Flytte fra åtteåring til ny by - hvordan bør samvær bli?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg ble skilt for to år siden og har hatt delt omsorg for en åtteåring siden brudd med barnets far. Vi har bodd i fars hjemby, som vi flyttet til da barnet var lite. Nå som jeg ikke er gift med barnets far lenger, har det blitt et stadig større savn å flytte herfra, da det ikke er "min" by og ikke en by jeg trives særlig godt i. Jeg har også hatt en avstandskjæreste som bor i en by jeg kjenner godt og har lyst til å flytte til. Så langt har det vært lite planer om å flytte på meg, men nå er jeg gravid med kjæresten - ganske uplanlagt, men gleder oss selvsagt enormt  Nå har vi tatt en beslutning om å flytte sammen i kjærestens by, som er en flytur unna min nåværende by. Vi har begynt å kikke etter leilighet, og jeg vet jeg har gode muligheter til spennende jobb innenfor min bransje der. 

I den forbindelse betyr dette at min eks får hovedomsorg for barnet på åtte, siden jeg ikke ville funnet på å ta barnet vekk fra far, hjemby eller skole. Nå er vi i en prosess hvor vi finner ut av hvor mye samvær barnet på åtte skal ha med meg. Den enkleste reisemåten mellom disse to byene er fly, alternativet er en ganske lang buss- eller togreise. Noen som har noen erfaringer med hvilket nivå av samvær som er best for barnet i en slik situasjon, og hvordan barn vil klare flyreiser eller evt. bussreiser? Det blir naturligvis hovedsaklig samvær i ferier og høytider, ikke enkelthelger. Spørsmålet blir hvor mye samvær i ferier. Om noen har erfaring/råd/tips, blir jeg glad  

Anonymkode: dc8c8...075

[AnonymBruker]

Nå har dere jo allerede kommet fram til ferier og høytider, så da snakker vi annehver jul og påske, muligens du kan få alle høstferiene og ferien må du nesten snakke med far om. 50/50 er jo det rettferdige, men siden du ser barnet så sjelden så kanskje du kan få litt mer. Nå vil jo far bli barnets nærmeste, og han vil jo også gjerne ta med barnet på turer, fire jul osv. Snakk sammen.

Anbefaler å gjøre en avtale om faste samtaler med barnet, type facetime eller no. Er veldig lett å miste samholdet med så lite samvær, og feriene kan bli litt kleine. Veit man hva som skjer i hverdagen, hva barnet liker og interesserer seg for, er det mye enklere å få samtalene til å flyte når de er hos deg. Spesielt med nytt barn i bildet er det veldig lett for bortboende barn å føle seg som gjest og ikke en del av familien.

Anonymkode: a4c64...686

[AnonymBruker]

Så du velger å miste kontakten med barnet ditt ved å flytte så langt unna? Skjønner ikke foreldre som gjør sånt, da skulle det stått om liv og helse for min del. Kan ikke kjæresten din flytte til deg?

Anonymkode: a22b2...a1e

[GammelKaktus]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du velger å miste kontakten med barnet ditt ved å flytte så langt unna? Skjønner ikke foreldre som gjør sånt, da skulle det stått om liv og helse for min del. Kan ikke kjæresten din flytte til deg?

Anonymkode: a22b2...a1e

Enig. Jævlig lite gjennomtenkt. For helt vondt av det stakkars barnet som kommer til å føle seg forlatt for moren har funnet det for godt å reise avgårde med nykjæresten for å starte en ny familie. 

[Sirah]

Altså, hadde dere svart annerledes om det var far som flyttet en flytur unna? Hvorfor kan ikke far være en like god omsorgsperson som mor? Dersom dette er en løsning som BARNET selv er fornøyd med? Det er vel strengt tatt det viktigste oppe i det hele. 

Jeg kjenner faktisk et par stk som av ulike grunner har gikk hovedomsorgen til far, og de har alle blitt snakket så innmari ned om. Jeg syntes dette er fantastisk dårlig gjort, da barna er fornøyde og mødrene ikke har villet ta barna vekk fra venner/skole osv. Nå er det riktignok ingen av disse som bor en flytur unna, men avstanden er såpass stor at de kunn kan se barna i helger og ferier.

[Gjest O.G.]

Det er jo edelt av deg å gi omsorgen over til pappa da, jeg regner med du har spurt gutten om han vil bo hos far eller deg, men jeg må innrømme at den der "gravid med langdistansekjæresten og skal derfor flytte til ham", gir meg en sur smak i munnen. Jeg synes ikke det er likere når mor gjør det der, enn at far gjør det.

Endret 11. desember 2016 av O.G.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Sirah skrev:

Altså, hadde dere svart annerledes om det var far som flyttet en flytur unna? Hvorfor kan ikke far være en like god omsorgsperson som mor? Dersom dette er en løsning som BARNET selv er fornøyd med? Det er vel strengt tatt det viktigste oppe i det hele. 

Jeg kjenner faktisk et par stk som av ulike grunner har gikk hovedomsorgen til far, og de har alle blitt snakket så innmari ned om. Jeg syntes dette er fantastisk dårlig gjort, da barna er fornøyde og mødrene ikke har villet ta barna vekk fra venner/skole osv. Nå er det riktignok ingen av disse som bor en flytur unna, men avstanden er såpass stor at de kunn kan se barna i helger og ferier.

Synes alle foreldre som setter seg selv først og flytter unna barna er egositiske, om det er mor eller far. Saken her er at TS har pult på seg en unge med en fyr som bor langt unna, og det virker som om valget står mellom å bo i nærheten av far 1 eller far 2 (kan også tenkes at far2 har barn fra før av også). Burde TS ha latt vær å innlede et forhold til en fyr i en annen by? Ja. Men nå er tingene som de er, og da har TS valgt å sette nytypen, fosteret og muligheten for en spennende jobb først. Jeg tror ikke barnet får det dårlig hos far, men selvfølgelig vil TS sitt valg gå på bekostning av hennes forhold til barnet.

Ingen er vel så naiv at de tror man kan ha en normalt, godt forhold til et barn man ser noen uker i året? Nå er valget tatt, og TS har da ansvaret for hva slags forhold hun vil ha til barnet. Å opprettholde et godt forhold over avstand koster en del innsats. Det betyr at når TS er utslitt hjemme med baby må hun fortsatt sette av tid til kontakt med åtteåringen. Sliten er ingen unnskyldning når situasjonen er selvvalgt.

Anonymkode: a4c64...686

[Sirah]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes alle foreldre som setter seg selv først og flytter unna barna er egositiske, om det er mor eller far. Saken her er at TS har pult på seg en unge med en fyr som bor langt unna, og det virker som om valget står mellom å bo i nærheten av far 1 eller far 2 (kan også tenkes at far2 har barn fra før av også). Burde TS ha latt vær å innlede et forhold til en fyr i en annen by? Ja. Men nå er tingene som de er, og da har TS valgt å sette nytypen, fosteret og muligheten for en spennende jobb først. Jeg tror ikke barnet får det dårlig hos far, men selvfølgelig vil TS sitt valg gå på bekostning av hennes forhold til barnet.

Ingen er vel så naiv at de tror man kan ha en normalt, godt forhold til et barn man ser noen uker i året? Nå er valget tatt, og TS har da ansvaret for hva slags forhold hun vil ha til barnet. Å opprettholde et godt forhold over avstand koster en del innsats. Det betyr at når TS er utslitt hjemme med baby må hun fortsatt sette av tid til kontakt med åtteåringen. Sliten er ingen unnskyldning når situasjonen er selvvalgt.

Anonymkode: a4c64...686

Jeg er egentlig ikke uenig med deg, og det er klart at dette kommer til å bli tøft for alle. Jeg syntes bare det er merkelig at mor alltid blir så svartmalt om det er hun som velger å flytte, mens pappaen omtrent kan flytte til Afrika (for å sette det på spissen) uten at noen så mye som trekker på skuldrene. 

[Gjest O.G.]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes alle foreldre som setter seg selv først og flytter unna barna er egositiske, om det er mor eller far. Saken her er at TS har pult på seg en unge med en fyr som bor langt unna, og det virker som om valget står mellom å bo i nærheten av far 1 eller far 2 (kan også tenkes at far2 har barn fra før av også). Burde TS ha latt vær å innlede et forhold til en fyr i en annen by? Ja. Men nå er tingene som de er, og da har TS valgt å sette nytypen, fosteret og muligheten for en spennende jobb først. Jeg tror ikke barnet får det dårlig hos far, men selvfølgelig vil TS sitt valg gå på bekostning av hennes forhold til barnet.

Ingen er vel så naiv at de tror man kan ha en normalt, godt forhold til et barn man ser noen uker i året? Nå er valget tatt, og TS har da ansvaret for hva slags forhold hun vil ha til barnet. Å opprettholde et godt forhold over avstand koster en del innsats. Det betyr at når TS er utslitt hjemme med baby må hun fortsatt sette av tid til kontakt med åtteåringen. Sliten er ingen unnskyldning når situasjonen er selvvalgt.

Anonymkode: a4c64...686

Nå nei, så lite gjennomtenkt det her at det er en gru.

[Gjest O.G.]

5 minutter siden, Sirah skrev:

Jeg er egentlig ikke uenig med deg, og det er klart at dette kommer til å bli tøft for alle. Jeg syntes bare det er merkelig at mor alltid blir så svartmalt om det er hun som velger å flytte, mens pappaen omtrent kan flytte til Afrika (for å sette det på spissen) uten at noen så mye som trekker på skuldrene. 

Tenker like ille om menn som flytter fra barna sine.

[AnonymBruker]

Det jeg helt ikke forstår, er hvorfor man flytter til et sted man absolutt ikke trives. Og når man først setter barn til verden, så mener jeg man er forpliktet til å bo i nærheten av barnet ved samlivsbrudd.

 

Anonymkode: bfa5f...140

[tingeling]

Synes utrolig synd på 8 åringen din! Hvordan man kan velge å flytte vekk fra barnet sitt forstår jeg ikke, min første tanke er at dette er egosisme på høyt nivå ( uavhengig av om man er mor eller far). 

[Biloba]

Mitt råd er å åpne øynene og se den lille gutten din, og ikke bare deg selv!

Hvordan i pokker skal du bortforklare at han ikke er viktigere for deg enn som så? Stakkars barn som får det budskapet av en av sine foreldre.

[skruf]

Hvorfor kan du ikke ha helgesamvær med sønnen din? Annenhver helg og ferier ville jo vært vanlig samvær når du velger å bo i en annen by. Han er jo gammel nok til å reise alene med fly, så annenhver helg bør kunne la seg gjennomføre. 

[AnonymBruker]

De fleste skoler, er flinke til å gi fri ved samvær. Her får barna fri hver fjerde fredag. Sånn så de er en langhelg hos far hver måned. For bare ferier er jo for lite samvær. 

Anonymkode: 63075...399

[AnonymBruker]

Her er situasjonen omvendt: far flyttet så langt bort at barnet måtte fly til samvær. Hadde annenhver helg frem til 15 års alderen. Og lengre ferier. 

 

Det jeg sitter igjen med er at far gikk glipp av så utrolig mye. Å aldri ta del i hverdagen gjør noe med forholdet mellom far og barn . 

De har helt OK kontakt i dag men barnet er ikke Intr i å dra til far så ofte lengre...

Anonymkode: 181ee...271

[mac84]

Vi flyttet til utlandet en periode da jeg var 8 og planen var i utgangspunktet at jeg da skulle besøke pappa annenhver helg. Det gikk bare et par måneder før jeg syntes det var for slitsomt å reise totalt 4-5 timer (som det jo gjerne blir med kjøring, 1 times oppmøte, flytur, bagasjehenting og kjøring) tur-retur så ofte. Dermed ble det til at jeg stort sett bare så pappa i skoleferier. Kan være greit å tenke på hvilken belastning dette blir for din 8-åring også og om du synes det er greit å ende opp med å bare ha samvær i ferier. Som mor selv nå hadde det vært fullstendig uaktuelt for meg - både for egen og barnets del...

[AnonymBruker]

3 timer siden, Sirah skrev:

Altså, hadde dere svart annerledes om det var far som flyttet en flytur unna? Hvorfor kan ikke far være en like god omsorgsperson som mor? Dersom dette er en løsning som BARNET selv er fornøyd med? Det er vel strengt tatt det viktigste oppe i det hele. 

Jeg kjenner faktisk et par stk som av ulike grunner har gikk hovedomsorgen til far, og de har alle blitt snakket så innmari ned om. Jeg syntes dette er fantastisk dårlig gjort, da barna er fornøyde og mødrene ikke har villet ta barna vekk fra venner/skole osv. Nå er det riktignok ingen av disse som bor en flytur unna, men avstanden er såpass stor at de kunn kan se barna i helger og ferier.

Handler ikke om kjønn for min del, men foreldrerollen. Hvor står det at far ikke kan være en like god omsorgsperson? Er vel ikke det folk reagerer på. 

Jeg hadde aldri klart å se barnet mitt så lite eller bodd så langt unna og jeg vet min mann hadde følt det samme. 

 

Anonymkode: 08a01...17f

[AnonymBruker]

Hvordan klarer du å flytte så langt unna ungen din? Tenker lillegutt kommer til å føle at du velger den nye babyen over han...

En ting er å gi far hovedomsorgen, men å flytte så langt unna så vanlig samvær blir umulig virker rett og slett forferdelig egoistisk. Hvordan skal du forklare åtte åringen at du forlater han?

Anonymkode: 7c8a5...e03

[Gjest Wanda Maximoff]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Jeg ble skilt for to år siden og har hatt delt omsorg for en åtteåring siden brudd med barnets far. Vi har bodd i fars hjemby, som vi flyttet til da barnet var lite. Nå som jeg ikke er gift med barnets far lenger, har det blitt et stadig større savn å flytte herfra, da det ikke er "min" by og ikke en by jeg trives særlig godt i. Jeg har også hatt en avstandskjæreste som bor i en by jeg kjenner godt og har lyst til å flytte til. Så langt har det vært lite planer om å flytte på meg, men nå er jeg gravid med kjæresten - ganske uplanlagt, men gleder oss selvsagt enormt  Nå har vi tatt en beslutning om å flytte sammen i kjærestens by, som er en flytur unna min nåværende by. Vi har begynt å kikke etter leilighet, og jeg vet jeg har gode muligheter til spennende jobb innenfor min bransje der. 

I den forbindelse betyr dette at min eks får hovedomsorg for barnet på åtte, siden jeg ikke ville funnet på å ta barnet vekk fra far, hjemby eller skole. Nå er vi i en prosess hvor vi finner ut av hvor mye samvær barnet på åtte skal ha med meg. Den enkleste reisemåten mellom disse to byene er fly, alternativet er en ganske lang buss- eller togreise. Noen som har noen erfaringer med hvilket nivå av samvær som er best for barnet i en slik situasjon, og hvordan barn vil klare flyreiser eller evt. bussreiser? Det blir naturligvis hovedsaklig samvær i ferier og høytider, ikke enkelthelger. Spørsmålet blir hvor mye samvær i ferier. Om noen har erfaring/råd/tips, blir jeg glad  

Anonymkode: dc8c8...075

Hvorfor gir du opp så mye tid med barnet ditt? Jeg spør ikke for å være frekk, men jeg kan bare forstår ikke helt. 

Endret 11. desember 2016 av Wanda Maximoff