så hadde hun aldri tid til å treffe meg. Hun sluttet å spørre om vi skulle ut sammen, men hun var jo ute med de andre. 

Det er også litt sårt og se folk kommentere bilder på facebook "savner deg så mye" og slik. For til meg kommer det aldri slike kommentarer. 

Det er bare det at jeg blir så forbanna sliten av å være sosial! Jeg har lest at årsaken kan være at hos introverte er det noen "ledninger" i hjernen som er for "korte", mens hos ekstroverte er de "lange" og derfor mer utholdende der det er masse inntrykk! Jeg har blitt sint på hjernen min rett og slett! 

Anonymkode: e063c...136

[Mamasitas]

Heihei. Ville bare si at det er ikke noe galt med deg. Jeg har sosial angst, og blir veldig tappet av å være rundt folk. Selv om jeg ikke nødvendigvis har angst hele tiden når jeg er sammen med andre, så føler jeg likevel at jeg kan bli sliten fordet om jeg har det hyggelig. Men hva så? Sånn er vi bare, vi mennesker. Forskjellige! Det er så godt å være sammen med noen som er litt mer stille noen ganger, at man kan ha det koselig selv om man ikke sier så mye. Jeg er glad jeg har få venner, for det er akkurat nok for meg, og akkurat "close" nok. Er ikke en sånn supernær venn sjøl. Trenger ikke å være det vettu. Vet folk som synes synd i meg pga DE føler at jeg har få venner. Men ærlig talt, jeg har det ikke vondt på noen måter overhodet, jeg liker å ha det sånn, det er sånn JEG lever livet mitt best. Så de får bare lage seg tanker om det hvis de vil, hvem bryr seg..

Et par veninner av meg har jeg helt avslappet forhold til, kan tenke "hu der kan godt komme på besøk nårtid hu vil, for hu er så chill" Hvis du er deg selv 100%, så godtar jo folk at du ikke er så snakksom, pga det blir ikke forventet av deg å snakke hele tiden. Verre hvis man prøver å være snakksom når man ikke er en sånn person, for så å bli mer og mer stille når man evt blir "seg selv" igjen..  Da begynner folk å lure på om det er noe galt, er hu sur etc..

Vi mennesker tiltrekkes dessuten av motsetninger, det er et faktum at man vil ha noe som er ulikt seg selv, for å få skape en viss balanse. Selv om vi ofte sier at vi ser etter noen vi har mye til felles med! (Hobbyer etc). Samboeren min er veldig sosial og snakksom, mens jeg trives hjemme i sofakroken. Også gjør vi litt av det begge liker

Du behøver ikke være noen andre enn akkurat den du er, vær stolt av deg selv. For du er god nok akkurat sånn! Ps jo mer du kjemper imot hjernen din, jo verre blir det. Det beste man kan gjøre er å godta seg selv som man er! lykke til!