Noen som har forlatt en kjæreste fordi hun/han ikke kunne få barn?

[AnonymBruker]

Noen her som har gjort det? Fordi ænske om barn er så sterkt, så vise seg at en av dere ikke kan få barn. Har dere dratt? Hvilke løsning har dere funnet? Ble det dårlig stemning?

Vi skal til klinikk for å sjekke oss og fikk nettopp vite at ved et vennepar kunne ikke jenta få barn. Hva gjør man liksom. Lett å si at man blir hos kjæresten sin samme hva, men når ønsket er så sterkt! Hva gjorde dere?

Anonymkode: 3ad9c...685

[AnonymBruker]

Og ei i familien min forlot typen sin da hun fant ut at han var steril. Han ville gjerne ha barn han også, så når han fant ut at han ikke kunne få barn så forsvant hun i tillegg. Verste er vel at hun ble sammen med bestekompisen hans og de fikk 3 barn sammen.. 

Anonymkode: 3ad9c...685

[Inwe]

Jeg ville nok ikke blitt sammen med en som ikke ønsket barn, da jeg gjerne vil ha muligheten selv. Jeg ville derimot ikke forlatt kjæresten min om det viser seg at han ikke kan få barn (håper det er gjensidig) da det finnes muligheter for adopsjon. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Inwe skrev:

Jeg ville nok ikke blitt sammen med en som ikke ønsket barn, da jeg gjerne vil ha muligheten selv. Jeg ville derimot ikke forlatt kjæresten min om det viser seg at han ikke kan få barn (håper det er gjensidig) da det finnes muligheter for adopsjon. 

Det er snakk om at begge ønsker barn men av en eller annen grunn viser seg at en av partene ikke kan få. Jeg vet om flere som har gjort det.. Er redd for at samboer vil forlate meg om det viser seg at jeg ikke kan. Han ønsker seg minst 3 barn.

Anonymkode: 3ad9c...685

[Aamu]

Ehm.. Jeg forstår at ønsket om barn kan være sterkt, men er et forhold verdt så lite? Jeg er ikke sånn, så vanskelig for meg å se det for meg. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, mest sannsynlig blitt i forholdet og blitt deppa Hvis jeg ønsket meg barn og han ikke kunne få barn. Og prøvd å fokusere på andre ting, f.eks hvor deilig det er å kunne sove til kl 10 og bare tenke på seg selv. Ta en rolig frokost. Bruke penger på seg selv. 

[AnonymBruker]

Man kan alltid få barn hvis man vil det nok. Adopsjon, surrogati, eller inseminering om det er han.

Anonymkode: 83037...b05

[revidert_utkast]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og ei i familien min forlot typen sin da hun fant ut at han var steril. Han ville gjerne ha barn han også, så når han fant ut at han ikke kunne få barn så forsvant hun i tillegg. Verste er vel at hun ble sammen med bestekompisen hans og de fikk 3 barn sammen.. 

Anonymkode: 3ad9c...685

Et skoleeksempel på at han skal være overlykkelig for å ikke dele sitt liv med den kvinnen. Elsker man virkelig en person, vil man aldri la den i stikken for noenting.

[Inwe]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er snakk om at begge ønsker barn men av en eller annen grunn viser seg at en av partene ikke kan få. Jeg vet om flere som har gjort det.. Er redd for at samboer vil forlate meg om det viser seg at jeg ikke kan. Han ønsker seg minst 3 barn.

Anonymkode: 3ad9c...685

I mitt tilfelle er ikke barn en greie enda da vi ikke har vært oss to lenge nok til å tilføre et nytt medlem til familien. Men forholdet mitt er verdt meg enn om han er fruktbar eller ikke, så du får håpe mannen din mener det samme 😊 Så om det skulle vise seg at du ikke er fruktbar kan du jo ta opp temaet adopsjon. 

Nå vet jeg ikke hvorfor dere skal teste dere, men regner med at det er fordi dere har prøvd en stund (?) Om det viser seg at problemet ligger hos han, forlater du han da? Og har dere snakket om evt konsekvenser som oppstår om det viser seg at en av dere ikke er fruktbare? 

[AnonymBruker]

NEVER!

Anonymkode: 0e9c4...f3a

[revidert_utkast]

Jeg må si jeg har virkelig problemer med å forstå at dette i det hele tatt kan være en problemstilling mellom to som elsker hverandre. Man overveier ikke å forlate en sjelevenn selv om det skulle vise seg at vedkommende ikke kan få barn. For meg så fremstår dette som helt utenkelig, og havner man i en slik situasjon bør alle alarmer ringe for at du har å gjøre med en mennesketype du bør holde deg milevis unna.

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 43 år.

For sju år siden ble jeg sammen med en nydelig jente. Hun ønsket seg barn (hun var 37 da) og det viste seg at jeg var steril.

Jeg forklarte henne at det var hennes liv og at hun måtte sette sin egen lykke først. Jeg forklarte at jeg godt kunne forstå om hun valgte en annen mann. Jeg ga henne også klarsignal om at kunstig befruktning med en annen manns sæd var greit for meg, men at jeg da helst ville gifte meg med henne, slik at jeg ble barnets far.

Syv år senere er vi fortsatt sammen. Barnløse, men lykkelige.

Jeg er glad for at vi kartla alle alternativer og at jeg ga henne "frie tøyler".

Anonymkode: 8166b...041

[*Maja*]

Jeg synes det er vanskelig å være bastant og mene noe om en sånn situasjon uten å ha vært midt oppi den selv, men jeg kunne nok gjort det, ja. Forlatt kjæresten min, mener jeg. Om jeg hadde vært sammen med en person, hvor kunstig befruktning ikke funket, og adopsjon var utelukket av en eller annen grunn. Ønsket mitt om barn var så sterkt at jeg ikke tror at jeg kunne vært lykkelig uten å ha prøvd alle muligheter som er å prøve først.

[GammelKaktus]

Hadde jeg vært sammen med en som av en eller annen grunn ikke kunne få barn og det var et ønske hos meg så hadde jeg glatt gått fra han hvis han ikke var åpen for donor. 

[Nappetass1]

For min del er det motsatt; dersom mannen vil ha barn er det en dealbreaker. For det ønsker jeg ikke å "gi" noen. Så om ønsket er sterkt for vedkommende vil han vel heller ikke å fortsette forholdet - gjensidig brudd der altså 

[AnonymBruker]

Vi var ufrivillige barnløse før. Det var jeg som ikke kunne bli gravid uten mye hjelp og på det punktet visste vi ikke om det i det hele tatt ville gå. Jeg sa at han måtte gå hvis han ville, da jeg ikke ønsket at han skulle bli bitter og få et dårligere liv. For han var det helt uaktuelt. Vi ble gravide til slutt.

Vi har vært igjennom mye vanskelig sammen og har til nå klart oss bra. Vi er et godt team. 

Anonymkode: e4cce...c5c

[AnonymBruker]

Kjæresten min er steril. Det visste jeg fra før jeg ble sammen meg ham, men jeg har ikke et ønske om barn for øyeblikket. Vet ikke om jeg kommer til å ønske det heller, men han er i så fall fullt villig til å prøve alle mulige andre metoder. For meg er ikke barn nødvendig for å bli lykkelig, og hvis det etter hvert blir noe vi vil, finner vi ut av det sammen. 

Anonymkode: e3d37...ed3

[ViljaH]

Jeg ville ha barn. Mitt liv ville vært betydelig fattigere uten. Så her hadde det blitt en alternativ løsning, inseminering/surrogat/adopsjon. Før jeg fikk egne barn var jeg mer positiv til adopsjon enn nå, jeg elsker å se trekk fra oss foreldrene i barna. Men hvis adopsjon hadde vært eneste mulighet, så hadde jeg gjort det, og elsket barna. Hvis mannen ikke hadde villet prøve alternativer, dvs bestemt at da blir det ikke barn, så hadde jeg forlatt ham. Mest fordi han da ville vist likegladhet med mitt store ønske, og en mann som ikke bryr seg særlig om meg vil jeg ikke ha.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen her som har gjort det? Fordi ænske om barn er så sterkt, så vise seg at en av dere ikke kan få barn. Har dere dratt? Hvilke løsning har dere funnet? Ble det dårlig stemning?

Vi skal til klinikk for å sjekke oss og fikk nettopp vite at ved et vennepar kunne ikke jenta få barn. Hva gjør man liksom. Lett å si at man blir hos kjæresten sin samme hva, men når ønsket er så sterkt! Hva gjorde dere?

Anonymkode: 3ad9c...685

Hvis det er sånn at den ene ikke vil ha barn og den andre vil, bør de i fra hverandre for da har de så forskjellige fremtidsplaner at forholdet ikke vil holde. Og nå mener jeg ikke VIL. 

Anonymkode: 7d22d...fa5

[revidert_utkast]

På 7.12.2016 den 12.44, *Maja* skrev:

Jeg synes det er vanskelig å være bastant og mene noe om en sånn situasjon uten å ha vært midt oppi den selv, men jeg kunne nok gjort det, ja. Forlatt kjæresten min, mener jeg. Om jeg hadde vært sammen med en person, hvor kunstig befruktning ikke funket, og adopsjon var utelukket av en eller annen grunn. Ønsket mitt om barn var så sterkt at jeg ikke tror at jeg kunne vært lykkelig uten å ha prøvd alle muligheter som er å prøve først.

Jeg har vanskelig for å forstå at det kan være helt ekte kjærlighet mellom to personer om man faktisk kan gå til det skritt å forlate sin kjære fordi vedkommende ikke skulle ønske barn på andre måter enn en naturlig måte.

Slik oppleves det hvertfall for meg. Jeg sitter her akkurat nå og tenker på min største forelskelse noensinne. Hadde det blitt oss den gangen, ville det ikke vært den ting jeg ikke ville gjort for henne. Og bare tanken på smerten det ville være å se hun forsvinne i horisonten med hodet senket, forlatt av meg fordi hun var steril og ikke kunne gi meg mitt barneønske, er så fjern som det er mulig å komme. Rett og slett en utenkelig situasjon som jeg har problemer med å forstå eksisterer hos andre.

[*Maja*]

3 minutter siden, revidert_utkast skrev:

Jeg har vanskelig for å forstå at det kan være helt ekte kjærlighet mellom to personer om man faktisk kan gå til det skritt å forlate sin kjære fordi vedkommende ikke skulle ønske barn på andre måter enn en naturlig måte.

Slik oppleves det hvertfall for meg. Jeg sitter her akkurat nå og tenker på min største forelskelse noensinne. Hadde det blitt oss den gangen, ville det ikke vært den ting jeg ikke ville gjort for henne. Og bare tanken på smerten det ville være å se hun forsvinne i horisonten med hodet senket, forlatt av meg fordi hun var steril og ikke kunne gi meg mitt barneønske, er så fjern som det er mulig å komme. Rett og slett en utenkelig situasjon som jeg har problemer med å forstå eksisterer hos andre.

For meg var ønsket om barn sterkere enn kjærligheten. Sånn er det bare hos noen. Og tro du meg, vi måtte gjennom hele prøverørsmølla for å bli gravide, så det savnet kjente jeg på en god stund før det klaffet.

Og det jeg prøvde å presisere i mitt innlegg, var at jeg ikke hadde tatt skoa og gått om det ''kun'' var sterilitet det var snakk om. Det finnes så mange metoder for å bli gravide/få barn nå til dags. Og dersom min andre halvdel hadde vært negativ til å prøve disse løsningene (adoptere/donorsæd eller surrogati) hadde jeg ikke kunnet være med vedkommende. Nå ser jeg jo at du også sier noe om det. Men nei, å kun ønske et biologisk barn hadde aldri vært nok for meg. Da hadde jeg endt opp som en bitter og ulykkelig gammel dame.

Om vi hadde prøvd alt som var å prøve, og på en måte følt at alle muligheter var utprøvd og allikevel ingen barn - da hadde jeg nok ikke vært så bastant på å dra som jeg hadde vært før. På ett punkt må man liksom sette streken også tenker jeg.