Mamma kastet meg ut, får ikke flytte hjem (er 17)

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en jente som fylte 17 for noen dager siden. 

Vi har et veldig vanskelig forhold og har kranglet mye. Fra starten av ungdomsskolen til nå når jeg går i vg2. Hun har hatt et veldig vanskelig liv med fæl barndom, spiseforstyrrelse, fæl mann, var i ekstremt religiøst kristent miljø og så kuttet ut kontakt med de++++ Så jeg skjønner at hun er veldig stresset. Jeg har også hatt tvangstanker med klokkeslett og skolearbeid og prøvde å satse på idrett osv og vært vanskelig på den måten og dette har jo vært veldig negativt for familien. Men jeg prøvde likevel å unngå krangel så mye som mulig, fordi jeg er veldig konfliktsky.. Men når Mamma hver kveld nesten sa jeg var syk i hodet, kunne jeg ikke la være å forsvare meg selv. Hun var også sykemeldt i lang tid og sa mange ganger at jeg er grunnen at hun er sykemeldt... Dette er noe av det mest sårende noen noensinne har sagt til meg. For hver gang hun klaget over økonomien, var det jo min feil at hun ikke fikk jobbet... Til slutt orket vi ikke hverandre mer...

Så kastet hun meg ut av huset og inn til mormoren min... Hun ”reddet” de andre søsknene fra meg og må ta vare på sin egen psykiske helse. Mormor drikker litt mye. Hun har besøk hver kveld, og det er ikke rolig der, men hun er den viktigste personen i livet mitt. Jeg var 6er elev og ville studere odontologi/veterinær etter vgs i Oslo. Men siden det ikke er så roligt i mormors hus akkurat og jeg konstant er deprimert og trist får jeg ingen konsentrasjon, så dette skoleåret kommer til å gå til helvete... Jeg har langt over 10% fravær i alle fag, men lærereren skjønner meg fordi jeg snakket med ham veldig lenge om dette.

På bursdagen min var jeg invitert hjem der, og jeg var der 1 time ca. Så på kvelden dro jeg hjem for å hente noe jeg glemte uten at jeg ringte på forhånd, og hun klikket helt da hun såg meg og sa at hun skal vite nøyaktig hva tid jeg kommer inn i hennes hus. Den episoden skjedde på bursdagen min forresten.

En kveld fikk jeg gråteanfall fordi jeg savnet en familie og mormoren min ringte mamma uten at jeg visste det for å vise hvor ille ting er. Så hører jeg plutselig at døra smeller opp og hun kommer brølende inn og sier: "Hva drama er dette her for noe??" Så gråter jeg og låser meg inn på badet... Vi hadde samtale gjennom døren, og hun kom bare med beskyldninger og beskyldninger og at vårt ødelagte forhold er min feil... Jeg tryglet hun 4 ganger om å få komme hjem, hvertfall sove over noen dager i uken. Avviste med en gang. Ba meg huske tilbake til da alt startet: alle problemene begynte med meg. Når hun skal dra blir hun rasende på mormoren min som ringte, og da hun kom hjem igjen sendte hun en melding om at hun ikke vil ha kontakt med Mormor de neste 14 dagene.

Dere har nok ikke fått nok innblikk i hvordan jeg har vært hjemme eller hvordan mamma har vært.. Jeg har gjort mange feil og jeg angrer sånn på hva jeg har gjort tidligere... Men hun har 0 anger for alt hun har gjort og sagt til meg, hva jeg har skrevet nå er en så liten brøkdel og langt langt fra det verste. Men jeg får ingen ny sjanse... Jeg snakker med en psykolog fordi mamma sa jeg burde, og jeg tenkte det ville få hun til å ville få meg hjem. Men jeg føler også at hun trenger det minst like mye.. Hun snakket med psykolog før, men ikke nå mer. Det er sikkert ingen sjans at jeg får flytte hjem før vgs er ferdig, og da er alt for sent... Vi kommer ikke til å tilbringe nok tid sammen til å endre noe... Mamma + 3 søsken + mormor (som ikke holder mange år til) er eneste familie jeg har, faren min er ikke så grei.. Kan jeg klare meg uten familie når jeg blir voksen uten å tørne? Og kan moren min nekte å la meg komme hjem?? Og dette er ikke et sympatiinnlegg! Har lagd en tråd før om samme tema, hvor noen skrev det.

-               

-           

 

 

Anonymkode: 06b50...9e1

[Brimi]

Jeg er dypt sjokkert hvordan moren din behandler deg! Jeg skjønner at hun er syk, men ærlig talt. 

Moren din kan nekte deg å komme hjem ja. For å være ærlig, vil du virkelig hjem til det der? Du er nok veldig glad i henne, men hun psyker deg så til de grader ned. Det er absolutt ikke bra for deg. Jeg tror dere kan få et bedre forhold om du ikke bor hjemme. Det er bra du går til psykolog, fortsett med det

Det er mange som lever et bra liv uten å ha kontakt med familien sin og jeg tror du vil klare deg også.

Får vondt i hjertet mitt jeg, når jeg leser om hvordan du blir behandlet. Håper du klarer å ta avstand fra det og tenke på at moren din er syk  Uten at det rettferdiggjør oppførselen hennes, men som en forklaring på hvorfor hun oppfører seg sånn. Det er ikke du som gjør noe galt her.

 

[QueenOfTheSidewalk]

Snakk med psykologen om det og kontakt BUP, du får kontakt med dem via skolen din. De kan hjelpe deg sånn at du slipper å bo under de omstendighetene .

[prt90]

Moren din har forsørgeransvar for deg og kan ikke kaste deg ut. Ta kontakt med barnevernet i morgen tidlig. 

[AnonymBruker]

Snakk med psykologen din, læreren din eller helsesøster om du vil så kan de hjelpe deg med å søke Lånekassen om stipend (penger) slik at du kan bo for deg selv. 

Anonymkode: 17ed5...d15

[AnonymBruker]

Kontakt barnevernet. 

Anonymkode: 927fd...bc1

[Chizue]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakk med psykologen din, læreren din eller helsesøster om du vil så kan de hjelpe deg med å søke Lånekassen om stipend (penger) slik at du kan bo for deg selv. 

Anonymkode: 17ed5...d15

Signerer denne, ungdom som ikke kan bo hjemme av ulike årsaker, har også rett på borteboer stipend  

[AnonymBruker]

Du kan lese mer om stipendet her: https://www.ung.no/stipend/2811_Bostipend_på_videregående_(borteboerstipend).html

der står det bl.a. "Særlige forhold som gjør at du ikke kan bo hjemme, kan være alvorlige konflikter i hjemmet som gjør at du ikke klarer å gjennomføre utdanningen." Du skriver jo her at du sliter med skolearbeid, har gått ned i karakterer, er deprimert med mer. Slik jeg har forstått denne ordningen er den til nettop slike situasjoner som du opplever. 

Anonymkode: 17ed5...d15

[AnonymBruker]

Jeg sitter her å er bokstavelig talt ordløs! Kjenner jeg får lyst til å bare gi deg en lang klem 😞 Har ikke flere råd en de som allerede er kommet over her, men jeg håper virkelig alt ordner seg for deg! Det er ikke sånn det skal være 😞 

Anonymkode: 58c13...2e4

[AnonymBruker]

Kontakt  nav og barnevernet eller gå til skolehelsesøster. Så får du forhåpentligvis hjelp. Sånn skal ingen 17. Åringer ha det. 

Anonymkode: 80c2e...53f

[Topplue]

https://www.bufdir.no/Barnevern/Rettigheter_lover_og_forskrifter/Rettigheter_for_barn_og_unge_i_barnevernet/Hvor_kan_jeg_fa_hjelp1/

 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg er en jente som fylte 17 for noen dager siden. 

Vi har et veldig vanskelig forhold og har kranglet mye. Fra starten av ungdomsskolen til nå når jeg går i vg2. Hun har hatt et veldig vanskelig liv med fæl barndom, spiseforstyrrelse, fæl mann, var i ekstremt religiøst kristent miljø og så kuttet ut kontakt med de++++ Så jeg skjønner at hun er veldig stresset. Jeg har også hatt tvangstanker med klokkeslett og skolearbeid og prøvde å satse på idrett osv og vært vanskelig på den måten og dette har jo vært veldig negativt for familien. Men jeg prøvde likevel å unngå krangel så mye som mulig, fordi jeg er veldig konfliktsky.. Men når Mamma hver kveld nesten sa jeg var syk i hodet, kunne jeg ikke la være å forsvare meg selv. Hun var også sykemeldt i lang tid og sa mange ganger at jeg er grunnen at hun er sykemeldt... Dette er noe av det mest sårende noen noensinne har sagt til meg. For hver gang hun klaget over økonomien, var det jo min feil at hun ikke fikk jobbet... Til slutt orket vi ikke hverandre mer...

Så kastet hun meg ut av huset og inn til mormoren min... Hun ”reddet” de andre søsknene fra meg og må ta vare på sin egen psykiske helse. Mormor drikker litt mye. Hun har besøk hver kveld, og det er ikke rolig der, men hun er den viktigste personen i livet mitt. Jeg var 6er elev og ville studere odontologi/veterinær etter vgs i Oslo. Men siden det ikke er så roligt i mormors hus akkurat og jeg konstant er deprimert og trist får jeg ingen konsentrasjon, så dette skoleåret kommer til å gå til helvete... Jeg har langt over 10% fravær i alle fag, men lærereren skjønner meg fordi jeg snakket med ham veldig lenge om dette.

På bursdagen min var jeg invitert hjem der, og jeg var der 1 time ca. Så på kvelden dro jeg hjem for å hente noe jeg glemte uten at jeg ringte på forhånd, og hun klikket helt da hun såg meg og sa at hun skal vite nøyaktig hva tid jeg kommer inn i hennes hus. Den episoden skjedde på bursdagen min forresten.

En kveld fikk jeg gråteanfall fordi jeg savnet en familie og mormoren min ringte mamma uten at jeg visste det for å vise hvor ille ting er. Så hører jeg plutselig at døra smeller opp og hun kommer brølende inn og sier: "Hva drama er dette her for noe??" Så gråter jeg og låser meg inn på badet... Vi hadde samtale gjennom døren, og hun kom bare med beskyldninger og beskyldninger og at vårt ødelagte forhold er min feil... Jeg tryglet hun 4 ganger om å få komme hjem, hvertfall sove over noen dager i uken. Avviste med en gang. Ba meg huske tilbake til da alt startet: alle problemene begynte med meg. Når hun skal dra blir hun rasende på mormoren min som ringte, og da hun kom hjem igjen sendte hun en melding om at hun ikke vil ha kontakt med Mormor de neste 14 dagene.

Dere har nok ikke fått nok innblikk i hvordan jeg har vært hjemme eller hvordan mamma har vært.. Jeg har gjort mange feil og jeg angrer sånn på hva jeg har gjort tidligere... Men hun har 0 anger for alt hun har gjort og sagt til meg, hva jeg har skrevet nå er en så liten brøkdel og langt langt fra det verste. Men jeg får ingen ny sjanse... Jeg snakker med en psykolog fordi mamma sa jeg burde, og jeg tenkte det ville få hun til å ville få meg hjem. Men jeg føler også at hun trenger det minst like mye.. Hun snakket med psykolog før, men ikke nå mer. Det er sikkert ingen sjans at jeg får flytte hjem før vgs er ferdig, og da er alt for sent... Vi kommer ikke til å tilbringe nok tid sammen til å endre noe... Mamma + 3 søsken + mormor (som ikke holder mange år til) er eneste familie jeg har, faren min er ikke så grei.. Kan jeg klare meg uten familie når jeg blir voksen uten å tørne? Og kan moren min nekte å la meg komme hjem?? Og dette er ikke et sympatiinnlegg! Har lagd en tråd før om samme tema, hvor noen skrev det.

-               

 

-           

 

 

 

 

Anonymkode: 06b50...9e1

Du er under 18. Du kan selv ringe barnvernet. Kanskje du kan få midlertidig bosted frem til du er 18?

Anonymkode: 25b76...104

[AnonymBruker]

Jeg dro forresten hjemmefra som 17 åring selv. Måtte fysisk bryte meg inn i eget hjem/mammas leilighet for å få med klærne mine. Hadde moren min truende på meldinger og på døren i over 1 år i strekk etterpå. Hun presset seg tilbake i livet mitt ved trusler og manipulering. Vi hadde kontakt i 2 år, 2 tøffe år. Så brøyt hun kontakt fordi hun mener jeg er psykisk syk. 

Det å miste en hel familie i en slik situasjon er tøff med en gang. Nå over 3 år etterpå så husker jeg ikke noe godt eller positivt med å ha en familie som denne. Det er helt ok å ikke ha de i livet mitt. Det er faltisk veldig mye lettere uten.

Anonymkode: 25b76...104

[Liste]

Kjære du. Du må nok selv bygge den familien du fortjener, for det ser ut som om du ikke vil få den gratis. Har du venner og kjenner du venners familier? Har du trygge voksenpersoner rundt deg i det hele tatt? En far? 

 

Dette er omsorgssvikt. Den tryggheten, kjærligheten og støtten du burde fått hjemme, har du ikke fått. Men prøv å huske, prøv å overbevise deg selv om at det ikke betyr at du ikke fortjener den!!! Du fortjener den. At du ikke fikk den er IKKE din skyld.

 

Dessverre kan du ikke endre fortiden. Det eneste du kan gjøre er å elske deg selv og å jobbe for å komme bort fra mennesker som bryter deg ned, og finne de som vil elske deg og verdsette deg gjennom livet. Det er det familie gjør, det er det som skal skje i et hjem. 

 

Du er ikke alene. Mange opplever det du har opplevd, og mange har klart seg gjennom det.

 

<3

[AnonymBruker]

Enig med de andre. Jeg fikk særskilt borteboerstipend så jeg kunne flytte for meg selv da jeg var 16/17. Snakk med rådgiver på skolen din.

Anonymkode: a2bb1...8a0

[Mari Y]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg er en jente som fylte 17 for noen dager siden. 

Vi har et veldig vanskelig forhold og har kranglet mye. Fra starten av ungdomsskolen til nå når jeg går i vg2. Hun har hatt et veldig vanskelig liv med fæl barndom, spiseforstyrrelse, fæl mann, var i ekstremt religiøst kristent miljø og så kuttet ut kontakt med de++++ Så jeg skjønner at hun er veldig stresset. Jeg har også hatt tvangstanker med klokkeslett og skolearbeid og prøvde å satse på idrett osv og vært vanskelig på den måten og dette har jo vært veldig negativt for familien. Men jeg prøvde likevel å unngå krangel så mye som mulig, fordi jeg er veldig konfliktsky.. Men når Mamma hver kveld nesten sa jeg var syk i hodet, kunne jeg ikke la være å forsvare meg selv. Hun var også sykemeldt i lang tid og sa mange ganger at jeg er grunnen at hun er sykemeldt... Dette er noe av det mest sårende noen noensinne har sagt til meg. For hver gang hun klaget over økonomien, var det jo min feil at hun ikke fikk jobbet... Til slutt orket vi ikke hverandre mer...

Så kastet hun meg ut av huset og inn til mormoren min... Hun ”reddet” de andre søsknene fra meg og må ta vare på sin egen psykiske helse. Mormor drikker litt mye. Hun har besøk hver kveld, og det er ikke rolig der, men hun er den viktigste personen i livet mitt. Jeg var 6er elev og ville studere odontologi/veterinær etter vgs i Oslo. Men siden det ikke er så roligt i mormors hus akkurat og jeg konstant er deprimert og trist får jeg ingen konsentrasjon, så dette skoleåret kommer til å gå til helvete... Jeg har langt over 10% fravær i alle fag, men lærereren skjønner meg fordi jeg snakket med ham veldig lenge om dette.

På bursdagen min var jeg invitert hjem der, og jeg var der 1 time ca. Så på kvelden dro jeg hjem for å hente noe jeg glemte uten at jeg ringte på forhånd, og hun klikket helt da hun såg meg og sa at hun skal vite nøyaktig hva tid jeg kommer inn i hennes hus. Den episoden skjedde på bursdagen min forresten.

En kveld fikk jeg gråteanfall fordi jeg savnet en familie og mormoren min ringte mamma uten at jeg visste det for å vise hvor ille ting er. Så hører jeg plutselig at døra smeller opp og hun kommer brølende inn og sier: "Hva drama er dette her for noe??" Så gråter jeg og låser meg inn på badet... Vi hadde samtale gjennom døren, og hun kom bare med beskyldninger og beskyldninger og at vårt ødelagte forhold er min feil... Jeg tryglet hun 4 ganger om å få komme hjem, hvertfall sove over noen dager i uken. Avviste med en gang. Ba meg huske tilbake til da alt startet: alle problemene begynte med meg. Når hun skal dra blir hun rasende på mormoren min som ringte, og da hun kom hjem igjen sendte hun en melding om at hun ikke vil ha kontakt med Mormor de neste 14 dagene.

Dere har nok ikke fått nok innblikk i hvordan jeg har vært hjemme eller hvordan mamma har vært.. Jeg har gjort mange feil og jeg angrer sånn på hva jeg har gjort tidligere... Men hun har 0 anger for alt hun har gjort og sagt til meg, hva jeg har skrevet nå er en så liten brøkdel og langt langt fra det verste. Men jeg får ingen ny sjanse... Jeg snakker med en psykolog fordi mamma sa jeg burde, og jeg tenkte det ville få hun til å ville få meg hjem. Men jeg føler også at hun trenger det minst like mye.. Hun snakket med psykolog før, men ikke nå mer. Det er sikkert ingen sjans at jeg får flytte hjem før vgs er ferdig, og da er alt for sent... Vi kommer ikke til å tilbringe nok tid sammen til å endre noe... Mamma + 3 søsken + mormor (som ikke holder mange år til) er eneste familie jeg har, faren min er ikke så grei.. Kan jeg klare meg uten familie når jeg blir voksen uten å tørne? Og kan moren min nekte å la meg komme hjem?? Og dette er ikke et sympatiinnlegg! Har lagd en tråd før om samme tema, hvor noen skrev det.

-               

 

-           

 

 

 

 

Anonymkode: 06b50...9e1

Du kan skrive til Ung.no, de har gjerne folk som gir råd til ungdommer under 20. Jeg brukte den tjenesten selv da jeg var yngre, de er veldig gode på besvare alt slags forskjellige utfordringer hos unge. Alt fra mindre til større. Du har også Klara Klok.no. Håper det hjalp litt på vei:)

[Mari Y]

Ellers kan du sikkert høre med rådgiver eller helsesøster, som anbefalt over her:) Lykke til:)

[AnonymBruker]

Skriv ut det du skriver her og ta med til alle offentlige instanser og psykolog. Jeg tror også at lege og psykolog kan hjelpe deg med å kontakte riktige instanser samt legge ved viktig dokumentasjon for deg.

 

Det er mange av oss som dessverre har familie som er helt blåst. Det er ingenting ved det du skriver som tyder på at det er noe galt med deg, bortsett fra at du er utsatt for enormt kraftig hets og omsorgssvikt. Og ja, din mor bør fortsette med psykolog og dessuten også gå til annen terapi og opplæring der hun blir fortalt hva hennes oppførsel leder til. Men du skal ikke ta på deg dette. Prøv om mulig å holde kontakt med dine søsken, Din mor bør dessuten anmeldes for omsorgssvikt. Jeg vet ikke hva barnevernet gjør i slike tilfeller, men da blir det hvertfall oppfølging og undersøkt hvordan hun er som mor. Og faren din blir sjekket også.

 

Det viktigste for deg, er ny bolig, økonomisk støtte og ro til skolearbeid og leve livet med venner og andre som bryr seg om deg.Kanskje du kan som noen allerede nevner bli en del av andres familie for å få mer trygghet.  Jeg krysser fingrene for deg. Lykke til.

Anonymkode: 7ebf5...b87

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har  en steniese som har hatt det som deg. Det endte med at hun tok kontakt med barnevernet selv. Kort tid etter fikk hun hybelleilighet, økonomisk støtte og oppfølging. Hun klarte seg fint med det og fullførte skole og startet på høyskole høsten etter.

Ja, du kan og må leve uten familien din om de ikke er bra for deg. Det er tøft, men du har for liv og de har sitt.

Mormor kan du jo holde kontakt med for det.

Lykke til! 

Anonymkode: f4804...1b0

[Gjest Cel]

Ta kontakt med barnevern, helsesøster, en lærer du stoler på eller lignende.  Dette er ikke greit, og det er ikke din feil!  Foreldre skal være støttende, spesielt i den vanskelige tenåringstiden. Din mor virker ikke i stand til dette,  og du fortjener bedre  <3