Jeg blir så redd. Det er så vondt

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg er mega hysterisk hønemor. Når barnet mitt er syk så er jeg alltid så redd. Jeg er så redd han skal dø... jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne gjøre mer for han, for å lindre hans smerter. Jeg er så redd for at det er noe mer alvorlig enn vi egentlig trodde og at det skal gå veldig galt. 

Nå har han omgangssyke og han får brekninger med jevne mellomrom. Det kommer veldig lite opp, men brenningene er voldsomme. Jeg sitter på rommet og passer på. Når jeg ser det er igang er jeg borte i senga hans for å hjelpe, prøver å snu han til siden eller sette han opp (har fungert veldig godt tidligere) men nå vrir han seg automatisk over på ryggen. Det er jo ikke akkurat bra å kaste opp mens man ligger på rygg. 

Jeg vet man har reflekser som gjør man vil snu seg, men jeg blir redd alikevel. Det er så vondt å se han sånn, så vondt at jeg ikke kan gjøre mer for han. Så nå sitter jeg her og gråter som et lite barn. Det er egentlig veldig flaut. 

Han begynner å bli stor gutt. Har blitt 6år gammel. Men han forstår ikke hva som skjer, han kan ikke svare på hvordan han føler seg osv for han har en psykisk utviklingshemming og er ca 1,5 år gammel i kognitiv alder. Tror kanskje det er årsaken til at jeg er så usikker og redd. Hadde han kunnet forstå, hadde han kunnet fortelle meg hvor det er vondt og hva jeg kan gjøre for han så ville det kanskje vært lettere. Kjenner det blir mer og mer vondt og sårt for hvert år som går. Jo eldre han blir, desto større blir spriket mellom han og andre på hans alder. 

 

Jeg burde ikke si det, men jeg gråter også litt fordi jeg "syns synd på meg selv". Jeg vet dette blir en tøff natt. Jeg kommer til å være dødssliten imorgen tidlig. Han må ha tilsyn hele tiden, hvert sekund. Jeg kan ikke løpe en tur på do engang uten at noen ser til han for meg. Og når han blir bra igjen og kvikner til så vil jeg være tappet for energi. Også vet jeg at jeg mest sannsynlig vil bli syk selv etter dette. 

Uff jeg høres så selvsentrert ut. Men jeg er så sliten. Så typisk at sånt skal skje nå rett før jul. Skjedde ifjor også  

Anonymkode: 5805a...f28

[Antoinette]

endret.... leste ikke HI godt nok.

Endret 11. desember 2016 av Antoinette

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Antoinette skrev:

Han er SEKS år. Om du ikke slutter med denne dullingen din ender du opp med en uslvstendig mammadalt som bor hjemme til han er 45 og som ingen kvinner eller mann vil ha.

Psykisk mishandling, det er det du driver med.

Har du lest innlegget? Han er psykisk utviklingshemmet og på nivå med et barn på 1,5 år.

 

TS, ikke bry deg om slike teite svar. Enkelte kan tydeligvis ikke lese...

Anonymkode: 328ca...fe1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men han forstår ikke hva som skjer, han kan ikke svare på hvordan han føler seg osv for han har en psykisk utviklingshemming og er ca 1,5 år gammel i kognitiv alder.

 

3 minutter siden, Antoinette skrev:

 

Han er SEKS år. Om du ikke slutter med denne dullingen din ender du opp med en uslvstendig mammadalt som bor hjemme til han er 45 og som ingen kvinner eller mann vil ha.

 

 

Anonymkode: 28b3f...3db

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Antoinette skrev:

Han er SEKS år. Om du ikke slutter med denne dullingen din ender du opp med en uslvstendig mammadalt som bor hjemme til han er 45 og som ingen kvinner eller mann vil ha.

Psykisk mishandling, det er det du driver med.

Leste du i det hele tatt innlegget du svarer på? 

 

 

Anonymkode: 49d2e...e1f

[Spiteful]

3 minutter siden, Antoinette skrev:

Han er SEKS år. Om du ikke slutter med denne dullingen din ender du opp med en uslvstendig mammadalt som bor hjemme til han er 45 og som ingen kvinner eller mann vil ha.

Psykisk mishandling, det er det du driver med.

Hva faen i helvete er galt med deg? Les hele innlegg før du kommenterer unødvendig. 

[Gjest Magnifiq]

3 minutter siden, Antoinette skrev:

Han er SEKS år. Om du ikke slutter med denne dullingen din ender du opp med en uslvstendig mammadalt som bor hjemme til han er 45 og som ingen kvinner eller mann vil ha.

Psykisk mishandling, det er det du driver med.

Leste du den setningen om at han er psykisk utviklingshemmet, og virker som en 1,5åring? 

[fregnefjeset]

Det er nok ikke uvanlig i ditt tilfelle.. Kanskje du hadde hatt godt av å snakke med noen? 

Uansett god bedring til gutten din, håper du slipper

[AnonymBruker]

Sender en stor klem. Er du alene med ham også, så ansvaret føles ekstra tyngende? Jeg har et friskt barn, og får likevel ekle tanker om at noen barn dør i krybbedød osv når jeg er på vei for å se til barnet mitt om kvelden. Å være mor til et barn som er mye mer sårbart må være tøft. Trenger du kanskje å prate med noen om å sortere rasjonelle og irrasjonelle bekymringer og hvordan du best kan prøve å krympe de irrasjonelle? Fastlege og helsestasjon bør kunne støtte deg.

Anonymkode: 5b23a...a91

[sommermor]

En god klem til deg <3 Har du noen som kunne avlaste deg litt, så du får slappet av ? Riktig god bedring til gutten din.

[AnonymBruker]

Takk alle sammen. Ja tilogmed første kommentar, som gav meg en god latter (leste ikke før den var redigert). Det kan være greit å lese litt mer enn første avsnitt før man kommer med såpass harde kommentarer  

 

vi hadde avlastning i helgen og måtte hente han fordi han ble syk. Skulle da helst sett at kommunen hadde kompensert for det vi mistet av avlastning, noe de egentlig skal, men systemet er vanskelig. Har ikke familie som kan trå til når ting er tungt her. 

Jeg tror heller ikke det er unormalt å være mer bekymret når man har et barn med slike vansker. Man er jo ofte mer bekymret for en liten baby ved sykdom enn et større barn og i mitt tilfelle har jeg jo på en måte en liten baby i stort barns kropp. 

Var bare litt godt å få ut følelsene et sted. Jeg føler meg ofte litt teit for at jeg er så bekymret for han, men samtidig vet jeg det er riktig av meg å være på vakt når han er syk. Er på "venteliste" i forhold til å få noen å snakke med i kommunen. Er veldig vanskelig å få hjelp i form av støttesamtaler når man er pårørende. 

Anonymkode: 5805a...f28

[AnonymBruker]

Høres tøft ut! Det blir som om du har en baby resten av livet... 

Jeg tror også det vil være lurt av deg å snakke med en psykolog eller andre som er i samme situasjon som deg, så du slipper å føle deg så alene i alle fall. 

Å være redd og bekymret tar utrolig mye krefter, det er krefter du trenger for å ta deg av sønnen din. Det er lett for meg å si, som ikke har noen erfaring på dette området. Men jeg HAR erfaring med å være alt for bekymret, og jeg fikk veldig god hjelp av en psykolog til å slappe litt mer av. 

God bedring til sønnen, håper du ser litt lysere på livet i dag. 

Anonymkode: 03407...f06

[Gjest Vilunich]

Du skal ikke sitte alene med bekymringer - gå til legen når du føler behov, og bruk alle rundt deg. Jeg kan ikke sammenligne med din situasjon, men vet hvor slitsomt søvnløse netter over flere år, samt bekymring for syke barn er. Jeg mener absolutt at det beste er å være føre var, og en "hysterisk mamma"... blås i hva "andre tenker" Som mamma vet du innerst inne godt om barnet trenger tilsyn, hjelp, lege eller bare mammaen sin. 

 

Stol på deg - stol på magefølelsen 

 

og du er en helt!

[AnonymBruker]

Stå på TS! det ordner seg!!

Anonymkode: ba58c...cbf

[Gjest Sugemerke]

Jeg har ikke så mange kloke ord og komme med, men husk og ta vare på deg selv også. Og så sender jeg deg en stor sympatiklem!

[AnonymBruker]

På ‎11‎.‎12‎.‎2016 den 21.26, AnonymBruker skrev:

Jeg føler at jeg er mega hysterisk hønemor. Når barnet mitt er syk så er jeg alltid så redd. Jeg er så redd han skal dø... jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne gjøre mer for han, for å lindre hans smerter. Jeg er så redd for at det er noe mer alvorlig enn vi egentlig trodde og at det skal gå veldig galt. 

Nå har han omgangssyke og han får brekninger med jevne mellomrom. Det kommer veldig lite opp, men brenningene er voldsomme. Jeg sitter på rommet og passer på. Når jeg ser det er igang er jeg borte i senga hans for å hjelpe, prøver å snu han til siden eller sette han opp (har fungert veldig godt tidligere) men nå vrir han seg automatisk over på ryggen. Det er jo ikke akkurat bra å kaste opp mens man ligger på rygg. 

Jeg vet man har reflekser som gjør man vil snu seg, men jeg blir redd alikevel. Det er så vondt å se han sånn, så vondt at jeg ikke kan gjøre mer for han. Så nå sitter jeg her og gråter som et lite barn. Det er egentlig veldig flaut. 

Han begynner å bli stor gutt. Har blitt 6år gammel. Men han forstår ikke hva som skjer, han kan ikke svare på hvordan han føler seg osv for han har en psykisk utviklingshemming og er ca 1,5 år gammel i kognitiv alder. Tror kanskje det er årsaken til at jeg er så usikker og redd. Hadde han kunnet forstå, hadde han kunnet fortelle meg hvor det er vondt og hva jeg kan gjøre for han så ville det kanskje vært lettere. Kjenner det blir mer og mer vondt og sårt for hvert år som går. Jo eldre han blir, desto større blir spriket mellom han og andre på hans alder. 

 

Jeg burde ikke si det, men jeg gråter også litt fordi jeg "syns synd på meg selv". Jeg vet dette blir en tøff natt. Jeg kommer til å være dødssliten imorgen tidlig. Han må ha tilsyn hele tiden, hvert sekund. Jeg kan ikke løpe en tur på do engang uten at noen ser til han for meg. Og når han blir bra igjen og kvikner til så vil jeg være tappet for energi. Også vet jeg at jeg mest sannsynlig vil bli syk selv etter dette. 

Uff jeg høres så selvsentrert ut. Men jeg er så sliten. Så typisk at sånt skal skje nå rett før jul. Skjedde ifjor også  

Anonymkode: 5805a...f28

 

Jeg synes du høres ut som en veldig god mor og forstår bekymringene dine kjære deg <3.

De beste ønsker til dere!

Anonymkode: 67838...af7