Til dere som har skilt dere/gått fra hverandre

[Gjest StoreSky]

Har noen spørsmål for jeg er så usikker selv..

Hvem tok initiativet? Ble dere enig om å gå fra hverandre?

Var det noe positivt med samboer/ektefelle, selv om dere gikk fra hverandre?

Hva var du mest redd for når du ble alene? Ble det slik som du trodde? (redd for å bli alene, dårlig økonomi, vanskelig å få hverdagen til å gå rundt e.l.)

Var det noe annet som ble vanskelig? Som du ikke hadde tenkt på fra før?

Var du i tvil om bruddet? Angret du i ettertid?

Sa du ifra straks du var i tvil om forholdet eller ventet du til siste liten før du ville skilles?

Fint om noen kunne svare på i allefall noen av spørsmålene....

MVH

[Nabodama]

Tror jeg svarer punktvis på dette jeg, i stedet for å begynne med en lang fortelling...

Det var jeg som tok initiativet til å skulle gå fra hverandre.

Og jeg sa fra ganske snart etter at jeg begynte å bli i usikker på om vi hadde noen framtid. Dette pga at det måtte bli noen endringer i forholdet vårt dersom vi skulle fortsette samlivet (for min del), og at vi måtte jobbe med dette begge to.

Det var veldig mye som var positivt med ham, og det er det fortsatt, forresten. Vi er gode venner, kan tulle og fleipe, og også snakke om litt dypere ting. Fint samarbeid om ungene, og vi er flinke til å ta hensyn til hverandre, og å ville det beste for hverandre.

Vi passer utrolig godt sammen som venner, men ikke som par (ihvertfall ikke da).

Det jeg var mest redd for da jeg ble alene, var det ukjente. Hvor gikk veien videre, hvordan skulle livet bli nå. Alt som var kjent og kjært var jo snudd opp ned, måtte jo begynne på nytt igjen.

Det gikk forresten helt fint, hverdagen gikk seg til etterhvert.

Det var vel ikke noe som ble spesielt vanskelig, som jeg ikke hadde tenkt på. Men var kanskje ikke helt forberedt på den sorgprosessen som kom. Jeg hadde jo hatt god tid til å tenke over dette, det samme hadde han.

Jeg møtte også min nye mann like etter bruddet. Det var kanskje det mest vanskelige for meg selv, midt oppi sorgprosessen. Mye blandete følelser.

Jeg var helt fram til bruddet i tvil om det var det riktige å gjøre. Men på den annen side hadde jeg ikke kunnet fortsette sånn som det var, og han viste ingen tegn til å ville ta tak i problemene. Jeg følte ikke at han tok meg på alvor, ikke ville skjønne at det var enten eller for min del.

Har vel egentlig ikke angret for min egen del, kanskje litt for ungenes del. Jeg har det veldig bra med min nye mann. Ungene har det også bra, men det beste for dem hadde kanskje vært at vi hadde holdt sammen.

[Gjest Anonymous]

Hvem som tok initiativet er en kang historie med mye frem og tilbake hvor jeg til slutt fikk tak i papirene.

Eksen har mange positive sider som jeg dessverre ikke så noe særlig til siste året vi var sammen. Jeg prøver å verne om de positive minnene jeg har - det dreier seg tross alt om flere år av livet mitt.

Da vi gikk fra hverandre var jeg mest redd for det økonomiske og for å bli ensom. Jeg opplevde heldigvis det motsatte: Har grei økonomi og er mye mindre ensom enn jeg var sammen med han!

Jeg var veldig i tvil om bruddet: Hadde lovet å være sammen i gode og onde dager og hadde tenkt å gjennomføre det. Jeg sa fra da ting begynte å skjære seg, men han hørte ikke - fleipet det bort og tok det ikke på alvor.

Det fantes ikke alternativet om å gå fra hverandre i hodet mitt da ting begynte å gå dårlig. Jeg slet derfor i årevis før vi gikk fra hverandre. Dette angrer jeg på: Hadde muligheten for å gå fra hverandre vært en mulighet for meg hadde jeg sagt fra mye tydeligere og vært mye klarere - tror jeg hadde krevd mer for å få et godt liv selv.

Jeg har ikke angret på bruddet og livet mitt har blitt veldig mye bedre etter at jeg ble alene. Det jeg angrer bittert på er at jeg ikke sa fra tydeligere, høyere og fikk han til å forstå mye tidligere at jeg hadde det ikke bra. At jeg ikke mye før "hevdet min rett" til å leve jeg også - ikke la alt innrettes etter han og hans.

Jeg syntes det var vanskelig å finne en "ny" rolle til han etter at vi gikk fra hverandre. Skulle vi være venner, fiender, bekjente eller hva? Jeg valgte det siste: Blir feil for meg å være venner. Når vi en sjelden gang treffes snakker vi om vær og vind og bare det.

Hadde også det luksusproblemet at jeg fikk for mye hjelp: Familie og venner fortsatte og trøste meg lenge etter at jeg ikke lenger trengte eller ville ha noe trøst.

Ble overrasket over alle følelsene som kom hulter til bulter og flere samtidig. Tror det er viktig å jobbe med seg selv ved et brudd: La seg selv få lov til å grine, rase, sørge og hvilke følelser som måtte komme veltende. Og så er det viktig å fokusere på det positive med å bli alene: Alt du nå kan gjøre som du ikke kunne før.

Men å gå fra hevrandre er en stor avgjørelse som påvirker livet til de involverte både fremover og også litt bakover. Tror det er verdt å ta seg tid til å tenke gjennom det - bruke tid på å finne ut hva man vil.

Det at jeg brukte lang tid gjør at jeg kan se tilbake på det hele uten anger: Jeg prøvde alt og det gikk ikke. Det er ikke særlig mye jeg kunne gjort anderledes.

[alisia4]

Har noen spørsmål for jeg er så usikker selv..

Hvem tok initiativet? Ble dere enig om å gå fra hverandre?

Var det noe positivt med samboer/ektefelle, selv om dere gikk fra hverandre?

Hva var du mest redd for når du ble alene? Ble det slik som du trodde? (redd for å bli alene, dårlig økonomi, vanskelig å få hverdagen til å gå rundt e.l.)

Var det noe annet som ble vanskelig? Som du ikke hadde tenkt på fra før?

Var du i tvil om bruddet? Angret du i ettertid?

Sa du ifra straks du var i tvil om forholdet eller ventet du til siste liten før du ville skilles?

Fint om noen kunne svare på i allefall noen av spørsmålene....

MVH

Vi snakket lenge om å gå fra hverandre, men det var jeg som tok det siste steget, for han nektet å gjøre noe med det. Og jeg opplevde ikke noe positivt med mannen. Vi hadde det tøft over lengre tid, og hadde egentlig gått fra hverandre lenge før vi ble skilt, sånn følelses messig.

Jeg var aldri redd for å bli alene, men så på det som en lettelse. Og når det gjaldt pengene, så hadde jeg så jeg" klarte" meg, selv om jeg måtte slite for å få endene til å møtes.

Når det gjelder bruddet, så var jeg aldri i tvil, og har ALDRI angret på at vi gikk fra hverandre. Det var aldri noen tvil om hvordan dette forholdet ville gå.

[Suzy]

Jeg har hatt to lange samboerforhold og begge gikk galt. Ikek skilt, men mener samboerskap er mye av det samme..

Hvem tok initiativet? Ble dere enig om å gå fra hverandre?

Første sambo ble vi enige - andre var det jeg som gikk etter et dramatisk oppgjør (altfor lang historie)

Var det noe positivt med samboer/ektefelle' date=' selv om dere gikk fra hverandre? [/quote']

Første ja, andre nei

[Ronja]

Det var jeg som tok initiativet til å gå. Han var ikke enig men så i ettertid at vi begge kunne få det bedre sammen med andre.

Masse positivt med ham. Det var bare ikke ham jeg ville leve livet sammen med.

Tenkte på økonomi og det å være helt for meg selv, ordne alt alene, dra bort alene og ikke som et par. Traff min store kjærlighet rett etterpå så akkurat det ble nok ikke helt som jeg hadde trodd...

Jeg var i tvil lenge, vi var venner men det var alt. Har ikke angret en dag og alt føltes riktig den dagen jeg tok steget og flyttet ut. Tenkte lenge for meg selv, og hadde nok egentlig bestemt meg den dagen jeg sa fra til sambo... prøvde å ordne ting et halvt år eller så men så dro jeg.

[Blomsterenka]

Har noen spørsmål for jeg er så usikker selv..

Hvem tok initiativet? Ble dere enig om å gå fra hverandre?

Jeg tok intiativet, og da virket vi som enige, trodde jeg, men vanskelig å vite hva den andre tenker når kommunikasjonen er dårlig fra før.

Var det noe positivt med samboer/ektefelle, selv om dere gikk fra hverandre?  

Alle mennesker har positive sider.

Hva var du mest redd for når du ble alene? Ble det slik som du trodde? (redd for å bli alene, dårlig økonomi, vanskelig å få hverdagen til å gå rundt e.l.)

Frykten for det ukjente kanskje...

Var du i tvil om bruddet? Angret du i ettertid?  

Jeg kan ha mine tanker, og når det er snakk om brudd, er det som regel alltid et snev av tvil og forvirring med i bildet uansett, men selve angeren, pleier ikke være til nytte. Ikke for noen av mine valg, brudd, avgjørelser her i livet... må bare gå videre...

Sa du ifra straks du var i tvil om forholdet eller ventet du til siste liten før du ville skilles?

Sa fra i god tid, hva enn det måtte være... (tiden er jo litt forskjellig for enkelte av oss, men jeg sa fra noen uker i forveien...)

MVH

[Gjest StoreSky]

Tusen takk for alle svar!

(og nå har jeg lært at det virkelig lønner seg å stille konkrete spørsmål... )

Kjenner igjen mange av tankene deres før bruddet og årsak til bruddet... Men uff. Det er så vanskelig. Skulle nesten ønske han gjorde noe slemt, utro eller noe sånt -da har man en konkret grunn liksom... :cry:

MVH

[Gjest Anonymous]

At det ikke funker lenger og at man ikke er lykkelig lenger til tross for at man har prøvd, er da vel grunn god nok?

Du spurte forresten om det var noe som ble vondt som man ikke hadde tenkt på:

Jeg ble skilt på høstenog grudde meg veldig til julaften; gå i juleselskapene alene i det hele tatt feire julen som singel. Det pussige var at jeg fikk et helvete før jul: Alle reklamene i posten, på TV, i butikkene med tekster om "den perfekte gave til din kjære". Var også forferdelig å handle julegaver: Så par som leide hender og så ufordragelig lykkelig OVERALT. Det ironiske med det hele er at vi aldri var sammen på julehandel. Og julen forøvrig ble kjempefin! Kosa meg og nytte å bruke tiden som jeg selv ville.

Så det er ikke alt som blir som man har tenkt

[snupperella]

Føler at jeg er litt i samme båt som deg unidomel. Føler at ekteskapet er helt tomt. Har hatt den følelsen en stund, men ikke vært flink nok til å si fra fra starten. Hadde en lang prat med mannen her om kvelden, han ble ganske overrasket over hva jeg tenkte, men vi ble enige om å prøve å finne tilbake. Problemet nå er at jeg på mange måter kjenner at det for min del er litt for sent. Klarer ikke å mobilisere den helt store entusiasmen. Det er helt klart viktig å si fra med en gang det er noe som skurrer. Vi har i tillegg to barn sammen noe som gjør meg veldig usikker på hvor langt jeg bør strekke meg for ikke å skape kaso i deres liv (de er 4 og 6 år). Skal jeg sette meg selv og mine følelser til side? Barna er selvfølgelig viktigst, men hvor godt har de av å vokse opp med en mamma som er ganske misfornøyd store deler av tiden??? Vanskelig!!

Dette var vel ikke akkurat svar på det du spurte om unidomel, men følte som sakt vi er litt i samme båt! :-?

[Gjest StoreSky]

Takk igjen for svar!

Snuperella: Bare bra at du skriver om dine/tanker og erfaringer.

Jeg har prøvd å snakke med samoeren om hvordan jeg ser på forholdet. Han mener jeg overdriver og overdramatiserer de "dårlige periodene" -men de kommer oftere og oftere...

Synes også det blir stadig vanskeligere å mobilisere krefter til å fikse forholdet, spesielt når det er bare meg som prøver...Han mener jo at alt er bra -så lenge vi ikke krangler eller jeg er sur/grettern/sliten/lei av alt.

Men jeg mener at han burde ta ett tak, kanskje tenke litt forebyggende (gi ekstra oppmerksomher, yte litt mer hjemme etc) Så kanskje jeg ikke BLIR så lei! Men nei, han gjør akkurat det han må hjemme og ikke fem flate øre mer!!!!

[Nabodama]

Tusen takk for alle svar!

(og nå har jeg lært at det virkelig lønner seg å stille konkrete spørsmål... )

Kjenner igjen mange av tankene deres før bruddet og årsak til bruddet... Men uff. Det er så vanskelig. Skulle nesten ønske han gjorde noe slemt, utro eller noe sånt -da har man en konkret grunn liksom... :cry:

MVH

Sånn tenkte jeg også!

Vanskelig å ta skrittet selv, spesielt når grunnene er diffuse.

[Nabodama]

Takk igjen for svar!

Snuperella: Bare bra at du skriver om dine/tanker og erfaringer.

Jeg har prøvd å snakke med samoeren om hvordan jeg ser på forholdet. Han mener jeg overdriver og overdramatiserer de "dårlige periodene" -men de kommer oftere og oftere...

Synes også det blir stadig vanskeligere å mobilisere krefter til å fikse forholdet, spesielt når det er bare meg som prøver...Han mener jo at alt er bra -så lenge vi ikke krangler eller jeg er sur/grettern/sliten/lei av alt.

Men jeg mener at han burde ta ett tak, kanskje tenke litt forebyggende (gi ekstra oppmerksomher, yte litt mer hjemme etc) Så kanskje jeg ikke BLIR så lei! Men nei, han gjør akkurat det han må hjemme og ikke fem flate øre mer!!!!

Kjenner vledig godt igjen det du skriver her! En føler ikke at partneren tar en på alvor, at han burde anstrenge seg litt når han vet hvordan det ligger an osv.

I ettertid har jeg lært at jeg kun kan endre meg selv, og jeg har faktisk lurt på hvordan det ville gått hvis jeg tok tak i situasjonen på en annen måte.

Dvs at jeg skulle prøvd å gi mer av meg selv, prøvd å finne tilbake til det jeg ble forelsket i hos ham. Altså hvis han fikk tilbake noen gode følelse gjennom dette, kanskje til og med ble litt forelsket igjen, ville han muligens gjøre mer for forholdet enn hvis jeg fokuserte på problemene.

Anbefaler deg å kjøpe boka "Førstehjelp til parforholdet" av dr Phil. Det sto mye lurt der!

[Gjest Anonymous]

Jeg ble skilt for noen år tilbake.

Når man gifter seg lover man i gode og onde dager og man må jobbe for det - at to skal dele livet sammen blir ikke en konstant dans på roser: Det blir opp og nedturer og en del på alle nivåene mellom. Skal et forhold fungere må man jobbe med det, man må gi av seg selv, man kan ikke forvente at man skal være rødmende nyforelsket hele tiden.

MEN man skal ikke utslette seg selv! Det skal ikke være slik at den ene gir og gir og gir og ikke får noe tilbake. Man skal ikke utslette seg selv og sitt.

Hvor balansepunktet mellom disse går må man prøve å finne selv. Og det er ikke alltid enkelt.

Jeg lot det gå alt for lenge i sistnevnte: Da vi endelig ble skilt var det ikke noe igjen av meg og mitt. Tok meg et par år å bygge meg opp igjen - finne ut hvem jeg var og hva jeg ville.

Jeg følte veldig lenge at jeg ikke hadde det bra, at livet måtte være mer enn dette. Men jeg hadde ikke noe konkret galt eller feil å henge det på - alle syntes (og passet på å fortelle meg) at jeg hadde verdens mest fantastiske mann. Men det fantes ikke fantastisk. Det var ødeleggende og drepende.

Begge må ha rom til å endre seg ettersom tiden går. Partneren på 30 har kanskje ikke så mye tilfelles med 20-åringen du forelsket deg i? Folk endrer seg ettersom tiden går. Og det kan være galt nok at man har endret seg i så ulik retning at man ikke har noe til felles mer, selv om en ikke har noe konkret slemt å peke på.

[Gjest Kane]

Dersom jeg satt med den følelsen du beskriver under her;

Jeg har prøvd å snakke med samoeren om hvordan jeg ser på forholdet. Han mener jeg overdriver og overdramatiserer de "dårlige periodene" -men de kommer oftere og oftere...

Synes også det blir stadig vanskeligere å mobilisere krefter til å fikse forholdet, spesielt når det er bare meg som prøver...

Så tror jeg nok jeg ville tatt meg den tiden å tenke litt - se det fra hans side dersom han mener dere har det bra og at du overdramatiserer det du kaller "de dårlige periodene" kan det jo være at du gjør akkurat det....

Nå vet jeg jo bare din side ut fra det du skriver, men jeg bare lurer på om du er ekstra frustrert nå eller om dette jeg tok med her faktisk forteller hvordan du virkelig føler det overfor ham..

Han mener jo at alt er bra -så lenge vi ikke krangler eller jeg er sur/grettern/sliten/lei av alt.

Hadde jeg vært deg ville jeg tenkt litt over hva han føler også... Han sier jo i følge deg at han syns du i perioder er vanskelig også...

Men jeg mener at han burde ta ett tak' date=' kanskje tenke litt forebyggende (gi ekstra oppmerksomher, yte litt mer hjemme etc) Så kanskje jeg ikke BLIR så lei! Men nei, han gjør akkurat det han må hjemme og ikke fem flate øre mer!!!![/quote']

Kanskje dere er to som trenger ta i et tak - men kanskje dere også er to som bør sette ord på hvordan dere ser på forholdet.

Min mann og jeg har slitt i perioder, både med bagateller og større saker - han satte ikke ord på noe, ble stille og trakk seg unna og mente jeg var et troll.. noe han forøvrig sikkert hadde rett i der og da, men..

Han satte seg en dag og skrev et brev til meg - der han fikk si det han mente og tenkte uten at jeg kom inn i tankerekken med mine avbrudd, forsvar eller argumenter imot liksom.. Det virket bra det - da kunne jeg lese hva han mente, se tankerekken og skjønne litt hva han slet med også - for jeg var / er ikke bare en håndfull selv heller..

Og en ting til - det er nå en gang slik at et forhold skal gå litt opp og ned - dagene består ikke bare av rosa elefanter på lyseblå skyer hvor verden er et lykkelig og fredfult sted å være, hverdagen består like mye av små og store følelsesmessige kriger og kamper som gjør to mennesker tryggere på hverandre, definerer grenser og respekt over tid..

Og nettopp respekt er vel å ta sin partner på alvor dersom de sier de ikke er fornøyd??

Og til slutt - pisser man på bålet lenge nok vil det slutte brenne - det gjelder også for følelser, fokuserer du på det negative lenge nok vil det positive slutte lyse opp hverdagen din.....

Kane.

[Gjest StoreSky]

Leser hva dere skriver..og ja mye stemmer.

Når det gjelder å forkusere på det positive, så har jeg gjort det i ett par år nå. Har nemlig brukt LØFT-metoden her hjemme! Egentlig et program for arbeidsplasser, men funker hjemme også. (LØFT_forkuser på det positive, glem det negative/sett til side -gjort er gjort)

Men problemet her er at det er bare jeg som gjennomfører dette.... Jeg har skrevet brev til han, sagt at han kan skrive hvis det er lettere. Har ikke fått NOEN respons tilbake, han trekker seg unna og jobber overtid.

Og jeg skulle ønske av mitt hele hjerte at han kunne formidle NOE, enten positivt eller negativt. Også om meg, foreksempel hvis han synes jeg ER for negativ.. Men som nevnt tidligere så sier han ingenting. (Bortsett fra at han vil bo med meg og datteren vår)

Tror at denne mangelen på bekreftelse/kommunikasjon fra hans side er med på å ødelegge for meg, at ting egentlig ikke er så ille, men at det tærer på meg å alltid måtte ta initiativet, be om bekreftelse på vårt forhold, ta opp alle saker og ting som dukker opp.