Råd om å takle eksen som forlot meg da jeg var gravid

[AnonymBruker]

Skriver dette i håp om å få gode råd fra noen der ute som sitter på gode erfaringer og tips. Jeg har en liten baby på noen få måneder og jeg og barnefaren er ikke lengre sammen. Han avsluttet forholdet i svangerskapet, noe som var svært tøft for meg. Vi hadde vært sammen i mange år og hadde forsøkt å få barn en god stund. Kort tid etter jeg ble gravid ble han veldig "rar", og da jeg var noen uker inn i svangerskapet kom det fram at han hadde vært usikker på oss. Frem til da hadde jeg vært mye kvalm og fått lite støtte av han siden han var mest i sin egen verden. Jeg ble satt i en enormt presset situasjon ift at jeg ikke visste om jeg fikk råd til å kjøpe han ut av felles leilighet, om jeg kom til å klare å være alenemamma i en by uten noe familie osv. Han sa han likevel ville forsøke å prøve å redde forholdet, noe han i praksis aldri gjorde (han ville ikke engang klemme meg og var for det meste på jobb). Da han avsluttet forholdet (da jeg var ca halvveis i svangerskapet) var jeg sint og lei meg, men også lettet. Dette fordi jeg trengte å få en avklaring ift hvordan fremtiden kom til å se ut slik at jeg kunne begynne å planlegge hvordan jeg skulle klare meg alene og sikre at jeg hadde et sted å bo når babyen kom og rett og slett bare få ordnet alt FØR fødselen. De siste månedene hadde vært veldig vanskelige fordi jeg konstant bekymret meg for hvordan ting kom til å bli. Han sa også at det ikke var fordi han hadde noen andre at han ville ut av forholdet. 

Oppi alt dette bestemte jeg meg for å glede meg over graviditeten og babyen som skulle komme og jeg bestemte meg for at jeg skulle være lykkelig og glad selv om jeg var havnet i den situasjonen jeg var i. Jeg var også fast bestemt på at jeg skulle samarbeide godt med barnefaren for babyen sin skyld. Jeg forsøkte å tenke at han ikke var et dårlig menneske selv om det han hadde gjort ikke var så snilt. 

Noen måneder etter fødselen fikk jeg tilfeldigvis vite av noen at min eks hadde ny dame, ei han jobber med. Etter å først ha løyet om når det hele starten, har min eks nå forklart at de innledet en greie kort tid etter at forholdet mellom oss tok slutt. Han sier han aldri var utro, men har innrømt at det var mye ugrei flørting i månedene før han gikk ut av forholdet. Jeg vet også (fra andre) at den nye dama hans har sagt at hun gleder seg til å møte sønnen min og til å få til en relasjon til han. Forholdet dem i mellom har vært holdt hemmelig slik at jeg ikke skulle finne ut av det. 

Jeg ligger våken om nettene og tenker på alt dette. Jeg føler meg ført bak lyset og føler meg dum og liten. Jeg har mistet all tillit og respekt for barnefaren og føler at han et et dårlig menneske. Jeg føler at den nye dama har invadert livet mitt og synes det er ekkelt å tenke på at et menneske jeg inntil nylig ikke engang visste eksisterte ønsker seg et forhold til min vakre, lille skatt. Samtidig prøver jeg å tenke at det er positivt at hun vil ha en relasjon (heller det enn at gutten min en gang skal oppleve at hun ikke liker han) og jeg forsøker å tenke at jeg må like henne for min sønns skyld. Han skal ALDRI oppleve å ikke kunne fortelle om alt det morsomme han har gjort med henne i frykt for at jeg skal bli lei meg.

Samtidig er jeg så sliten. Jeg har jobbet så hardt for at alle skal være glade og fornøyde og har strekt meg svært langt hele veien. Barnefaren fikk være på sykehuset under fødselen (men ikke på selve fødestua) og fikk dermed se sønnen sin kort tid etter fødsel selv om jeg hadde det helt jævlig da. Han fikk også være mye på barselavdelinga mens jeg var der før jeg dro hjem. Dette for at han skulle få knytte seg mest mulig til sønnen vår. Jeg tilbyr han å delta på kontroller på helsestasjonen og andre små og store ting i min sønns liv og jeg har vært mye på besøk hos min eks familie slik at de skal få en god relasjon til min sønn. Å finne ut i etterkant at han hadde ny kjæreste som på en måte "deltok" i fødsel osv uten at jeg visste at hun eksisterte, er ekkelt og ubehagelig. Jeg forsøker å ikke la det påvirke det forholdet som skal bygges mellom eksen min og sønnen min, så jeg er fremdeles veldig på tilbudssida, men det sliter veldig på meg. Barnefaren har også vært lite engasjert ift sønnen vår. Han stiller opp når det er samvær, men kommer bare når det passer han selv (rett etter jobb) i stedet for å variere tidspunkt på dagen for å bli kjent med vår sønn i ulike situasjoner (kveldsstell, legging osv). Han spør sjeldent hvordan det går med sønnen vår utenom samværet (eksempelvis etter han har fått vaksine etc). Jeg føler han er mest opptatt av den nye dama og sitt nye liv i stedet for sønnen sin. 

Er det noen som har noen gode tips til meg? Hva jeg kan gjøre for å bedre situasjonen for meg selv og forholdet til min eks? Hvordan kan jeg klare å tenke på han som en god far når jeg ikke klarer å tenke på han som en god person lengre? Beklager at innlegget ble så langt, jeg hadde mye på hjertet. 

PS: For ordens skyld kan jeg si at jeg er over min eks. Det ble jeg samtidig som han avsluttet forholdet. Jeg mener jeg fortjener bedre enn en som går fra sin gravide kjæreste. 

Anonymkode: f8ebe...715

[KG deltager]

Har ingen gode råd, men vil bare si at jeg virkelig føler med deg.. 

Det du har opplevd må være noe av det vondeste man kan oppleve... At en annen jente tar typen din men du er på det mest sårbare., er helt enig med deg: Du fortjener så mye bedre! 

Og stor honnør til deg for at du til tross for dette lar far få slippe til  du er kjempe flink!!!!

[Gjest Trex90]

mann 25 her. vist det du sier stemmer har jeg all sympati for deg. ja mannen din har ført deg bak lyset. vist han nylig ble sammen med en kollega etter brudd så har han allerede vært utro mot deg mens dere var sammen. han er egoistisk rett og slett og fortjener ikke deg . syns du skal heve deg over ham og heler tenke på deg og ungen. ikke tilgi ham. han var garantert utro mot deg mens dere var sammen, men blir ikke plutselig sammen med en annen rett etter brudd....de har holdt på lenge før det.....jeg spyr av sånne folk

[Blikkboks]

Du høyres ut som eit skikkelig bra menneske! Fy flate så flink du er! Her har du verkeleg klart å setje sonen din før deg sjølv, og det viser at du er ei fantastisk mamma. 

Korleis takle livet vidare... Du må berre halde fram slik du gjer. Men det kan vere lurt å ha nokon å snakke med. Har du ei god venninne du kan "rase ut" til? Eg ville også prøvd å fokusere på ditt liv, sonen din og evt ny kjærast, også heller riste på hovudet over dusten som gjekk glipp av alt dette. Å grave seg ned i vonde tankar er lett, men då kjem ein ingen veg. 

Sjølv om mannen har såra deg, kan han likevel bli ein god far. Eg trur mange menn(korriger meg om eg tek feil) tykkjer det første året er litt vanskeleg. Barnet snakkar ikkje(så mykje) og er avhengig av mor. Når ungen blir større og får uttrykt seg meir trur eg det er lettare å skape ein betre relasjon. (ikkje at dette er ei god unnskyldning, men...) Difor ville eg sett an situasjonen og vore på tilbodssida til poden er eldre, men vore på "vakt". Far må vise at han kan holde avtaler og ta initiativ. 

Eg heiar på deg. Og tenkjer at sonen din er ein veldig heldig liten gut! 

[GammelKaktus]

Du har gjort en kjempejobb, og det er flott at du har latt han slippe til.

Men nå er det på tide og bli enige om når han skal komme. Han kan ikke komme når det passer han. Dere må bli enige om hvordan dere skal gjøre det, det må avtales på forhånd. Familievernkontoret kan nok være til hjelp med å lage en salgs avtale. Å ha klare avtaler er viktig for både deg og barnet. Hvis han får ture frem som han vil i lang tid så vil det bli vanskeligere å få en skikkelig avtale om samvær på plass for han vil jo ha det slik han har hatt det...

[AnonymBruker]

Stå på.  har du mulighet til å flytte nærmere duin familie?

Anonymkode: b0418...b53

[Gjest O.G.]

Siden dere ikke var samboere mens du gikk gravid og fødte, så er det lite han kan gjøre hvis du vil flytte nærmere egen familie. Både han og den der hora han ble sammen med skulle skamme seg.

[AnonymBruker]

Jeg er kjip jeg da. Jeg hadde flyttet nærmere min familie. Ikke pokker om den hora som deltok i å ødelegge familien til baby før han var født skal ha noen relasjon til baby før han er stor nok til å danne seg en egen mening om omsorgspersjoner. Jeg hadde aldri tilatt at hun hadde blitt en like viktig del av babyens liv som faren og det jeg er.

Anonymkode: 7a67e...33f

[regine]

TS - du må slutte å ta ansvar for faren og hans relasjon til barnet. Du har vært på tilbudssiden og du holder nå på å slite deg fullstendig ut pga dette. Slutt å tilby all verden til far - be han om å komme med forslag og innspill.

Det du skal gjøre er å bruke tid på deg og baby. Du har også behov for å bli kjent med dette nye lille mennesket, og du har behov for å ta vare på deg selv. En utslitt mor er ingen god mor, og babytiden går fort. Ønsker du virkelig å sitte igjen om noen år og vite at du brukte all energien din på tilrettelegging for en lat far, istedenfor å konsentrere deg om babyen og tiden deres sammen?

Det er noe med at det faktisk er FARs ansvar hvilket forhold han skal ha til sitt barn. Er han lite interessert, kommer kun på egne premisser, tar lite initiativ selv, så tenker jeg at du ikke trenger å bruke tid og krefter på å "løpe etter han". HAN må selv komme på banen - han er en voksen mann og det må kunne forventes at han forstår at farskap betyr plikter, ikke bare rettigheter.

Jeg har også full forståelse for at du føler at han er et dårlig menneske og du er i din fulle rett til å mene det. Samtidig er det ikke sånn at selv om han er et dårlig menneske, så mister han rettigheter som far. Han gjør ikke det. Så dette må du - etter hvert - finne en måte å leve med og å takle. Men det er også derfor jeg mener at du nå skal ta time out, og slutte å være så innmari tilretteleggende overfor han. Tenk på deg selv. Tar han kontakt så lan han for all del ha samvær med baby, men slutt med tilrettelegging utover det. Har du planer når han foreslår å komme, så går de foran, du må ikke hoppe bare fordi han sier hopp. Han må og ta hensyn til deg!

Jeg tror det aller viktigste du gjør nå er å være superegoist. Du trenger å få litt avstand fra fyren og det han har gjort mot deg, du trenger å hvile og få litt overskudd og krefter tilbake og du trenger å ta vare på baby. Om du har familie et annet sted så håper jeg for din del at du reiser hjem til jul og blir der en god stund. Du er i permisjon og må dermed ikke jobbe. Noen vil hyle opp om at du da "fratar" far muligheter for samvær - men så lenge far ikke selv tar initiativ så er ikke det så farlig. En så liten baby har det best om hans primære omsorgsperson - altså deg - har det bra, og det er det ansvaret du skal tenke på.

når du får litt mer overskudd, og ting litt mer på avstand, vil det uansett bli lettere for deg å akseptere at han også skal ha en rolle i livet til barnet. Men du har lov til å tenke på deg selv først, og mitt instendige råd er at du nå begynner å ta vare på deg og ikke tenker på "alle andre" og iallfall ikke en ego fyr som åpenbart ikke gidder løfte en finger for at dette skal fungere for dere alle, men kun tenker på seg selv.

 

 

[Gjest O.G.]

3 timer siden, regine skrev:

 

Jeg tror det aller viktigste du gjør nå er å være superegoist. Du trenger å få litt avstand fra fyren og det han har gjort mot deg, du trenger å hvile og få litt overskudd og krefter tilbake og du trenger å ta vare på baby. Om du har familie et annet sted så håper jeg for din del at du reiser hjem til jul og blir der en god stund. Du er i permisjon og må dermed ikke jobbe. Noen vil hyle opp om at du da "fratar" far muligheter for samvær - men så lenge far ikke selv tar initiativ så er ikke det så farlig. En så liten baby har det best om hans primære omsorgsperson - altså deg - har det bra, og det er det ansvaret du skal tenke på.

 

 

 

Underskriver.

[AnonymBruker]

På 11.12.2016 den 1.40, AnonymBruker skrev:

Skriver dette i håp om å få gode råd fra noen der ute som sitter på gode erfaringer og tips. Jeg har en liten baby på noen få måneder og jeg og barnefaren er ikke lengre sammen. Han avsluttet forholdet i svangerskapet, noe som var svært tøft for meg. Vi hadde vært sammen i mange år og hadde forsøkt å få barn en god stund. Kort tid etter jeg ble gravid ble han veldig "rar", og da jeg var noen uker inn i svangerskapet kom det fram at han hadde vært usikker på oss. Frem til da hadde jeg vært mye kvalm og fått lite støtte av han siden han var mest i sin egen verden. Jeg ble satt i en enormt presset situasjon ift at jeg ikke visste om jeg fikk råd til å kjøpe han ut av felles leilighet, om jeg kom til å klare å være alenemamma i en by uten noe familie osv. Han sa han likevel ville forsøke å prøve å redde forholdet, noe han i praksis aldri gjorde (han ville ikke engang klemme meg og var for det meste på jobb). Da han avsluttet forholdet (da jeg var ca halvveis i svangerskapet) var jeg sint og lei meg, men også lettet. Dette fordi jeg trengte å få en avklaring ift hvordan fremtiden kom til å se ut slik at jeg kunne begynne å planlegge hvordan jeg skulle klare meg alene og sikre at jeg hadde et sted å bo når babyen kom og rett og slett bare få ordnet alt FØR fødselen. De siste månedene hadde vært veldig vanskelige fordi jeg konstant bekymret meg for hvordan ting kom til å bli. Han sa også at det ikke var fordi han hadde noen andre at han ville ut av forholdet. 

Oppi alt dette bestemte jeg meg for å glede meg over graviditeten og babyen som skulle komme og jeg bestemte meg for at jeg skulle være lykkelig og glad selv om jeg var havnet i den situasjonen jeg var i. Jeg var også fast bestemt på at jeg skulle samarbeide godt med barnefaren for babyen sin skyld. Jeg forsøkte å tenke at han ikke var et dårlig menneske selv om det han hadde gjort ikke var så snilt. 

Noen måneder etter fødselen fikk jeg tilfeldigvis vite av noen at min eks hadde ny dame, ei han jobber med. Etter å først ha løyet om når det hele starten, har min eks nå forklart at de innledet en greie kort tid etter at forholdet mellom oss tok slutt. Han sier han aldri var utro, men har innrømt at det var mye ugrei flørting i månedene før han gikk ut av forholdet. Jeg vet også (fra andre) at den nye dama hans har sagt at hun gleder seg til å møte sønnen min og til å få til en relasjon til han. Forholdet dem i mellom har vært holdt hemmelig slik at jeg ikke skulle finne ut av det. 

Jeg ligger våken om nettene og tenker på alt dette. Jeg føler meg ført bak lyset og føler meg dum og liten. Jeg har mistet all tillit og respekt for barnefaren og føler at han et et dårlig menneske. Jeg føler at den nye dama har invadert livet mitt og synes det er ekkelt å tenke på at et menneske jeg inntil nylig ikke engang visste eksisterte ønsker seg et forhold til min vakre, lille skatt. Samtidig prøver jeg å tenke at det er positivt at hun vil ha en relasjon (heller det enn at gutten min en gang skal oppleve at hun ikke liker han) og jeg forsøker å tenke at jeg må like henne for min sønns skyld. Han skal ALDRI oppleve å ikke kunne fortelle om alt det morsomme han har gjort med henne i frykt for at jeg skal bli lei meg.

Samtidig er jeg så sliten. Jeg har jobbet så hardt for at alle skal være glade og fornøyde og har strekt meg svært langt hele veien. Barnefaren fikk være på sykehuset under fødselen (men ikke på selve fødestua) og fikk dermed se sønnen sin kort tid etter fødsel selv om jeg hadde det helt jævlig da. Han fikk også være mye på barselavdelinga mens jeg var der før jeg dro hjem. Dette for at han skulle få knytte seg mest mulig til sønnen vår. Jeg tilbyr han å delta på kontroller på helsestasjonen og andre små og store ting i min sønns liv og jeg har vært mye på besøk hos min eks familie slik at de skal få en god relasjon til min sønn. Å finne ut i etterkant at han hadde ny kjæreste som på en måte "deltok" i fødsel osv uten at jeg visste at hun eksisterte, er ekkelt og ubehagelig. Jeg forsøker å ikke la det påvirke det forholdet som skal bygges mellom eksen min og sønnen min, så jeg er fremdeles veldig på tilbudssida, men det sliter veldig på meg. Barnefaren har også vært lite engasjert ift sønnen vår. Han stiller opp når det er samvær, men kommer bare når det passer han selv (rett etter jobb) i stedet for å variere tidspunkt på dagen for å bli kjent med vår sønn i ulike situasjoner (kveldsstell, legging osv). Han spør sjeldent hvordan det går med sønnen vår utenom samværet (eksempelvis etter han har fått vaksine etc). Jeg føler han er mest opptatt av den nye dama og sitt nye liv i stedet for sønnen sin. 

Er det noen som har noen gode tips til meg? Hva jeg kan gjøre for å bedre situasjonen for meg selv og forholdet til min eks? Hvordan kan jeg klare å tenke på han som en god far når jeg ikke klarer å tenke på han som en god person lengre? Beklager at innlegget ble så langt, jeg hadde mye på hjertet. 

PS: For ordens skyld kan jeg si at jeg er over min eks. Det ble jeg samtidig som han avsluttet forholdet. Jeg mener jeg fortjener bedre enn en som går fra sin gravide kjæreste. 

Anonymkode: f8ebe...715

Det går seg til- men det tar tid. Og du skal svelge mange kameler i årene fremover. Men det blir bedre❤️

Anonymkode: f5002...8bc

[Gjest O.G.]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går seg til- men det tar tid. Og du skal svelge mange kameler i årene fremover. Men det blir bedre❤️

Anonymkode: f5002...8bc

Det synes jeg ikke TS trenger, jeg synes hun skal finne ut av å flytte nærmere egen familie.

[AnonymBruker]

Hvordan går det med trådstarter ? Er i samme båt 😩

Anonymkode: 5e8c9...238

[Anonymm1234]

AnonymBruker skrev (På 6.11.2021 den 17.57):

Hvordan går det med trådstarter ? Er i samme båt 😩

Anonymkode: 5e8c9...238

Hei! TS her.

Vet du det går faktisk veldig bra i dag! Kort fortalt så flyttet jeg etter et par år hjem til den delen av landet hvor jeg har familien min. Det var akkurat det jeg trengte! Pappen til barnet er fremdeles sammen med samme dama :) Samarbeidet oss i mellom går fint og vi blir som regel kjapt enige om ting. Vi har en god tone oss i mellom i dag. 

Forsøk å ha et langsiktig fokus og bestem deg for hvordan du vil at ting skal være noen år frem i tid og jobb målrettet mot dette målet. Finn en god venn du kan få utløp for følelsene dine for slik at du unngår å ta de spontane kranglene med far. Det er masse følelser i sving - og det er helt lov. Men det kan gå på bekostning av barnet og fremtidig relasjon mellom deg og barnefar dersom du tar det ut over barnefar. Kanskje kan det være greit å diskutere det med en venn i stedet for til følelsene har roet seg og du finner en mer "reasonable" måte å ta opp ting med barnefar?

Det er kort og godt mine beste tips. Og husk at det er en tid i livet for alt. Akkurat nå er det veldig tøft, men det blir bedre etter hvert :)