Bekjent mistet sønnen sin. Hvordan forholde seg til henne?

[AnonymBruker]

Jeg har en bekjent (sier bekjent fordi vi ikke er direkte nære venner, men vi omgås ofte og møtes ofte på butikken og i nærområdet og slår av en prat).

Saken er den at hun mistet sin 14 år gamle sønn for en tid tilbake og hun er (naturlig nok) fullstendig ødelagt. Jeg vet ikke hva jeg skal si når jeg treffer henne for jeg er så redd for å si noe feil. Hun brøt sammen i armene mine da jeg gav henne en klem. Hadde vi kjent hverandre bedre, så hadde det kanskje vært litt lettere, men jeg ble rett og slett bare helt lammet og klarte ikke si noe. Jeg vil så gjerne støtte, vil så gjerne si de riktige tingene, i det minste for å ikke få henne til å føle seg verre. 

Hva skal jeg si og hvordan bør jeg opptre? Jeg har lyst til at hun skal forstå at jeg er der for henne, og gjerne stiller opp, men iom at vi ikke kjenner hverandre så veldig godt, så vil jeg ikke tråkke over noen grenser. Jeg føler meg bare helt handligslammet og vil så gjerne si de rette tingene, men føler alt blir feil.

Hun bærer på en smerte jeg aldri vil klare å forstå, så hvordan skal jeg opptre? Hva bør jeg gjøre? Jeg vil så gjerne vise at jeg er her.

Anonymkode: 3153c...b1b

[wintergirl]

I sånne stunder så blir ord fattige. Vær der for henne og si at du stiller opp for henne, men at du føler at dine ord blir så fattige at du ikke vet hva du skal si. Nå tar mennesker sorgene sine forskjellige, men tror de fleste setter pris på at noen tar kontakt og bare er der for dem.

[AnonymBruker]

Var det den gutten som døde for en uke siden? En venn av meg mistet sin sønn da, så jeg følger denne tråden. Det er vanskelig å vite hva man skal si.

Anonymkode: 03c9f...1e7

[Ruccula]

Forferdelig trist

Jeg vil råde deg til å være der for henne, svært mange folk trekker seg unna i sånne situasjoner fordi det er vanskelig å forholde seg til et menneske i så stor sorg.

Vær der og still opp med det du kan

[exictence]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Hva skal jeg si og hvordan bør jeg opptre? Jeg har lyst til at hun skal forstå at jeg er der for henne, og gjerne stiller opp, men iom at vi ikke kjenner hverandre så veldig godt, så vil jeg ikke tråkke over noen grenser. Jeg føler meg bare helt handligslammet og vil så gjerne si de rette tingene, men føler alt blir feil.

Hun bærer på en smerte jeg aldri vil klare å forstå, så hvordan skal jeg opptre? Hva bør jeg gjøre? Jeg vil så gjerne vise at jeg er her.

Anonymkode: 3153c...b1b

Det var fint at du gav henne en klem. Det betyr mye i en sånn situasjon. Det er også fint av deg å si at du føler med henne og vil veldig gjerne stille opp og vit at jeg er her for deg hvis du trenger en skulder eller å snakke. Si ar du føler deg handlingslammet og vet ikke hva du kan gjøre og si henne. Si akkurat det du skriver her.

 

[♥Missy♥]

Utrolig trist å høre:(

Det er så lite man kan si å gjøre i slike situasjoner, og det verste en mor kan oppleve. Det er ingenting som er riktig i en slik situasjon, men kan være lurt å tenke på hva man ville at andre skulle sagt og gjort dersom det rammet en selv. Så kan man jo bare si at man er der for vedkommende, uten å være for påtrengende...

 

[AnonymBruker]

Si det som det er, at du ikke vet hva du skal si, men at du gjerne vil være der for henne.

Unngå å bruke floskler, og ala typen at det vil bli bedre med tiden. Det er bedre å bare være til stede. Folk reagerer forskjelling og ønsker å håndtere den ulikt. Ikke noe er feil, men derfor er det også vanskelig å gi noen fasit på hva noen vil ønske. Noen vil snakke, noen vil gråte, noen vil rase. Men å være der og ta i mot det som kommer er en god start. 

Anonymkode: 32863...19f

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en bekjent (sier bekjent fordi vi ikke er direkte nære venner, men vi omgås ofte og møtes ofte på butikken og i nærområdet og slår av en prat).

Saken er den at hun mistet sin 14 år gamle sønn for en tid tilbake og hun er (naturlig nok) fullstendig ødelagt. Jeg vet ikke hva jeg skal si når jeg treffer henne for jeg er så redd for å si noe feil. Hun brøt sammen i armene mine da jeg gav henne en klem. Hadde vi kjent hverandre bedre, så hadde det kanskje vært litt lettere, men jeg ble rett og slett bare helt lammet og klarte ikke si noe. Jeg vil så gjerne støtte, vil så gjerne si de riktige tingene, i det minste for å ikke få henne til å føle seg verre. 

Hva skal jeg si og hvordan bør jeg opptre? Jeg har lyst til at hun skal forstå at jeg er der for henne, og gjerne stiller opp, men iom at vi ikke kjenner hverandre så veldig godt, så vil jeg ikke tråkke over noen grenser. Jeg føler meg bare helt handligslammet og vil så gjerne si de rette tingene, men føler alt blir feil.

Hun bærer på en smerte jeg aldri vil klare å forstå, så hvordan skal jeg opptre? Hva bør jeg gjøre? Jeg vil så gjerne vise at jeg er her.

Anonymkode: 3153c...b1b

Spør ved neste treff...hvordan går det med deg? Da kommer praten i gang. Så kan du spørre om hun kanskje vil komme på en kaffekopp.

Vi er for dårlig å gi omsorg. Det gjelder ikke bare ved dødsfall.  Jeg syns jeg har gitt mye omsorg til folk i vanskelige tider. Gått på besøk, invitert på kaffe eller mat. Latt de prate. Ikke for at jeg er oppdratt til det, men vil være noe annet enn det jeg er oppdratt til. Så kommer jeg i en vanskelig situasjon selv. Ble veldig skuffet. De jeg har støttet og hjulpet hørte jeg ikke noe fra. 

Anonymkode: 5e448...7fa

[*Maja*]

Det er faktisk helt lov å spør hvordan det går med henne. Det er underforstått at hun har det jævlig, men oppi alt det jævlige så går det an å ha det helt okay, relativt sett.

Ellers synes jeg ikke du trenger å si eller gjøre så veldig mye spesielt. En klem er helt fantastisk, så kan hun gjøre akkurat som hun føler for. Om det så er å bryte sammen eller bare ta klemmen og snakke om været eller noe helt annet. 

Det aller, aller, aller verste du kan gjøre er å sky henne fordi du ikke vet hva du skal si. Det er utrolig mye mer sårende enn et feil ord.

[AnonymBruker]

Vanskelig. Jeg tenker at i slike situasjoner er det umulig å finne "det perfekte rette" å si, men fort gjort å si noe litt dumt, som f.eks. "du må bare ta tiden til hjelp". Man mener så klart ingenting vondt med det, men det er vel en litt stivnet frase som kanskje kommer automatisk.

Så jeg tenker at du kanskje ikke behøver å si så veldig mye. Kanskje heller bare være der og lytte, og fortelle henne at hun kan ta kontakt eller komme bortom en tur om hun vil ha noen å være sammen med.

Anonymkode: dde1e...136

[Commander]

Den personen du kjenner er akurat den samme som du kjente før den tragiske hendelsen. Du behandler henne som før, ihvertfall ikke unngå kontakt. 

[AnonymBruker]

Lurte på om det var meg selv som hadde skrevet dette innlegget, men alderen stemmer ikke har lest at det kan være fint å spør om hvordan hun har det? Ikke hvordan det går - det er for opplagt. Jeg prøver å være forberedt på å møte noen i sorg i mitt nærmiljø - jeg kjenner ikke vedkommende, men jeg har veldig medfølelse for familien, kjente sønnen som døde etter en tids sykdom. Jeg føler sånn for å være der, si noe, åpne en dør, men jeg tror bare at jrg må være veldig obs på å ta kontakt om jeg treffer på moren på butikken. Like etter begravelsen så gikk vi forbi hverandre på avstand - jeg trodde ikke hun skulle se i min retning, men d gjorde hun og jeg hadde allerede "sett en annen vei". Det var tåpelig av meg. Er du venn med henne på fb? Du kan jo evt bli det, og si atdu tenker på henne, for eksempel. La hun få styre samtalen. 

Anonymkode: f4083...c16

[Dr. A. Kula]

Til dere som lurer hva dere kan gjøre.

Lag en middag (eksempel lasagne, kjøtt/grønnsakssuppe) og lever på døren. Handle inn litt dagligvarer og gi dem. Lag ett brett med boller etc. Mat som kan fryses.

Få med deg noen og luk i bedene, klipp plenen eller vask bilen.

Når du er i sorg står verden tidvis stiller og man klarer ikke forholde seg til at livet går videre. Man glemmer å lage mat, holde orden etc. Den moren høres helt knust ut. Hun trenger hjelp. Helt hverdagslige oppgaver kan føles uoverkommelig eller finnes ikke tankene. Sorgen forstyrrer, overskygger.

Inviter på besøk til deg selv (det kan være godt å komme ut hjemmefra der alle minnene er), heller enn å besøke. Men om du besøker, ikke forvent oppvartning,  fiks selv eller ta med (og gjerne litt ekstra så de har til neste).

Nevn gutten! Noe av det særeste er at ingen tør å nevne navnet på den som er gått bort. Det gjør savnet enda større. 

Lykke til med å være der for moren i sorgen.

Dr. A. Kula

[Ulrikke]

Jeg har vært borti tilsvarende. 

Si at du ikke vet hva du skal si. Si at det for jævlig, for det er det... Ikke gå over gata når du møter henne, møt blikket hennes, gi henne en klem, og ikke minst, bruk navnet på sønnen. Snakk om ham med navnet hans, spør hvordan det går, si at du tenkte på "Per" her om dagen. Er det naturlig, gå innom graven og tenn et lys, og fortell henne at du var innom og gjorde det. Det folk ofte er redd for er at den som er død skal bli glemt. Jeg har alltid snakket med min venninne om hennes sønn og brukt navnet hans. Aldri sagt "da det du vet skjedde", men rett og slett sagt "da Pål døde", for eksempel... Hun tenker på det hele tiden, du kan ikke minne henne på noe. Vis at du har henne i tankene...

I og med at dere ikke er veldig nære venner kan du helt sikkert si at du gjerne vil være der for henne, men at du ikke helt vet hva du skal si og gjøre for at det ikke blir feil. Sett ord på det, hun tror garantert ikke at du er tankeleser! Det gjør det også enklere for henne å be om noe dersom det faktisk er noe hun trenger, hvis du er ærlig i dette. Ellers blir det fort bare "dumt" og tomme ord. Si at du ikke vet hvordan hun vil at du skal være!

Det er flott at du ønsker å gjøre det "riktige" i forhold til henne! Flott at du bryr deg! Det setter hun garantert pris på også, og så lenge man ikke sier "det går snart over" og lignende ting, så skal det mye til å gjøre noe feil!

[AnonymBruker]

Jeg leste en gang et intverju med kloke Ada Sofie Austgaard, moren til Stine Sofie som ble drept i Baneheia. Hun var fullstendig knust i perioden etterpå og klarte ikke fungere. I tillegg til datteren som var drept, hadde hun et fosterbarn og en baby på seks månder (og en eldre gutt muligens), men hun maktet ikke ta vare på dem i ukene etterpå. Hun uttalte i intervjuet at hun det ikke først og fremst var en krisepsykolog hun trengte, men en husmorvikar - en som kunne sørge for mat på bordet, rene klær et cnår hun selv knapt kom ut av fosterstilling. Alle opplever det ulikt, men jeg tenker - som det blir foreslått over her også - at man kan tilby seg å handle, lage mat og hjelpe med praktiske ting, i tillegg til å lytte og delta i smatalen med fine minner som lever videre, om fine ting med barnet som gikk bort.

 

Anonymkode: a2e4b...171

[Christina82]

Jeg spurte kollega som mistet sin far en stund etter hun mistet faren sin og hvordan det gikk. Hun var så glad for at jeg spurte, for ingen andre hadde gjort det. Spør hvordan går det, de aller fleste tror jeg faktisk vil sette utrolig stor pris på det. 

[Silfen]

En jeg såvidt kjenner mistet et barn nylig,  kjente barnet bedre.  Men vi prater mye om barnet når vi møtes.  Forteller små hverdagsglimt.  Denne personen er veldig åpen om det hele så vi følger føringen lagt. 

[Kontormus]

Jeg sto i det for noen år siden når en av mine beste barndomsvenninner mistet sitt eneste barn, 13 år gammel, i en ulykke. Jeg kan ha mareritt om det enda, men da så satte jeg med på flyet, var hos henne i mange dager. Var sammen med henne når hun vasset i barnets personlige eiendeler, slik det ble forlatt denne grusomme dagen. Var der da hun tok av sengetøyet og betraktet gropa i senga. Var der da det kalde brevet fra NAV kom om at barnetrygden opphørte (bare et par dager etter). I det hele tatt, bare være der når hun brøt sammen. Og det gjorde hun ofte.

Jeg hadde ikke annet å si enn at sorgen sannsynligvis en gang i fremtiden kunne bli til å leve med, selv om den aldri kom til å forsvinne. Nå har det gått noen år, og hun har klart seg rimelig bra og funnet andre ting i livet som er mulig og glede seg over selv om savnet er like stort. 

[AnonymBruker]

15 timer siden, Kontormus skrev:

Jeg sto i det for noen år siden når en av mine beste barndomsvenninner mistet sitt eneste barn, 13 år gammel, i en ulykke. Jeg kan ha mareritt om det enda, men da så satte jeg med på flyet, var hos henne i mange dager. Var sammen med henne når hun vasset i barnets personlige eiendeler, slik det ble forlatt denne grusomme dagen. Var der da hun tok av sengetøyet og betraktet gropa i senga. Var der da det kalde brevet fra NAV kom om at barnetrygden opphørte (bare et par dager etter). I det hele tatt, bare være der når hun brøt sammen. Og det gjorde hun ofte.

Jeg hadde ikke annet å si enn at sorgen sannsynligvis en gang i fremtiden kunne bli til å leve med, selv om den aldri kom til å forsvinne. Nå har det gått noen år, og hun har klart seg rimelig bra og funnet andre ting i livet som er mulig og glede seg over selv om savnet er like stort. 

Du er en god person som hjalp henne sånn. Sorg er vondt lenge. Håper dere fortsatt har kontakt

Anonymkode: 83e6a...a3c

[Kontormus]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er en god person som hjalp henne sånn. Sorg er vondt lenge. Håper dere fortsatt har kontakt

Anonymkode: 83e6a...a3c

Takk takk. Det var det eneste riktige og gjøre siden hun gav uttrykk for at hun trengte meg der. Fortalte historien til min lege som sykemeldte meg slik at jeg kunne dra. 

Vi har kontakt enda, om enn ikke like ofte som før. Men kommer nok alltid å ha kontakt med henne, jeg trenger å høre hvordan hun har det av og til