Hvordan takler dere prøveperioden? Jeg er så lei meg...

[Venterpåetmirakel]

Hei. 

 

Jeg er helt ny her, og dette er ikke ment som et sutreinnlegg. Jeg trenger rett og slett noen råd av noen som går gjennom det samme. Jeg har ingen å prate med dette om, for alle venninnene mine har blitt gravide i de tre første prøveperiodene. 

 

Samboeren min og jeg (han er 14 år eldre enn meg, jeg er i midten av 20-årene) har forsøkt å bli gravide i ni måneder, men ingenting skjer. Ikke én positiv test, ingenting... Jeg er klar over at dette ikke er veldig lenge sammenlignet med flere av dere, men det oppleves likevel som urolig lenge og er veldig vanskelig. Samboeren min har i tillegg to barn fra før, så han er nok noe mer «nøytral» til dette med at det ikke klaffer enn meg. Han har uansett to barn, så for ham oppleves det ikke så sårt og vanskelig som det gjør for meg. 

 

Hittil har jeg prøvd det meste jeg har kommet over av tips og kjerringråd (bidronninggele, wild yam, ligge med beina høyt etter samleie, ikke tisse etter, gå rett og tisse etter, ja, det meste), likevel skjer det ikke noe. Jeg klarte å forholde meg til det på en OK måte etter de tre-fire-fem første månedene, men nå er jeg utrolig lei meg og redd for at jeg aldri kan få barn. Og det går dessverre utover både samboeren min og barna hans, da dette fører til at jeg ikke orker å engasjere meg så mye som jeg egentlig sikkert burde... Dette gikk bla. mye bedre før vi begynte å prøve og i begynnelsen av prøvingen. Nå preges jeg av en del sjalusi over at samboeren min deler det jeg ønsker meg aller mest i verden med en annen kvinne, og som vi ikke ser ut til å få til. Denne følelsen ble forsterket da jeg fant ut at han og eksen ikke hadde noen problemer med å få sine barn. 

 

Kan også legge til at vi har vært til privat utredning (fordi jeg var 98 prosent sikker på at jeg ikke kunne få barn), hvor vi fant ut at alt er tilsynelatende bra med meg (tok både blodprøver gjennom syklusen og UL med kontrastvæske), mens mannen har noe redusert sædkvalitet, men ikke på det nivået at det skulle være noe problem for oss å bli gravide på egenhånd. Er det forresten noen som klarer å tolke sædprøver her? Vil gjerne at noen ser på tallene dersom noen har kompetanse på dette området. 

 

Uff, dette ble veldig langt, men poenget er; er det noen som har noen gode råd til hvordan man kan takle denne perioden på best mulig måte? Jeg er bare så utrolig lei av å få mensen og negative tester og føle at jeg ikke kan prate med noen om dette. 

 

Kan også legge til at jeg hadde en hobby som fikk meg til å tenke på noe annet i to-tre timer hver dag, men på grunn av en akutt skade er jeg utenfor denne hobbyen i minst ett år. 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Venterpåetmirakel skrev:

Hei. 

 

Jeg er helt ny her, og dette er ikke ment som et sutreinnlegg. Jeg trenger rett og slett noen råd av noen som går gjennom det samme. Jeg har ingen å prate med dette om, for alle venninnene mine har blitt gravide i de tre første prøveperiodene. 

 

Samboeren min og jeg (han er 14 år eldre enn meg, jeg er i midten av 20-årene) har forsøkt å bli gravide i ni måneder, men ingenting skjer. Ikke én positiv test, ingenting... Jeg er klar over at dette ikke er veldig lenge sammenlignet med flere av dere, men det oppleves likevel som urolig lenge og er veldig vanskelig. Samboeren min har i tillegg to barn fra før, så han er nok noe mer «nøytral» til dette med at det ikke klaffer enn meg. Han har uansett to barn, så for ham oppleves det ikke så sårt og vanskelig som det gjør for meg. 

 

Hittil har jeg prøvd det meste jeg har kommet over av tips og kjerringråd (bidronninggele, wild yam, ligge med beina høyt etter samleie, ikke tisse etter, gå rett og tisse etter, ja, det meste), likevel skjer det ikke noe. Jeg klarte å forholde meg til det på en OK måte etter de tre-fire-fem første månedene, men nå er jeg utrolig lei meg og redd for at jeg aldri kan få barn. Og det går dessverre utover både samboeren min og barna hans, da dette fører til at jeg ikke orker å engasjere meg så mye som jeg egentlig sikkert burde... Dette gikk bla. mye bedre før vi begynte å prøve og i begynnelsen av prøvingen. Nå preges jeg av en del sjalusi over at samboeren min deler det jeg ønsker meg aller mest i verden med en annen kvinne, og som vi ikke ser ut til å få til. Denne følelsen ble forsterket da jeg fant ut at han og eksen ikke hadde noen problemer med å få sine barn. 

 

Kan også legge til at vi har vært til privat utredning (fordi jeg var 98 prosent sikker på at jeg ikke kunne få barn), hvor vi fant ut at alt er tilsynelatende bra med meg (tok både blodprøver gjennom syklusen og UL med kontrastvæske), mens mannen har noe redusert sædkvalitet, men ikke på det nivået at det skulle være noe problem for oss å bli gravide på egenhånd. Er det forresten noen som klarer å tolke sædprøver her? Vil gjerne at noen ser på tallene dersom noen har kompetanse på dette området. 

 

Uff, dette ble veldig langt, men poenget er; er det noen som har noen gode råd til hvordan man kan takle denne perioden på best mulig måte? Jeg er bare så utrolig lei av å få mensen og negative tester og føle at jeg ikke kan prate med noen om dette. 

 

Kan også legge til at jeg hadde en hobby som fikk meg til å tenke på noe annet i to-tre timer hver dag, men på grunn av en akutt skade er jeg utenfor denne hobbyen i minst ett år. 

Finn deg noe annet som kan ta vekk tankene? Altså ny hobby? Jeg spilte faktisk sims i den tøffeste perioden 😜 

Anonymkode: 24316...61a

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Den eneste gangen i syklusen jeg har roen er under mens og uka etterpå. Jeg merker jeg blir deppa av hele prøvingen. Venter mensen innen 5 dager og er så redd for at det ikke har gått denne gangen heller😐 Vi har hatt et forsøk med AIH, så er nok ekstra "sårbar" pga det. Jeg føler tiden går i fra meg siden jeg fyller 37 år til neste år, men vi gir ikke opp før vi må! Har ingen gode råd å komme med, men vet hvordan det føles<3

Anonymkode: cac3d...2ec

[Sh999]

Skjønner at det må være sårt og frustrerende. Men jeg har tro på at ting har en tendens til og løse seg av seg selv hvis du klarer og slappe litt mer av ,og prøve og være glad for det du har isteden for og fokusere på det du ikke har. Ønsker dere lykke til😊

[AnonymBruker]

Å stresse med det gjør det enda verre. Finn deg en hobby som får deg til å tenke på noe annet. 

Jeg tok faktisk pause fra KG og alle mammaforumer i den verste perioden. Slutt å jakte på symptomer (ref. en annen tråd du lagde for to dager siden) 

Anonymkode: db092...dda

[Venterpåetmirakel]

Takk for alle svar. Jeg har funnet en TV-serie jeg skal se på, så får håpe den tar tankene bort litt. ☺️

Og til det siste innlegget; jeg har aldri tidligere startet noen tråd her og meldte meg først inn i går, så det var nok ikke meg... 

[AnonymBruker]

Finn yngre mann, med bedre sædkvalitet og mer lyst på barn.

Anonymkode: 3fd84...176

[AnonymBruker]

Dra til androlog Ken Purvis med samboeren din. Få satt han på en Pergotime kur for å bedre sædkvaliteten.

Det gjorde vi, og nå er vi endelig gravide. 

Men fort deg! Pergotime går mest sannsynlig snart ut av sortimentet i Norge...

Anonymkode: 6488f...609

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Finn yngre mann, med bedre sædkvalitet og mer lyst på barn.

Anonymkode: 3fd84...176

Det er ingen graanti for dette! Min mann er i 20 årene og har redusertsæd kvalitet. Jeg ble rask gravid med faren til ungene mine.

Anonymkode: cac3d...2ec

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Det blir mye følelser; håp, nedturer og grubling. I tillegg skal man spise sunt, trene rett og være sammen på optimale tidspunkt.. Jeg tenker det er helt greit og naturlig å være litt skuffet og litt lei seg innimellom. Samtidig er det veldig bra å få tankene over på noe annet med en hobby /aktivitet i blandt.  Hva synes du er kjekt å drive med? Gjør det! Hilsen en med samme drøm som du. 

Anonymkode: 213fb...171

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det hjelper deg å stresse, heller motsatt. 

Hvis det er noen trøst kjenner jeg to par som slet med å bli gravide. Det ene paret forsøkte i over 4 år før det klaffet, nå har de to flotte barn. Det andre paret var prøvere i nesten 10 år (!) og var godkjent for adopsjon da hun ble gravid. Så forsøk å senk skuldrene og tenk på noe annet slik at du ikke stresser med dette (vet det er lettere sagt enn gjort!) 

lykke til! 

Anonymkode: 6ec02...73e

[Athene]

Det å være ufrivillig barnløs er tøft nok i seg selv. Det som hjalp meg var tanken på at situasjonen i alle fall ikke skulle dra med seg resten av livsgleden i dragsuget. 

Jeg stod på og satset på karrieren. Arrangerte venninnekvelder. Booket flotte ferieturer med mannen (selv om jeg "kanskje" var gravid om tre måneder). Så når det siste håpet om å få barn forsvant var livet egentlig ganske bra likevel, fordi prøvingen hadde vært en del av livet, men aldri selve livet. 

[AnonymBruker]

På 12/8/2016 den 7.52, AnonymBruker skrev:

Dra til androlog Ken Purvis med samboeren din. Få satt han på en Pergotime kur for å bedre sædkvaliteten.

Det gjorde vi, og nå er vi endelig gravide. 

Men fort deg! Pergotime går mest sannsynlig snart ut av sortimentet i Norge...

Anonymkode: 6488f...609

Går menn på pergotime? Det er jo hormonpillee for kvinner som skal stimulere eggløsning av flere egg. 

Hvis der er riktig at det er pergotime; hvorfor ut av produksjon?

Ts, du er ung og tid til å prøve mange ting. Men din mann bør også maksimere og feks spise sinktabletter, ariginin og granateplekosttilskudd. Og kanskje prøve noen homeopatmidler, typen her fikk fart på trollene etter nevnte tilskudd og testes comp (fås på apoteket). Bet ikke om det var pga dette el andre ting, men vi fikk da barn til slutt. 

 

Anonymkode: b998f...f7c