Å være en som ingen husker

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig hatt det sånn helt siden jeg var barn. Var så godt som alltid til overs når det skulle dannes par og grupper da. Hadde ingen bestevenn eller nære venner, men det var noen jeg kunne få være med dersom jeg selv spurte dem. Dette har fortsatt inn i voksen alder. Akkurat nå er jeg syk og jobber ikke, men det har vært slik når jeg har vært i jobb også. Vært fryktelig mye alene, aldri hatt en vennegruppe, og telefonen har ligget lenge død dersom jeg ikke selv har tatt initiativ. Jeg pleier å tenke at det er ingen som liker meg, men det er lenge mellom hver gang jeg har vært uvenner med noen, så det er kanskje mer passende å si at ingen husker meg. Andre som har det slik?

Anonymkode: 2bcd4...a34

[Gjest gjest17]

.

Endret 18. desember 2016 av Kiselle

[LiljaMarie]

Kan det være at di negative erfaringene fra barndommen stikker så dypt at det på en måte vises på deg? Du blir litt usynlig og setter deg selv bakerst? 

Det er nok det du må begynne å jobbe med. Hvem er du og hvem vil du være i samspill med andre. By på deg selv.

husk at ting tar tid, men dette kan absolutt bli bedre.

[AnonymBruker]

Mulig du ikke stoler nok på egen personlighet til at du skiller deg ut. Du blir på en måte i bakgrunnen, for folk merker aldri det som er særegent for deg. Om du viser de sidene av deg som kjennetegner deg, så vil de som liker den type personlighet lettere ta kontakt. Slik som det er nå, er det kanskje vanskelig for andre å se at de har noe til felles med deg fordi du ikke byr på deg selv og dine interesser

Anonymkode: 04cd3...2a3