Tilknytningsforstyrrelser hos voksne

[AnonymBruker]

Etter å ha lest i tråder om (sped)barn og tilknytning her inne, ble jeg nysgjerrig på hvordan ulike tilknytningsforstyrrelser hos en person viser seg i voksen alder. Er det noen som kan noe om dette, eller har det selv kanskje, som vil fortelle hvordan det er å leve med det? Hvordan påvirker det relasjoner til andre mennesker, og gir det vansker på flere områder?

Anonymkode: 5fdbc...2ff

[AnonymBruker]

Jeg har det, etter omsorgssvikt i barndommen. Det vises nok forskjellig på alle, og jeg har en del traumerelaterte diagnoser i tillegg.

Jeg sliter med å knytte meg til folk, livredd for avvisning eller at noen skal forlate meg. Og når jeg først har gjort er "løpet kjørt" og mister jeg de faller hele verden sammen for meg..

Anonymkode: 85a73...521

[Gjest Vevila]

Jeg har det. Hos meg arter det seg slik at jeg ikke knytter meg noe særlig til andre mennesker. Det har gjort at det er vanskelig å ha et langvarig kjærlighetsforhold. Har valgt å være alene for en god tid framover.

[AnonymBruker]

Nå ble ikke jeg utsatt for noe som spedbarn og det jeg har opplevd er heller ikke spesielt alvorlig, men mine foreldre skilte seg da jeg var fire og det var åpenbart traumatisk nok for meg.
Jeg kan i praksisk ikke huske så mye av den perioden, min mor sier jeg var en helt annen unge før det skjedde. Før-ungen var utadvendt og åpen, etter-ungen ble innadvendt, stille og introvert. I tenårene var jeg ganske rebelsk og agressiv, men det har ikke nødvendigvis en sammenheng med skilsmissen å gjøre.

I voksen alder sliter jeg med frykten for at personer jeg knytter meg til skal forsvinne eller gå fra meg.
I forholdene jeg har hatt, har det alltid vært litt vanskelig og jeg har tatt de aller fleste bruddene jeg har vært gjennom ganske hardt, men så lenge jeg har andre omsorgspersoner eller gode venner rundt meg, takler jeg det meste om jeg får litt tid på meg.

Jeg takler heller ikke plutselige forandringer særlig godt. Det være seg i rutiner, jobb, sivilstatus eller bostatus. Jeg reagerer med angstanfall og lette depresjoner.

Anonymkode: 99084...943

[AnonymBruker]

Takk for svarene.

Merkes det kun i relasjoner til andre, eller fører dette til andre problemer i tillegg? Er det sånn at når man har en tilknytningsforstyrrelse, så har man det for alltid, eller kan det jobbes med/bort?

Til AB...943 over her, hvis du vil svare. Har du problemer i forholdet ditt til foreldrene dine den dag i dag? Eller går det mest på tilknytning til andre mennesker?

Anonymkode: 5fdbc...2ff

[AnonymBruker]

Tilknytningsforstyrrelser leder ofte til personlighetsforstyrrelser i voksen alder. Avhengign av graden av tilknytningsforstyrrelse, omsorgssvikt og traumer kan man lære seg en del å leve med og forstå seg selv og hvorfor en reagerer som en gjør.

Selv har jeg en type usikker tilknytning, som ikke regnes som en forstyrrelse i og for seg, en unnvikende tilknytning. Denne gjør at jeg skjuler mine følelsesmessige behov og deler lite av dette med andre, i alle fall det å gjøre meg selv sårbar. Jeg har gode nære vennskap, men klarer ikke å være sårbar ansikt til ansikt ovenfor andre, kan være støttende og god for dem men lar ikke dem i like stor grad være det for meg. Kan noen ganger gråte foran mannen min men syntes det er ubehagelig, og selv for ham trekker jeg meg og gråter helst alene, og forsøker å skjule at jeg har grått. Det er faktisk lettere å snakke om følelser med noen jeg ikke kjenner så godt enn mine nærmeste. Kan åpne meg litt for venner, men da helst på avstand feks via sms eller fortelle litt i ettertid om hvordan jeg har hatt det når jeg har fått det på avstand. Besteneveninna mi har ofte følt seg ekskludert og som at jeg dytter henne vekk på grunn av dette. 

Det blei også en utfordring når jeg fikk barn, men kan nok om tilknytning til at jeg klarer å motarbeide det meste. Men jeg igrunn alltid har lyst å gjøre det samme som mine foreldre gjorde nemlig å avvise barnet når det er sint, lei seg, "hyaterisk" osv. Heldigvis klarer ueg ofte å motarbeide dette eller be mannen om hjelo og kan gå tilbake og ordne opp og reparere de gangene jeg bommer.

Jeg har også problemer med å håndtere sinne, før skjulte jeg det helt nå har jeg lært meg å være litt mer balansert men i perioden i mellom der kunne jeg være ekaplosiv. Hadde jo aldri lært meg annet enn å undertrykke sinne. 

Alt i alt er jeg godfungerende med gode venner og er i et godt ekteskap, men trekker meg unna når jeg har det vanskelig og er lite sårbar ovenfor andre. Jobber med å forbedre meg hele tiden, selvinnsikt via kunnskap om tilknytning hjelper mye!!!! 

Anonymkode: 72cd5...579

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke knytte bånd til noen. Jeg har aldri hatt nære venner eller et forhold. Jeg vil så gjerne, men jeg klarer ikke.

Anonymkode: bd812...17e

[frk91]

En venninne av meg har forstyrrelser etter en barndom med alvorlig psykisk syk mor og en far som var/er alkoholiker. 

Hun har et så stort behov for omsorg at hun har et ukritisk forhold til sex. Hun har ikke tall på hvor mange hun har vært med, for med sex så får hun jo en form for omsorg av noen, at noen vil ha henne og hun føler seg dårlig om hun går lenge uten stadig nye sexpartnere. 

Hun hopper gjerne inn i et forhold nesten sekundet etter hun har møtt noen. Da er det snakk om barn, hus og volvo fra dag 1 og det er i hennes øyne drømmemannen hun har funnet. Noen uker senere er forholdet over, og hun finner ofte en ny mann samme dag eller dagen etterpå(tinder er flittig brukt). Hvis hun finner en bra mann som ønsker å være seriøs så avslutter hun hele forholdet, fordi hun er redd for forpliktelse og å bli såret så da velger hun å gjøre det slutt før mannen rekker å gjøre det først.

Hun er veldig klar på at hun har en forstyrrelse og at hun må jobbe med seg selv, så nå sier hun at hun skal holde seg ut året uten mannfolk. Vi snakket om dette for et par dager siden og da var hun helt klar på at hun skal være alene, men så fikk jeg plutselig en melding i kveld om at hun får besøk av en "kompis" i natt...jaja

[Gjest Vevila]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svarene.

Merkes det kun i relasjoner til andre, eller fører dette til andre problemer i tillegg? Er det sånn at når man har en tilknytningsforstyrrelse, så har man det for alltid, eller kan det jobbes med/bort?

Til AB...943 over her, hvis du vil svare. Har du problemer i forholdet ditt til foreldrene dine den dag i dag? Eller går det mest på tilknytning til andre mennesker?

Anonymkode: 5fdbc...2ff

Det er vel hovedsakelig i relasjon med andre uten at jeg skal si meg skråsikker. Ellers kan man nok jobbe seg ut av en del av det, men det er jo en del av personligheten så en stor del vil nok henge igjen. Det er nok noe man bør være bevisst på hele tiden om man skal klare å tråkke ut av de samme tillærte mønstrene igjen og igjen.  

[AnonymBruker]

På 2016-12-02 den 18.18, AnonymBruker skrev:

Jeg har det, etter omsorgssvikt i barndommen. Det vises nok forskjellig på alle, og jeg har en del traumerelaterte diagnoser i tillegg.

Jeg sliter med å knytte meg til folk, livredd for avvisning eller at noen skal forlate meg. Og når jeg først har gjort er "løpet kjørt" og mister jeg de faller hele verden sammen for meg..

Anonymkode: 85a73...521

Sånn er det for meg også.

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svarene.

Merkes det kun i relasjoner til andre, eller fører dette til andre problemer i tillegg? Er det sånn at når man har en tilknytningsforstyrrelse, så har man det for alltid, eller kan det jobbes med/bort?

Til AB...943 over her, hvis du vil svare. Har du problemer i forholdet ditt til foreldrene dine den dag i dag? Eller går det mest på tilknytning til andre mennesker?

Anonymkode: 5fdbc...2ff

Jeg har både problemer med relasjon til voksne (partner), men også egne barn. Det siste har jeg store skamfølelser for. At jeg ikke klarer knytte meg til mine barn. 

Trodde lenge at andre overdrev/gjorde seg viktige da de sa at de savnet barna etter en dag på jobb eller ikke ville reise fra de. Har forstått at dette er mer mot normalen, at det er jeg som er unormal som ikke savner barna. Eller partner.

 

Jeg er heller ikke særlig knyttet til familien, kan gå flere måneder/år før jeg ser de igjen. Min biologiske far har jeg aldri møtt, han ble fratatt rett til samvær da jeg var liten og døde da jeg var i tenårene. Min mamma var fungerende alkoholiker lenge, fram til hun døde for noen år siden. Stepappa, som jeg kaller pappa, er jeg ikke så knyttet til, han slo og var ganske aggressiv mot meg da jeg var barn. Relasjonen er bedre nå som jeg er voksen. Men ser hverken han eller søsken så ofte, jeg har flyttet langt bort.

Jeg har byttet jobb ofte, flyttet til ulike land/steder, jeg er veldig rastløs. På en side vil jeg ha en nær relasjon til venner men det holder liksom bare noen år, så flytter jeg eller vi glir fra hverandre.

 

Om det kan arbeides bort? Vet ikke.Jeg har blitt bedre, med ikke mot så mange. Mitt yngste barn kjenner jeg større tilknyttning mot enn den eldste. Og nå har jeg vært i relasjon med nåværende partner i 10 år (forrige 8-9 år), men vi er begge to rastløse og antar at det at vi har mye på gang, gjør at jeg holder ut lengere tid. Min mann er god på å holde på relasjoner, så han er den stabile selv om vi flytter, opplever, bytter jobbsted og så videre.

Anonymkode: 01e1d...0b7

[AnonymBruker]

Hei. Fint å lese hva andre har svart her, da jeg googlet det fant jeg stort sett bare vitenskapelige artikler som omhandlet barn.

Jeg har tilknytningsforstyrrelser selv, etter mangelfull omsorg da jeg var yngre. Jeg er nå 27, og holder på med å fullføre VGS fordi jeg aldri har klart å få det til før, for jeg føler meg aldri trygg blant folk. Jeg stoler ikke på familien min, selv om jeg er glad i dem, men jeg stoler ikke på at de er glad i meg/bryr seg om meg. Jeg prater med søsknene mine kanskje et par ganger i mnd, og med mor/far kanskje.. Hver tredje mnd/en gang i halvåret, det varierer.
Jeg har veldig store vanskeligheter med å knytte bånd, så jeg har få venner. Eller, det kan hende det er mange som ser på meg som sin venn, men jeg kjenner ikke de godt nok og vice versa til at jeg ser på dem som venner. Jeg har tre venner som jeg er utrolig glad i, og felles for alle tre er at jeg har kjent dem lenge, og vi trenger ikke å treffes så ofte for å vedlikeholde vennskapet. Når vi treffes er det utrolig hyggelig da. 
Jeg har en samboer som jeg trives veldig godt med, selv om jeg har perioder der jeg føler at jeg må flykte fra han totalt uten grunn. Han er veldig sosial og god til å ivareta vennskap og familieforhold, og det har vært litt problematisk for oss begge, mtp at jeg får totalt angst om noen kommer på spontanbesøk. Det har vi jobbet litt med, og det har blitt bedre, selv om jeg fremdeles syns det er helt pyton.
Et stort problem er sex. Jeg vil ikke si at jeg er aseksuell, men fordi jeg sliter veldig med å åpne meg opp psykisk, selv for samboer, så sliter jeg med å vise meg naken og nyte sexen, for jeg blir utrolig flau og ukomfortabel hvis jeg for eksempel får orgasme. Jeg holder meg veldig i tøylene hele tiden. Så det blir litt lite sex, selv om jeg egentlig ønsker mer, men jeg bare syns det er vanskelig. Samboer er heldigvis veldig støttende, og har ikke noe stort problem med dette.

Jeg får med jevne mellomrom en sterk trang til å bytte navn, kutte alle bånd og flytte til et nytt sted, og har flyttet mye, men ettersom jeg har blitt eldre og begynt å innse at jeg ikke kan flykte fra meg selv, har trangen blitt litt mindre.

Da jeg var i starten av 20-årene var jeg ekstremt oppmerksomhetssyk, og gjorde veldig mye rart for at folk skulle gi meg omsorg. Jeg merker at jeg fremdeles har tendensene, ved å kanskje overdrive enkelte ting, men ikke i like stor grad som før.

Jeg merker at jeg er litt desperat etter å knytte bånd til menn/kvinner som kunne vært foreldrene mine. Når jeg treffer voksenpersoner som viser omsorg (i form av lærere, rådgivere, psykologer osv) så blir jeg veldig fort knyttet til de. Jeg adopterer de på en måte, og syns det er fryktelig vanskelig når de er ute av livet mitt igjen.

Dette ble litt langt, men det var litt godt å få skrevet det ned. Mange av disse tingene har jeg aldri sagt til noen, fordi jeg føler meg så merkelig. Men jeg håper at det kan være til litt hjelp/trøst hvis noen andre, som meg, googler seg frem til denne tråden  

Anonymkode: c8710...f60

[AnonymBruker]

lest meg frem til at jeg mest sannsynlig lider av Utrygt og unnvikende tilknytningsmønster. Dette burde jeg visst da jeg i alle år har flyktet hver gang jeg kom altfor nær en partner. Utrolig trist, men jeg har heldigvis et nært forhold til min datter. Jeg trenger sårt å lære meg teknikker for å slippe inn en partner. Har verdens beste mann, men redd for å dytte han unna. Igjen. Noen som har klart å bli "friske"

Anonymkode: b6269...46b