Angst og dating

[AnonymBruker]

Regner med det er flere som sliter med angst her Hvordan gjør dere det med dating og sånn?

Saken er at jeg fungerer veldig greit, bortsett fra i nære relasjoner. Jeg tar utdannelse, jobber ved siden av, trener, har masse interesser og er helt ok på overfladisk sosialisering og flørt. Derfor virker det heller ikke som om det er noe "galt" med meg, før jeg plutselig sitter å skjelver med panikkangst, fullstendig ute av stand til å tenke rasjonelt. Dette er også en side av meg selv jeg virkelig ikke liker, fordi jeg vanligvis alltid har kontroll, både på følelsene mine og livet forøvrig.

Men så var det relasjoner da. Jeg klarer ikke helt å se at jeg kan få de til å fungere, det er min absolutt største svakhet. Jeg blir usikker, redd, unnvikende, lar meg overkjøre, tolker ting feil, klarer ikke å sette grenser for meg selv verken psykisk eller fysiskk, jeg vet ikke. Jeg får bare så mye angst, og jeg er et følelsesmenneske så alt blir så intenst. Det er veldig gøy når det er følelser som lidenskap og glede, men skummelt når det er angst og nedstemthet. Det er jo noe jeg jobber med, går faktisk til psykolog to ganger i uken, men ting tar tid, dette sitter dypt. Innerst inne har jeg vel troen på at jeg kan fungere i et forhold, til og med vært en fantastisk kjæreste på veldig mange områder. Det er vel mer det at jeg ikke har troa på at noen vil gi meg en sjanse, at de synes at resten av meg er verd litt stress og grining i perioder. Usikkerhet er heller ikke sexy, og jeg er 27, så jeg føler at menn på min aldre er ferdig med å synes det er sjarmerende å være sjenert.

Dette ble litt rotete. Men igjen, hva gjør dere med angst med dating? Jeg føler at jeg lyver når jeg fremstiller meg selv som "normal", jeg antar at med en gang en mann finner ut at jeg sliter psykisk, så vil han ikke ha mer med meg å gjøre fordi jeg har holdt dette skjult. Samtidig kan jeg ikke åpne samtalen med å si "hei, jeg sliter med angst og tidvis lett hypomani og depresjon", jeg skjønner at det blir rart og mye på en gang.

Det hender jo at jeg avlyser fordi jeg får angst, ikke nødvendigvis for han men fordi det bare er litt mye akkurat den dagen, og det er frustrerende at jeg må late som om jeg ikke har tid eller lyst til å møte han, eller finne på teite unnskyldninger som bare virker som løgner, og strengt tatt også er løgner.

Når er det for tidlig å si noe? Når ville du satt pris på å få vite noe om sånt, om i det hele tatt?

 

Anonymkode: 77ae9...6ac

[pelici]

Hei! Jeg kjenner meg absolutt igjen i din situasjon. Jeg sliter selv med panikkangst og generell angst, hvor særlig panikkangsten er en utfordring. 

Jeg klarer godt å holde det i sjakk når jeg er på skolen, jobb, trening osv, slik som du,- men dating-situasjoner har for meg også blitt veldig vanskelig. Har vært i et forhold i flere år, men nå som jeg har vært singel en stund er det vanskelig å vite hvordan jeg skal håndtere det. 

Du skriver:

 "Men igjen, hva gjør dere med angst med dating? Jeg føler at jeg lyver når jeg fremstiller meg selv som "normal", jeg antar at med en gang en mann finner ut at jeg sliter psykisk, så vil han ikke ha mer med meg å gjøre fordi jeg har holdt dette skjult. Samtidig kan jeg ikke åpne samtalen med å si "hei, jeg sliter med angst og tidvis lett hypomani og depresjon", jeg skjønner at det blir rart og mye på en gang."

Mitt svar på det er: Du ER ikke angsten din, den er bare en del av deg av og til, og kan gå vekk - hvis du skjønner hva jeg mener. Med andre ord: Du lyver IKKE. For du er du, uavhengig av angsten din. 

Jeg vet absolutt ikke hva som er "riktig"å gjøre, men jeg har noen tanker. Jeg holder for tiden på å date en fyr som virker veldig bra. Jeg har hatt veldig mye angst i forkant av disse møtene og på selve møtene, men det er nok ikke noe han legger merke til i det hele tatt. Men det er slitsomt for min del.

Ofte kan det hjelpe å si det som det er, da dempes liksom presset (i hvert fall for min del). Jeg har ennå ikke fortalt han jeg dater om det, og tror det kommer til å ta en god stund før jeg gjør det også. Jeg tipper alle har noe som er vanskelig i livet sitt, og man er ikke forpliktet til å fortelle noen om hva man selv sliter med - det er helt opp til deg selv. 

Jeg vil absolutt fortelle mannen jeg dater om det, før vi eventuelt inngår i et forhold. Hvis ikke han viser forståelse eller respekt så vil jeg uansett ikke ha noe med han å gjøre. Men jeg tror at jeg - og du - har god nok dømmekraft til å ikke gå etter menn som ville løpt med en gang han fikk høre om noe sånt. 

 

 

[JenniferA]

Jeg er mye plaget med angst. I perioder verre. Jeg har ikke en diagnose. Har ikke pratet med lege om det. Jeg sliter spesiellt mye med angst når jeg er i situasjoner som kan gjøre meg sårbar. Jeg har ikke hatt energi i de siste 4 månedene til å gå på en date. Mest av alt fordi jeg ikke er over hva som skjedde i mitt forrige forhold, pluss så har jeg angst i tillegg. Har dårlig selvbilde og tro på meg selv. Jeg vet at jeg må få være i bedre periode uten mye angst før jeg kan gå på date. Jeg forsøker å gjøre tiltak for å bli kvitt angsten.

Alle har mer eller mindre et eller annet problem. Ingen er perfekte. Husk det. Men ikke et smart trekk og gå på date i starten og snakker om angsten. Den kan man ta opp etter en stund. Fortelle at man er menneskelig og har en liten plage eller noe. 

Jeg er den som holder tett om min angst mest mulig. Men jeg kan være åpen om den. Spørs situasjon. 

Endret 4. desember 2016 av JenniferA

[AnonymBruker]

Jeg har en mild form for angst som forsterkes i datingsituasjoner. Går også til psykolog for det. 

I forhold til dating har jeg ikke klart å fortelle om det, og i et par av tilfellene har jeg skjønt at gutten ikke kom til å forstå det. Det er veldig vanskelig, for jeg vil være åpen og at de skal forstå meg, men samtidig er det jo ganske privat og noe jeg ikke vil dele med en fremmed. 

Kan det være en idé å åpne forsiktig med at du kan være veldig sjenert? Prøve å snakke litt om hva du syns er vanskelig i en datingsituasjon og se litt ann om daten er imøtekommende? For meg blir det nemlig fort kroken på døra når jeg ikke klarer å snakke med han. 

Ellers tenker jeg jo at det kan være veldig mye enklere å date en man kjenner litt fra før. Jobber nå litt med å utvide nettverket og ikke bare treffe menn via nettet.

Anonymkode: 4148d...b20