Jeg angrer-å nå er det fosent.(langt)

[Gjest Zera]

Vil bare fortelle dere om valget jeg gjorde for mitt liv:

Jeg giftet meg i vår, og gledet meg kjempemye. Til alt egentlig, maten

,festen, gavene, alle gjestene.....

Men jeg gjørde en stor feil: Jeg var mere forelsket i selve bryllupet enn i min mann. Jeg sitter nå igjen etter bryllupet og tror jeg hele tiden at jeg har vært en person som setter trygghet i familien først og ikke tatt så mye hensyn til mine egne følelser. Vi har et barn og venter ett til. Jeg tror ikke jeg elsker han. Og det er vondt.

Men holder sammen med ham somsagt fordi da har jeg en familie.

Jeg er for stolt til å si det til noen.

Og for feig til å fortelle mine egentlige følelser.

Giftet meg mest pga barnet.

Jeg har sett for mye par som ikke gidder å prøve og som går fra hverandre for et godt ord...Slik skulle ikke jeg gjøre..

Men nå vet jeg ikke hva som er værst. Leve i en løgn, eller som alememor.

Jeg en redd jeg kommer til å leve dette livet uten særlige følelser for min mann-for jeg skiller meg ikke nå.

Mange vil syntes dette er egoistisk og at jeg burde tenkt på dette før- og jeg er enig, Men når barnet kom ville jeg gi den det beste i verden:

En trygg oppvekst og en familie som holdt sammen.

Ikke gjør samme feil som meg alle dere der ute-velg med omhu.

Ikke ta det første og beste-sånn som meg.

Jeg elsker mitt barn og mitt ufødte.Selvom ingen var planlagt er det det største som har hendt meg.

Og det er det viktigste,ikke sant?

[Snuppis]

Huff da... det var trist å lese at du lever i et ekteskap og ikke elsker mannen din. Det er vanskelig å si om det du gjør er rett eller galt... Det er selvfølgelig best for barna å vokse opp sammen med både mamma og pappa, men kun hvis de har det bra sammen. Det jeg mener er at om dere vil begynne å krangle, eller barna deres merker at dere ikke har det bra - er det ikke bra for barna heller.

Dessuten fortjener jo du også å leve sammen med en du elsker...

Men jeg respekterer valget ditt, du ofrer deg for barna og mannen, og det er veldig snilt av deg.

Jeg tror du må se ann i tiden/årene som kommer. Hvis du en dag føler at du er innestengt i et liv du ikke vil ha, er det kanskje på tide å revurdere beslutningen...

Jeg ønsker deg lykke til iallefall :kgsmil:

Klem!!

[snowkid]

Det høres ikke ut som om du har det noe særlig akuratt nå nei. Det var synd at du ikk fant ut av dette før, men det er ikke for sent å gjøre noe.

Jeg er enig i at barn har godt av å ha en trygg familie, men vil du ikke ha muligheten til å fortelle barna (barnebarna) dine at du har hatt det flott og godt sammen med mannen din, i steden for å si at det har vært greit... Husk at barna er følsomme og merker når mamma ikke har det noe bra.

Du er ung og dersom dette skjærer seg har du fortsatt mye igjen, hvem vet - det kan være en annen der ute. Det er klart det er slitsomt å være alenemamma, men det må da være mer slitsomt å late som om alt er bra?

Selv har jeg vært skillsmissebarn siden jeg var 6 år, og har ikke tatt noen skade av det. Jeg er glad for at mor og far gikk fra hverandre, kan ikke skjønne hvordan de noen gang har vært gift!!!

Ta godt vare på deg selv og lykke til med valget.

[Gjest oma]

Vil bare få ønske deg lykke til med valget.

Det er ikke lett å komme med råd til deg, for ikke engang jeg vet om det viktigste er å ha det bra selv eller vite at barna har det bra..

Jeg har valgt som deg-å bli, men vet ikke om dette er rett.

Det får jeg vel aldri vite heller

Lykke til

[Lorelai80]

Har du tenkt over om dette rett og slett bare kan være et lite snev av panikk? Du er nå gift med nummer 2 på veg. Da er på en måte livets gang bestemt for deg? Tenk deg ihvertfall nøye om før du tar en besluttning. Husk at vi kan alle bli litt usikre på om vi har fattet de rette valgene. Lykke til uansett hva du måtte bestemme deg for!

[viwi]

Huffda!

Dette hørtes ikke bra ut. Kanskje dette bare er overfølsomhet iom at du går gravid med nr 2??? Prøv å finne ut av det iallfall. Og ikke gjør noe overilt før du er sikker på hva som er RETT...

Lykke til- jeg håper du finner ut av dette

[Gjest OsloMann]

Du skriver ikke noe negativt om din mann, eller noe om han ikke elsker deg, kanskje det ikke er for sent å bli forelsket i ham?

Prøv å få mer tid til romantikk og kos, gjør noe utenom den vanlige rutinen, hvis han også setter pris på det vil det kunne inspirere din mann også, kanskje du aldri har gitt ham muligheten?

Gresset kan virke grønnere på den andre siden av gjerdet, men mye ser bedre ut på overflaten enn hva det virkelig er, og mange kan være interessert i litt kortere eventyr enn deg selv mht å finne en annen.

Livet går alltid litt opp og ned også, sørg for å bli utvilt og deretter gjør noe du har planlagt i lang tid, sørg for å forandre på din egen tilværelse, men kanskje ikke tenk skillsmisse med en gang, muligens vil du angre uten å ha mulighet for å gå tilbake.

[Eføya]

Det går an å finne tilbake gnisten! Sett deg ned og tenk tilbake på hva det var som først fikk deg til å falle for mannen din. Kanskje dere skullle reist bort en helg bare dere to? I stedet for å akseptere at dine føleleser ikke er som de skal, så jobb med dem! Du kan ikke vente at forelskelsen skal være like sterk alltid, spesielt i en slitsom småbarnstid. Analyserer du følelsene sine opp og ned i mente blir de "analysert" bort.

Jeg hadde en venninne som var så redd for at hun hadde mistet følelsene for mannen sin at hun omtrent ikke tenkte på annet. Til slutt hadde hun så å si bestemt seg for å gå fra ham. Hun sluttet da og "lete etter" følelsene og plutselig var de der igjen. Nå er de lykkligere enn noensinne.

Et annet gått råd er å skaffe dere en felles hobby! Dette høres kanskje banalt, men det fungerer.

[Gjest ci]

Å skille seg løser nødvendigvis ikke alle problemene.

Godt å høre at du ikke tar lett på ekteskapet og at du vil prøve. Men hvorfor gifte seg når man ikke elsker mannen??

klem CI

[Charly]

Jeg skal ikke fordømme deg, det er mennskelig å gjøre feil her i livet.

Men, kan du ikke sette deg ned å tenke gjennom fortiden? Hvorfor ble du forelsket i denne mannen, hvorfor valgte dere å få første barnet og hvorfor ville dere gifte dere? Hvis svaret her er å lage en familie så er ikke det 'godt nok' Det er vel kjærlighet ett eller annet sted på veien, forsøk å finne tilbake til den. Det er kanskje ikke så vanskelig som man tror. Kirken har hjelp - om det er et ønske. Prester er velutdannede psykologer og skal ta dere i mot med åpne armer.

Det er sikkert hjelp å få, dere må bare finne tilbake til kjæreligheten, litt hver dag.

Ønsker dere masse lykke til, husk at det viktigste er kommunikasjon, respekt og åpenhet.

[Furstina]

Synd att höra att ni inte älskar varandra, för mig är det basen i varje förhållande. Tyvärr är det nog allt för vanligt att många håller samman sina förhållanden på ren vana, men är sams, har hus, barn, skulder etc och det är alltid lättare att ducka för problemet med en separation/skilsmässa. Både jag och min blivande man har i våra tidigare förhållanden hållt kvar längre än känslorna varat, det går bra att hitta på praktiska ursäkter för att slippa ta i känslorna och problemen.

Var ärlig mot dina känslor men ge din man en chans till. Försök väcka känslorna med gemensamma intressen eller liknande det är både du, din man och era barn värda. Tänk dock på att det kan vara bättre att era barn får se er lyckliga (tillsammans ELLER var och en för sig) än att växa upp i ett kärlekslöst eller olyckligt hem.

[Fakse]

Synes OsloMann og Invild gir deg gode svar. Det er mulig at du akkurat nå ikke kjenner de helt store følelsene for mannen din, men det betyr ikke at du aldri vil gjøre det. Omså det er tilfelle at du aldri har vært forelsket i han(kan jo også hende at det er bare panikk, sånn som en her sier), så betyr ikke det at du ikke kan bli glad i han. I langvarige forhold er det jo ofte den dype kjærligheten som er viktig, mens nyforelskelsens rus ofte blir borte.

Mitt råd til deg er å holde hodet kaldt, og bli i forholdet akkurat slik som du sier du skal gjøre. Gjør koselige ting sammen med mannen din, prioriter hverandre og forholdet, og minn deg selv på alle hans gode egenskaper med jevne mellomrom. Vær omtenksom ovenfor han, vis han omsorg og kjærlighet. En slik bevisst jobbing med forholdet vil gi den beste grobunnen for utvikling av varme og nære følelser mellom dere.

[Gjest zera]

Jeg takker for alle svar og råd jeg har fått.

For å utdype meg litt mere:

Jeg har vel egentlig ikke vært veldig forelsket i han fra begynnelsen av, men ting har skjedd i livet mitt som har gjort at jeg desperat trenger i bli elsket og føle at noen trenger meg. Han er kjempesnill og kjærlig, og det er nesten værre det , for da har jeg ikke hjerte til å såre ham.

Vi snakker godt sammen, men det føles mer ut som en venn enn en kjæreste. Jeg er ikke veldig glad i nærkontakt av noe slag, så det er jo ikke helt normalt det da....

Vi har nesten aldri sengekos-kun når jeg har drukket litt...

Huff jeg skammer meg over at jeg ikke har de STORE følelsene for ham.

Men som en livsledsager er han jo flott å ha- Har ikke mennesker før oss gjordt dette i årtider?

Fornuftsekteskap?

Vel det var alt fra meg sålangt.

Er takknemlig for synspungter.

Klem fra Zera

[Skorpion75]

Du har fått mange gode råd!

Jeg ville bare si litt om det som kan hende dersom du velger å leve i et forhold uten kjærlighet.

Jeg er nå et lykkelig "skilsmisse-barn" men i motsetning til mange andre skilte ikke mine foreldre seg før jeg var 17 år.

Dette fordi de ville holde sammen til vi var "voksne".

Resultatet var at de var så bitre da de skilte seg at de ikke klarte å skilles som venner.

Siden jeg og min søster var så gamle ble ufrivilli kasteballer og til tider meglere. Dette hadde vi nok sluppet hvis de hadde skilt seg når vi var små.

En annen ting er at vi også ble vitner til en del krangler når vi var små. Jeg husker fremdeles noen av dem ....

Nå er begge mine foreldre lykkelige og det er vi søstre også!

Så når foreldrene har det bra.....

Du får tenke videre og lykke til!

[Gjest *x*]

Sorry, men jeg syntes du virker ynkelig jeg..

selvmedlidende , feig og egoistisk!

Ikke rart du ikke turde å gå i fra han...

Det er min mening!

[Gjest klumpen]

For noe usakelig å si *x*

Det er da ikke meningen at man skal kritisere mennesker på den måten? Råd kan det ihvertfall IKKE kalles!!!

Jeg Ønsker deg lykke til med valget Zera!

Klem klumpen

[Gjest sp]

Lykke til , men husk å ta vare på deg selv også-

Ikke bra å glemme seg selv helt.

Ta avgjørelser som er bra for deg også!!

klem sp

[Gjest Anonymous]

Uff jeg synes oppriktig talt synd på deg og den situasjonen du har havnet i. Jeg ville ikke gjort noe forhastet. Nå vet jeg ikke bakgrunnen for at du føler slik og kan ikke gi noen gode råd her desverre.

Men jeg skal krysse fingrene for deg og håper at alt ordner seg.

Lykke til da.

[jbkaarud]

Det høres ut som dere har et godt vennskapsforhold nå i alle fall, og det høres ut som mannen din er glad i deg. Når man går gravid er det lett å få mannen sin helt i vrangstrupen, så jeg er enig med dem som sier prøv å la det gå litt tid og gi ham en sjanse til. Det er til og med kanskje mulig at du gir det selv også en sjanse til å få dypere følelser for ham? Det hadde jo tross alt vært det beste for både deg og ungene, og mannen din selvfølgelig.

Jeg ville nok tro at det beste alternativet for deg nå, forutsatt at dere har et greitt vennskap i alle fall, er å beholde mannen din inntil videre. Det er nok mye vanskeligere å gå gravid og få en baby i tillegg til barnet dere allerede har, og å være bort i mot alene om ansvaret og arbeidet med barna.

Lykke til uansett valg. :D

[Gjest ice]

Lykke til med valget ditt!

Men bruk god tid på det,

etterpå er det forsent å snu...

klem ice