Hvordan ha det bra som singel når man er i 40 årene?...

[AnonymBruker]

Ble skilt for noen år siden, etter et dødt ekteskap helt uten sex siste 2 årene (jeg hadde mista følelsene).

Fikk tilbake begjær og spenning etter skilsmissen(for nye partnere), og har hatt noen forhold siste årene, men ingen som har fungert langsiktig.

Etter et flerårig forhold som tok slutt i sommer har jeg vært helt singel i 5mnder, og ikke hatt sex heller.

Kjenner jeg sliter helt enormt med å ikke ha spenning i tilværelsen, og ingen fysisk nærhet, det føles som det er helt umulig å være lykkelig uten en å dele disse tingene med (trenger ikke være så seriøst, med samboerskap etc, bare det er følelser inne i bildet).

Jeg har nesten ikke familie, kun 2 tenåringsbarn og en gammel mor, som jeg ikke har mye kontakt med.

Venner har jeg også lite av, og føles vanskelig å finne et nytt nettverk i min alder.

Kjenner jeg begynner å bli deprimert pga dette, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Jeg er ikke ferdig følelsesmessig med han det ble slutt med i sommer heller, så føler meg ikke veldig klar for noen ny mann enda, men jeg trives så utrolig dårlig uten også.

Har til og med begynt  å gå ut litt alene, i håp om å treffe noen å bli kjent med bare, jeg sjekker aldri opp noen eller noe sånn, men er desperat etter noen å være sosial med.

Er attraktiv også, både utseendemessig og har god økonomi.

Men er ganske kresen på menn da, er vel der problemet mitt ligger.

De må være fysisk aktive, som meg, faller ikke for menn uten hår, røyk er fy-fy, de må tåle å ha balanse i et forhold, de må være smarte, så vi kan ha gode diskusjoner, etc.

Men, slike menn i min alder er bare ikke single.

De eneste som har gitt meg oppmerksomhet i høst er gifte menn, 3-4 stk, men de holder jeg meg unna.

Føler jeg er i en håpløs situasjon. Bor på et ikke så stort sted heller så utvalget er dårlig, og jeg er ikke flyttbar pga barn og jobb.

Noen i samme situasjon?

 

Anonymkode: 9ee2c...dab

[den grønnkledde]

Hva mener du med spenning i tilværelsen? Bekreftelse fra menn i form av sex? Nærhet er viktig, men det handler jo om mer enn det fysisk. Kanskje det er lurt å bruke litt krefter på å skape gode og nære relasjoner, som ikke er av romantisk karakter? Du gjør deg jo fryktelig sårbar når den eneste nære relasjonen du har er den du for tiden er romantisk involvert med.

Hvis du utfordrer noen av "kriteriene" dine kan det jo også hende at du oppdager spennende mennesker du ellers hadde gått forbi.

[Gjest gjest17]

Beklager å si det men slik du fremstiller deg selv virker du litt.. Hva skal jeg si..? Det er ett eller annet du må roe litt ned. Jeg får helt "Jeg er så spesiell og kresen" vibber av innlegget ditt. 

Selv om du er over 40 betyr ikke det at du må være alene resten av livet, men kanskje du er nødt til å være alene en stund for å sortere ut tingene litt? Jeg tror de mennene du vil ha mest sannsynlig løper fordi du virker desperat. Så hva med å bli ferdig med mer smerte først?

Ellers syns jeg det er frekt å snakke ned menn som ikke har hår på hodet osv. En av de kan likefullt være den du søker men mister fordi du fokuserer så mye på utseendet. 

[herzeleid]

23 minutter siden, kiselle skrev:

Beklager å si det men slik du fremstiller deg selv virker du litt.. Hva skal jeg si..? Det er ett eller annet du må roe litt ned. Jeg får helt "Jeg er så spesiell og kresen" vibber av innlegget ditt. 

Selv om du er over 40 betyr ikke det at du må være alene resten av livet, men kanskje du er nødt til å være alene en stund for å sortere ut tingene litt? Jeg tror de mennene du vil ha mest sannsynlig løper fordi du virker desperat. Så hva med å bli ferdig med mer smerte først?

Ellers syns jeg det er frekt å snakke ned menn som ikke har hår på hodet osv. En av de kan likefullt være den du søker men mister fordi du fokuserer så mye på utseendet. 

Tenker vell litt det samme som deg. Det er selvfølgelig ingenting galt i å ha preferanser, men jeg misstenker nok i en del tilfeller at en del av de som beskriver seg som attraktive og kresne kanskje ikke helt forstår hvilken "kurs" de selv står i, og at en del av de kvalitetene de ser i seg selv og ønsker hos andre, ikke nødvendigvis er så attraktive for andre. 

[JenniferA]

Jeg er i samme situasjon. Jeg er ca 40 år. Har to barn men ingen mann. Har vært helt sønderknust av kjærlighetssorg det siste året så har ikke klart å gå inn for å treffe en ny mann.

Jeg har fått en del tilbud om dates men som oftest er det av menn som enten ikke et min type mann eller menn som virker kun ute etter sex. Har ikke gått inn for dating i år. Har møtt 7 menn i år. 1 av dem virket seriøs men jeg var helt okkupert i hode og ikke klar for noe. Orket ikke de useriøse. En av dem var gift og sa at dersom det ble slutt mellom han og damen så er det meg han vil ha... huff helt feil... 

Jeg driver ikke aktivt å dater men jeg håper på at jeg snart får energi og lyst til å date mer. Tiden går og det ville være koselig å ha en å bli gammel med. Føler meg forresten litt gammel til å date . Er det noe bra single menn i 40 årene. Hope so :). Og håper at det er håp for meg ennå  

En sak er sikker : jeg spyr av ordet dating og føler meg litt ensom med at jeg ikke dater eller leter aktivt . Mistet litt troen og gnisten på at noen vil ha meg. 

Endret 11. desember 2016 av JenniferA

[Gjest gjest17]

33 minutter siden, herzeleid skrev:

Tenker vell litt det samme som deg. Det er selvfølgelig ingenting galt i å ha preferanser, men jeg misstenker nok i en del tilfeller at en del av de som beskriver seg som attraktive og kresne kanskje ikke helt forstår hvilken "kurs" de selv står i, og at en del av de kvalitetene de ser i seg selv og ønsker hos andre, ikke nødvendigvis er så attraktive for andre. 

Jeg syns det blir feil å snakke om "kurs" også. Jeg tenker at enten er kjemien der eller ikke, og enten har vedkommende kvaliteter du verdsetter, eller ikke. Og utfra det må man velge, enten eller. 

Noen av oss, både kvinner og menn er gode på å verdsette egne kvaliteter og noen av oss er ikke så flinke til det. Jeg vil ikke si at det er galt av ts å oppsnakke seg selv, for kanskje hun har rett, det vet ikke jeg. Så svaret mitt er basert på en følelse, og jeg behøver ikke å ha rett.

Forøvrig så mener jeg det er galt å si at visse personer er uaktuelle pga årsaker som er utseendebasert, eller grunnet yrke feks. Jeg feks anser ikke meg selv som pen. Men vet at for den mannen som liker måten jeg tenker, vurderer ting, og løser ting, og mulig liker fargene mine, vil jeg mulig være oppnåelig eller uoppnåelig, alt ettersom hvordan han vurderer seg selv som person. Altså, at han ikke er den som kun vurderer damer mot eget utseende, men hjerne mot hjerne og hjerte mot hjerte.

Jeg finner ikke en bedre måte å si det på akkurat nå. Det er sent

Endret 11. desember 2016 av kiselle
Tasteleifer

[JenniferA]

1 time siden, den grønnkledde skrev:

Hva mener du med spenning i tilværelsen? Bekreftelse fra menn i form av sex? Nærhet er viktig, men det handler jo om mer enn det fysisk. Kanskje det er lurt å bruke litt krefter på å skape gode og nære relasjoner, som ikke er av romantisk karakter? Du gjør deg jo fryktelig sårbar når den eneste nære relasjonen du har er den du for tiden er romantisk involvert med.

Hvis du utfordrer noen av "kriteriene" dine kan det jo også hende at du oppdager spennende mennesker du ellers hadde gått forbi.

Et forhold dreier seg mye om personligheter.

Trådstarter : Det er ofte lurt å ta seg litt tid til seg selv... klare seg alene før en begir seg ut i dateverden etter min mening. Dating skal ikke være en hastesak. Det skal skje naturlig  . Lurt å være over eksen før du går videre  

Endret 11. desember 2016 av JenniferA

[Grovmel]

At de må ha xxxx i kriteriebanken er ofte= bli alene. Kan ikke få sakt det ofte nok, men det er faktisk som å gå etter fysisk utseende. En finner ikke ut av hvordan folk er, før man blir godt kjent med dem. Selvsagt finnes det røde flagg etc, men det blir noe annet.

 

Når det er sagt, er det nok enklest å finne en god partner når en har det best i sitt eget selskap.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Grovmel skrev:

At de må ha xxxx i kriteriebanken er ofte= bli alene. Kan ikke få sakt det ofte nok, men det er faktisk som å gå etter fysisk utseende. En finner ikke ut av hvordan folk er, før man blir godt kjent med dem. Selvsagt finnes det røde flagg etc, men det blir noe annet.

 

Når det er sagt, er det nok enklest å finne en god partner når en har det best i sitt eget selskap.

Du har jo rett i det du sier, men nå har jeg heller ingen arenaer der man treffer menn naturlig (på min arbeidsplass er alle gift eller annet), og er veldig få single menn ellers på foreldrearenaen også, og nettdating orker jeg ikke, går lei med en gang.

Men er litt med det at når man selv liker oppegående samtaler så er ikke det noe man kan "fire" på, det med "hår" kontra ikke hår er vel ikke egentlig en preferanse, jeg har bare aldri falt for noen uten hår, så det er bare rart for min del.

Man skal jo tross alt falle for noen, ellers har man det bedre alene.

Problemet mitt nå er at jeg kjenner jeg begynner å bli deprimert over dette, har mistet gnisten jeg hadde før, og får mindre og mindre energi. Da er det ikke så lett å trives i eget selskap heller.

Anonymkode: 9ee2c...dab

[AnonymBruker]

Jeg tror man må revurdere noen normer. For veldig mange kvinner er det slik at de har visse krav, og hvis de ikke finner noen som passer disse, så er det "bedre å være alene". Men er det egentlig det?

Selvsagt skal man ikke gå inn i et forhold med noen man ikke liker eller er tiltrukket av, og det påstår jeg heller ikke. Men kvinner har den "gaven" at de kan utvikle tiltrekning til menn som ikke er klassisk attraktive og ikke er like visuelt disponert som menn, dersom de gir det en sjanse. 

Som en venn av meg har sagt - pass på at det er samsvar mellom dine kriterier og disse kriterienes innvirkning på din langsiktige lykke. Det er maten som teller, ikke menyen, om du skal bli mett. La oss si at du treffer en mann som er intelligent,  interessert i deg og singel - men skallet. Eller ambisiøs, velstående og morsom - men med mage. Tenker du "æsj", og kaster ham på båten? Tenk over hva som er viktig i det lange løp.

Og ja, jeg vet at menn er overfladiske som bare det. Men nå var det tross alt en kvinne som spurte.

Anonymkode: 0754d...414

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror man må revurdere noen normer. For veldig mange kvinner er det slik at de har visse krav, og hvis de ikke finner noen som passer disse, så er det "bedre å være alene". Men er det egentlig det?

Selvsagt skal man ikke gå inn i et forhold med noen man ikke liker eller er tiltrukket av, og det påstår jeg heller ikke. Men kvinner har den "gaven" at de kan utvikle tiltrekning til menn som ikke er klassisk attraktive og ikke er like visuelt disponert som menn, dersom de gir det en sjanse. 

Som en venn av meg har sagt - pass på at det er samsvar mellom dine kriterier og disse kriterienes innvirkning på din langsiktige lykke. Det er maten som teller, ikke menyen, om du skal bli mett. La oss si at du treffer en mann som er intelligent,  interessert i deg og singel - men skallet. Eller ambisiøs, velstående og morsom - men med mage. Tenker du "æsj", og kaster ham på båten? Tenk over hva som er viktig i det lange løp.

Og ja, jeg vet at menn er overfladiske som bare det. Men nå var det tross alt en kvinne som spurte.

Anonymkode: 0754d...414

Neida, han siste hadde hår, men litt mage, selv om det i utgangspunktet heller ikke er innenfor preferansene, så litt firer man jo underveis om man treffer noen.

Men når det går på personligheten så må det matche i intelligensnivå, ellers vil det ikke fungere, og de må være interessert i balanse i forholdet, dvs ikke være kontrollerende eller veldig egosentriske (bare se seg selv), man må kunne gi og ta fra begge kanter. Og ikke for mye negativ bagasje, med barn her og der etc.

Dessverre er de fleste menn innenfor disse rammene allerede opptatt, så har vel egentlig mistet troen på at jeg finner noen å ha det bra med etter hvert.

Men det er ganske kjipt at dette skal gjøre en deprimert. At en ikke bare kan leve med at det er sånn det er liksom...

Hadde nok vært lettere om jeg hadde et nettverk og større familie å lene meg på.

Det var også en av grunnene til at det ble slutt med han siste, han har stor familie, masse venner og kollegaer og en sosial jobb, mens jeg ofte følte jeg satt og ventet på at han skulle få tid til meg oppi det hele.

Men det er jammen ikke lett heller å skaffe seg et ok nettverk i min alder, så litt trist det der.

 

Anonymkode: 9ee2c...dab

[AnonymBruker]

Ingen sympati princess!

Anonymkode: a4264...d5a

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Neida, han siste hadde hår, men litt mage, selv om det i utgangspunktet heller ikke er innenfor preferansene, så litt firer man jo underveis om man treffer noen.

Men når det går på personligheten så må det matche i intelligensnivå, ellers vil det ikke fungere, og de må være interessert i balanse i forholdet, dvs ikke være kontrollerende eller veldig egosentriske (bare se seg selv), man må kunne gi og ta fra begge kanter. Og ikke for mye negativ bagasje, med barn her og der etc.

Dessverre er de fleste menn innenfor disse rammene allerede opptatt, så har vel egentlig mistet troen på at jeg finner noen å ha det bra med etter hvert.

Men det er ganske kjipt at dette skal gjøre en deprimert. At en ikke bare kan leve med at det er sånn det er liksom...

Hadde nok vært lettere om jeg hadde et nettverk og større familie å lene meg på.

Det var også en av grunnene til at det ble slutt med han siste, han har stor familie, masse venner og kollegaer og en sosial jobb, mens jeg ofte følte jeg satt og ventet på at han skulle få tid til meg oppi det hele.

Men det er jammen ikke lett heller å skaffe seg et ok nettverk i min alder, så litt trist det der.

 

Anonymkode: 9ee2c...dab

Da har du identifisert problemet, i alle fall.

Når var det ting begynte å "ebbe" av sosialt? Eller har du aldri hatt noen særlige venner? Vurdert å ta opp kontakten med gamle venninner?

Anonymkode: 0754d...414

[Gjest Eugene Wrayburn]

For meg er det uforståelig at noen har så store problemer med å være singel.

[Scott]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Spørsmålet du stiller er jo hvordan du skal ha det bra som singel  i 40 årene. Men det du i grunn beskriver er jo en følelse av ensomhet og et ønske om å finne en ny mann for å bøte på dette. Samtidig som du sier at du ikke er følelsesmessig klar for det.

 For meg så fremstår det som at du er i fase hvor du du er litt usikker på både hvor du er og hvor du vil. Noe som i grunn er helt naturlig når en plutselig er 40 og singel og må redefinere seg selv og tilværelsen sin fra «oss til meg» etter et langt ekteskap.

Denne opplevelsen av at  «slike menn i min alder er bare ikke single» stemmer nok ikke helt. Men sant å si rekrutterer en gjerne ikke fra øverste hylle når en som du sier: «føler meg ikke veldig klar for noen ny mann enda, men jeg trives så utrolig dårlig uten». Sånne litt desperate vibber er gjerne ganske enkle å snappe opp, og kan jo forklare hvorfor du får oppmerksomhet fra gifte menn.

Jeg tenker at du kanskje bør bruke litt tid på å finne ut hva som i bunn og grunn må på plass for at du skal være fornøyd med tilværelsen som singel. Og hvordan du for eksempel kan finne arenaer for å etablere vennskapelige sosiale relasjoner (for de finnes selv for oss på 40 ). Når en finner den gode balansen i singeltilværelsen, kommer gjerne det andre av seg selv

Endret 12. desember 2016 av Scott

[Gjest gjest17]

Jeg syns det blir bare tydeligere at du bør jobbe med deg selv. Holdninger og selvbilde. 

Hva med å reise bort ett sted? Under påskudd av en hobby eller interesse. Kanskje du da hvertfall møter nye bekjente. Det kan jo lede til en utvidelse av ditt sosiale liv?

[AnonymBruker]

Du bør nok være mer åpen, tenker jeg. For det første bør du prøve å skaffe deg noen venninner. For det andre kan du bli positivt overrasket over hvem du finner av menn. Jeg ble helt overraskende forelsket i en mann som ikke passet det jeg ønsket meg i det hele tatt. Han har tre barn og en klin gal ekskone og er mange år yngre enn meg.

Likevel, jeg er så utrolig glad for at jeg traff han!

Anonymkode: 67553...3a6

[Peter007]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ble skilt for noen år siden, etter et dødt ekteskap helt uten sex siste 2 årene (jeg hadde mista følelsene).

Fikk tilbake begjær og spenning etter skilsmissen(for nye partnere), og har hatt noen forhold siste årene, men ingen som har fungert langsiktig.

Etter et flerårig forhold som tok slutt i sommer har jeg vært helt singel i 5mnder, og ikke hatt sex heller.

Kjenner jeg sliter helt enormt med å ikke ha spenning i tilværelsen, og ingen fysisk nærhet, det føles som det er helt umulig å være lykkelig uten en å dele disse tingene med (trenger ikke være så seriøst, med samboerskap etc, bare det er følelser inne i bildet).

Jeg har nesten ikke familie, kun 2 tenåringsbarn og en gammel mor, som jeg ikke har mye kontakt med.

Venner har jeg også lite av, og føles vanskelig å finne et nytt nettverk i min alder.

Kjenner jeg begynner å bli deprimert pga dette, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Jeg er ikke ferdig følelsesmessig med han det ble slutt med i sommer heller, så føler meg ikke veldig klar for noen ny mann enda, men jeg trives så utrolig dårlig uten også.

Har til og med begynt  å gå ut litt alene, i håp om å treffe noen å bli kjent med bare, jeg sjekker aldri opp noen eller noe sånn, men er desperat etter noen å være sosial med.

Er attraktiv også, både utseendemessig og har god økonomi.

Men er ganske kresen på menn da, er vel der problemet mitt ligger.

De må være fysisk aktive, som meg, faller ikke for menn uten hår, røyk er fy-fy, de må tåle å ha balanse i et forhold, de må være smarte, så vi kan ha gode diskusjoner, etc.

Men, slike menn i min alder er bare ikke single.

De eneste som har gitt meg oppmerksomhet i høst er gifte menn, 3-4 stk, men de holder jeg meg unna.

Føler jeg er i en håpløs situasjon. Bor på et ikke så stort sted heller så utvalget er dårlig, og jeg er ikke flyttbar pga barn og jobb.

Noen i samme situasjon?

 

Anonymkode: 9ee2c...dab

Slike menn et ikke single skriver du.

Javel men hva gjør det ?  Det er gjør du ikke prøver nå de mer ?  Tenk om de føler det som deg,eller du gjorde ? Det er vel en stastikk på at menn blir i forhold selv om ikke alt er som det burde. Trenger de være single om du finner det du ønsker ? 

Det er et høyere gjenbruk av menn som blir fedre . Men nødvendigvis ikke bytter partner . De menn med best spesifiksjoner funnet av kvinner,blir  resirkukert til gjenbruk som fedre.

Du burde også se deg selv i speilet . Kresen på menn skriver du. Men er dine spesifikasjonskrav på en mann relle? Trenger du alt du setter opp ?  Men godtar svakere spesifikke krav til kvinner. Det vil bli slik for kvinner når mangel på menn blir stor nok.

[minsinn]

Jeg tror jeg forstår hvordan du har det. Jeg var 41 da jeg ble skilt - ti år siden i år, og etter den første tiden da jeg surret en del i tanker og følelser, så hadde jeg det helt aldeles strålende som singel. Nå skal det sies at jeg hadde et stort sosialt nettverk og mange søsken (=stor familie) fra før. Jeg fikk også plutselig masse positiv oppmerksomhet fra både hyggelige menn og fra menn som ikke var helt på plass - hvis man kan si det sånn   Og jeg oppdaget at jeg plutselig hadde et vidt spenn aldersmessig å "ta av" - der var nemlig hele spektret fra 30 opp til 60. Så dukket det opp en kar som egentlig var utenfor det jeg trodde jeg ville ha, men jeg vurderte han likevel til å være egnet som samboer.

Det er alltid opptil deg selv hvem du går videre inn på, men det som vises utenpå er om du er ærlig - først og fremst ovenfor deg selv, for det forteller også om du er ærlig ovenfor de du møter. Det betyr at du også må slutte å sette opp kriteriene etter hvordan folk ser ut - du behøver ikke å gå inn i forhold med dem hvis du ikke liker utseende deres, men det kan hende du går glipp av et fantastisk menneske hvis du ikke lytter på det som er på innsiden av dem. Det hender at noen kan være svært hyggelige selv om man ikke umiddelbart faller for dem utseendemessig. Klart man skal like å se på den man er sammen med, men så blir gjerne mennesker vakre uansett om de har personlighetstrekk som du liker, og heller ser etter det.

Han som jeg prøvde å være samboer med, var vel kanskje der som du er nå: Det var egentlig det samme for han hvem han var sammen med, så lenge han bare slapp å være alene. Når jeg fant det ut, så flyttet jeg, og jeg ble singel (igjen). Jeg vil verdsettes og elskes for den jeg er, ikke fordi jeg er tilgjengelig. Det gjelder nok for de aller fleste, og hvis det er det du tenker så vil du oppleve å bli forlatt gang etter gang.

Det er helt OK å være alene, sørg for å holde gode sosiale relasjoner: venner av begge kjønn. Delta på det du har lyst til å delta på, godta at du er alene. Det meste kan du ordne på egen hånd, også sex  Når du er klar for et nytt menneske i livet ditt som du kan verdsette for den de er, så kan det godt hende det dukker opp noen også. Du blir antakelig ikke klar for det før du har lagt fra deg tanken om at du må ha noen, bare for å ikke være alene.

Joda, det er litt leit av og til å alltid gjøre ting alene, fordi alle andre har sine partnere. Men det er ikke verdens undergang å være vennegjengens single representant! Greit å ikke fokusere på det heller, og ikke sitte å vente på å leve til det kanskje dukker opp noen. Det

[AnonymBruker]

1 time siden, minsinn skrev:

Jeg tror jeg forstår hvordan du har det. Jeg var 41 da jeg ble skilt - ti år siden i år, og etter den første tiden da jeg surret en del i tanker og følelser, så hadde jeg det helt aldeles strålende som singel. Nå skal det sies at jeg hadde et stort sosialt nettverk og mange søsken (=stor familie) fra før. Jeg fikk også plutselig masse positiv oppmerksomhet fra både hyggelige menn og fra menn som ikke var helt på plass - hvis man kan si det sånn   Og jeg oppdaget at jeg plutselig hadde et vidt spenn aldersmessig å "ta av" - der var nemlig hele spektret fra 30 opp til 60. Så dukket det opp en kar som egentlig var utenfor det jeg trodde jeg ville ha, men jeg vurderte han likevel til å være egnet som samboer.

Det er alltid opptil deg selv hvem du går videre inn på, men det som vises utenpå er om du er ærlig - først og fremst ovenfor deg selv, for det forteller også om du er ærlig ovenfor de du møter. Det betyr at du også må slutte å sette opp kriteriene etter hvordan folk ser ut - du behøver ikke å gå inn i forhold med dem hvis du ikke liker utseende deres, men det kan hende du går glipp av et fantastisk menneske hvis du ikke lytter på det som er på innsiden av dem. Det hender at noen kan være svært hyggelige selv om man ikke umiddelbart faller for dem utseendemessig. Klart man skal like å se på den man er sammen med, men så blir gjerne mennesker vakre uansett om de har personlighetstrekk som du liker, og heller ser etter det.

Han som jeg prøvde å være samboer med, var vel kanskje der som du er nå: Det var egentlig det samme for han hvem han var sammen med, så lenge han bare slapp å være alene. Når jeg fant det ut, så flyttet jeg, og jeg ble singel (igjen). Jeg vil verdsettes og elskes for den jeg er, ikke fordi jeg er tilgjengelig. Det gjelder nok for de aller fleste, og hvis det er det du tenker så vil du oppleve å bli forlatt gang etter gang.

Det er helt OK å være alene, sørg for å holde gode sosiale relasjoner: venner av begge kjønn. Delta på det du har lyst til å delta på, godta at du er alene. Det meste kan du ordne på egen hånd, også sex  Når du er klar for et nytt menneske i livet ditt som du kan verdsette for den de er, så kan det godt hende det dukker opp noen også. Du blir antakelig ikke klar for det før du har lagt fra deg tanken om at du må ha noen, bare for å ikke være alene.

Joda, det er litt leit av og til å alltid gjøre ting alene, fordi alle andre har sine partnere. Men det er ikke verdens undergang å være vennegjengens single representant! Greit å ikke fokusere på det heller, og ikke sitte å vente på å leve til det kanskje dukker opp noen. Det

Mange gode svar her ser jeg.

Man undres jo på hva man vil og med hvem, og endrer seg med tiden.

Da jeg ble singel for 7 år siden (skilt), så var verden en åpenbaring av muligheter, og jeg kunne vel på en måte velge og vrake i alle aldre, og surret vel litt rundt i den tiden. Jeg var da helt ferdig med ekteskapet da jeg brøt ut.(og ferdig med barn)

Fant etter hvert ut at jeg trivdes med å bo alene, da jeg er veldig selvstendig på det området og er glad i mye alene-tid.

Så ønsket meg vel først og fremst bare en "kjæreste", ikke ny full pakke.

Har hatt noen forhold i løpet av disse årene, og datet en del. Men slo meg til ro med han siste nå siste par årene.

Han var for så vidt gift når jeg traff ham, men skilte seg etter hvert.

Det jeg erfarer ofte er at jeg ikke får til kun vennskap med menn, jeg er ikke veldig typisk "dame" i hodet, er ganske feminin utseendemessig, men liker å diskutere med menn i større grad enn damer, da interessefeltene samsvarer bedre.

Men mennene vil alltid noe mer enn meg der, enten de er gift eller ikke.

Har forsøkt å være venner og få nettverk på den måten, men de prøver seg alltid på meg underveis (litt sånn desperat), og da blir jeg litt distansert fordi jeg vil ikke la dem tro at det er noe å hente der hos meg, og så blir de sure på meg for at jeg ikke er interessert, og så ødelegges vennskapet. Dette skjer omtrent hver gang jeg prøver å finne mannlige venner.

Så da er jeg veldig forsiktig med å være for åpen overfor nye menn jeg treffer, for ønsker ikke å så forhåpninger som jeg ikke kan innfri. Merker jeg med en gang at det er en gnist der så er jeg annerledes, da åpner jeg meg. Men det skal en del til.

Gamle venninner har jeg ikke kontakt med lenger, da de fleste har flyttet eller er veldig godt gifte og ikke kan gjøre noe på egenhånd, uten mannen. Og vi har alle forandret oss på hver vår måte.

Forsøker å komme inn på folk via sport og slikt, men tar litt tid og siden man er singel så passer man ikke inn i alle settinger, eller blir invitert hjem til folk i par-sammenkomster. Har også hørt at en del ser på meg som en slags "trussel", fordi mennene muligens liker meg. Selv om jeg ikke liker dem på den måten. Han siste jeg var sammen med mente at en del damer ser meg slik, fordi jeg kommer godt overens med menn generelt.

Jeg har begynt å reise en del da, på gruppeturer der man blir kjent med nye, men så bor de gjerne langt unna meg, så er ikke ofte man beholder kontakten senere da.

Men rart det, jeg vil ikke være samboer med det første, men ønsker meg et forhold likevel ,og kan liksom ikke se at jeg kan trives uten dette i lengden. Får håpe det endrer seg med tiden, for føles som jeg forblir singel egentlig nå, etter siste årenes erfaringer.

Anonymkode: 9ee2c...dab