Mamma er deprimert

[AnonymBruker]

Jeg føler meg fortvilet og litt rådvill. For noen år siden var mamma i en dyp depresjon og nå har hun fått tilbakefall. Jeg har midlertidig flyttet hjem igjen og det er først nå jeg merker hvor dårlig hun er. Hun har kanskje fått i seg 1000 kcal de siste tre dagene jeg har vært her. I dag har hun ikke spist noen ting. Jeg forelår energidrikker fra apoteket så hun får i seg noe næring, men hun nekter fordi hun bare brekker seg av kvalme.  I tillegg til depresjonen så drikker hun en del alkohol. Hun går rundt og brekker seg av angst, ligger på sofaen hele dagen og jeg kan plutselig høre henne gråte stille så ingen skal høre henne 

Jeg blir så lei meg av å se hvordan hun har det. På en måte vil jeg bare komme meg vekk herfra fordi det er vondt å se henne ha det slik når jeg ikke får gjort noe med situasjonen. På en annen side kan jeg bli her og gjøre det lettere for henne ved å ta meg litt av husarbeid og matlaging. Samtidig har jeg det ikke så greit selv for tiden så jeg har lett for å bli aggressiv og utålmodig mot henne, det er bare noe ved henne som utløser en slags irritasjon. Hun er så "redd" for meg og skvetter til når jeg kommer inn i stua som om jeg er en morder. Veldig slitsomt å gå på tærne hele dagen for ikke å lage dårlig stemning. 

Spørsmålet er om jeg skal ta mer hensyn til henne ifht matlaging, husarbeid og psykisk støtte, eller om jeg skal trekke meg stille tilbake til hun kommer seg litt ovenpå. Jeg føler meg så maktesløs i møte med depresjonen hennes 

 

Anonymkode: 3795d...3cb

[Diamant]

Uffda, du kan da ikke påta deg ansvaret for dette alene. Hun trenger profesjonell hjelp.

[Gjest Jessica]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg fortvilet og litt rådvill. For noen år siden var mamma i en dyp depresjon og nå har hun fått tilbakefall. Jeg har midlertidig flyttet hjem igjen og det er først nå jeg merker hvor dårlig hun er. Hun har kanskje fått i seg 1000 kcal de siste tre dagene jeg har vært her. I dag har hun ikke spist noen ting. Jeg forelår energidrikker fra apoteket så hun får i seg noe næring, men hun nekter fordi hun bare brekker seg av kvalme.  I tillegg til depresjonen så drikker hun en del alkohol. Hun går rundt og brekker seg av angst, ligger på sofaen hele dagen og jeg kan plutselig høre henne gråte stille så ingen skal høre henne 

Jeg blir så lei meg av å se hvordan hun har det. På en måte vil jeg bare komme meg vekk herfra fordi det er vondt å se henne ha det slik når jeg ikke får gjort noe med situasjonen. På en annen side kan jeg bli her og gjøre det lettere for henne ved å ta meg litt av husarbeid og matlaging. Samtidig har jeg det ikke så greit selv for tiden så jeg har lett for å bli aggressiv og utålmodig mot henne, det er bare noe ved henne som utløser en slags irritasjon. Hun er så "redd" for meg og skvetter til når jeg kommer inn i stua som om jeg er en morder. Veldig slitsomt å gå på tærne hele dagen for ikke å lage dårlig stemning. 

Spørsmålet er om jeg skal ta mer hensyn til henne ifht matlaging, husarbeid og psykisk støtte, eller om jeg skal trekke meg stille tilbake til hun kommer seg litt ovenpå. Jeg føler meg så maktesløs i møte med depresjonen hennes 

 

Anonymkode: 3795d...3cb

Så leit å lese om situasjonen din. Jeg kan bare tenke meg hvor ille du har det 💙

Har du andre voksne familiemedlemmer du kan få støtte av? Noen som kan hjelpe henne med å søke profesjonell hjelp? Det trenger hun absolutt 

[AnonymBruker]

Reis hjem. Det er ikkee godt for henne å skvette til når du kommer, og å måtte dempe gråten av frykt for at du skal høre. Du kan ikke hjelpe henne uansett, så reis hjem, både for hennes del og for din egen. Så kan du heller skrive brev/ringe år du har komme litt på avstand. Et håndskrevet brev vil hun nok sette pris på.

Anonymkode: 38044...d2f

[AnonymBruker]

Ta henne med til lege, krev at hun får psykolog, se til at hun går. Og nevn det med mat og alkohol. Blir hun underernært eller uttørket må hun på sykehus.

Anonymkode: e9004...958

[AnonymBruker]

Du får ikke hjulpet henne dersom du blir verre av å bo der.

Jeg ville ha satt meg ned og snakket med henne, sagt at du er glad i henne og vil hjelpe henne. Selv om du kanskje flytter ut, så kan du komme innom og hjelpe til med husarbeid, kjøre til fastlege/behandler osv. (Dette er viktig - at hun får hjelp av profesjonelle!) 

Så snakk med henne, få hjelp fra flere familiemedlemmer slik at dere kan hjelpe henne å få behandling, og flytt ut dersom du merker at du trenger det og at det er best for deg ❤️

 

 

Anonymkode: 0d6cd...e62

[AnonymBruker]

Ser at dere mener det er best å dra hjem, men hva gjør jeg med lillebroren min som er 15 år og bor her alene med henne? Skal jeg ta med han og? Det er jo ikke bra for han å bo her heller da. Han blir urolig når han ser mamma ligge på sofaen hele dagen, og han merker jo at hun er annerledes - spesielt når hun i tillegg drikker alkohol. 

Jeg kjenner at jeg er så utrolig lei akkurat nå. Ja, det er kanskje fælt å si det når noen er deprimert, men det er bare den maktesløsheten som tar all energien min. Jeg slites mellom ønsket om å være støttende og å ta avstand. Moren min var deprimert store deler av ungdomstiden min og jeg kjenner at minner og gamle følelser blusser opp igjen når vi er sammen nå. 

Anonymkode: 3795d...3cb

[AnonymBruker]

Er det ingen andre voksne i familien du kan spørre om råd eller få hjelp hos? Det er ikke forsvarlig at lillebroren din bor der alene, nei.

Anonymkode: 0d6cd...e62

[AnonymBruker]

Be henne gå til lege. Nekter hun ringer du fastlege eller legevakt for å høre om de kan ta en tvungen legeundersøkelse på henne. Syns hun bør legges inn for å komme seg på beina litt. 

Anonymkode: 7cd73...b3a

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser at dere mener det er best å dra hjem, men hva gjør jeg med lillebroren min som er 15 år og bor her alene med henne? Skal jeg ta med han og? Det er jo ikke bra for han å bo her heller da. Han blir urolig når han ser mamma ligge på sofaen hele dagen, og han merker jo at hun er annerledes - spesielt når hun i tillegg drikker alkohol. 

Jeg kjenner at jeg er så utrolig lei akkurat nå. Ja, det er kanskje fælt å si det når noen er deprimert, men det er bare den maktesløsheten som tar all energien min. Jeg slites mellom ønsket om å være støttende og å ta avstand. Moren min var deprimert store deler av ungdomstiden min og jeg kjenner at minner og gamle følelser blusser opp igjen når vi er sammen nå. 

Anonymkode: 3795d...3cb

Du melder fra til barnevernet, eller tar ham med deg. Han skal i hvert fall ikke være hjemme med deres forfyllede mor.

Anonymkode: 38044...d2f

[AnonymBruker]

Skulle tro det var jeg som skrev dette, kjenner meg SÅ godt igjen. Hun nekter sikkert på at hun har et problem selv også? Mamma er alkoholiker og er deprimert hun også. Jeg får ikke til å føle empati, jeg blir bare så sur når jeg vet at hun har drukket. Hun spiser heller ikke mye, tynn som bare det.. Har prøvd å tatt kontakt med legen men fyfaen det skal MYE til for å tvangsinnlegge noen!! De må ville det selv. Tror ikke du kan gjøre noe dessverre.. Men ville tatt en skikkelig alvorsprat med henne, evt noen i nær familie. Ikke la broren din være der å se henne slik. Men jeg ville heller ikke dratt fra henne å la henne være der alene. Depresjon er ikke til å tulle med.

Anonymkode: 61585...566

[AnonymBruker]

Ta henne med til lege som henviser til psykolog man trenger ikke å bli lagt inn for å få hjelp. Har du mulighet til å hjelpe syns jeg det er flott. 

Anonymkode: 6ce32...d3a

[AnonymBruker]

Send en bekymringsmelding til legen hennes

Anonymkode: fe570...d85

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser at dere mener det er best å dra hjem, men hva gjør jeg med lillebroren min som er 15 år og bor her alene med henne? Skal jeg ta med han og? Det er jo ikke bra for han å bo her heller da. Han blir urolig når han ser mamma ligge på sofaen hele dagen, og han merker jo at hun er annerledes - spesielt når hun i tillegg drikker alkohol. 

Jeg kjenner at jeg er så utrolig lei akkurat nå. Ja, det er kanskje fælt å si det når noen er deprimert, men det er bare den maktesløsheten som tar all energien min. Jeg slites mellom ønsket om å være støttende og å ta avstand. Moren min var deprimert store deler av ungdomstiden min og jeg kjenner at minner og gamle følelser blusser opp igjen når vi er sammen nå. 

Anonymkode: 3795d...3cb

Da er det desto viktigere å få koblet inn lege og ytterligere hjelp. Hun risikerer faktisk å få barnevernet på døra om ikke ting bedrer seg. Du kan evt gå til familielegen og ta opp problemet først, slik at det kan legges en plan. Det beste ville vært at hun innser at hun trenger hjelp.

Og det er ingen skam å være deprimert, og hva det enn er som er årsaken til dette, så trenger hun noen å snakke med. Helst professjonell psykolog.  Hvis legen finner hennes situasjon alvorlig nok kan hun innlegges.

Anonymkode: e9004...958

[AnonymBruker]

Men jeg vil og si at ansvaret for din mor skal ikke ligge på deg og din bror. Dere er begge nødt til å innse at det finnes en grense for hvor langt barn skal trå til. Og snakk med din bror, kanskje han har tanker om hva han vil. I ytterste tilfelle, om du har mulighet til det, kan han bo hos deg? Eller er det mulig for han å flytte på hybel? I såfall kan dere få hjelp av nav/barnevern.

Anonymkode: e9004...958

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser at dere mener det er best å dra hjem, men hva gjør jeg med lillebroren min som er 15 år og bor her alene med henne? Skal jeg ta med han og?

Anonymkode: 3795d...3cb

Jeg ville tatt han med meg hvis jeg hadde mulighet til det. 

Anonymkode: 3a34a...2fb

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser at dere mener det er best å dra hjem, men hva gjør jeg med lillebroren min som er 15 år og bor her alene med henne? Skal jeg ta med han og? Det er jo ikke bra for han å bo her heller da. Han blir urolig når han ser mamma ligge på sofaen hele dagen, og han merker jo at hun er annerledes - spesielt når hun i tillegg drikker alkohol. 

Jeg kjenner at jeg er så utrolig lei akkurat nå. Ja, det er kanskje fælt å si det når noen er deprimert, men det er bare den maktesløsheten som tar all energien min. Jeg slites mellom ønsket om å være støttende og å ta avstand. Moren min var deprimert store deler av ungdomstiden min og jeg kjenner at minner og gamle følelser blusser opp igjen når vi er sammen nå. 

Anonymkode: 3795d...3cb

Hva med faren deres da? Kan ikke han ta ansvaret for lillebroren din til moren deres blir bedre?

Anonymkode: 72db0...42a

[aiba]

Søker hun hjelp?