Økonomiske konsekvenser ved å avbryte en doktorgrad?

[AnonymBruker]

Hei! Har prøvd å google litt, men finner ikke noe info. Jeg begynte på en doktorgrad for ca 6 mnd siden, og hittil har alt vært et konstant ork. Har ikke sett familien min på 6mnd (som bare bor 30 min unna!) og humøret er så skiftende at jeg blir gal. Har også store konsentrasjonvansker som jeg føler har eskalert ila denne perioden. Tankene har nå begynt å vandre mot å avbryte doktograden, men det jeg lurer på er det økonomiske. Er det noen av dere der ute som har avbrutt doktorgraden og har måtte betale tilbake en del/all lønnen dere har mottatt?

Anonymkode: d5482...779

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har ikke svar på spørsmålet ditt,men tenker å ta en doktorgrad snart. Jeg lurer på om du kan svare meg på hvorfor det er tidspress? 

Anonymkode: 3e26f...2eb

[AnonymBruker]

Er det stresset som tar deg? Prøvd å snakke med noen eller gjøre andre tiltak for å bedre situasjonen? Lånet du har fått for denne graden blir ikke omgjort til stipend, du må betale tilbake hele beløpet. Det er vel "det eneste". 

Anonymkode: 6ad98...9e7

[studinnen]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er det stresset som tar deg? Prøvd å snakke med noen eller gjøre andre tiltak for å bedre situasjonen? Lånet du har fått for denne graden blir ikke omgjort til stipend, du må betale tilbake hele beløpet. Det er vel "det eneste". 

Anonymkode: 6ad98...9e7

TS her.

Det er ikke lån som gjennom lånekassen. Staten gir prosjektpenger til bedriften/universitetet som de bruker til å lønne meg. Derfor jeg blir usikker om jeg må betale tilbake eller om det blir som ved en annen jobb hvis jeg slutter (at lønn er lønn).

Ja, stress og noe jeg er ganske sikker på er en depresjon som har "blomstret opp igjen" som følge av utilstrekkelighet... Aner ikke hvem jeg kan snakke med....

[AnonymBruker]

1 minutt siden, studinnen skrev:

TS her.

Det er ikke lån som gjennom lånekassen. Staten gir prosjektpenger til bedriften/universitetet som de bruker til å lønne meg. Derfor jeg blir usikker om jeg må betale tilbake eller om det blir som ved en annen jobb hvis jeg slutter (at lønn er lønn).

Ja, stress og noe jeg er ganske sikker på er en depresjon som har "blomstret opp igjen" som følge av utilstrekkelighet... Aner ikke hvem jeg kan snakke med....

Ta kontakt med uni og hør.

Og prat med rådgiver eller psykolog. 

Anonymkode: 6ad98...9e7

[AnonymBruker]

6 timer siden, studinnen skrev:

TS her.

Det er ikke lån som gjennom lånekassen. Staten gir prosjektpenger til bedriften/universitetet som de bruker til å lønne meg. Derfor jeg blir usikker om jeg må betale tilbake eller om det blir som ved en annen jobb hvis jeg slutter (at lønn er lønn).

Ja, stress og noe jeg er ganske sikker på er en depresjon som har "blomstret opp igjen" som følge av utilstrekkelighet... Aner ikke hvem jeg kan snakke med....

Foreslår at du ber om hjelp, både psykisk og hos veiledere, før du slutter!

Jeg er stipendiat. Jeg kjenner flere som har sluttet, og såvidt jeg vet har det ikke hatt noen økonomiske konsekvenser, det er som å slutte i enhver annen jobb. Det er selvsagt ikke veldig populært, men det er bedre at du slutter nå enn om to år... Hvis du nå skal slutte uansett, selvsagt. Det sies at 1/3 aldri fullfører (uten at jeg har sett statistikken selv), så det er langt fra uvanlig.

Anonymkode: 885e7...7e1

[Ginny]

Stipendiat her og, du kan avslutte på lik linje med en vanlig jobb. Dette står i kontrakten din, mtp oppsigelsestid og lignende. Så vidt meg bekjent må man ikke betale noe tilbake. Populært er det ikke, forståelig nok, men du har all rett til å slutte hvis du vil. Jeg ville gjort det så fort som mulig hvis jeg var sikker på å at det ikke var rett valg, i håp om at de resterende midlene kunne brukes videre for gruppa.

Men før du slutter ville jeg tatt en prat med veilederen din, og/eller HR på instituttet/fakultetet. Overgangen til livet som stipendiat kan være brutal, hvertfall hvis man ikke fortsetter på samme sted/oppgave som masteren. Det skal ikke være så stressende at man ikke ser familien sin på et halvt år når de bor i nærheten. Hvordan ser arbeidsplanen din ut, kan du snakke med veileder om forventninger og arbeidsmengde? Alternativt kan (og bør) du snakke med legen din om du føler en depresjon er i gjære!

[studinnen]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Foreslår at du ber om hjelp, både psykisk og hos veiledere, før du slutter!

Jeg er stipendiat. Jeg kjenner flere som har sluttet, og såvidt jeg vet har det ikke hatt noen økonomiske konsekvenser, det er som å slutte i enhver annen jobb. Det er selvsagt ikke veldig populært, men det er bedre at du slutter nå enn om to år... Hvis du nå skal slutte uansett, selvsagt. Det sies at 1/3 aldri fullfører (uten at jeg har sett statistikken selv), så det er langt fra uvanlig.

Anonymkode: 885e7...7e1

 

3 timer siden, Ginny skrev:

Stipendiat her og, du kan avslutte på lik linje med en vanlig jobb. Dette står i kontrakten din, mtp oppsigelsestid og lignende. Så vidt meg bekjent må man ikke betale noe tilbake. Populært er det ikke, forståelig nok, men du har all rett til å slutte hvis du vil. Jeg ville gjort det så fort som mulig hvis jeg var sikker på å at det ikke var rett valg, i håp om at de resterende midlene kunne brukes videre for gruppa.

Men før du slutter ville jeg tatt en prat med veilederen din, og/eller HR på instituttet/fakultetet. Overgangen til livet som stipendiat kan være brutal, hvertfall hvis man ikke fortsetter på samme sted/oppgave som masteren. Det skal ikke være så stressende at man ikke ser familien sin på et halvt år når de bor i nærheten. Hvordan ser arbeidsplanen din ut, kan du snakke med veileder om forventninger og arbeidsmengde? Alternativt kan (og bør) du snakke med legen din om du føler en depresjon er i gjære!

 

Takk for svar!

Noe av det som har gjort det ekstra vanskelig er nettop det at jeg tar doktorgrad i noe langt vekke fra mastergraden min. Har grunnfagene, men thats it. Så bruker mye energi på å lære meg dette pluss det nye jeg skal ha i phden.

Ja, jeg tror jeg må ta et møte med HR i første omgang og høre hvilke rettigheter jeg har og om det kanskje finnes noen tilbud som kan hjelpe meg. Føler meg allerede utbrendt, og jeg synes ikke en doktorgrad er verdt 3 år med dempet livskvalitet. 

[Ginny]

6 minutter siden, studinnen skrev:

 

 

Takk for svar!

Noe av det som har gjort det ekstra vanskelig er nettop det at jeg tar doktorgrad i noe langt vekke fra mastergraden min. Har grunnfagene, men thats it. Så bruker mye energi på å lære meg dette pluss det nye jeg skal ha i phden.

Ja, jeg tror jeg må ta et møte med HR i første omgang og høre hvilke rettigheter jeg har og om det kanskje finnes noen tilbud som kan hjelpe meg. Føler meg allerede utbrendt, og jeg synes ikke en doktorgrad er verdt 3 år med dempet livskvalitet. 

Hvis det er noen trøst så er du ikke alene om akkurat det! Jeg er på et annet  fakultet og jobber med ting jeg ikke egentlig var kvalifisert for. Fikk jobben fordi jeg hadde en særdeles god grunnutdanning i feltet og kunne ta med meg kompetanse som ikke fantes på instituttet fra før. Det gjør at jeg har brukt veldig, veldig mye tid på å lære meg ting som andre kan, i tillegg til å skulle være den eneste som jobber med mitt fagfelt.. De første to månedene var grusomme! De neste tre-fire var mindre grusomme, men fremdeles skikkelig harde, fordi jeg måtte bruke så utrolig mye energi og tid på å lære meg ting som var forventet at jeg kunne, i tillegg til fag og alt det nye jeg trengte, og å prøve å få resultater på arbeidet...

Men! det løsna rundt 7 måneder etter oppstart! ting begynte å gå bedre, jeg begynte å få mer kontroll på det jeg ikke kunne, og alt ble generelt bedre. Ikke minst fordi jeg snakket med veilederen min om dette, og fikk ut litt frustrasjon. Det er ikke uvanlig at arbeid med phd er ganske hardt, selv de som fortsatte med samme tema som masteten synes det er ganske hardt, så for oss so, gjør helt nye ting er det selvfølgelig kjempehardt...

 

[studinnen]

22 minutter siden, Ginny skrev:

Hvis det er noen trøst så er du ikke alene om akkurat det! Jeg er på et annet  fakultet og jobber med ting jeg ikke egentlig var kvalifisert for. Fikk jobben fordi jeg hadde en særdeles god grunnutdanning i feltet og kunne ta med meg kompetanse som ikke fantes på instituttet fra før. Det gjør at jeg har brukt veldig, veldig mye tid på å lære meg ting som andre kan, i tillegg til å skulle være den eneste som jobber med mitt fagfelt.. De første to månedene var grusomme! De neste tre-fire var mindre grusomme, men fremdeles skikkelig harde, fordi jeg måtte bruke så utrolig mye energi og tid på å lære meg ting som var forventet at jeg kunne, i tillegg til fag og alt det nye jeg trengte, og å prøve å få resultater på arbeidet...

Men! det løsna rundt 7 måneder etter oppstart! ting begynte å gå bedre, jeg begynte å få mer kontroll på det jeg ikke kunne, og alt ble generelt bedre. Ikke minst fordi jeg snakket med veilederen min om dette, og fikk ut litt frustrasjon. Det er ikke uvanlig at arbeid med phd er ganske hardt, selv de som fortsatte med samme tema som masteten synes det er ganske hardt, så for oss so, gjør helt nye ting er det selvfølgelig kjempehardt...

 

Takk,  det hjelper å høre om andres erfaringer også. Har tenkt på å holde ut et par-tre mnd til siden jeg da har hatt mer tid til å jobbe bare med oppgaven og ikke med fag og dermed kanskje fått et bedre innblikk i hvordan resten av tiden blir. Jeg håper jo selvfølgelig at det blir bedre - har jo et ønske om å klare det - men ikke på hvilken som helst bekostning.

[AnonymBruker]

9 timer siden, studinnen skrev:

 

 

Takk for svar!

Noe av det som har gjort det ekstra vanskelig er nettop det at jeg tar doktorgrad i noe langt vekke fra mastergraden min. Har grunnfagene, men thats it. Så bruker mye energi på å lære meg dette pluss det nye jeg skal ha i phden.

Ja, jeg tror jeg må ta et møte med HR i første omgang og høre hvilke rettigheter jeg har og om det kanskje finnes noen tilbud som kan hjelpe meg. Føler meg allerede utbrendt, og jeg synes ikke en doktorgrad er verdt 3 år med dempet livskvalitet. 

Det gjorde jeg også - jeg måtte starte på scratch, og jeg overdriver virkelig ikke når jeg sier det! Men det har gått fint etter en noe bratt læringskurve i starten, og jeg har hele tiden tatt det som en vanlig jobb, 8-16, bortsett fra rett rundt eksamen. Jeg er ansatt på det medisinske fakultet. 

 

Anbefaler virkelig - igjen - at du tar opp dette med veilederne dine + HR. Det skal ikke være slik du beskriver. Er veilederne en del av problemet? Kan bytte av veileder være aktuelt? En professor her hvor jeh jobber sier at de fleste som avbryter doktorgradsløpet gjør det pga dårlig veiledning.

 

Jeg er enig i at en doktorgrad ikke er verdt tre år med ødelagt livskvalitet - da er sannsynligheten stor for at du ikke vil klare å fullføre. Men hør om det er noe som kan gjøres for å tilrettelegge løpet for deg først? 

Anonymkode: 885e7...7e1

[AnonymBruker]

Det innlegget ble ikke helt klart 😜 - jeg tar altså også doktorgrad i noe som ikke dekkes av grunnutdanningen min i det hele tatt. Måtte starte på scratch med teori og metoder.

Anonymkode: 885e7...7e1

[studinnen]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det gjorde jeg også - jeg måtte starte på scratch, og jeg overdriver virkelig ikke når jeg sier det! Men det har gått fint etter en noe bratt læringskurve i starten, og jeg har hele tiden tatt det som en vanlig jobb, 8-16, bortsett fra rett rundt eksamen. Jeg er ansatt på det medisinske fakultet. 

 

Anbefaler virkelig - igjen - at du tar opp dette med veilederne dine + HR. Det skal ikke være slik du beskriver. Er veilederne en del av problemet? Kan bytte av veileder være aktuelt? En professor her hvor jeh jobber sier at de fleste som avbryter doktorgradsløpet gjør det pga dårlig veiledning.

 

Jeg er enig i at en doktorgrad ikke er verdt tre år med ødelagt livskvalitet - da er sannsynligheten stor for at du ikke vil klare å fullføre. Men hør om det er noe som kan gjøres for å tilrettelegge løpet for deg først? 

Anonymkode: 885e7...7e1

Har omtrent ikke snakket med noen av veilederne mine, da vi er i forskjellige deler av landet, kun jeg som har tatt kontakt et par ganger ellers hører jeg ikke noe. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal spørre om.. Nå er nok mye av grunnen at jeg har holdt på med fag og derfor ikke har hatt behov for å snakke med dem, men likevel. Vet ikke om det forventes at jeg skal ta kontakt med de og ikke omvendt. Jeg synes det burde være 50/50.

[AnonymBruker]

5 timer siden, studinnen skrev:

Har omtrent ikke snakket med noen av veilederne mine, da vi er i forskjellige deler av landet, kun jeg som har tatt kontakt et par ganger ellers hører jeg ikke noe. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal spørre om.. Nå er nok mye av grunnen at jeg har holdt på med fag og derfor ikke har hatt behov for å snakke med dem, men likevel. Vet ikke om det forventes at jeg skal ta kontakt med de og ikke omvendt. Jeg synes det burde være 50/50.

Høres ut som dårlig veiledning... Det er etter min mening veileder som har det overordnede ansvaret for kommunikasjonen. 

Anonymkode: 885e7...7e1