Flere som er veldig ulik resten av familien sin?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært veldig ulik de andre i min nærmeste familie (foreldre + 2 søsken med partnere/barn). De liker å holde seg hjemme, misliker å reise, går aldri på ting som kino, konsert, teater.. Leser ikke bøker utover en krimbok i ny og ne, og tror på alt som sies på tabloidnyheter. De stemmer ikke ved valg, men antar de ville stemt FrP, de er redd for asylsøkere. Med unntak av min far er det ingen som liker å være utendørs eller i naturen, så i min familie er det vanlig at man blir gammel og sliten i kroppen fort når man har passert førti. Mye rygg- og muskelproblematikk. Min søster og mannen er begge arbeidsuføre, av litt diffuse grunner. 

Nå høres det ut som om jeg føler meg mye bedre enn dem, men til gjengjeld så tror jeg familien min synes jeg er veldig snodig og rar - jeg har utdannelse og arbeid innenfor kunst, kler meg litt "flagrende", er mer venstrevridd, reiser mye, har bodd i utlandet i perioder og har alltid hatt kjærester av samme sorten. Lenge barnløs, venter første barn nå som 38-åring. 

Opp igjennom årene har det blitt stadig vanskeligere å omgås, feire jul osv., fordi vi har så lite å snakke om. Det kjekkeste min mor og søster vet, er å sitte i sofaen hele dagen med kaffe på tv-kanna og småpreike eller strikke, og sladre om andre. Jeg blir helt koko, og må ut av huset og finne på noe, hvilket de synes er sært og irriterende. Noen få dager sammen holder i massevis.

Flere som er veldig ulik resten av familien sin, og på hvilken måte? Jeg lurer nesten på om jeg ble forbyttet på fødestuen 

Anonymkode: 489d7...ffe

[SlemUlv]

Jeg er så ulik dem, at de helst ikke vil se meg. 
Jeg gikk i 15 år uten jobb, også var jeg så idiot at jeg ble uføre *ler* 

Jeg er en av veldig få, som har flyttet vekk fra hjembyen, jeg er også det sorte får som faktisk går inn i diskusjoner med ene tanten min, og farmor. 
Jeg syns IKKE penger og status er alt her i verden, og jeg går ikke etter den rikeste mannen jeg finner. 

Ja også er jeg 36, uten barn :o Fy på meg! (spessielt i pappas del av familien (utenom pappa faktisk)), er det viktig å få barn. Får man barn er man automatisk godtatt.. Selv har jeg sagt at om jeg får barn, skal de ikke ha noe med den delen av familien å gjøre, fordi jeg orker ikke utsette mine barn for dobbeltmoralen dems 

[AnonymBruker]

Haha ja! Min familie er nok ganske lik din. Mine liker å reise da, på camping! Og de elsker å late dager der de griller og drikker øl hele dagen mens ungene løper rundt. Ellers er de bare hjemme. Utlendinger er pakk, skumle og voldtektsmenn. De er sjeldent i byen, er jo så mange folk der, og det er så dyrt der. (For den lokale matbutikken er ikke overpriset.. )

De er liksom trauste, kjedelige og gjennomnittlige. Det er liksom jobb, hjem å lage middag, se cæsar og strikke..Knskje et glass rødvin (cat Negro eller hva den heter) på fredagskvelden til mor, og øl til far.. Tipping på lørdagen.

Mine søsken er ganske like. De gidder liksom ingenting. Aldri reise andre steder, aldri gjøre noe etter jobb, ellr på besøk for eksempel. Veldig uøkonomiske.. (Begge leier, selv om de nærmer seg 30, for lån er jo idiotisk, men spare klarer de heller ikke. ) Alt nytt er skummelt.

Jeg har reist masse, hater camping (jeg er jo sååå fisefin), har unger, er mye ute i skog og mark. Vi drikker sjeldent, aldri med barna der og gjennom hele dagen. Hus, bil og jobb.. Samtidig er vi mye ute på ting som skjer i aturen og nærmiljøet. Det er aldri de.. Jeg blir sett på som fisefin, rar og overlegen.

 

 

 

Anonymkode: 6e978...2f3

[Gjest Herr Heftig]

Jeg er "førstegenerasjonsstudent", og er dermed velidg annerledes fra resten. I familien min er alle veldig glade i å snakke om nyheter og dermed også politikk, men dette orker jeg ikke. Det eneste de kalrer å bruke er allegorier.

 

Et eksempel er min far som mente at kollektivtransport burde være gratis, fordi det er the offentlige som drifter, og da spiller det ingen rolle om man betalte via skatt eller billett.

Da det ble spurt om mat også burde være gratis, så var svaret at, nei, for det var det ikke det offentlige som lagde.

Og de som mente det var riktig at de som brukte kollektivtransport mest, også skulle betale mest, fikk spørsmål om de ønsket å privatisere helsevesenet i samme slengen.

 

Det hjelper heller ikke at pappa er Frper (bare fordi han er rasist), mens hans svigermor er SVer og mamma har stemt Krf, fordi hun helt på ramme alvor er sur på feministene som gjorde sånn at kvinner måtte jobbe, og ikke bare kunne være hjemme og stelle huset.

 

 

[AnonymBruker]

Samboeren min er en dataingeniør i en legefamilien fra en liten by på Sørlandet, som har i tillegg flyttet til Oslo, som eneste av hele familien, og har ikke returnert etter studier!  Der i familien er det mye småby-problemer, folk er rasister, de har jo aldri sett en innvandrer omtrent, og de skjønner selvfølgelig ikke hvorfor kollektiv transport, elbiler, kildesortering eller noen som helst andre miljø-tiltak eksisterer. For å ikke snakk om at de røyker!! Seriøst, det er jo ingen som gjør i 2016 lengre. ikke i min verden ihvertfall.. 

Anonymkode: 6fd28...a1c

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg er ulik mamma og pappa personlighetsmessig. Jeg liker å tulle mye, tar ikke ting så seriøst, tar ikke meg selv så seriøst, kan snakke åpent om det meste. Mamma synes alt som har med sex å gjøre er flaut og pappa tar seg selv så høytidelig noen ganger at det ikke går an å tulle med han. Pappa er også veldig opptatt av å måle meg etter karakterer på studiet, noe jeg synes er ekstremt slitsomt. Samtidig er begge foreldrene mine også akademikere, vi liker å diskutere samfunn og politikk, vi liker krimbøker, vi liker taco og forholdet oss i mellom er bra nok til at jeg liker å være hjemme. Bare ikke for lenge av gangen  jeg ser jo at litt av personligheten min også er lik mine foreldres, men føler de er hakket mer konservative og "kjedelige" og jeg skulle ønske de var litt varmere (i mangel på en bedre beskrivelse) mennesker, som ikke var så opptatt av hva jeg oppnår, men mer opptatt av meg som person.

Anonymkode: 6ea80...acf

[AnonymBruker]

Både og, jeg er nok en del mer reflektert og kritisk til spesielt media enn mine foreldre. Men jeg har lært mye om politikk og entreprenørskap av min far, og generelt hvordan ting egentlig fungerer i samfunnet. Mamma er ekstremt flink sosialt og av henne har jeg lært mye på det settet.

Når det gjelder interesseområder er jeg og søsknene mine veldig ulike våre foreldre. Men jo eldre man blir jo bedre kommuniserer man kanskje med foreldrene fordi man vet mer hva som er ok emner å prate om når man omgås.

Anonymkode: 89be5...ece

[Tatja]

Skjønner deg. Jeg føler også at jeg skiller meg ut, og vet jeg blir sett på som 'spesiell' og sær. 

De liker å sitte i sofaen med kaffekoppen, så lenge de kan. Skravle. Det liker jeg også, men hele tiden? De fleste av dem er uføre, noen med reelle helseproblemer, andre med diffuse. En inngiftet mann i familien er tilnærmet rik, og det drypper penger på hele gjengen. Dermed kjører de rundt i flotte biler, til tross for at de ikke jobber. Reiser på flotte og dyre sydenreiser og plukker ut det de vil ha i butikken. 

Spille bingo er favoritten, de reiser timevis for å oppsøke bingoer rundt om. Heller enn å besøke folk. Alle spiller bingo, både barn og voksne. 

Jeg tror at jeg har tatt litt annen retning pga at jeg alltid har hatt venner som tar utdanning, har sunne interesser og lever liv hvor man bidrar til samfunnet ved å jobbe. Jeg flyttet tidlig fra hjemstedet, og har alltid hatt folk rundt meg med gode holdninger.

[AnonymBruker]

Er totalt ulik min mor og hennes side av familien. Kan ikke tro at vi er i familie en gang. Men så er jeg peikklik faren min og hans side. Når jeg er med f.eks bestefar og pappa så sier alltid bestemor at jeg er en typisk *vårt etternavn* 

Og jeg også føler meg bedre enn min mors side av familien. Der skal man alltid til legen, såfort man merker at nesa renner litt. De får diagnose etter diagnose og da møtes man eller ringes for å snakke om dette, snakke om tablettene man har fått og hvilke bivirkninger de kan gi igjen. Hvis man får bivirkninger går man til legen igjen og får enten nye tabletter eller tabletter for bivirkningene. Ingen av de jobber eller har utdannelse. Nav er det store, der kan de alt av regler. Så mener de sterkt at hvis jeg hadde hatt mesisiner for ditt og datt så ville alt vært bedre. De mener at medisinene deres hjelper de i å fungere, den ser jeg ikke for den har ikke fått de til å bevege seg mer eller ut i jobb. Ikke så lenge jeg har levd hvert fall. 

Anonymkode: c2763...8bf

[AnonymBruker]

Er ganske forskjellig fra min familie. De bor på et lite sted, drikker veldig mye, sladrer mye, har lav utdannelse, leser ikke, bryr seg ikke om hva som skjer i verden. Jeg flyttet, og bor i en større by. Jeg har tatt mange valg i livet, som jeg vet min søster ønsket hun hadde tatt. Men hun tørr ikke. Hun drikker istedenfor. Jeg har høyere utdannelse, bryr meg om hva som skjer i verden, er vegetarianer, og drikker nesten ikke noe. Vi kommer fra en alkoholiker familie, så jeg vil virkelig ikke gå den veien. Av en merkelig grunn, ble jeg den smarte i familien min, mens resten ikke er spesielt smarte. Siden vi bor et stykke fra hverandre, så ser jeg de ikke så ofte. Og jeg foretrekker å få besøk av de, for jeg serverer de ikke alkohol. Er jeg hos de, så er det fylla, og gjerne invitere alle barnas venner på fyllefest. Barna er voksne da. Men jeg synes jo ikke det er festlig med fyllefest, med folk som er 20 år yngre.

Anonymkode: 4ed15...b9f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ganske forskjellig fra min familie. De bor på et lite sted, drikker veldig mye, sladrer mye, har lav utdannelse, leser ikke, bryr seg ikke om hva som skjer i verden. Jeg flyttet, og bor i en større by. Jeg har tatt mange valg i livet, som jeg vet min søster ønsket hun hadde tatt. Men hun tørr ikke. Hun drikker istedenfor. Jeg har høyere utdannelse, bryr meg om hva som skjer i verden, er vegetarianer, og drikker nesten ikke noe. Vi kommer fra en alkoholiker familie, så jeg vil virkelig ikke gå den veien. Av en merkelig grunn, ble jeg den smarte i familien min, mens resten ikke er spesielt smarte. Siden vi bor et stykke fra hverandre, så ser jeg de ikke så ofte. Og jeg foretrekker å få besøk av de, for jeg serverer de ikke alkohol. Er jeg hos de, så er det fylla, og gjerne invitere alle barnas venner på fyllefest. Barna er voksne da. Men jeg synes jo ikke det er festlig med fyllefest, med folk som er 20 år yngre.

Anonymkode: 4ed15...b9f

Håper min samboer vil ta avstand fra alkohol slik som du har gjort. Familien/moren hans drikker endel. Når søsken er samlet så drikker de endel og. Når vi er alene så drikker vi nesten aldri. 

Anonymkode: c2763...8bf

[Trolltunge]

Jeg har en god familie, men har opp gjennom årene ofte følt meg som svært annerledes enn mine nærmeste. Jeg er kreativ, og dessuten, har jeg lyst å oppnå noe, så tenker jeg at det klarer jeg. De er ikke kreative, og holder seg helst til det trygge og kjente. Det har blitt noen konflikter av det, for å si det slik. De bekymrer seg slik når jeg "tar sjanser" at jeg opplever det som de vil trykke meg ned. 

Med årene har jeg forstått at de bekymrer seg fordi de er glade i meg , men jeg synes fremdeles det kan være anstrengende. Jeg har unektelig gått på flere smell i livet enn min mer trygghets- elskende søster, og får gjerne brukt mot meg at "husker du . ..". Mens sannheten og er at jeg bestandig har landet på bena, og faktisk har klart det meste jeg har gått for. Det har de hatt en tendens til å glemme.  

Nå har jeg nettopp tatt en ny sjanse i livet, og forventet okk og stønn, men for første gang fikk jeg heller "Oi, det hadde ikke vi våget, men DU klarer det!"

Jeg tror det er viktig å være tro mot seg selv , selv om man er det sorte lammet i en hvit saueflokk. Sette seg egen mål, selv om familien ikke støtter opp under dem. Selv om man er familie trenger man ikke å være blåkopi av hverandre.

 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg har en god familie, men har opp gjennom årene ofte følt meg som svært annerledes enn mine nærmeste. Jeg er kreativ, og dessuten, har jeg lyst å oppnå noe, så tenker jeg at det klarer jeg. De er ikke kreative, og holder seg helst til det trygge og kjente. Det har blitt noen konflikter av det, for å si det slik. De bekymrer seg slik når jeg "tar sjanser" at jeg opplever det som de vil trykke meg ned. 

Med årene har jeg forstått at de bekymrer seg fordi de er glade i meg , men jeg synes fremdeles det kan være anstrengende. Jeg har unektelig gått på flere smell i livet enn min mer trygghets- elskende søster, og får gjerne brukt mot meg at "husker du . ..". Mens sannheten og er at jeg bestandig har landet på bena, og faktisk har klart det meste jeg har gått for. Det har de hatt en tendens til å glemme.  

Nå har jeg nettopp tatt en ny sjanse i livet, og forventet okk og stønn, men for første gang fikk jeg heller "Oi, det hadde ikke vi våget, men DU klarer det!"

Jeg tror det er viktig å være tro mot seg selv , selv om man er det sorte lammet i en hvit saueflokk. Sette seg egen mål, selv om familien ikke støtter opp under dem. Selv om man er familie trenger man ikke å være blåkopi av hverandre.

 

Kjenner meg litt igjen, både min mor, tante og søster har lite empati. Min tante er healer så jeg blir ekstra skeptisk når hun blir ufin og rent rasende når jeg var i dyp sorg. Jeg er også det sorte fåret, det har min søster sørget for med sladder. Jeg forstår ikke grunnen, men i oppveksten ble vi sammenlignet og satt opp mot hverandre. Hun har etterlignet meg, f.eks. samme utdannelse. Vi har lite kontakt. Det er i grunnen trist, men jeg velger å ikke ha negative mennesker i livet.

Anonymkode: e6a7f...750

[Trolltunge]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg litt igjen, både min mor, tante og søster har lite empati. Min tante er healer så jeg blir ekstra skeptisk når hun blir ufin og rent rasende når jeg var i dyp sorg. Jeg er også det sorte fåret, det har min søster sørget for med sladder. Jeg forstår ikke grunnen, men i oppveksten ble vi sammenlignet og satt opp mot hverandre. Hun har etterlignet meg, f.eks. samme utdannelse. Vi har lite kontakt. Det er i grunnen trist, men jeg velger å ikke ha negative mennesker i livet.

Anonymkode: e6a7f...750

Så trist! Jeg og min søster er også satt opp mot hverandre- hun som den fornuftige, jeg som den ville- men vi har faktisk klart å ha en god relasjon. En del krangel har det vært, men vi er heldigvis grunnleggende glade i hverandre, og på hver vår side beundrer vi den andre for de egenskapene vi selv ikke har. Å bli sladret om av familien og søsteren sin... jeg forstår at det må være vondt! *klem*

Det er igrunnen ganske rart hva familiemedlemmer kan få seg til å stemple hverandre som. At jeg er den "ville" f. eks. Jeg har faktisk aldri vært vill og gal, kanskje bortsett fra litt sprell i 17-19 årsalderen. (Ganske normalt vil jeg tro!) Jeg ble tidlig mamma, og måtte derfor være både økonomisk og fornuftig på alle måter. Vill- i min families øyne- betyr altså at man tar noen sjanser i livet. Ikke velger helt det alle andre velger, men våger å tro på seg selv, og å gå for sine mål. Da er man jammen vill da! 

Godt du er sterk nok til å velge dem bort, om de bare påvirker deg negativt. Familie eller venner... de som ikke gir deg noe positivt er det like greit å velge bort!

[danbanan]

Er til tider så ulik min familie at jeg nesten føler meg alene her i verden. Litt deilig å se at flere føler det samme!

Ikke for å skape noe debatt eller noe slikt, men når jeg ser hvordan norske foreldre oppdrar barna sine, så er det jo ikke rart vi er alt for innesluttet og skeptiske her til lands.Gjør alt jeg kan for å ikke fremstå som resten av min familie, det vill si; innesluttet, arrogant, over skeptisk og egosentrisk, med lite interesse for andre, naturen og hva som skjer rundt omkring i verden(typisk nordmenn kanskje?)

[AnonymBruker]

Er ekstremt ulik dem, så vi har ikke kontakt mer.

De er overvektige, har alkoholproblemer, stemmer FrP, synes all-inclusive på ferie er den beste ferien, bruker penger på dyre ting som de kan skryte av til andre. Elsker å baksnakke folk for å selv føle seg bedre, opptatt av status og materielle goder. Mener psykiske sykdommer er for svake mennesker, og at depresjon er noe tull - og at man bare skal skjerpe seg. Utroskap har skjedd flere ganger, men fasaden om den perfekte familien skal opprettholdes på sosiale medier.

Jeg er mer venstrevridd, nyter alkohol med måte, bruker heller penger på reise enn på ting, er en kreativ sjel og tar meg selv lite høytidelig. Var overvektig selv da jeg bodde hjemme, men endret seg da jeg kuttet kontakten med dem. Sliter fremdeles med depresjonsperioder, men har fullført mastergrad og jobber 100%. Giftet meg med drømmemannen i fjor (som de aldri har møtt), og vi venter barn i juni

Angrer meg ikke på at jeg kuttet kontakten, tror helt ærlig ikke jeg hadde vært i live i dag om jeg ikke hadde gjort det.

Anonymkode: 9be24...7d2

[AnonymBruker]

Veldig forskjellig og det merkes 

Anonymkode: 37156...009

[AnonymBruker]

På 14.12.2016 den 12.23, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid vært veldig ulik de andre i min nærmeste familie (foreldre + 2 søsken med partnere/barn). De liker å holde seg hjemme, misliker å reise, går aldri på ting som kino, konsert, teater.. Leser ikke bøker utover en krimbok i ny og ne, og tror på alt som sies på tabloidnyheter. De stemmer ikke ved valg, men antar de ville stemt FrP, de er redd for asylsøkere. Med unntak av min far er det ingen som liker å være utendørs eller i naturen, så i min familie er det vanlig at man blir gammel og sliten i kroppen fort når man har passert førti. Mye rygg- og muskelproblematikk. Min søster og mannen er begge arbeidsuføre, av litt diffuse grunner. 

Nå høres det ut som om jeg føler meg mye bedre enn dem, men til gjengjeld så tror jeg familien min synes jeg er veldig snodig og rar - jeg har utdannelse og arbeid innenfor kunst, kler meg litt "flagrende", er mer venstrevridd, reiser mye, har bodd i utlandet i perioder og har alltid hatt kjærester av samme sorten. Lenge barnløs, venter første barn nå som 38-åring. 

Opp igjennom årene har det blitt stadig vanskeligere å omgås, feire jul osv., fordi vi har så lite å snakke om. Det kjekkeste min mor og søster vet, er å sitte i sofaen hele dagen med kaffe på tv-kanna og småpreike eller strikke, og sladre om andre. Jeg blir helt koko, og må ut av huset og finne på noe, hvilket de synes er sært og irriterende. Noen få dager sammen holder i massevis.

Flere som er veldig ulik resten av familien sin, og på hvilken måte? Jeg lurer nesten på om jeg ble forbyttet på fødestuen 

Anonymkode: 489d7...ffe

Uff da. Det hørtes ikke noe hyggelig ut.
Unngå dem - dette hørtes ikke noe trivelig ut.

Anonymkode: 1bde3...e42

[Gjest Trolletrine]

Ja, har fra jeg var ung voksen følt meg helt forskjellig fra resten av familien, og da spesielt søsknene mine. Merker også at jo eldre vi "barna" blir, jo mer avstand blir det mellom meg og de to andre.

Litt vanskelig å forklare hvorfor, men de to andre støtter hverandre alltid, og jeg er alltid utenfor. Jeg har ofte andre meninger enn de, mens de støtter og bygger oppunder hverandres argumenter. Jeg er opptatt av vanskeligstilte i verden, litt politikk, glad i dyr, liker å bo på landet, lese bøker osv, mens de liker kun å bo i by og opptatt av seg selv, status og penger. De går kun i merkeklær, mens jeg forakter den ekte pelskragen til min søster mens jeg sitter der i Zaraklærne mine.

Når det har røynet på i familien i forbindelse med alvorlig sykdom og dertil fortvilelse, er de støttende ovenfor hverandre, mens de blir oppgitt over meg. F.eks hvis de gråt, og jeg sa at vi måtte holde motet oppe,- at vi måtte prøve alle muligheter, så sa de at jeg måtte skjønne at det var viktig å få gråte, og at jeg ikke måtte tro jeg var en lege som kunne uttale meg om sånne ting. Da jeg gråt, sa de at jeg var så negativ, og at de ikke orket å være sammen med meg når jeg bare prøvde å dra de ned i søla.

De andre to er helsøsken, mens jeg har en annen far en de. I tillegg var min far en overgriper på alle områder, og jeg føler faktisk at jeg er min fars datter i den forstand at når de ser meg, så ser de han.

[AnonymBruker]

Jeg er også veldig ulik resten av familien.
Mens resten av familien er åpne, utadvente, har en sterk og høylytt tilstedeværelse, og ikke har problemer med å ytre sterke meninger om det meste, er jeg mer privat og lavmælt.

Jeg er også den første i familien som har tatt høyere utdanning, og mens jeg er ansett for å være relativt kunnskapsrik innenfor mitt fagområde blant kolleger, er jeg ansett for å være dum innenfor familiekretser.
For eksempel da de diskuterte en barnevernssak der barnevernet "gjemte" seg bak taushetsplikten, selv om foreldrene hadde fritatt barnevernet for denne.
Jeg holdt meg utenfor diskusjonen, men siden jeg har ganske god kunnskap om en del lover innenfor mitt fagfelt, og spesielt lover når det kommer til taushetsplikt innenfor det offentlige, kommenterte jeg kort at barnevernet ikke kunne fritas for taushetsplikten før barnet gjorde det selv etter myndighetsalder.  Jeg tenkte at kanskje det var greit å ha rette fakta under diskusjonen.
Da fikk jeg meg en skyllebøtte uten sidestykke. 
Jeg "måtte da forstå at...", og jeg "burde ikke snakke om ting jeg ikke visste noe om".
 

Men slik er familien min.
De er høylytte, skråsikre, glade, snille, omsorgsfulle, og det er ingen i denne verden jeg stoler mer på enn dem.
Jeg er glad i familien min!

Anonymkode: 43e9b...096