Få barn som ufør

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om å få barn når man allerede er uføretrygdet? Det spørs vel litt hvilken sykdom man har, men i mange tilfeller skjønner jeg ikke helt hvordan folk klarer det? Jeg er gradert ufør selv av en fysisk sykdom som tapper meg for enormt mye energi. Og selv om jeg har utrolig lyst til å bli mor, så tenker jeg først og fremst på at barnet fortjener en mamma som er frisk og har energi nok til å følge opp. Jeg tenker også at jeg må ta høyde for at vi kunne ha fått et barn med spesielle behov, og det hadde jo blitt enda tøffere å mestre med helsen jeg har. Alle kan jo selvsagt bli syke, men jeg synes kanskje det er litt annerledes å bevisst velge å sette et barn til verden etter man har blitt er syk? Ja, dette ble jo litt om hva jeg føler ut fra min situasjon. Andre tenker kanskje annerledes? Er det eventuelt noen her som fikk barn etter de ble syke som vil dele erfaringer? 

Anonymkode: 557da...2ef

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ufør, jeg jobber fulltid, men er likevel såpass syk til tider at det rett og slett ikke er forenlig med det å ha barn. Jeg ville ha tenkt både lenge og vel på om det er verdt å sette barn til verden som allerede fra start har fått utdelt dårlige kort.

Anonymkode: 92903...595

[AnonymBruker]

Jeg ble syk mens jeg var gravid. Så jeg har hatt kombinasjonen barn + sykdom i mange, mange år nå. I tillegg ble jeg alene med barnet etter et år. 

Min erfaring er at du klarer det du absolutt må. Samtidig sitter man alltid med den dårlige samvittigheter for prioriteringer. Jeg er ikke moren som kan bli med på lange skiturer, gå fjelltur, spille fotball sammen eller sove i telt. Men, jeg kan stille med mye tid og prat, hobbyting vi kan gjøre sammen, åpent hus for barnet + venner, en helt annen ro i hverdagen enn mange andre opplever. Jeg kan stå med middagen klar kl. 14 og ha hele ettermiddagen ledig. 

Jeg bruker dagen da barnet er i skole på å "lade" meg opp. Da barnet var mindre var det tiden i barnehagen som ble brukt slik. Jeg legger alle legetimer og fysioterapitimer til dagtid, og timet inn slik at jeg får hvilt igjen før barnet kommer hjem. 

Var heldig og hadde sovebaby da barnet var lite. Har alltid måtte tatt meg minst en hvil dagtid, og i helger eller hvis jeg ikke har fått slappet av nok på formiddagen (pga smerter e.l.) har jeg hvilt på sofaen på ettermiddagen. Barnets venner har blitt forklart dette, og vi har aldri hatt en negativ opplevelse. Jeg må ha noen tilpasninger, som å ta med campingstol på fotballkamper fordi jeg ikke klarer å stå så lenge, og tilbyr meg alltid til å være den som kommer med kaffe og kaker på dugnader, da jeg ikke kan bidra særlig fysisk. Andre foreldre har tatt med barnet mitt på turer i skog og mark, og jeg selv har hatt barna deres i helger hvis de har vært opptatte, eller tilbudt meg lekselesing med barnet. Så min verdi blir mer lik den gammeldagse, hjemmeværende moren. Det er veldig godt å vite at man kan bytte på litt slik med andre foreldre. At jeg blir fort sliten har vært det største problemet, men jeg er flink til å hvile "i skjul". 

 

Ønsker meg flere, og nå er barnet mitt snart tenåring. Så jeg har ingen jobb med førstebarnet lenger, men samtidig er jeg dårligere av sykdommen selv. Er derfor svært redd for å ende opp igjen alene, og har ikke turt å få flere foreløpig. 

Å ha barn gir en vanvittig glede i livet, og det kan også gi energi å få oppleve det man ønsker. Hvis man tenker litt logisk, så blir man dårligere fysisk av å ha det dårlig psykisk. Dette henger jo sammen. Ergo vil det å oppleve positive ting psykisk kunne gi en bedring fysisk, fordi man har andre ting å fokusere på. Glade hormoner gir også en viss smertelindring (endorfiner). 

Anonymkode: a9042...aba

[Byjenta!]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker dere om å få barn når man allerede er uføretrygdet? Det spørs vel litt hvilken sykdom man har, men i mange tilfeller skjønner jeg ikke helt hvordan folk klarer det? Jeg er gradert ufør selv av en fysisk sykdom som tapper meg for enormt mye energi. Og selv om jeg har utrolig lyst til å bli mor, så tenker jeg først og fremst på at barnet fortjener en mamma som er frisk og har energi nok til å følge opp. Jeg tenker også at jeg må ta høyde for at vi kunne ha fått et barn med spesielle behov, og det hadde jo blitt enda tøffere å mestre med helsen jeg har. Alle kan jo selvsagt bli syke, men jeg synes kanskje det er litt annerledes å bevisst velge å sette et barn til verden etter man har blitt er syk? Ja, dette ble jo litt om hva jeg føler ut fra min situasjon. Andre tenker kanskje annerledes? Er det eventuelt noen her som fikk barn etter de ble syke som vil dele erfaringer? 

Anonymkode: 557da...2ef

Jeg er kronisk syk, og har vært det siden jeg var 6 år gammel. Jeg har noen dager jeg ligger mye, noen dager orker jeg litt mer. Jeg har ikke sjans til verken skole eller jobb. Jeg kommer aldri til å bli frisk, men går på medisiner for å holde det i sjakk. Men det kommer ikke til å stoppe meg fra å få barn. Selvfølgelig må man vite man orker å få barnet, følge det opp og være der for det hele tiden 100%, og orker du ikke det så er jo det en annen sak. Men man er jo ikke alene om barnet. Og jeg kjenner flere som er syke som har barn, som har hatt like godt oppvekst som de som er helt friske. 

Mine foreldre har vært syke hele livet mitt, men jeg kunne ikke bedt om en bedre oppvekst. De har alltid vært der for meg, og er det ennå. Stiller opp, uansett hva. 

Hadde jeg gått på skole eller jobbet, hadde ikke hatt sjans. Jeg vet aldri hvor god form jeg er i, og når. Hadde jeg gått på jobb eller skole så hadde jeg ikke hatt overskudd til å orke noe annet. Da er det bedre å ha et liv, utdannelse er aldri for sent å ta. Har man økonomi til det, kjærlighet til det, og flere omsorgspersoner rundt deg, en mann, familie, besteforeldre, tanter og onkler. Selvfølgelig skal man da få barn selvom man er ufør. Det har jo ingenting å si på om du kan ta vare på et barn. 

Det er mange grunner til man er ufør. Selvom jeg er på kino, ute på butikken osv... Så er jeg syk, det krever ikke like mye energi å gå på en kino, eller være med familien som det gjør av å jobbe 7-3 eller 9-5 jobb hver dag, og konsentrere seg 100% hele tiden. 

Og man ligger og hviler, man kan hvile når babyen din sover. Man kan legge seg å hvile når ungen er i barnehage eller på skole. man får hjelp.

Så jo, selvfølgelig skal jeg ha barn selvom jeg er ufør. Jeg er forlova, jeg har familie rundt meg, både min egen og min svigerfamilie som kommer til å stille opp 100 %. 

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor med 100% omsorg, og er ufør. At jeg er ufør er en ting, men at jeg ble helt alene om barnet var ikke sånn det skulle bli. Har lite nettverk og lite hjelp og det er til tider beintøft. Men som flere skriver her, det gjelder å hvile når barnet ikke er hjemme. Og det er absolutt verdt det. Jeg er heller ikke mamman som kan bli med på flere dagers turer med overnatting, eller annet som krever lang utholdenhet. Men det er det da mange andre, yrkesaktive som heller ikke gjør. Ikke så mange mammaer som fyller alle områder. Tenker vi mammer fyller de områdene vi kan og har interesse for uavhengig om man er ufør eller yrkesaktiv. Og det ene trenger ikke være noe dårligere enn det andre. Jeg er også den rolige hjemmemammaen, som blir med ut i gata når barna skal sykle, som blir med på lekeplassen etter middag, hvor barnet har med seg venner hjem på middag og lek etc. Jeg tenker at uføre ikke automatisk er dårlig foreldre. 

Anonymkode: b9e71...586

[AnonymBruker]

Ganske uansvarlig å få barn om du ikke kan ta vare på deg selv

Anonymkode: 3757b...7e6

[AnonymBruker]

Om man er frisk nok til å få barn, men ikke jobbe, bør man miste uføretrygden. Det er ingen jobb i verden som er så krevende som det å være forelder. Så om man klarer det, bør man klare å jobbe også.

Anonymkode: 66ad0...b61

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om man er frisk nok til å få barn, men ikke jobbe, bør man miste uføretrygden. Det er ingen jobb i verden som er så krevende som det å være forelder. Så om man klarer det, bør man klare å jobbe også.

Anonymkode: 66ad0...b61

..og en jobb kan man sykemelde seg fra, jobbe deltid, få tilpasset etter evne, rett til halvtimes pause. Men som forelder har man ingen av disse godene.

Hva hvis barnet blir syk? kolikk? andre kroniske sykdommer eller generellt bare et mer krevende barn enn mange andre?

Hvis partneren som er frisk blir sjuk, dør, skilles?

 

Mange skriver de hviler når barnet er i barnehagen/skolen.

Hva med jul som det skjer ekstra mye i? 4 uker med sommerstengt? planleggingsdager? påske, andre langhelger? Det er faktisk ganske mange dager som barnet IKKE er i skolen/barnehagen. For ikke snakke om dagene barnet er vanlig sjuk og krever enda mer omsorg, kanskje om natten også. For eksempel oppkast, magevondt, ørebetennelse, vannkoppper.

Så kan man jo legge til, skal barnet altså ALLTID i barnehagen, aldri få noe ekstra fri fordi forelder må hvile?

 

Jeg har selvfølgelig forståelse for ønsket om barn, men barnet har rett til foreldrer som orker være forelder. 

ps. dette med ski/overnatting i skog, anser jeg ikke er et argument, vi er ulike. Veldig mange liker ingenting av dette. Meg inkludert. Men jeg går gjerne på museum, utstillinger, reiser, bibliotek og så videre. NOE skal man orke/klare som forelder.

Anonymkode: c3aed...1e2

[aiba]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er alenemor med 100% omsorg, og er ufør. At jeg er ufør er en ting, men at jeg ble helt alene om barnet var ikke sånn det skulle bli. Har lite nettverk og lite hjelp og det er til tider beintøft. Men som flere skriver her, det gjelder å hvile når barnet ikke er hjemme. Og det er absolutt verdt det. Jeg er heller ikke mamman som kan bli med på flere dagers turer med overnatting, eller annet som krever lang utholdenhet. Men det er det da mange andre, yrkesaktive som heller ikke gjør. Ikke så mange mammaer som fyller alle områder. Tenker vi mammer fyller de områdene vi kan og har interesse for uavhengig om man er ufør eller yrkesaktiv. Og det ene trenger ikke være noe dårligere enn det andre. Jeg er også den rolige hjemmemammaen, som blir med ut i gata når barna skal sykle, som blir med på lekeplassen etter middag, hvor barnet har med seg venner hjem på middag og lek etc. Jeg tenker at uføre ikke automatisk er dårlig foreldre. 

Anonymkode: b9e71...586

Enig:)

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble syk mens jeg var gravid. Så jeg har hatt kombinasjonen barn + sykdom i mange, mange år nå. I tillegg ble jeg alene med barnet etter et år. 

Min erfaring er at du klarer det du absolutt må. Samtidig sitter man alltid med den dårlige samvittigheter for prioriteringer. Jeg er ikke moren som kan bli med på lange skiturer, gå fjelltur, spille fotball sammen eller sove i telt. Men, jeg kan stille med mye tid og prat, hobbyting vi kan gjøre sammen, åpent hus for barnet + venner, en helt annen ro i hverdagen enn mange andre opplever. Jeg kan stå med middagen klar kl. 14 og ha hele ettermiddagen ledig. 

Jeg bruker dagen da barnet er i skole på å "lade" meg opp. Da barnet var mindre var det tiden i barnehagen som ble brukt slik. Jeg legger alle legetimer og fysioterapitimer til dagtid, og timet inn slik at jeg får hvilt igjen før barnet kommer hjem. 

Var heldig og hadde sovebaby da barnet var lite. Har alltid måtte tatt meg minst en hvil dagtid, og i helger eller hvis jeg ikke har fått slappet av nok på formiddagen (pga smerter e.l.) har jeg hvilt på sofaen på ettermiddagen. Barnets venner har blitt forklart dette, og vi har aldri hatt en negativ opplevelse. Jeg må ha noen tilpasninger, som å ta med campingstol på fotballkamper fordi jeg ikke klarer å stå så lenge, og tilbyr meg alltid til å være den som kommer med kaffe og kaker på dugnader, da jeg ikke kan bidra særlig fysisk. Andre foreldre har tatt med barnet mitt på turer i skog og mark, og jeg selv har hatt barna deres i helger hvis de har vært opptatte, eller tilbudt meg lekselesing med barnet. Så min verdi blir mer lik den gammeldagse, hjemmeværende moren. Det er veldig godt å vite at man kan bytte på litt slik med andre foreldre. At jeg blir fort sliten har vært det største problemet, men jeg er flink til å hvile "i skjul". 

 

Ønsker meg flere, og nå er barnet mitt snart tenåring. Så jeg har ingen jobb med førstebarnet lenger, men samtidig er jeg dårligere av sykdommen selv. Er derfor svært redd for å ende opp igjen alene, og har ikke turt å få flere foreløpig. 

Å ha barn gir en vanvittig glede i livet, og det kan også gi energi å få oppleve det man ønsker. Hvis man tenker litt logisk, så blir man dårligere fysisk av å ha det dårlig psykisk. Dette henger jo sammen. Ergo vil det å oppleve positive ting psykisk kunne gi en bedring fysisk, fordi man har andre ting å fokusere på. Glade hormoner gir også en viss smertelindring (endorfiner). 

Anonymkode: a9042...aba

Wow, ingen jobb med barnet lenger når det nærmer seg tenårene. Hva når ungen skal kjøres hit og dit, gjerne senenre og senere ettersom de blir eldre. Ungdommene gjør seg ikke selv vet du. De har fortsatt behov. Får håpe din ungdom ikke roter seg borti noe som krever 110% innsats fra foreldre. 

Anonymkode: 37913...c1e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Om man er frisk nok til å få barn, men ikke jobbe, bør man miste uføretrygden. Det er ingen jobb i verden som er så krevende som det å være forelder. Så om man klarer det, bør man klare å jobbe også.

Anonymkode: 66ad0...b61

Jeg er ikke enig i at det er den mest krevende jobben. Å ha valp derimot, det vil jeg nok kalle det mest krevende jeg har vært borti  Nå har jeg hatt en sovebaby, og et rolig barn i alle år etter det. Var en liten periode i to-års alderen der jeg noen ganger leverte barnet i barnehage i pysj/strømpebukse fordi barnet slo seg vrang og nektet å kle på seg, men ellers har jeg ikke slitt med å være mamma. Tror det har med innstilling å gjøre også. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

..og en jobb kan man sykemelde seg fra, jobbe deltid, få tilpasset etter evne, rett til halvtimes pause. Men som forelder har man ingen av disse godene.

Hva hvis barnet blir syk? kolikk? andre kroniske sykdommer eller generellt bare et mer krevende barn enn mange andre?

Hvis partneren som er frisk blir sjuk, dør, skilles?

 

Mange skriver de hviler når barnet er i barnehagen/skolen.

Hva med jul som det skjer ekstra mye i? 4 uker med sommerstengt? planleggingsdager? påske, andre langhelger? Det er faktisk ganske mange dager som barnet IKKE er i skolen/barnehagen. For ikke snakke om dagene barnet er vanlig sjuk og krever enda mer omsorg, kanskje om natten også. For eksempel oppkast, magevondt, ørebetennelse, vannkoppper.

Så kan man jo legge til, skal barnet altså ALLTID i barnehagen, aldri få noe ekstra fri fordi forelder må hvile?

 

Jeg har selvfølgelig forståelse for ønsket om barn, men barnet har rett til foreldrer som orker være forelder. 

ps. dette med ski/overnatting i skog, anser jeg ikke er et argument, vi er ulike. Veldig mange liker ingenting av dette. Meg inkludert. Men jeg går gjerne på museum, utstillinger, reiser, bibliotek og så videre. NOE skal man orke/klare som forelder.

Anonymkode: c3aed...1e2

Når barnet har vært syk, eller jeg har vært syk, har barnets far stilt opp, min mor, og min ekssvigermor, hvis det har vært for mye for meg. 

Jeg har aldri hatt barnet fulltid i barnehagen, variert mellom 60-80%. Nå har jeg en litt annen innstilling til ferietid og fridager enn mange andre, hører jo alltid om de som gruer seg til ferie fordi ungene blir så umulige og kjeder seg. Har aldri opplevd det som noe problem, da senker vi tempoet på alt, lager lange, sene frokoster og baker, rydder og gjør husarbeid sammen osv. Vi har hatt bål og kakao i hagen, akekonkurranse utenfor huset, eller pakker med alt vi trenger for en dag på stranden. (Jeg har en litt dyrere campingstol enn folk flest, samt pute jeg bruker for å kunne sitte komfortabelt hele dagen). 

Jeg er ikke redd for å si at nå må mamma hvile en time på sofaen selv om barnet er hjemme heller. Da blir det jo noe hyggelig vi finner på sammen etterpå. 

Både jeg og barnet har gledet oss til ferier, langhelger og fridager gjennom hele oppveksten. Har man en dårlig dag, så er det faktisk ganske moro for et barn å få sitte i senga til mor og se film, perle, lese bøker osv. Alt blir hva man gjør det til, og hvilke forventninger man har. 

Museum og bibliotek drar vi også på, men på større parker nå så må jeg bruke rullestol da jeg ikke klarer å gå så langt. Da barnet var mindre var det kortere avstand mellom attraksjonene, nå er det større avstander, men samtidig vil jo barnet sjeldent ha mor på slep i karuseller nå da.  

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow, ingen jobb med barnet lenger når det nærmer seg tenårene. Hva når ungen skal kjøres hit og dit, gjerne senenre og senere ettersom de blir eldre. Ungdommene gjør seg ikke selv vet du. De har fortsatt behov. Får håpe din ungdom ikke roter seg borti noe som krever 110% innsats fra foreldre. 

Anonymkode: 37913...c1e

Jeg burde sagt fysisk jobb, som påkledning etc. Det var det jeg mente.

Eller har jeg tilpasset handikapbil og klarer fint å kjøre, selv på dager jeg er veldig dårlig.  

Anonymkode: a9042...aba

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker dere om å få barn når man allerede er uføretrygdet? Det spørs vel litt hvilken sykdom man har, men i mange tilfeller skjønner jeg ikke helt hvordan folk klarer det? Jeg er gradert ufør selv av en fysisk sykdom som tapper meg for enormt mye energi. Og selv om jeg har utrolig lyst til å bli mor, så tenker jeg først og fremst på at barnet fortjener en mamma som er frisk og har energi nok til å følge opp. Jeg tenker også at jeg må ta høyde for at vi kunne ha fått et barn med spesielle behov, og det hadde jo blitt enda tøffere å mestre med helsen jeg har. Alle kan jo selvsagt bli syke, men jeg synes kanskje det er litt annerledes å bevisst velge å sette et barn til verden etter man har blitt er syk? Ja, dette ble jo litt om hva jeg føler ut fra min situasjon. Andre tenker kanskje annerledes? Er det eventuelt noen her som fikk barn etter de ble syke som vil dele erfaringer? 

Anonymkode: 557da...2ef

En ny tråd på samme hi som for få uker siden?

Anonymkode: 2faae...250

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan man få barn som ufør. Faktisk vil det være en god investering for fremtiden. Når barnet er gammelt nok kan det stort sett passe seg selv og når det blir voksent kan det jobbe og dermed ta seg av og støtte sin uføre forelder. I andre deler av verden er det helt normalt å tenke slik. Får mange barn som da vil sikre alderdommen din.

Anonymkode: cb955...336

[LittleBabyBlue]

Tenker at det kommer veldig ann på sitasjonen, hvor funksjonsdyktig man er, om man er alene osv. Klarer man ikke å ta vare på seg selv og er naiv om hvor mye jobb det er med barn så burde man selvfølgelig ikke hoppe ut idet. Har man et nettverk, en partner og vet man kan få det til å gå opp, selv med et vanskelig barn, så kjør på. 

Nå skal det sies at jeg kjenner barn av uføre. Noen klarer seg godt, noen sliter psykisk. De som sliter gikk med konstant dårlig samvittighet for at de gjorde mamma sliten, måtte undertrykke barnet i seg for mamma tålte ikke bråkete barn, sliter med minnene om å finne mamma svimt av på gulvet, ble overlatt mye til seg selv, måtte ta seg av yngre søsken osv. 

Man må nesten være ærlig med seg selv om man kan gi barnet noe mer enn et minimum av oppfostring og omsorg.

[AnonymBruker]

Jeg har barn, men de fikk jeg før jeg ble ufør. Noen uføre kan helt sikkert fint få og oppdra batn uten problem, men art den personen over her som har vært syk siden 6 år vil ha barn til tross for sykdommen hun har det syns jeg er i overkant naivt. Det koster mye å ha barn. Det krever så mye av deg at når det er til tider slitsomt for friske å ha barn, hvordan kan du tro at du skal klare det? Og du kan ikke basere deg på at barnefar, og svigerfamilie stiller 100% opp. Dei har et liv å leve selv. De kan ikke slippe alt og komme løpende hver eneste gang du må hvile.

Så jeg er veldig skeptisk til at mennesker som sliter så mye får barn. Og ikke for det, jeg har spurt meg selv om jeg hadde klart å oppdra ett barn til. Jeg tviler på det. Og det ville heller ikke vært rettferdig for barnet at jeg ikke kunne gi det som mine andre barn fikk.

Er du ufør og ditt handicap ikke hindrer deg ( feks at du bare er døv, eller mangler et lem, da kan du klare å oppdra et barn. Men er du syk hvor stress og angst svake muskler preger hverdagen så ville jeg ikke anbefalt deg å få barn. Et barn krever absolutt alt av deg. Skole, fritidsaktivitet, lege, penger, bekymringer (hva når du må til samtale på skole pga mobbing osv? Vi snakker om minst 18 år og kanskje mye mer, der du har fullt ansvar. Og hva hvis barnet også blir syk? Barn med uføre foreldre utsettes også for mobbing grunnet uføre foreldre.

Det finnes selvfølgelig unntak, men ja jeg er skeptisk.

 

Anonymkode: 2c7bb...7d1

[AnonymBruker]

Folk som ikke kan jobbe og ikke kan forsørge seg selv og sin familie bør ikke få barn synes jeg.

Det er forøvrig også godt kjent at uførhet i mange tilfeller er arvelig betinget. ikke bare har disse uføre personene ofte et dårlig gen matriale men det er også svært negativt at barn vokser opp i et hjem uten forbilder som jobber. 

Et barn har mye lettere for å selv bli ufør etter å ha vokst opp med en ufør mor. 

Og er det riktig å sette barn til verdenen når man har kroniske sykdommer og elendig psyke???

Anonymkode: 7a4c3...688

[Gjest KlippKlapp]

Folk skal selvsagt få ha barn selv om de er uføre. Alle jeg kjenner jeg vet er uføre er gode omsorgspersoner, og det er selvsagt det som teller mest. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk som ikke kan jobbe og ikke kan forsørge seg selv og sin familie bør ikke få barn synes jeg.

Det er forøvrig også godt kjent at uførhet i mange tilfeller er arvelig betinget. ikke bare har disse uføre personene ofte et dårlig gen matriale men det er også svært negativt at barn vokser opp i et hjem uten forbilder som jobber. 

Et barn har mye lettere for å selv bli ufør etter å ha vokst opp med en ufør mor. 

Og er det riktig å sette barn til verdenen når man har kroniske sykdommer og elendig psyke???

Anonymkode: 7a4c3...688

Å være ufør er ikke ensbetydende med å ha elendig psyke da... 

Anonymkode: 9e728...c3b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Wow, ingen jobb med barnet lenger når det nærmer seg tenårene. Hva når ungen skal kjøres hit og dit, gjerne senenre og senere ettersom de blir eldre. Ungdommene gjør seg ikke selv vet du. De har fortsatt behov. Får håpe din ungdom ikke roter seg borti noe som krever 110% innsats fra foreldre. 

Anonymkode: 37913...c1e

De aller fleste ungdommer klarer å sykle, gå, bruke sparkstøtting, ski eller ta buss

Anonymkode: 3a45e...f01

[AnonymBruker]

Dersom det er arvelig burde man aldri få egne barn, om det er mye psykisk sykdom i familien, eller om det er fysisk. Ellers kommer det an på, antar jeg

Anonymkode: feae8...785