Hvor ærlig og åpen er du med din mamma/pappa?

[AnonymBruker]

Jeg er 23 år, og sliter litt med forholdet med mamma. Jeg klarer bare ikke å snakke med henne om helserelaterte ting.
Alltid vært slik, mens søsteren min kan snakke med mamma om alt. Alt fra diarè til hemorider og depresjon. Jeg sliter med panikkangst og  depresjon, og føler meg så alene. Jeg føler jeg må skjule problemene mine. Jeg kan ikke ringe mamma når ting er tøft. Når jeg blir redd for mine egne tanker så kan jeg ikke ringe mamma. Og det gjør så vondt! Det at jeg vet at hun og søsteren min er så ærlige om alt, det gjør det tusen ganger verre. 

Er det normalt å være så ærlig og åpen med sin mor?
Jeg føler mamma vet når søsteren min har mensen, hver måned. Er nesten som om at hun sender mamma en sms med en beskjed "Da har mensen kommet" 
Jeg vet det, fordi mamma kan kommentere det. F.eks når søsteren min har vært på byen så kan hun tulle med "synd at du dro ut i helgen, det blir jo ikke bestemor av meg når du har mensen". Eller "nå må du dra ut på byen xx, for nå er vell mensen over for denne måneden". 
Slike kommentarer kommer opp støtt og stadig. Derfor vet jeg at mamma vet det. Kommentarene kommer fra mamma altså.

Til sammenligning, mamma tror jeg fikk mensen for første gang som 16 åring. (Hun fant en pakke OB i skolesekken min). 
Sannheten er at jeg fikk det da jeg var 11. Var ikke det at jeg var flau eller skammet meg. Det var ikke noe big deal for meg. Jeg viste godt om menstruasjon og slikt, så det var ikke noe stort og skummelt, og det å kjøpe tamponger selv har aldri vært flaut. 

Jeg vet det ble mye mens-prat her nå. Men det er et godt eksempel på hvor åpen søsteren min er. Jeg føler meg så utenfor, for jeg vet ikke hvor grensen går. Hva som er normalt. Dersom det er slik at de to er rare og unormale, så kanskje jeg klarer å slutte å bli så trist over noe så dumt. 

 

Anonymkode: 82c8e...5cc

[EvaLena]

Vær åpen med moren din du, det vil dere begge ha godt av.

Mine barn snakker med meg om absolutt alt og ingenting er flaut.

Jeg er også åpen med mine foreldre og ser på det som helt normalt.

[frk91]

Anbefaler deg å prøve å snakke med henne  Jeg liker å kunne ringe mamma og snakke om den minste ting, alt fra mensen til problemer på jobb og hvordan været er.
For å ta et "ekstremt" eksempel så brukte mamma alltid å ringe meg på søndagsettermiddag i min singelperiode. Hun var veldig nysgjerrig på om jeg hadde møtt noen lørdagskveld, og om jeg hadde endt opp med en fyr den kvelden så måtte jeg si fullt navn til henne så hun kunne søke han opp på facebook for å godkjenne han Ellers så forteller jeg henne alt, det er hun jeg ringer til om noe skjer med meg, selv om jeg prøver å kontakte typen min noen ganger. Han blir faktisk litt såret over at jeg stadig velger å snakke med henne om ting og tang enn med han..

[Ginavn]

Jeg har aldri hatt et slikt åpent forhold med mora mi, så du er ikke alene!

Leser om fødekvinner som har med seg mora si på fødselen, og jeg ville heller født alene i skauen enn å ha henne med på noe sånt.

Men jeg føler ikke behov for å ha slikt forhold til henne, å snakke om mensen og sånn. Hvis hun begynte å prate om sex, hadde jeg forlatt rommet 

Kanskje det bare er meg, men er det ikke litt rart at mora di vil at søstera di nærmest skal bli gravid etter en tur på byen? 

[Tutta89]

Jeg har veldig åpent forhold med mine foreldre, pappa er den jeg kan ringe når så helst for å snakke om alt fra gleder til sorger. Godt å ha nær familie å snakke med! Anbefaler deg å prøve å åpne deg mer for moren din☺

[AnonymBruker]

Min mor vet nesten ingenting om meg og mitt liv, og jeg foretrekker det slik. Hun tror hun vet da. Det er forskjell på folk og hva de har behov for, i forhold til sine foreldre. Jeg har ikke det behovet, og har aldri hatt det. Min mor og jeg er ikke på bølgelengde akkurat. Dersom dette gjør deg trist må du forsøke å gjøre noe med det syns jeg. Hva tror du årsaken er til at du ikke klarer åpne deg? 

Anonymkode: 1c7ff...98f

[AnonymBruker]

Er du eldst eller yngst?

Minner egentlig litt om hvordan det er i min familie, ikke helt det samme og jeg deler jo ikke like mye som søsteren din, virker det som hvert fall. Men jeg og mamma har et veldig nært forhold og kan egentlig snakke om det aller aller meste. Lillesøsteren min derimot har ikke like nært, hun er veldig åpen av seg så kan snakke om ting jeg aldri ville sagt, men hun deler egentlig sjeldent noe av det med moren vår, og hvert fall ikke på et personlig plan. Vi har jo begge slitt med vestibulitt, jeg og mamma snakket masse om det, hun lurte hele tiden på hvordan det gikk, om det var blitt bedre osv. Søsteren min har nå også fått vestibulitt og hun visste ikke om det før jeg spurte henne hvordan det gikk med "lillesøster" (trodde hun visste).

Grunnen til at jeg tror det er sånn hos oss er fordi hun og lillesøster er veldig like, begge to er veldig emosjonelle og til tider dramatiske, så de to sammen kan ofte blir ganske hett, nesten så jeg lurer på om de har latinerblod.  Jeg er totalt motsatt, alltid veldig rasjonell, lar aldri følelser ta overhånd osv. Jeg går veldig fint sammen med begge to, søsteren min er en av mine beste venner, mens de to ikke går like godt sammen. 

Anonymkode: 49525...109

[AnonymBruker]

Jeg kan snakke med mamma om alt, unntatt sex og gutter. Er litt fjortis på det området, synes det er kjempeflaut å snakke om. Jeg er i begynnelsen av 30-årene. Forteller ikke hvis jeg skal på date heller. Gruer meg til den dagen jeg får kjæreste, for da må jeg vel fortelle om han.

Anonymkode: b2cc0...ac9

[AnonymBruker]

Snakker ikke med mamma om noe som helst privat egentlig. Jeg sliter med depresjon også, men det vet ikle hun. For hvis jeg eller søsteren min har problemer så er det liksom henne det er synd på og ikke oss siden hun blir så sliten av oss og problemene våres. Så hun er en dårlig samtalepartner og støttespiller, hele dame er håpløs forresten. Men hun et snill da. Jeg er voksen i 30-åra.

Anonymkode: 04598...d6f

[AnonymBruker]

Er ikke åpen.. hallo.. snakke om mensen? Hva søren er det for noe da? Det er unormalt. 

 

Anonymkode: c606a...2c6

[AnonymBruker]

Jeg har ikke er samtalenært forhold til min mor. Hun er rett og slett ikke et menneske som jeg føler at kan bidra med noe når jeg har det vanskelig. Det spiller for såvidt ingen rolle hva som er normalt eller ikke, TS, spørsmålet er vel heller om du ønsker å ha et nærere forhold til din mor, og om du egentlig har behov for å lene deg på henne. Hvis du kjenner at det hadde vært godt, så må du overkomme det som gjør at du ikke har et slikt forhold i dag.

Når man er deprimert så er det ikke uvanlig å ville isolere seg, men det er ikke en klok strategi. Strekk ut hånden til noen du tror kan hjelpe deg. 

 

Anonymkode: c73ba...4b9

[AnonymBruker]

Sier kun det som er helt nødvendig, jeg er en veldig privat person

Anonymkode: 39d32...660

[AnonymBruker]

Nå er jeg litt brutal, men jeg trodde på tittelen og innholdet at det var et barn som skrev dette. 

På din alder er det normalt å ønske seg et godt forhold til foreldrene, men perspektivet ditt er ganske uselvstendig.

Nå er det på tide å klare seg uten andre voksne å holde i hånda hele tiden. Du skal ikke måtte skjule ting, men du må lære deg å ta ansvar selv også. 

Anonymkode: c2fce...c4c

[AnonymBruker]

Nå bar mine foreldre grusomme mennesker. Så fortalte selvfølgelig ikke noe til de. Men grunnet dette, så har jeg jobbet for å få et veldig godt forhold til mine barn. Så de forteller meg alt. Største forteller meg virkelig alt, ting jeg egentlig ikke vil vite. Men er utrolig glad, for at de føler de kan komme til meg, og fortelle meg alt.

Anonymkode: a2ded...aa7

[Essensen]

Jeg har aldri hatt et spesielt åpent forhold til mine foreldre. Vi har det bra sammen, men har aldri pratet om problemer. Dette er fordi de ikke klarer det selv heller, og derfor blir stemningen klein når man prøver. Mantraet er stort sett bare at man må skjerpe seg hvis noe er trøblete. Min mor gjør det meste rett, men innrømmer aldri at hun tar feil heller. Min far er motsatt, gjør masse feil og beklager det, men er på tross av dette veldig opptatt av å ha rett og kommer alltid i forsvar hvis et problem tas opp. Ikke et optimalt miljø for å diskutere ting.

I tillegg sitter de fast i en tid hvor mye var annerledes enn nå. De møttes på et lokalt grendehus når de begge var i tenårene, har bodd på samme sted hele livet, og omgått mennesker som mener det samme som dem. Å snakke med dem om ting er som å høre ekko fra fortiden. Verden har endret seg. Problemene man møter i dag er ikke de samme som de folk møtte før.

Før ble man gammel og vis. Nå blir man gammel og utdatert. Litt trist, men sant.