Hvordan reagerer du på avvisning?

[AnonymBruker]

Hvordan reagerer du etter avvisning fra en du har datet i en-tre måneder? Dere liker hverandre, har kanskje hatt sex, finner på flere aktiviteter sammen, og plutselig slipper han/hun bomben om at de ikke vil gå videre i forholdet? 

Er du en som rister det av deg og går videre med en gang? Eller isolerer du deg, legger skylden på deg selv og blir selvdestruktiv? Blir du lei deg først og gråter, men så går det over etter en tid? Eller andre reaksjoner? 

Er nysgjerrig på ulike reaksjoner  

Anonymkode: 98545...00d

[Ardenus]

Spørs vel hvor glad man var i personen allerede og hvor bra avvisningen var og grunnen, ble alt gjort på en ordentlig måte og man ikke hadde veldig mye følelser for personen så tror jeg man kan gå videre rimelig lett, derimot er det omvendt så hadde jeg nok blitt lei/trist.

[Gjest Lykke_]

Nå må jeg jo først starte med å si at jeg sliter med selvtilliten, flere år med mobbing har satt spor og jeg går i terapi. Hvis jeg blir avvist av en jeg har brukt tre måneder på, hatt sex med og virkerlig har involvert meg med, da tar jeg det veldig dårlig. Jeg kan bli nedtrykt en periode, føle meg lite attraktiv og slite med søvn og matlyst. Tenker fort negative tanker om meg selv og at jeg ikke er bra nok.

[AnonymBruker]

Det er helt ærlig lenge siden jeg opplevde dette. En del av det er nok at da jeg var 18-19 var jeg kanskje sjenert, så jeg ble lettere brukt for sex - jeg var rett og slett ikke så veldig morsom og interessant å tilbringe tid med, og hadde ikke så mye å spille på utover utseendet. Jeg hadde nok heller ikke utviklet en god smak i menn, det var mer tilfeldig. Jeg var ikke så god på å lese an kjemien mellom oss.

Hektet meg på en fyr som gikk av og på i flere år. Klarte endelig å ta steget og kutte kontakten da jeg forsto han ikke var forelsket i meg, som jeg var i ham. Gråt og var lei meg i ca. tre måneder. 

Nå som voksen (26) opplever jeg det ikke så ofte - jeg kan ofte lese av om det er en gjensidig kjemi. Dessuten kan jeg filtrere ganske greit mellom hvilke menn som er interessert i, og i stand til å ha, ordentlige forhold. Er ikke så ofte jeg treffer dem riktignok, og har som resultat ikke mye sex heller..

Anonymkode: dedc0...0af

[AnonymBruker]

Pleide isolere meg helt og bli veldig selvdestruktiv over lang tid og aldri snakke med personen igjen. Etterhvert og med tid har jeg sett at de samme mennene som avviste meg gjør det samme med alle. Ingen er god nok noen gang og de bare bruker folk og kaster bort tiden deres. Så nå blir jeg heller sint og biter fra meg før jeg blir såret men ser tegninga, hvis jeg gidder treffe noen overhodet. Det er alltid det samme pisset uansett. 

Anonymkode: 1b8a5...1f5

[Gjest Perfem2]

.

Endret 27. januar 2017 av XXVIII

[AnonymBruker]

Jeg blir lei meg og lurer på hva som er galt med meg. Jeg har selvbebreidelse mer eller mindre som defaultmode... Det er veldig sjelden jeg treffer noen jeg liker som det virker som at liker meg tilbake, så jeg har nok tendens til å legge for mye i det fra starten fordi jeg så gjerne vil at det skal vare.

Anonymkode: 79618...ae5

[Gjest Lykke_]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt ærlig lenge siden jeg opplevde dette. En del av det er nok at da jeg var 18-19 var jeg kanskje sjenert, så jeg ble lettere brukt for sex - jeg var rett og slett ikke så veldig morsom og interessant å tilbringe tid med, og hadde ikke så mye å spille på utover utseendet. Jeg hadde nok heller ikke utviklet en god smak i menn, det var mer tilfeldig. Jeg var ikke så god på å lese an kjemien mellom oss.

Hektet meg på en fyr som gikk av og på i flere år. Klarte endelig å ta steget og kutte kontakten da jeg forsto han ikke var forelsket i meg, som jeg var i ham. Gråt og var lei meg i ca. tre måneder. 

Nå som voksen (26) opplever jeg det ikke så ofte - jeg kan ofte lese av om det er en gjensidig kjemi. Dessuten kan jeg filtrere ganske greit mellom hvilke menn som er interessert i, og i stand til å ha, ordentlige forhold. Er ikke så ofte jeg treffer dem riktignok, og har som resultat ikke mye sex heller..

Anonymkode: dedc0...0af

Akkurat samme erfaring som deg. Er ikke mye sex her i gården lenger heller.  Men jeg syntes for all del det er bedre å ikke ha sex i det hele tatt enn å ha sex med en som bare bruker meg. 

[AnonymBruker]

Jeg ble mye avvist og mobbet/fryst ut under oppveksten og har nok dessverre tatt med meg reaksjonene etter dette inn i voksenllivet.  Jeg føler meg dum for at jeg trodde på meg selv og føler meg enormt stygg og uattraktiv. Jeg har vært gjennom noen stygge tilfeller med avvisning/utnytting og da jeg var tenåring (etter å ha blitt avvist av "kjæreste" og av "venner") gikk jeg nesten ikke ut andre steder enn på skolen og i skogen på nesten to år. Jeg ble folkesky og ønsket ikke sosial kontakt overhode.

Sånn har jeg det lengre ikke i dag, men sliter fremdeles mye med selvfølelse etter avvisning. Nå er det 5 år siden sist jeg ble avvist etter å ha gjort et fremstøt ovenfor en mann jeg var interessert og det tok meg ca. 2 år å komme over. Tror ikke jeg kommer til å ta initiativ ovenfor menn igjen.

Anonymkode: 953e1...bd7

[AnonymBruker]

Etter tre måned, og uten sex går det helt bra.

Anonymkode: 0fa26...68d

[AnonymBruker]

Aldri tatt til tårene, men blitt skuffet over at de snur på flisa så (tilsynslatende) fort, og har nok helt klart en tendens til å gruble over hva som er galt med meg, når vi har hatt det så fint. Det hjelper å slette de fra alle SoMe-kanaler, og jeg tar aldri kontakt i ettertid. Bruker noen dager for meg selv, men er kjapt ute og møter nye. Jeg kan ikke bebreide meg selv, for at motparten ikke så det samme i meg, da er det bedre å møte noen nye, som kanskje gjør det.

 

Merker at disse opplevelsene har endret meg, klarer sjelden å føle noe særlig for folk, før de viser interesse på alle plan over tid (dvs, møte hverandres venner, ha gjevnlig kontakt på tlf, ses ofte, vise at man er interessert i hverandres liv, ta initiativ til felles opplevelser). Dette kan ta måneder. Er nok mye mer bakpå nå, generelt. Før drømte jeg meg vekk, nå lever jeg mer i nuet.

Anonymkode: 78b32...cb0

[AnonymBruker]

Har brent meg veldig på dette før, og fremdeles er jeg nok litt avhengig av å høre "hvorfor". Hvis jeg får et ordentlig fint svar er det lettere å gå videre. Og jeg er nå veldig streng med meg selv på å kutte kontakt. Sosiale medier legger jeg ikke dater til på, med mindre det begynner å bli veldig seriøst. Da går det mye fortere over. Man må rett og slett ikke dvele ved de. 

Faktisk så har så og si alle gangene jeg har blitt avvist handlet lite om meg, men mer om at de er på et annet sted i livet og vil andre ting. Og hvis det har handlet om meg så har jeg prøvd å tenke at jeg må jo ha en fyr som er like interessert tilbake. Det er lettere sagt enn gjort, men det er jo veldig sant.

Anonymkode: 1e1aa...12c

[QueenOfTheSidewalk]

Blir lei meg, holder meg for meg selv en stund, så drar jeg ut med venner, sender en fyllemelding, angrer dagen etterpå, går i skammekroken, fortsetter å være lei meg, går ut igjen, sender ikke fyllemelding og etter det går det bedre. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Faktisk så har så og si alle gangene jeg har blitt avvist handlet lite om meg, men mer om at de er på et annet sted i livet og vil andre ting. 

Anonymkode: 1e1aa...12c

Dette er jo standardsvaret alle gir nettopp fordi de ikke vil såre. Hadde de blitt forelsket i deg, så hadde de vært på det "riktige" stedet i livet. Timing, andre forpliktelser og "det er ikke deg, det er meg" er alle svar man gir når man ikke vil gi svaret. De fleste strekker seg om de virkelig vil ha noen. 

Det er selvsagt vanskelig å få et ærlig svar på dette. Jeg tror det avhenger av to ting; a) at du har ventet lenge nok med å spørre til at de er overbevist om at dette ikke er et forsøk på å vinne dem tilbake, og b) at du klarer å overbevise dem om at du er tøff nok til at de kan være brutalt ærlige (f.eks. ved å slenge ut noen ubehagelige sannheter). 

Men disse spm. burde være forbeholdt menn som virkelig har vist interesse og tilbragt tid med deg, men så snudd. Å be om en årsak fra noen man har vært på to dater med har lite for seg. 

Anonymkode: dedc0...0af

[AnonymBruker]

Kan jo svare for meg selv også. For ett år siden holdt jeg på med en fyr i to måneder. Vi møttes ikke så ofte (annen hver uke) og hadde bare hatt sex en gang, men jeg begynte å få troen på at vi ville det samme og at det kunne bli et forhold etter hvert. Plutselig en dag spurte han hva jeg la i at vi møttes og jeg skjønte fort at han og jeg hadde ulike forventninger. 

Jeg reagerte vel først med å bli lei meg, skuffet og følte meg "utlevert". Jeg hadde fysisk vondt i kroppen, en blanding av tomhet og en klump i magen i en ukes tid. Deretter avok den fysiske vemmelsen, men tristheten forble i ca. tre uker før jeg følte at jeg kom over avvisningen. Jeg motarbeidet all form for selvkritiske tanker da jeg innerst inne vet at det ikke nødvendigvis betyr at jeg ikke er bra nok, men heller at han følte det manglet noe for å inngå et forhold. Jeg fikk selvskadingsimpulser, men klarte heldigvis å motstå.

Alt i alt følte jeg at dette var en grei nok reaksjon på en avvisning av en mann jeg likte svært godt. 

Anonymkode: 98545...00d

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jo standardsvaret alle gir nettopp fordi de ikke vil såre. Hadde de blitt forelsket i deg, så hadde de vært på det "riktige" stedet i livet. Timing, andre forpliktelser og "det er ikke deg, det er meg" er alle svar man gir når man ikke vil gi svaret. De fleste strekker seg om de virkelig vil ha noen. 

Det er selvsagt vanskelig å få et ærlig svar på dette. Jeg tror det avhenger av to ting; a) at du har ventet lenge nok med å spørre til at de er overbevist om at dette ikke er et forsøk på å vinne dem tilbake, og b) at du klarer å overbevise dem om at du er tøff nok til at de kan være brutalt ærlige (f.eks. ved å slenge ut noen ubehagelige sannheter). 

Men disse spm. burde være forbeholdt menn som virkelig har vist interesse og tilbragt tid med deg, men så snudd. Å be om en årsak fra noen man har vært på to dater med har lite for seg. 

Anonymkode: dedc0...0af

Jeg er ikke helt enig i dette. F. eks er det en god del som dater for raskt etter et brudd. Man innser ikke helt at man trenger mer tid på å komme seg videre. Av de jeg har datet som har gitt meg dette har det handlet om at vi faktisk ikke kunne fått et fohold til å fungere pga omstendighetene. Han ene fikk et jobbtilbud i utlandet, en annen merket at han ikke var over eksen enda han hadde trodd det. For meg er det en moden handling å da trekke seg ut av relasjonen. 

Videre har jeg selv møtt fyrer når timingen har vært helt feil for meg. Jeg prioriterte å fullføre masteren min og vente med å date en fyr som var interessert. Han gikk i mellomtiden inn i et forhold, men jeg fikk i alle fall toppkarakter på masteren. En annen møtte jeg rett før jeg skulle reise i 6 mnd. Jeg orket ikke å ha kontakt med han under de mnd fordi jeg ville bare leve livet og ikke bruke tid på å chatte med en hjemme. Det ble aldri noe mer der heller.

Anonymkode: 1e1aa...12c

[fulladet]

Etter flere måneder er jeg enten enig i avvisningen og takker for det som har vært, eller jeg har blitt glad i ham, gledet meg til mer og synes det er vondt. Da kan jeg nok være veldig pågående fordi jeg ønsker den gode siste praten om jeg ikke får det. Får jeg det er det helt greit, men jeg kan jo sørge en stund i stillhet etterpå likevel.

[Blablab]

Det kommer an på om jeg har fått følelser for ham. Har jeg det kan jeg bli skikkelig lei meg og gråte, men blir ikke selvdestruktiv. Veldig trist at han ikke tenkte det samme som meg, men det er ikke noe jeg kan ta skylden for.

Jeg bruker lang tid på å utvikle følelser, så egentlig sjeldent det skjer etter noen måneder. Men noen måneder er jo en stund, så jeg har et håp om at det kan bli noe ut av det. Så som oftest sitter jeg igjen med en slags tristhet for det jeg går glipp av / hadde sett for meg. Men det går heldigvis fort over  

[AnonymBruker]

Takler det overhode ikke. Føler sinne og sorg. Hjelper ikke at jeg er en dvask kvinne på 39 heller, tenker at han hatet utseende mitt. 

Anonymkode: ee3c5...9fa

[AnonymBruker]

Det har nok mye sammenheng med opplevelser i oppveksten vil jeg tro, hvordan man takler det. Jeg takler det ikke. Jeg har dessverre dratt med meg all dritten jeg gikk gjennom som barn videre til mitt voksne liv, så for meg er en avvisning noe av det verste som kan skje meg. Jeg har tidligere reagert med å bli ekstremt selvdestruktiv og har faktisk gått så langt som å skade meg selv etter å ha blitt avvist. Jeg føler meg dum og stygg og alt det der. Blir også sykelig sjalu på en eventuell ny partner til personen som avviste meg og kan bruke månedsvis på å velte meg rundt i negative tanker. Nå går jeg til psykolog. Og har ikke datet på lenge. 

Anonymkode: 24482...cd6