Din eksistensielle angst

[Vesentlig]

Har du noen typisk eksistensielle angst-scenarioer du har en tendens dra frem i tankene? Før du skal sove f.eks.?

Kommer sikkert til å angre på at jeg spurte, men synes det er litt spennende.

Jeg kan starte med noen av mine:

- Denne har jeg hørt flere opplever: hvor jeg ser for meg at jeg zoomer ut i et sånnt google earth perspektiv fra minilille meg og utover i verdensrommet og det bare fortsetter og fortsetter og.. ja ugh.. Stopper tankerekken der jeg. 

- ^og samme ned i havet

- Ofte når jeg reiser steder og vi entrer et litt øde sted enten det er med bil i skogen eller båt midt på havet eller fly over skyene så blir jeg redd for at verden bare er forsvunnet og uansett hvor langt vi/jeg reiser så vil vi aldri finne veien ut av dette uendelige landskapet.

- Og noen ganger hvis jeg er i byen så ser jeg for meg at eksosen og gassen bare samler seg opp mer og mer. Slutter liksom å stige opp/løse seg opp og det bare blir verre og verre og puste før alle dør..

Hva opplever du å tenke? Ser du det for deg?  

[-Skylar]

Jeg er redd for å ikke legge fra meg spor. At livet mitt ikke skal ha hatt noen som helst betydning for hverken historien eller andre mennesker. At jeg ikke bidrar med noe. Det pleier å dra seg videre til at omtrent ingen betyr noe, ikke i det store og det hele. Og hva er da poenget? 

Kan bli helt gal av å tenke sånn. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, -Skylar skrev:

Jeg er redd for å ikke legge fra meg spor. At livet mitt ikke skal ha hatt noen som helst betydning for hverken historien eller andre mennesker. At jeg ikke bidrar med noe. Det pleier å dra seg videre til at omtrent ingen betyr noe, ikke i det store og det hele. Og hva er da poenget? 

Kan bli helt gal av å tenke sånn. 

Plante et tre, skrive en bok og få et barn

Anonymkode: e4c5e...a2a

[AnonymBruker]

Jeg er redd for at jeg ikke nyter livet jeg bare lever en gang, uten at jeg er sikker på hvordan jeg skal nyte det:P Hva kommer jeg til å angre på når jeg blir gammel?

Anonymkode: 84c00...287

[debatant]

På 14.12.2016 den 22.02, Vesentlig skrev:

Har du noen typisk eksistensielle angst-scenarioer du har en tendens dra frem i tankene? Før du skal sove f.eks.?

Kommer sikkert til å angre på at jeg spurte, men synes det er litt spennende.

Jeg kan starte med noen av mine:

- Denne har jeg hørt flere opplever: hvor jeg ser for meg at jeg zoomer ut i et sånnt google earth perspektiv fra minilille meg og utover i verdensrommet og det bare fortsetter og fortsetter og.. ja ugh.. Stopper tankerekken der jeg. 

- ^og samme ned i havet

- Ofte når jeg reiser steder og vi entrer et litt øde sted enten det er med bil i skogen eller båt midt på havet eller fly over skyene så blir jeg redd for at verden bare er forsvunnet og uansett hvor langt vi/jeg reiser så vil vi aldri finne veien ut av dette uendelige landskapet.

- Og noen ganger hvis jeg er i byen så ser jeg for meg at eksosen og gassen bare samler seg opp mer og mer. Slutter liksom å stige opp/løse seg opp og det bare blir verre og verre og puste før alle dør..

Hva opplever du å tenke? Ser du det for deg?  

Angst har med frykt å gjøre. Det er  ingen frykt i kjerlighet. Fullkommen kjerlighet driver frykten ut. 1 Jooh 3.18.)

[Vesentlig]

32 minutter siden, debatant skrev:

Angst har med frykt å gjøre. Det er  ingen frykt i kjerlighet. Fullkommen kjerlighet driver frykten ut. 1 Jooh 3.18.)

Religion er også ganske skummelt

[debatant]

3 minutter siden, Vesentlig skrev:

Religion er også ganske skummelt

fortell....

[Vesentlig]

1 minutt siden, debatant skrev:

fortell....

Jeg opplever at sånne overbevisninger folk kan leve med skummelt. Hvem kom på disse tingene først? Hvordan ble det slik? Hvis folk kan tro så utrolig forskjellige ting, hvordan skal man vite hva som er riktig? Jeg var troende som barn og hvordan kan så grunnleggende ting bare forandre seg eller være forskjellig fra person til person. Jeg bare skjønner ikke hvordan det er mulig og hvor stor kraft det har over mennesker

[King in the North]

Sporadisk har jeg mange slike tanker. Spesielt angående hvor stort universet er, og hvor ubetydelig lite, og samtidig så ekstremt kompleks jorden og våre liv er. Samtidig kjenner jeg mye på maktesløshet over mye av den meningsløse ondskapen som bedrives i verden. Hvordan eliteklassen i samfunnet bedrar resten, hvor kriger blir startet og politikere lyver så det renner av seg, mens tusenvis av mennesker blir drept for å presse deres agenda fremover. Men her sitter vi stille i Norge og koser oss, uten å helt ta inn over oss rekkeviddene av uretten som blir bedrevet. Mest fordi vi selv har det såpass godt. 

Bare det å se på stjernehimmelen er sykt når man tenker over det. Flere av stjernene vi kikker på eksisterer ikke lengre, men lyset vi oppfatter et potensielt titusenvis av år gammelt. Det har først nå kommet frem til oss for å iakta, etter en reise som er lengre enn vi kan se for oss. Bare det å eksistere er et sykt konsept. Hvordan oppstår masse feks, en gang må ting ha blitt skapt. Men hvordan? Nei, nå er det nok for i kveld.