Doges dystre deppedagbok

[Doge]

13 minutter siden, Rumle skrev:

Heh .. sant det  Kanskje jeg skal prøve den en dag snart. Takk!

 

 

Gjør det! Ha på noe god musikk mens du baker 

[Rumle]

15 minutter siden, Doge skrev:

Gjør det! Ha på noe god musikk mens du baker 

Ok! 

[Gjest aell]

1 time siden, Doge skrev:

Nei, det har jeg ikke. Har ingen som kan være wingman heller. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal øve på å si, for alt føles unaturlig eller feil. Antar det er derfor jeg sliter med å få venner også.  Jeg vet ikke hvordan man begynner en samtale for å bli kjent med noen

Jeg kunne kanskje prøvd det, men få føler jeg at jeg bør ha noe annet jeg vil snakke om. Hadde jeg klart å sette ord på alt så hadde det vært lettere. 

Hvordan får du til å bare tenke positivt? Når jeg er som nå så ser alt mørkt ut. Så selv om jeg sier til meg selv "jeg klarer å komme meg ut idag" så er det alltid etterfulgt av "eller, jeg klarte å komme meg ut hele tiden før, men ikke nå...". Og denne depresjonen føles som om den alltid har vært tilstede. Med bare noen oppturer av og til i løpet av livet. 

Nøyaktig hva du sier er ikke det viktigste, det viktigste er at du er interessert. Gi vedkommende et kompliment, spør hva hun driver med etc. Etter hvert vil man finne felles interesser eller i hvert fall noe man har til felles, og samtalen vil gli lettere. Hvis samtalen aldri blir "lettere", så kan man alltids "stikke" fra samtalen på en høflig måte.

De fleste av oss har automatiske tanker knyttet til holdningene våre. F.eks hvis jeg har en holdning om at "Jeg er et uheldig menneske", så vil jeg automatisk tenke meg fram til de værste katastrofer med en gang noe skjer. Så det aller beste vil jo selvsagt være å finne ut hva dine holdninger til deg selv, andre mennesker og livet er. Deretter kan man jobbe med å fikse dem. Man har til en viss grad kontroll over egne tanker, noe som betyr at jeg ofte kan velge hva jeg skal tenke, f.eks hvis jeg vil kan jeg akkurat nå styre tankene mine inn på temaet "kjeks", jeg kan tenke på at oreo er oppskrytt, og at freia sine er gode. Når jeg er deprimert og ser meg selv i speilet så tenker jeg "oi, jeg er virkelig stygg", men siden jeg faktisk evner å kontrollere tankene mine til en viss grad så tvinger jeg meg selv til å tenke "jeg er pen, og god nok som jeg er". Dette tvinger jeg meg til å tenke hver gang jeg ser meg selv i speilet. I begynnelsen vil det høyst sannsynlig føles "feil", da det er vanskeligere å kontrollere følelsen av at jeg synes jeg er stygg, enn tanken. Men heldigvis kan man også styre følelsene ved hjelp av tankene, og etter hvert vil man tro mer og mer på det man tvinger seg til å tenke. Jeg vil dog anbefale deg å tenke over dine holdninger til deg selv og verden, hva er disse holdningene? Hvordan påvirker de deg i hverdagen din? 

[Doge]

14 minutter siden, aell skrev:

Nøyaktig hva du sier er ikke det viktigste, det viktigste er at du er interessert. Gi vedkommende et kompliment, spør hva hun driver med etc. Etter hvert vil man finne felles interesser eller i hvert fall noe man har til felles, og samtalen vil gli lettere. Hvis samtalen aldri blir "lettere", så kan man alltids "stikke" fra samtalen på en høflig måte.

De fleste av oss har automatiske tanker knyttet til holdningene våre. F.eks hvis jeg har en holdning om at "Jeg er et uheldig menneske", så vil jeg automatisk tenke meg fram til de værste katastrofer med en gang noe skjer. Så det aller beste vil jo selvsagt være å finne ut hva dine holdninger til deg selv, andre mennesker og livet er. Deretter kan man jobbe med å fikse dem. Man har til en viss grad kontroll over egne tanker, noe som betyr at jeg ofte kan velge hva jeg skal tenke, f.eks hvis jeg vil kan jeg akkurat nå styre tankene mine inn på temaet "kjeks", jeg kan tenke på at oreo er oppskrytt, og at freia sine er gode. Når jeg er deprimert og ser meg selv i speilet så tenker jeg "oi, jeg er virkelig stygg", men siden jeg faktisk evner å kontrollere tankene mine til en viss grad så tvinger jeg meg selv til å tenke "jeg er pen, og god nok som jeg er". Dette tvinger jeg meg til å tenke hver gang jeg ser meg selv i speilet. I begynnelsen vil det høyst sannsynlig føles "feil", da det er vanskeligere å kontrollere følelsen av at jeg synes jeg er stygg, enn tanken. Men heldigvis kan man også styre følelsene ved hjelp av tankene, og etter hvert vil man tro mer og mer på det man tvinger seg til å tenke. Jeg vil dog anbefale deg å tenke over dine holdninger til deg selv og verden, hva er disse holdningene? Hvordan påvirker de deg i hverdagen din? 

Det høres så enkelt ut når man leser/skriver det, selv for meg. Men det er ikke det når jeg er ute. 

En side av meg sier at verden er fin og at folk flest er gode og snille, at man har allverdens muligheter framfor seg. Men den andre siden sier at folk forsvinner, folk har nok med sitt, at uansett hva jeg prøver så blir det aldri bra nok eller så feiler jeg osv. Akkurat nå føler jeg at det bare er masse følelser blandet sammen i en orkan inni meg, uten at jeg klarer å feste dem til spesifikke tanker  

[Gjest supernova_87]

6 timer siden, Rumle skrev:

God helg

OMG, se her Doge! Jeg trodde at dette var deg. Og jeg var i en periode veldig forvirret fordi det fantes så mange Doge-memes og jeg skjønte ikke hvordan du kunne være på KG, eller hvor forvirret eieren din måtte være som laget en hel profil om en faktisk hund. Og så var det noe om at du ville ha noen å date for noen år siden, av eieren din, og jeg drev å tenkte på hvordan det ville være å date en hund, at utifra sånn du skrev virket du jo SÅ søt, men jeg kunne jo faktisk ikke date en hund!  

--

Og ja, når du blir tåkete i hodet og tunga krøller seg, er ikke det kanskje følelser også? Går jo an å si det til psykologen. Emosjonsfokusert terapi handler nettopp om å få hjelp til å forstå og uttrykke følelsene sine. Det å slite med å vite hva man føler og å "få tilgang" til følelsene sine er ikke uvanlig når man sliter og går i terapi. Mange er også redd for følelsene og tror at sterke følelser er farlig. Grunnen til at det finnes en egen terapimetode for dette er jo fordi mange nettopp sliter med dette. 

[Doge]

9 timer siden, Rainstorm skrev:

Og ja, når du blir tåkete i hodet og tunga krøller seg, er ikke det kanskje følelser også? Går jo an å si det til psykologen. Emosjonsfokusert terapi handler nettopp om å få hjelp til å forstå og uttrykke følelsene sine. Det å slite med å vite hva man føler og å "få tilgang" til følelsene sine er ikke uvanlig når man sliter og går i terapi. Mange er også redd for følelsene og tror at sterke følelser er farlig. Grunnen til at det finnes en egen terapimetode for dette er jo fordi mange nettopp sliter med dette. 

Ja, men jeg vet ikke hva jeg føler. Alt blandes. Får prøve å ta det opp med psykologen. Jeg vet ikke om det er selve følelsene jeg er redd for, men reaksjonen på dem. For jeg aner ikke hvordan jeg skal reagere på f.eks sinne om jeg ikke skal holde det inni meg  

9 timer siden, Rainstorm skrev:

OMG, se her Doge! Jeg trodde at dette var deg. Og jeg var i en periode veldig forvirret fordi det fantes så mange Doge-memes og jeg skjønte ikke hvordan du kunne være på KG, eller hvor forvirret eieren din måtte være som laget en hel profil om en faktisk hund. Og så var det noe om at du ville ha noen å date for noen år siden, av eieren din, og jeg drev å tenkte på hvordan det ville være å date en hund, at utifra sånn du skrev virket du jo SÅ søt, men jeg kunne jo faktisk ikke date en hund!  

Hahaha jeg er jo Doge. Det ser du jo på brukernavnet mitt Tror jeg hadde vært søt som hund også  

[Doge]

Denne uka har vært slitsom, så dette blir muligens et rotete innlegg. Men det er min dagbok, så det gjør ikke noe.
Jeg vil ha ny jobb, for jeg dør mentalt av den jeg har nå, men jeg vet ikke helt hva jeg ser etter. Vet bare hva jeg ikke vil ha av jobber. Dessuten er det så få jobber ute nå, så hele jobbsøker-prosessen tærer på psyken. Jeg føler meg så rotete i hodet nå at jeg ikke klarer å sette meg ned for å lære noe nytt. Sliter med å sovne og når jeg først sovner så våkner jeg opp like sliten som før jeg sovna.

Hos psykologen er det frustrerende, og jeg ser ikke noe håp om å bli mindre deprimert av å gå der. Det virker som om psykologen min ikke skjønner at noen mennesker er introverte og mener at jeg har litt unnvikende personlighetstrekk som burde fikses. Når jeg sa at jeg blir veldig sliten av å f.eks ta bussen i rushtiden og derfor foretrekker å ta bussen på kvelden etter rushtiden, så mente hun at jeg gjør det for å "unngå problemet" og at jeg burde ta bussen i rushen hele tiden for å fikse disse "unnvikende personlighetstrekkene" Har ofte lyst til å bare forlate timene da siden de hovedsaklig består at at psykologen stiller et spørsmål som jeg svarer "eh jeg vet ikke" på, for jeg vet ikke. Og så blir hodet bare tåkete. Men slutter jeg der så har jeg ingen å snakke med i det hele tatt, så det føles som en tap-tap-situasjon 

[Rumle]

Jeg synes du skal si til psykologen at du føler det slik. Kanskje er ikke h*n enig, men det kan uansett være med på å bedre dialogen? 

 

[Doge]

1 time siden, Rumle skrev:

Jeg synes du skal si til psykologen at du føler det slik. Kanskje er ikke h*n enig, men det kan uansett være med på å bedre dialogen? 

 

At jeg ikke ser noen håp om bedring? Eller at jeg vil gå?

[Rumle]

6 minutter siden, Doge skrev:

At jeg ikke ser noen håp om bedring? Eller at jeg vil gå?

Begge deler egentlig, men tenkte spesielt på at du vil gå og hvorfor du vil gå. 

[Doge]

2 minutter siden, Rumle skrev:

Begge deler egentlig, men tenkte spesielt på at du vil gå og hvorfor du vil gå. 

Joda, men så er det det at da må jeg ordlegge hvorfor jeg vil gå. Og det er ikke så lett. Jeg klarer ikke å beskrive følelsen jeg får av timene 

[Rumle]

Akkurat nå, Doge skrev:

Joda, men så er det det at da må jeg ordlegge hvorfor jeg vil gå. Og det er ikke så lett. Jeg klarer ikke å beskrive følelsen jeg får av timene 

Men, du kan jo si at du ikke klarer å sette ord på det også. Tror ikke det er så uvanlig egentlig? Jeg har opplevd det mange ganger selv i alle fall - å bare sitte helt "øhhh .."  foran behandler og bare ikke finne ordene. Men, det har nå gått seg til hver gang. Jeg føler i alle fall selv at det er bedre å si noe enn ingenting.

[Doge]

5 minutter siden, Rumle skrev:

Men, du kan jo si at du ikke klarer å sette ord på det også. Tror ikke det er så uvanlig egentlig? Jeg har opplevd det mange ganger selv i alle fall - å bare sitte helt "øhhh .."  foran behandler og bare ikke finne ordene. Men, det har nå gått seg til hver gang. Jeg føler i alle fall selv at det er bedre å si noe enn ingenting.

Ja, nei jeg vet ikke. Føler psykologen mener jeg må kunne sette ord på alt for ellers har jeg ikke "tenkt godt nok på det". Men du har helt sikkert rett. Jeg blir bare irritert og lei av å føle meg verre etter en time. Kan ikke huske å ha tenkt "så godt det var å prate om... Det føles godt " etter en time. Og nå går det lenger og lenger tid mellom timene også

[Rumle]

Håper du får en god påske, Doge

 

[Doge]

På 29.3.2018 den 13.45, Rumle skrev:

Håper du får en god påske, Doge

 

Takk, Rumle. Håper du har kost deg i påsken 

Jeg syns egentlig påsken og andre helligdager er litt vanskelige. Virker som om alle gleder og koser seg, de har planer og tradisjoner som de gjør med venner og familie. I media, sosiale media, på bussen, på gata. Alle gleder seg over påsken. Jeg har aldri hatt noen å lage tradisjoner med, så disse helligdagene føles ekstra ensomme og tunge. Heldigvis har det vært sol hver dag. 

[Rumle]

5 minutter siden, Doge skrev:

Takk, Rumle. Håper du har kost deg i påsken 

Jeg syns egentlig påsken og andre helligdager er litt vanskelige. Virker som om alle gleder og koser seg, de har planer og tradisjoner som de gjør med venner og familie. I media, sosiale media, på bussen, på gata. Alle gleder seg over påsken. Jeg har aldri hatt noen å lage tradisjoner med, så disse helligdagene føles ekstra ensomme og tunge. Heldigvis har det vært sol hver dag. 

Takk for det  Jeg har hatt det helt greit, men det er mange dager med mange tanker her også. Tror egentlig mange kjenner seg igjen i den følelsen, til varierende grad. 

Har vært mye sol her også, men ganske kaldt.

[Doge]

19 minutter siden, Rumle skrev:

Takk for det  Jeg har hatt det helt greit, men det er mange dager med mange tanker her også. Tror egentlig mange kjenner seg igjen i den følelsen, til varierende grad. 

Har vært mye sol her også, men ganske kaldt.

Hva gjør du med alle tankene? Jeg sliter med å få bort mine. 

Føler det er så mange ting jeg kunne ha gjort i påsken, men tanken om at jeg må gjøre alt alene gjør at jeg ikke har lyst til å gjøre noe. Noen ganger er det gøy å gjøre ting alene, men når alt gjøres alene så er det ikke gøy lenger 

[Rumle]

1 time siden, Doge skrev:

Hva gjør du med alle tankene? Jeg sliter med å få bort mine. 

Føler det er så mange ting jeg kunne ha gjort i påsken, men tanken om at jeg må gjøre alt alene gjør at jeg ikke har lyst til å gjøre noe. Noen ganger er det gøy å gjøre ting alene, men når alt gjøres alene så er det ikke gøy lenger 

Nei, si det. For min del har tankene vært der mer eller mindre nonstop i mange år. Så jeg klarer liksom ikke å løpe fra de I gode perioder skriver jeg ned mye og sorterer, det hjelper en god del. Har du prøvd det selv? Akkurat nå skriver jeg ned null og niks, og bruker vel kun distraksjon, og det er jo ikke spesielt effektivt på lang sikt 

[Doge]

4 timer siden, Rumle skrev:

Nei, si det. For min del har tankene vært der mer eller mindre nonstop i mange år. Så jeg klarer liksom ikke å løpe fra de I gode perioder skriver jeg ned mye og sorterer, det hjelper en god del. Har du prøvd det selv? Akkurat nå skriver jeg ned null og niks, og bruker vel kun distraksjon, og det er jo ikke spesielt effektivt på lang sikt 

På hvilken måte hjelper det? Kommer du videre i tankene? Har prøvd noen ganger å skrive ned det jeg tenker på, men klarte ikke å sortere så jeg ble bare enda mer nedstemt  

[Doge]

I hele dag har jeg forsøkt å tenke på måter jeg kan utvide nettverket mitt, for jeg trenger flere venner, Men finner ikke ut av det. Det virker helt håpløst. Noen å kunne finne på ting med, sløve med, prate med osv, men det er så vanskelig. Og jeg er drittlei av å gjøre alt alene og/eller kjede meg. Føler jeg nesten aldri får kontakt med folk som gjør at jeg har lyst til å bli bedre kjent med dem, og dem med meg. Samtaler stopper opp, jeg går tom for ting å si, det blir stillhet. Føles som om jeg er fra en annen planet noen ganger
Ser at det stadig foreslås at man melder seg inn i forskjellige typer grupper/foreninger/kurs, men jeg finner ingen jeg vil melde meg inn i.

Roomien og kjæresten tar daglig bilder av seg sammen og lager eller planlegger å lage forskjellige fotoalbum sammen, og jeg merker et savn av å ha noe sånt selv. Før jeg vet ordet av det er jeg ferdig med 20-åra og har minimalt av bilder jeg kan se tilbake på. Men jeg har ingen å ta bilder med, og et fotoalbum fyllt med triste, slitne selfies er ikke noe særlig å lage